Veldig forelsket i mannen i mitt liv, men savner sånn, og ulikt kommunikasjonsbehov

[Karry]

Vi har vært sammen i 5 mnd, og dette er virkelig et forhold å satse på! Vi er begge rundt 40, har to barn hver fra før. Det er full klaft på veldig veldig mange områder, alt fra bakgrunn, utdannelse, kjemi, sex, interesser….

Men

Vi har barn begge barn annenhver uke, hektiske jobber, skal sjonglere alt dette og samtidig tilbringe tid sammen innimellom alt. Samværsordningene våre er ikke like, men helgene våre er like. Så vi har barnefri helger samtidig, og barna samtidig. Nå er de introdusert for hverandre, så vi finner gjerne på noe med alle barna en dag i helgene. Ellers besøker vi hverandre 1-2 ganger i uka når den ene har barna. Helgene vi ikke har barn reiser vi ofte bort eller gjør ´hyggelige ting, men det har også vært enkelte helger hvor han har vært på reise.

For meg er overraskelsen over dette forholdet stor, for jeg har aldri i mitt liv vært så forelsket. Og jeg VET at det er gjensidig. Men så er det det, jeg trenger egentlig mer kontakt, mer meldinger, mer telefoner… enn jeg opplever at han har behov for. Han er veldig tilstede når vi er sammen, vi har det så utrolig fint sammen, men han kan godt være litt fjern når vi ikke er sammen. Vi chatter eller snakkes hver dag, men det er akkurat som det ikke blir nok for min del. Det blir for mye fravær, jeg trenger ennå mer kontakt. Og dette gjør meg sprø, er jo helt fjortis!!!

Nå er det selvsagt et potensiale for å samkjøre samværsordninger mer, slik at det blir mer likt. Men all den tid vi faktisk ikke bor sammen, så tror jeg egentlig ikke det vil forandre på noe særlig. Og flytte sammen har vi ikke snakket om, og det vil ikke være aktuelt sånn helt med det første.

Jeg trenger også at vi avtaler/forventningsstyrer litt mer i forhold til hverandre både ukedager og helger med egne planer/felles planer. Føler meg helt håpløs her, for jeg skammer meg på en måte litt over å ha et behov for forutsigbarhet. For nå er alt nokså adhoc, og vi begger er ganske vant til å leve egne liv og glemmer litt å innlemme den andre i tanker og planer. Dette stresser faktisk meg litt, men jeg har liksom ikke turt å ta det opp. av frykt for å virke kontrollerende.

Er klar over at dette høres temmelig barnslig ut, Men hva kan jeg gjøre for å gjenvinne litt fatningen og balansen her? SKal tillegge at jeg er skrekkelig dårlig til å kommunisere om egne følelser og behov. virkelig…. :-)

[Gjest avocadoen]

Jeg og kjæresten min har litt samme problemet. Han er umulig å få kontakt med, selv om han sier at han gjerne vil at vi skal skype når det er noen dager mellom hver gang vi ser hverandre, men det skjer aldri Og så svarer han på sms kun når det er direkte spørsmål, men jeg har ikke fått noen kontakt i dag selv om jeg har ringt og sendt en melding.

Jeg har prøvd å prate med han om det, men han sier at han bare er sånn med alle, men at han skal bli bedre til det (noe jeg ikke har sett enda). Uansett så overlever jeg da, selv om jeg skulle ønske at jeg kunne pratet litt mer med han noen dager. Sånn som i dag skulle jeg virkelig ønske at han tok telefonen, fordi jeg egentlig trenger noen å prate med, men får håpe at det blir bedre etterhvert egentlig.

Så alt i alt så har jeg egentlig ikke noe svar til deg, men bare prøv og prat med han om hvordan du føler det og se om han kanskje kan bli litt flinkere Du er egentlig heldig når du ser hvordan min er, for du får i alle fall kontakt med fyren

[Karry]

Jeg og kjæresten min har litt samme problemet. Han er umulig å få kontakt med, selv om han sier at han gjerne vil at vi skal skype når det er noen dager mellom hver gang vi ser hverandre, men det skjer aldri Og så svarer han på sms kun når det er direkte spørsmål, men jeg har ikke fått noen kontakt i dag selv om jeg har ringt og sendt en melding.

Jeg har prøvd å prate med han om det, men han sier at han bare er sånn med alle, men at han skal bli bedre til det (noe jeg ikke har sett enda). Uansett så overlever jeg da, selv om jeg skulle ønske at jeg kunne pratet litt mer med han noen dager. Sånn som i dag skulle jeg virkelig ønske at han tok telefonen, fordi jeg egentlig trenger noen å prate med, men får håpe at det blir bedre etterhvert egentlig.

Så alt i alt så har jeg egentlig ikke noe svar til deg, men bare prøv og prat med han om hvordan du føler det og se om han kanskje kan bli litt flinkere Du er egentlig heldig når du ser hvordan min er, for du får i alle fall kontakt med fyren

Ja, skjønner deg! Jeg har jo kontakt med kjæresten min hver dag, men feks hadde det vært hyggelig om han sendte meg søte godnattameldinger! Og litt kjappere på replyen i bland. Men jeg VET han er glad i meg, så det er ikke det heller. Bare at jeg vil ha MER . Og feks i morgen, når vi skal ses, så vet jeg at han skrur på et annet fokus. Han er liksom veldig konsentrert der han er. Og nå nærmer vi oss en helg vi har felles uten barn, uten planer foreløpig….. og jeg vil helst leke med han til enhver tid, og helst ikke at noen av oss skal leke med noen andre…. hvilket ikke er helt realistisk all den tid det er den tiden vi har til også å se andre. og så kan jeg grue meg for det også….. fremfor å våge å ta de samtalene da om hvordan jeg føler. argh….

Endret 5. november 2013 av Karry

[AnonymBruker]

Ja, skjønner deg! Jeg har jo kontakt med kjæresten min hver dag, men feks hadde det vært hyggelig om han sendte meg søte godnattameldinger! Og litt kjappere på replyen i bland. Men jeg VET han er glad i meg, så det er ikke det heller. Bare at jeg vil ha MER . Og feks i morgen, når vi skal ses, så vet jeg at han skrur på et annet fokus. Han er liksom veldig konsentrert der han er. Og nå nærmer vi oss en helg vi har felles uten barn, uten planer foreløpig….. og jeg vil helst leke med han til enhver tid, og helst ikke at noen av oss skal leke med noen andre…. hvilket ikke er helt realistisk all den tid det er den tiden vi har til også å se andre. og så kan jeg grue meg for det også….. fremfor å våge å ta de samtalene da om hvordan jeg føler. argh….

Jeg vet akkurat hva du føler. Jeg hadde blitt så glad om jeg hadde fått en godnatta-melding av kjæresten min jeg også Jeg vet jo at han er glad i meg, for han sier at jeg er den mest fantastiske jenta på jord, men jeg savner han de dagene jeg ikke ser han.

Men du trenger ikke å si det du føler på en veldig negativ måte. Når jeg nevner for kjæresten at han ikke svarer på meldingene, så sier jeg det på en litt positiv måte da om du skjønner. Og han forstår hva jeg mener like godt, når jeg sier det på en fin måte, bare at han samtidig ikke får dårlig samvittighet for at han ikke kontakter meg hele tiden

Jeg vet ikke hva mer jeg kan hjelpe deg med altså, da jeg har litt samme problem som deg Men håper det ordner seg!

Anonymous poster hash: 48fec...f89

[Gjest avocadoen]

Oi, der kom jeg borti AB. Hehe, men det er meg altså

[Karry]

Jeg vet akkurat hva du føler. Jeg hadde blitt så glad om jeg hadde fått en godnatta-melding av kjæresten min jeg også Jeg vet jo at han er glad i meg, for han sier at jeg er den mest fantastiske jenta på jord, men jeg savner han de dagene jeg ikke ser han.

Men du trenger ikke å si det du føler på en veldig negativ måte. Når jeg nevner for kjæresten at han ikke svarer på meldingene, så sier jeg det på en litt positiv måte da om du skjønner. Og han forstår hva jeg mener like godt, når jeg sier det på en fin måte, bare at han samtidig ikke får dårlig samvittighet for at han ikke kontakter meg hele tiden

Jeg vet ikke hva mer jeg kan hjelpe deg med altså, da jeg har litt samme problem som deg Men håper det ordner seg!

Anonymous poster hash: 48fec...f89

Takk :-). Det hjelper. litt

[AnonymBruker]

Uff. Jeg vet akkurat hva du snakker om. Hos meg er det enda mer ekstremt. For her er vi begge i tyveårene - uten barn, og bor 10 min i kjøreavstand fra hverandre. Vi har ikke vært sammen mer enn et par måneder, men likevel sees vi ikke mer enn i helgene, kanskje en gang i uka og, men på mitt initiativ. I tillegg sendes det INGEN meldinger mellom oss på dagene vi ikke møtes, OG han finnes ikke kosete eller intim og gir aldri komplimenter. Likevel har vi det fint, for jeg vet han er glad i meg.

Har desverre ikke noen gode tips, men tror det er veldig mange i samme båt som deg. Vi damer har vell et større behov for kontakt, og noen menn trenger veldig lite.

Anonymous poster hash: 9f5cb...b68

[AnonymBruker]

Denne traff meg midt i hjerte. Jeg har en kjæreste som ikke har tid til meg om dagen. Vi har ikke noe fast tid vi kan være sammen. Vi har barn på ulike tider og han har en krevende jobb + at han bygger på huset sitt. Vi har hatt flere diskusjoner rundt dette og jeg har vært i ferd med å gi opp hele forholdet, men begge to har så sterke følelser for hverandre.

Nå har ikke vi helger der vi kan finne på noe sammen heller. De blir brukt til å bygge på huset. Han kommer sent på kvelden til meg og sover over innimellom. Jeg reiser ut til han når jeg har ungefri. Er hos han å lager mat og vi får en time eller 2 på sofaen før det er natt igjen.

Han sliter med det å ikke strekke til. Vi må fokusere på at det er kun for en periode det er sånn, men jeg kjenner det sliter enormt på meg. Han har ikke tid å sende meldinger i løpet av dagen heller. Jeg har tatt opp med han at jeg trenger mer kontakt når avstanden er så stor. Samtidig skjønner jeg han på en måte. Han er stresset og helt utslitt når kvelden kommet. Vet med meg selv at jeg har ikke like mye å gi når det er sånnt.

Dette er hverdagen og tidsklemma som mange sliter med, men pga vi ikke bor sammen er det enda vanskeligere.

Jeg har erfart at jo mer jeg "maser" på han, jo mer skyver jeg han vekk fra meg. Han trenger nok at jeg støtter han i denne stressende perioden. Det koster mye og tiden vil vise om det er verdt det.

En vennine sier alltid at vi må senke forventingene. Ellers ender vi bare opp skuffet.

Jeg synst du er heldig som har mulighet for å ha kvalitetetstid med din kjære i helgene i det minste;)

Snakk med han. Ønsker deg lykke til.

Anonymous poster hash: cf440...91c

[Optimist40]

Kjære TS

var der for 2 år siden, så jeg vet hvordan det føles

Du er nyforelsket og ønsker å leke med ham hele tiden på samme måte som når du var fjortis, du sier det jo selv. Og du er flink til å se deg selv med litt humor og det er bra

Vi som er 40 + med barn fra før, egne liv, osv. vi har andre utfordringer på kjærlighetsfronten enn de som er unge og barnløse.

Vårt savn bunner ofte i hva vi tidligere har følt vi har manglet. Vi legger urealistiske forventninger til ny kjærlighet tror jeg. Følelser er urasjonelle og skaper trøbbel for oss der de sloss med all sunn fornuft.

Det å legge store forventninger basert på hva vi selv har lyst på eller hva vi selv gjør, på andre vil bare gjøre oss selv mer vondt. Man kan ikke forvente at andre er lik seg selv eller at de kan leve opp til forventninger de ikke engang kjenner til. Det beste vi kan gjøre for oss selv er å bruke energi på å SE hva vår kjære faktisk gjør, lære oss å bli trygge på parnerens kjærlighet uten at h*n skal løpe etter oss med bekreftelser hele tiden. Finne trygghet i at kjærlihgeten vi føler er ekte og gi parneren samme trygghet ved å ikke tvile på det h*n gir oss.

Å savne er bra, for da minnes vi på hvor viktig det er å ta godt vare på de vi er glade i. Det tar tid å bli kjent med et nytt menneske, det tar tid ¨å tørre å vise seg sårbar og det tar tid å vokse sammen som par.

Kommunikasjon er nødvendig i alle forhold, men det er også nødvendig med raushet for hverandres ulikheter. Og ikke minst er det nødvendig å bli kjent med og bli trygg på seg selv.

Vil råde deg til å virkelig se nøye etter hva kjæresten din faktisk gir deg allerede. Bruk litt energi på rasjonell tankegang og ikke bare la følelsene løpe avsted med deg, men hold deg litt fast i bordplate når de romsterer som værst. Og fortsett å le litt av deg selv når du føler deg som mest fjortis, det hjelper deg i å ikke skremme vannet av ham.

Du er jo bare forelske og det er helt naturlig å ville se ham hele tiden. Men siden du er voksen, mamma, arbeidstager osv, må du nok også bruke litt energi på å tenke voksent rundt det med ulike behov og ulkt handlingsmønster.

Stor varm og gjenkjennende klem fra meg

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen! Bare at min kjæreste knapt kunne ringe meg de ukene han hadde barna.

Han ble en eks etter en stund.

Nå derimot, har jeg en kjæreste Som har like behov som meg. Det går ikke en dag uten at vi snakkes på jobb, etter 1.5 år som kjærester. Og vi er sammen så mye vi kan.

Tror der er viktig å si hva du trenger- så han vet det!

Anonymous poster hash: 0a538...447

[AnonymBruker]

Jeg vet nøyaktig hvordan du har det...jeg er sammen med en utenlandsk offiser som bor i et annet land i Europa, og er på en helt annen planet enn meg når det gjelder kommunikasjon....Og det er så slitsomt å se at han er pålogget og jeg ikke hører noe.... Lurer på hvor lenge jeg klarer å holde ut...

Jeg har ikke hørt noe fra ham siden tirsdag, og da var det bare svada...

Anonymous poster hash: bad3a...99f