Irritasjonsmomenter i huset

[Martinique]

På slutten av sommeren flyttet jeg og min kjære for første gang sammen i vår "egen" leilighet (vi leier den bare). Allerede før vi flyttet inn hadde vi våre forhåndsregler, slik at det skulle bli trivelig for begge parter å bo sammen, bla at det var nulltoleranse å røyke inne i leiligheten, både for han og eventuelle gjester som måtte røyke. Nå, nesten fire måneder senere er alt glemt, og jeg har mest lyst til å flytte ut, men holder selvfølgelig ut i respekt for leietakerne. Tro meg, jeg har prøvd å ta dette opp utallige ganger med han, men i neste øyeblikk er det glemt, og han er like "ille". Jeg går og irriterer meg over disse tingene hele nesten hele tiden, og trivselen min blir bare mer og mer borte. Hovedproblemene er:

1. Han har besøk hele tiden, og da mener jeg hele tiden. Det er ofte tre kompiser, og de er hos oss i timevis. Ofte drar de ikke hjem før klokken er nærmere 01 på natten, og da har de selvfølgelig vært hos oss siden ettermiddagen. De okkuperer sofaen, spiller playstation i flere timer slik at man ikke får se på tv, og de roter noe helt sinnsykt. Det ser ut som en bomba millitærcamp når de går, med tomme potetgullposer, brusflasker og snus overalt. Idag kom det første besøket innom allerede klokken 10(!) i morges, og han er enda her.

2. Når de er her så røyker de inne under kjøkkenvifta. Det er sinnsykt irriterende. Denne vifta bråker noe helt forferdelig, det lukter gammel tobakk overalt og ikke minst ligger det bestandig masse tobakk rundt komfyren og kjøkkenbenken. Jeg syns også det er respektløst ovenfor både meg og eierne av huset, men det er det ingen som bryr seg om.

3. Han roter alt for mye, men slik er vel de fleste menn.

Så, hva ville dere gjort? Er jeg urimelig som syns det er for mye besøk her? Nå er det jo ikke akkurat verdens største leilighet heller, så jeg har liksom ikke så mange plasser å gjøre av meg når de først er her. Blir som regel sittende på rommet med pcen. Misforstå meg rett, jeg har ingen ting imot besøk i ny og ne, men hver eneste dag? Jeg vil jo av og til ligge på sofaen å se på tv i mitt eget hjem, men det skjer jo aldri nå. Jeg elsker jo kjæresten min, men hver gang jeg nevner dette blir han bare sur og er umulig å prate med.

[AnonymBruker]

Det virker som at han tror at han er fri til å gjøre akkurat som han vil. Har han ingen respekt for deg? Ønsker han ikke at kun du og han kan gjøre noe sammen? Det å ha besøk HELE tiden og røyke inne når annet er avtalt er respektløst i mine øyne.

Jeg hadde forsøkt å ta en rolig, men alvorlig, samtale med han for å forstå alvoret. Hadde ikke dette hjulpet, hadde jeg flyttet ut.

Anonymous poster hash: ced1d...8a2

[AnonymBruker]

Herregud. For en umoden kjæreste du har! Dersom alvorsprat ikke hjelper, hadde jeg nok flyttet fra denne "guttungen"!!

Anonymous poster hash: e497e...a32

[Gjest navnelapp]

Du kan vel ikkje ha ein kjæreste som berre gir beng i det du og han har blitt einige om? Eller som vert sur viss du minner han om det? For meg framstår han som ein umoden unge som ikkje er vaksen nok til å bu for seg sjølv. Viss det verkeleg er mannen i ditt liv får du vurdere å flytte ut, og så får han kome på besøk til deg når han vil treffe deg. Då har du fridom til å legge deg når du vil, sleppe rot og røyklukt og folk som går ut og inn. Særbu er inga dum ordning. Det kan få opp augene hos han og for at dersom ting skal bli hyggeleg og fint så må begge partar bidra, ikkje berre du.

[Martinique]

Takk for svar! Å flytte ut er nok litt vanskeligere i praksis, enn i teorien. Leieprisene er er urovekkende høye, så for bare meg er det nok litt vanskelig. Må nok nesten bare ta en nok en prat, så får vi se hvordan det går

[Martinique]

Leieprisene her*

[Izabella]

Han oppfører seg som en umoden drittunge, og det er absolutt på tide å ta en prat med ham. Minn ham på reglene dere ble enige om, og heng dem gjerne opp skriftlig et sted (ikke slik alle ser det, men at han ser dem ofte nok).

Nøkkelen her er kommunikasjon, i stedet for å la ting skli ut og irritere deg i det stille må du ta opp ting gradvis. Forklar i klartekst at du ikke kan leve slik, og at han må forandre seg og begynne å bidra. Hvis han ikke gjør det hadde jeg flyttet ut. Hadde heller leid noe billigere og dårligere alene enn å bo i et hjem som ikke føltes som mitt eget.

[AnonymBruker]

Det der hadde jeg aldri orket!!

Anonymous poster hash: 24dc4...8ef

[AnonymBruker]

Høres ut som han burde bo for seg selv..

Anonymous poster hash: 15ff5...d49

[lillakamilla]

Ojojoj... det der hadde jeg ikke takla for fem øre!!!

[AnonymBruker]

Still et ultimatum. Enten innskrenker han vennebesøket og slutter å røyke inne eller så flytter du/han

Anonymous poster hash: ecdca...134