Rastløs! Flytting ...lite barnevennlig....

[AnonymBruker]

Jeg er så rastløs! Har alltid vært sånn at når jeg har bodd på samme sted et par år, så blir jeg kjemperastløs og må flytte. Jeg trenger slike store prosjekter for å ha noe å drive med.... Men nå har vi et barn, og et til på vei...og jeg blir gal av rastløsheten. Vi bor på et flott sted som er perfekt for barna og veldig sentralt, men likevel så tenker jeg hele tiden på å flytte. Jeg drømmer stadig om noe bedre, men jeg tror det aldri blir bra NOK. Drømmer feks om bedre naboer og en hageflekk(bor i leilighet nå). Sist ville jeg flytte til et sted men mange mennesker tett på, mens nå er jeg lei av det og ønsker å flytte til et sted der jeg slipper å småprate med naboer hele tiden.

Jeg vil ikke ha det sånn! Når man har barn kan man jo ikke flytte hele tiden.

Er det flere som har eller har hatt det slik? Hva gjorde dere for å "komme ut" av det? Fikk dere en skikkelig interessant hobby eller endte dere med å flytte til et drømmested dere aldri vil flytte fra?

Anonymous poster hash: 4658b...09b

[Løvetanten]

Du går i deg selv og finner ut hvorfor du er rastløs.

[Ciara]

Du sier selv at du nok aldri blir fornøyd. Da bør du heller fokusere på stabilitet for barna.

Dette blir synsing, selvfølgelig, men det høres ut som om du er grunnleggende utilfreds og alltid ser etter det som er grønnere på den andre siden av gjerdet. Du har erfart at det ikke virker. I din livssituasjon tenker jeg det er en utmerket anledning til å forsøke å finne ro, eller finne spenning på andre måter i livet.

Er du en drømmende type? Er det drømmen om noe bedre som motiverer deg? Jeg liker å dagdrømme selv som en virkelighetsflukt, men det betyr ikke at jeg trenger at det faktisk skjer.

[AnonymBruker]

Det er vel drømmen ja... Jeg har tidligere alltid hatt noe å se fram til, noe å planlegge mot..om det var å bli ferdig på vgs, begynne å studere, bli ferdig å studere, begynne å jobbe,flytte i egen leilighet, bryllup, første barn.....nå er det egentlig ikke så mye igjen. Barn nummer to kommer snart, men det er ikke så mye å forberede der. Kjeder meg rett og slett!

Skulle gjerne visst hvordan andre i samme situasjon har funnet ut av det.

Anonymous poster hash: 4658b...09b

[Løvetanten]

Skulle gjerne visst hvordan andre i samme situasjon har funnet ut av det.

Anonymous poster hash: 4658b...09b

Jeg gjorde det jeg sa

Jeg var rastløs, men rastløsheten var bare et symptom og også en tillært respons.

Mer vil jeg ikke fortelle, men svaret ligger inni deg

[AnonymBruker]

Jeg flyttet 8 ganger i løpet av perioden fra 19 til 30, men har nå bodd her rolig med små barn i 5 år Her har vi pusset opp som prosjekt.

Og fremover drømmer jeg om reising i ferien med barna Og om mer utdanning og nye jobbmuligheter.

Ting trenger ikke stoppe opp bare fordi man bor på ett sted. Man kan få fremgang og forandring på andre området i livet.

Anonymous poster hash: 766d1...1f9

[AnonymBruker]

Jeg er sånn selv, og har ikke kommet helt over det, selv om jeg snart er 40.

Har også barn, og de har flyttet alt for mange ganger, stakkars. Bedre jobber, bedre bolig, nærmere familie, lista over grunnene til å flytte er lang.

Har nå endt opp med et nydelig gammelt kråkeslott av et hus, og det funker til en viss grad. Der er det alltid ting som trengs, og planer for huset og eiendommen jeg kan drømme om. I tillegg kjører vi på med ferier og opplevelser, og jeg har så smått begynt å planlegge en bok. Har en utfordrende jobb også, så det er ikke der det ligger! Det er bare hjernen min som aldri tar fri. Å stulle med småting hjemme, være klassekontakt eller sitte i FAU gir meg ingen verdens ting, det må større greier til...

Anonymous poster hash: 11b4a...f0d

[AnonymBruker]

En ting er at barn generelt trenger stabilitet, men mest av alt trenger de forutsigbarhet og stabile foreldre. Om foreldrene er ulykkelige ved å bli boende på det samme stedet over lang tid, ja, da går det utover barna også. Den avveiningen må foreldrene ta.

Vi er en "reisende" familie som har bodd i ulike land grunnet min manns jobb. Det er sånn det er, og det får vi finne oss i og heller gjøre det beste ut av det. Så lenge vi klarer å ta vare på hele familiens behov, er det ikke noe galt i å flytte på seg med jevne mellomrom, men det er selvsagt viktig å være ærlig med seg selv om hvorfor det er man flytter.

Anonymous poster hash: 91836...4a8

[AnonymBruker]

Jeg ble som barn flyttet veldig mye på, og det ødela store deler av oppveksten min.

Jeg fikk aldri beholde venner, jeg var alltid den nye jenta i klassen (og var sjenert i utgangspunktet), jeg lærte meg at ingenting varte og at det jeg fikk (venner) kom jeg snart til å miste.

Jeg har ingen barndomsvenner, ingen hjemplass, ingen rød tråd gjennom livet. Bare leilighet etter leilighet, hus etter hus, rare plasser og nye fjes.

Anonymous poster hash: 31b05...3c9

[AnonymBruker]

Jeg ble som barn flyttet veldig mye på, og det ødela store deler av oppveksten min.

Jeg fikk aldri beholde venner, jeg var alltid den nye jenta i klassen (og var sjenert i utgangspunktet), jeg lærte meg at ingenting varte og at det jeg fikk (venner) kom jeg snart til å miste.

Jeg har ingen barndomsvenner, ingen hjemplass, ingen rød tråd gjennom livet. Bare leilighet etter leilighet, hus etter hus, rare plasser og nye fjes.

Anonymous poster hash: 31b05...3c9

Ditto!

Anonymous poster hash: 2114d...47a

[Gjest *kokos*]

Off topic: Jeg synes at ideen om at "barna er lykkelige når foreldrene er lykkelige", er en utrolig dårlig unnskyldning for at de voksne skal få farte rundt som de vil. Er det ikke heller foreldrene som bør bli lykkelige over at barna er lykkelige?

Er forøvrig helt enig med de andre her ang flytting. Jeg føler også på en varig uro/utilfredshet/rastløshet i kroppen. Jeg løser det ved å ta stadig ekstra utdanning, utforske på kjøkkenet, pusse opp kjelleren og gå på dater med mannen min.

Flytting bare på gøy tror jeg neppe er bra for barna, de liker stort sett å ha ting som de er. (Noe helt annet er selvsagt de som MÅ flytte, men da må en ihvertfall være ærlig og si at det er årsaken. Ingen små barn ønsker å flytte, om de har det bra der de er.)

Endret 5. november 2013 av *kokos*

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen barndomsvenner eller noe hjemsted til tross for at jeg bodde i samme by de første 30 årene av mitt liv og i hele skoletiden bodde i samme hus. Det er ikke bare flytting det kommer an på.

Jeg ble som barn flyttet veldig mye på, og det ødela store deler av oppveksten min.

Jeg fikk aldri beholde venner, jeg var alltid den nye jenta i klassen (og var sjenert i utgangspunktet), jeg lærte meg at ingenting varte og at det jeg fikk (venner) kom jeg snart til å miste.

Jeg har ingen barndomsvenner, ingen hjemplass, ingen rød tråd gjennom livet. Bare leilighet etter leilighet, hus etter hus, rare plasser og nye fjes.

Anonymous poster hash: 31b05...3c9

Anonymous poster hash: 91836...4a8

[AnonymBruker]

Det er svært viktig å ikke flytte for mange ganger når man er barn. Jeg flytta ett tosifra antall ganger før jeg var myndig. En del etter det også. Dette gjør at jeg sliter med viktige identitetsspørsmål (hvor er jeg egentlig fra?, og hva skal jeg egentlig svare folk når de spør om dette som de så ofte gjør? Skal jeg ta det korte eller det lange svaret??) Det er varierende hvor flinke man er til å få nye venner. Etter en viss alder er det gjerne vanskeligere. Det er også varierende hvor flinke man er til å holde på en bestemt dialekt. Nå har jeg fått egne barn, og er veldig innstilt på å ikke flytte fra dette området. Det blir en barnehage, og en skole på mitt barn. Ikke mer.

Anonymous poster hash: fa284...221

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke og vil ikke flytte, fordi jeg er enig med dere at barn bør få vokse opp på ett sted hvis mulig. Men jeg blir så rastløs! Er det fordi livet er blitt for kjedelig og uforutsigbart?

Anonymous poster hash: 4658b...09b

[Gjest Blåskjell]

Jeg hadde det som deg ts, og slo meg til ro den dagen barna hadde trygg skoleveg og venner i umiddelbar nærhet slik at besøk og leking ikke måtte planlegges, d kom av seg selv.. Huset er pusset opp, men har fortsatt noen prosjekter jeg kan drømme om...

Bruk tid på å finne ut hva som er viktig for dere (deg??). Si til deg selv at dere har god tid, og at dere kan bruke tide på å finne drømmehjemmet. Se på boligannonser og dra på visninger, vei for og imot. Dere har barn så d funker ikke lenger å bare flytte for å flytte. Nå skal du skape et hjem!!!