gravid men alene!

[Gjest motorrypa]

etter å ha fått diagnose endometriose for to år siden å blitt operert å fått veldig dårlige odds for å bli gravid skulle man tro det ble en veldig gledelig stund da jeg fant jeg var gravid.. men nei.

tok testen som viste to streker, kjente jeg at et stort smil bredte seg over ansiktet mitt. men gleden ble kortvarig.

da jeg fortalte det til min samboer som ba meg ryke å reise hvis jeg beholdt barnet.

han ville ganske enkelt ikke ha et til barn.

han er 14 år eldre enn meg. å har vært gift med en dame i 5 år. å da de ikke ble gravid å fikk barn i lag adopterte de en gutt fra korea.

kan tenke meg at min samboer har fått seg et sjokk, men synes alikevel ikke det er noen god grunn til å reagere på den måten han gjorde.

jeg hadde jo ikke heller regnet med å noen gang å få barn, såfremt man ikke adopterte.

men her sitter jeg med en liten en i magen å føler meg så aleine som jeg aldri før har følt meg. vi bor fortsatt i lag, i påvente av at han skal flytte ut i juli august.

klarer jeg å beholde vettet med han i hus til den tida kommer.

vi går bare rundt hverandre å er overhyggelige, såfremt vi ikke krangler. han tør ikke en gang å si til familien sin at han skal bli pappa på nytt.

hva skal man gjøre i en sånn situasjon?

broren hans fant ut forleden dag da han plutselig sto på døra, jeg hadde svangerskapsbøker liggende på stuebordet.

han ble kjempeglad på mine vegne, å syntes at broren var både teit å umoden som kunne holde på på denne måten...

er ni uker på vei nå. å har begynt å glede meg på egenhånd.

[Gjest Anonymous]

Hvor lenge har dere vært samboere/kjent hverandre før du ble gravid da??

[Gjest Anonymous]

Hei

Jeg forstår at dette er tungt for deg.

Men hvis det er holdningen hans så er det hans tap.

Jeg ble alene med min gutt da han var to månder gammel.

Vi har i dag ingen kontakt med faren.

Dette er tungt for min sønn, men vi klarer oss helt fint uten han.

Min sønn er 7 år i dag og jeg har det tøft.

Men all den glede min sønn gir meg veier opp for alle tunge stunder.

Det er tøft å være alene om alle avgjørelser som skal taes. Vedrørende barneoppdragelse, skole og mye annet.

Men jeg står på og gir meg ikke....

Du vil klare deg helt fint...du vil også ha tunge stunder og tenke hva er det jeg har gjort.

Men tro meg ...det er verdt det.

Bruk familien din, vennene dine.

Snakk med de og bruk de.

Det er det vi har gode venner for. Å hjelpe oss igjenom tunge tider.

Gled deg over de forandringene som skjer i kroppen og ikke la de tunge stundene ta vekk det. Gled deg over at snart skal du bli mamma. Den følelsen er den fineste som finnest på denne jord..

Jeg vet at det vil bli tungt men dette klarer du helt fint.

Lykke til !!!

Og jeg tenker på deg.

Stor klem fra meg...

[Gjest Lottemor]

Hei...

Huff ja det er ikke lett når man ser en som man er glad i reagere på denne måten.

Jeg oppdaget også at han jeg ble gravid med og var sammen med forandret seg totalt når jeg ble gravid...

Gikk i gjennom svangerskapet alene og fikk min mor med på fødselen...

Var alene med min datter til hun var 7 månder da traff jeg verdens hærligste mann og vi er no en liten familie...

Om du har noe på hjerte eller trenger å skruive ned alle tanker og følelser så send meg en PM.....

Vet hvordan det er å være og føle seg alene,bare skriv jeg svarer...

Er på KG nesten hver dag

Klemmer fra 12

[Silfen]

Jeg har også vært alene i mitt siste svangerskap, x`en ville på død og liv ikke ha barn, kun abort som gjaldt.

Det jeg gjorde var at jeg kuttet han fullstendig ut i svangerskapet, bare koste meg uten å ofre vanskelighetene en tanke. De tok jeg etterpå. Noe slikt vil selvfølgelig ikke fungere for alle, men jeg ville bare si at det er fullt mulig å storkose seg selv om man er alene gjennom en graviditet.

Du er kjempeheldig, du skal bære frem et barn og bli mamma!!! Det ideelle er å gjøre det med en partner, men det er ingenting i veien for at du ikke skal gå en flott tid i møte, med vesle spiren i magen din.

Når menn reagerer med sinne og trusler når kjæreste blir gravid, er det toppen av barnslighet. Ingen voksne mennesker reagerer sånn. Ta avstand fra han, gi han tid. Selv om dere kanskje ikke har en fremtid sammen, så kan det være han vil bli en god far for dette barnet likevel. I mellomtiden, nyt sommeren som står for døren, kos deg med den voksende magen, alt ordner seg til slutt 12

[Gjest Anonymous]

hei..

For å si min mening er samboeren din en dust. Er på en måte i samme situasjon som deg. Da barnebaren fikk vite at jeg var gravid, unngikk han meg. Han har myknet litt, men da han fortalte henne han var forelsket i at han skulle bli pappa, snudde hun ryggen til han. Dette knuste han, å den lille kontaken vi hadde, ble enda mindre. Føler meg alene om dette, mamma prater minst mulig om det, og jeg sitter igjen rådvill å forvirret.

Er ganske ung da, blir 19 i Oktober, og er nå 9 uker på vei. Lurer av og til på om jeg gjore rette valget da jeg sa jeg villle beholde barnet. Føler meg utstøtt...

Bare tanken på at en dag vil ungen bli født, og jeg blir mor holder meg oppe...

Føler sterkt med deg. Håper alt går bra med deg.

Masse lykke-til-ønskningen fra Litle

[Gjest motorrypa]

On 2002-06-12 20:48, anonym wrote:

Hvor lenge  har dere  vært samboere/kjent hverandre før du ble gravid da??

vi har ikke vært i lag i mere enn et år. ting ble liksom ikke helt som planlagt.

[Gjest Janna]

Motorrypa (stilig nick forresten), dette går nok bra!

Du er sterk nok til å ta deg av et barn alene; ivertfall så lenge du er frisk og oppegående! Det ideelle er selvfølgelig den scenen vi alle ser for oss; mannen som med tårer i øynene smiler lykkelig over nyheten... Ikke alle opplever det dessverre.

Jeg synes du er kjempetøff og modig som tør å bære frem barnet og oppfostre det uten hans hjelp!

Jeg beundrer deg!