Hun var utro, hva gjør jeg?

[navngitt]

Hei, på forhånd: Beklager skrivefeil. Jeg gidder ikke å korrigere.

Jeg har nettopp opplevd det utenkelige. Natt til søndag var min samboer som jeg har vært sammen med i 7år utro etter en fuktig bytur.

Hun dro på byn med en venninne. Kompisen min(kjæresten til min samboers venninne) tekstet med henne den kvelden/ natten. Jeg ringte ikke når jeg ikke fikk svar på mine meldinger fordi han allikevel hadde kontakt med venninnen. Han var hos meg siden han hadde avtalt å hente de, jeg hadde tatt et par pils. Jeg sitter på med han til sentrum i 3-tiden når kjæresten hans plutselig sier "nei vi skal ikke hjem nå, vi skal på nachs. ringer deg senere." Jeg sier til han at da driter vi i det, du kjører hjem, jeg legger meg og så får de klare seg selv. Jeg legger meg. Så våkner jeg av en sms der han skriver: "nå har jeg hentet damen, men er du med din eller?" Her begynner marerittet:

Jeg får vite at hun blir sittende igjen i en leilighet med 3 gutter som jeg ikke vet hvem er. Deretter observerte kompisen min at 2 av de forsvant og lyset slukket. Hun er dermed igjen alene med en fyr. Telefonen hennes er av(den hadde hun tydeligvis mistet, noe jeg fikk vite senere). Klokken blir 07.30(!!) før hun kommer stille og rolig inn døren. Jeg får ikke noe ut av henne, men er ogå forsiktig med beskyldninger for å skape en massiv konflikt. Jeg sier at hun kunne i det minste ha ringt fra en annen telefon, men da sier hun bare at hun trodde jeg sov. Hele mandagen nekter hun for alt. MEN SÅ:

Idag, tirsdag formiddag knekker hun sammen i gråt og sier: "Du kommer til å slå opp med meg." Jeg spør henne: Hva har du gjort? Hun svarer: "Det verste jeg kunne ha gjort".

All skjelvingen, angsten og dels tårene hadde jeg tydeligvis fått unna den natten det skjedde. Jeg visste det jo. Jeg ventet bare på det, samtidig følte jeg at jeg snakket om en annen. Jeg kunne aldri i min villeste fantasi forestilt meg at hun skulle gjøre noe sånt. Min vakre, gode forlovede som alltid vil mitt beste...

Jeg mangler tydeligvis muligheten til å bli sint. Jeg har ikke grått etter dette. Jeg vet ikke hva jeg føler. Det er som å være utenfor hele situasjonen og observere. Når jeg snakker, føler jeg ikke at jeg snakker til henne. Jeg er helt tom. For det ER IKKE HUN som kan ha gjort dette.

Hva skal jeg gjøre? Hva burde jeg føle?

Jeg vil ikke være den som blir tråkket på, den uvitende fjolsen som ikke har respekt for seg selv. Mangler jeg respekt for meg selv for å ikke slå opp? Vi har hund sammen, vi er begge svært godt likt av familiene på begge sider. Hennes nevøer er mine nevøer. Hennes søster er min svigerinne...

Til hennes "forsvar" så har hun slitt med depresjon i lengre tid (ja hvem har ikke det?). Hun har vært dypt deprimert, slitt med å se gleden i livet, selvmordstanker, grått uten grunn. Jeg kjørte henne til legevakten for litt siden når hun hadde tatt noen glass vin. Da hyperventilerte hun, skalv, gråt og ba om å dø om å om igjen. Hun har følt over tid at gnisten i forholdet er borte, og sterkt vurdert pause. Hun har ventet altfor lenge med å be om hjelp selv om jeg har prøvd. Endelig nærmer datoen seg, første psykologtime er på fredag. Kunne den ikke kommet før...

Hun angrer så inderlig og var visstnok stupfull. Jeg føler at grunnen til at hun mener vi har manglet gløden vi hadde, er at hun er deprimert. Mangler du glede selv, kan du ikke glede deg med andre. Derfor har jeg vært forbannet over helsevesenet som har latt henne ventet så lenge. Jeg ringer henne fra jobb hver dag for jeg er redd for at hun skal skade seg selv.

JEG føler at hun i depresjon er blitt en følelsesmessig karusell og utførte en handling hun ikke ville gjort ellers. Kanskje det bare er naive meg?

Imot hennes forsvar: Hun møtte han på nachsspiel for 3 uker siden og jeg vet de har hatt kontakt siden. Jeg vet hun har møtt han minst to ganger allerede, men jeg tror henne når hun sier at de ikke har gjort noe før dette. Så det var ikke en impulsiv handling å møte han, men det kan ha vært impulsiv fra hennes side å ha samleie med han. Fra hans side, selvfølgelig vet jeg hva drittsekkens mål har vært fra første stund. Og han VISSTE at hun ikke var singel.

Hva skal jeg gjøre? Slå opp med henne, jobbe med det, samlivsterapi, banke livskiten uten av drittsekken?

Jeg elsker henne over alt på jord. Jeg forstår rett og slett bare ikke at det har skjedd, det er totalt blokkert ute. Hun sier hun angrer så inderlig, at hun bare kan flytte ut og at jeg fortjener noe bedre. Hun er helt ifra seg og knust, og jeg er kanskje syk i hodet som faktisk synes synd på henne...

Jeg er rådvill og forvirret......

Endret 4. november 2013 av navngitt

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal råde det til. Har vært igjennom utroskap selv og dum som jeg var tilga jeg ham. Etter 3-4 utroskap fra hans side og etter 5 år som samboere så forlater han meg for ei annen (som han også hadde vært utro med).

Så kanskje du bare skal komme deg videre i livet, jeg angrer vertfall veldig mye på at jeg ikke dro første gangen. Jeg kunne spart meg selv for mange tårer og mange krangler...

once a cheater always a cheater....

Anonymous poster hash: 6abff...e17

[Gjest Chloe87]

Ikke for å være brutal, men dump henne og kom deg videre. Du skriver at du elsker henne, men elsker hun deg? Nei, da hadde hun aldri gjort dette...uansett hvor dritings og deprimert hun har vært/er. Jeg har selv vært langt nedi dritten med depresjoner og andre psykiske sykdommer, men jeg har da ikke bedratt en partner av den grunn! Det finnes INGEN unnskyldning for utroskap! Blir du i forholdet så kommer du mest sannsynlig aldri til å komme over dette og det vil påvirke selvtilliten din. Sannsynligheten er også stor for at hun gjør dette igjen. Tilliten er brutt, hun har bevist at du ikke kan stole på henne. Bare tenk over hvor engstelig du kommer til å være neste gang hun drar ut? Du kommer ikke til å kunne slappe av.

Let her go..

[AnonymBruker]

Vel, føbare du kan avgjøre...

Jeg hadde nok gjort slutt...

Men det er en ting...og jeg vet det selv siden jeg er bipolar. I en depresjon kan virkeligheten bli vridd om skikkelig. En deprimert i et forhold kan "miste følelser" for alt og alle. Jeg opplevde selv da jeg var deprimert mye slikt.

Tenkte at jeg ikke var glad i henne mer og såå fikk jeg ikke det til å stemme heller. Som flrte til sterk angst og forvirring. Så det kan være depresjonen har ledet henne på "bærtur".

Omdet er tilfelle og du velger å bli. Så husk dette. Du må tåle mye. Det blir hardt for deg, veldig. Og selv om hun er aldri så syk så må hun gjøre sin del. Bare ikke ødelegg deg selv i en slik prosess mann!

Mann 30

Anonymous poster hash: 59de8...83d

[tom1986]

Er du mann, så dumper du henne. Er du en patetisk liten tøffel, så blir du værende sammen med henne. Ditt valg.

[Noteknekk]

Ingen kan si deg hva du skal gjøre her, men hvis du velger og bli for å jobbe dere gjennom dette så synes jeg ikke at du lar deg tråkke på eller mangler respekt for deg selv. Kjæresten din har vært langt nede og har nå gjort et massivt feilgrep i fylla. Men hun var også ærlig med deg, og hennes oppførsel tyder jo på at hun angrer og ikke ville tatt samme valg hvis hun fikk gjort det om igjen. Men hun har sveket din tillit og du all rett til å være såret og velge å gå. Dere har en lang vei å gå sammen om dere velger å satse, og begge må jobbe hardt. Det er ditt valg, du må basere det på dine følelser, hennes oppførsel både før og nå, og det du selv synes er det riktige og gjøre og som er et valg du kan leve med. Uansett masse lykke til!

[Steinar40]

Skal man leve i sammen med et menneske så må man ihvertfall klare å innbille seg selv at man kan stole på personen.

[AnonymBruker]

dump hun.

Anonymous poster hash: f0acd...32c

[AnonymBruker]

Du dumper henne enkelt og greit.

Anonymous poster hash: 86bda...df6

[Viventium]

Du dumper henne.

Desverre leit for deg men hev hodet og vær klar for og gå videre.

Hun har helt rett. Du fortjener bedre.

[AnonymBruker]

Det er jo ikke tirsdag idag... O.o

Anonymous poster hash: 035d1...266

[navngitt]

Det er jo ikke tirsdag idag... O.o

Anonymous poster hash: 035d1...266

Hehe, jeg ble vel døgnvill etter å ha vært oppe hele den natten :-)

[Missy1]

Hehe, jeg ble vel døgnvill etter å ha vært oppe hele den natten :-)

Begynte å lure på om jeg var døgnvill

[AnonymBruker]

Hei, på forhånd: Beklager skrivefeil. Jeg gidder ikke å korrigere.

Jeg har nettopp opplevd det utenkelige. Natt til søndag var min samboer som jeg har vært sammen med i 7år utro etter en fuktig bytur.

Hun dro på byn med en venninne. Kompisen min(kjæresten til min samboers venninne) tekstet med henne den kvelden/ natten. Jeg ringte ikke når jeg ikke fikk svar på mine meldinger fordi han allikevel hadde kontakt med venninnen. Han var hos meg siden han hadde avtalt å hente de, jeg hadde tatt et par pils. Jeg sitter på med han til sentrum i 3-tiden når kjæresten hans plutselig sier "nei vi skal ikke hjem nå, vi skal på nachs. ringer deg senere." Jeg sier til han at da driter vi i det, du kjører hjem, jeg legger meg og så får de klare seg selv. Jeg legger meg. Så våkner jeg av en sms der han skriver: "nå har jeg hentet damen, men er du med din eller?" Her begynner marerittet:

Jeg får vite at hun blir sittende igjen i en leilighet med 3 gutter som jeg ikke vet hvem er. Deretter observerte kompisen min at 2 av de forsvant og lyset slukket. Hun er dermed igjen alene med en fyr. Telefonen hennes er av(den hadde hun tydeligvis mistet, noe jeg fikk vite senere). Klokken blir 07.30(!!) før hun kommer stille og rolig inn døren. Jeg får ikke noe ut av henne, men er ogå forsiktig med beskyldninger for å skape en massiv konflikt. Jeg sier at hun kunne i det minste ha ringt fra en annen telefon, men da sier hun bare at hun trodde jeg sov. Hele mandagen nekter hun for alt. MEN SÅ:

Idag, tirsdag formiddag knekker hun sammen i gråt og sier: "Du kommer til å slå opp med meg." Jeg spør henne: Hva har du gjort? Hun svarer: "Det verste jeg kunne ha gjort".

All skjelvingen, angsten og dels tårene hadde jeg tydeligvis fått unna den natten det skjedde. Jeg visste det jo. Jeg ventet bare på det, samtidig følte jeg at jeg snakket om en annen. Jeg kunne aldri i min villeste fantasi forestilt meg at hun skulle gjøre noe sånt. Min vakre, gode forlovede som alltid vil mitt beste...

Jeg mangler tydeligvis muligheten til å bli sint. Jeg har ikke grått etter dette. Jeg vet ikke hva jeg føler. Det er som å være utenfor hele situasjonen og observere. Når jeg snakker, føler jeg ikke at jeg snakker til henne. Jeg er helt tom. For det ER IKKE HUN som kan ha gjort dette.

Hva skal jeg gjøre? Hva burde jeg føle?

Jeg vil ikke være den som blir tråkket på, den uvitende fjolsen som ikke har respekt for seg selv. Mangler jeg respekt for meg selv for å ikke slå opp? Vi har hund sammen, vi er begge svært godt likt av familiene på begge sider. Hennes nevøer er mine nevøer. Hennes søster er min svigerinne...

Til hennes "forsvar" så har hun slitt med depresjon i lengre tid (ja hvem har ikke det?). Hun har vært dypt deprimert, slitt med å se gleden i livet, selvmordstanker, grått uten grunn. Jeg kjørte henne til legevakten for litt siden når hun hadde tatt noen glass vin. Da hyperventilerte hun, skalv, gråt og ba om å dø om å om igjen. Hun har følt over tid at gnisten i forholdet er borte, og sterkt vurdert pause. Hun har ventet altfor lenge med å be om hjelp selv om jeg har prøvd. Endelig nærmer datoen seg, første psykologtime er på fredag. Kunne den ikke kommet før...

Hun angrer så inderlig og var visstnok stupfull. Jeg føler at grunnen til at hun mener vi har manglet gløden vi hadde, er at hun er deprimert. Mangler du glede selv, kan du ikke glede deg med andre. Derfor har jeg vært forbannet over helsevesenet som har latt henne ventet så lenge. Jeg ringer henne fra jobb hver dag for jeg er redd for at hun skal skade seg selv.

JEG føler at hun i depresjon er blitt en følelsesmessig karusell og utførte en handling hun ikke ville gjort ellers. Kanskje det bare er naive meg?

Imot hennes forsvar: Hun møtte han på nachsspiel for 3 uker siden og jeg vet de har hatt kontakt siden. Jeg vet hun har møtt han minst to ganger allerede, men jeg tror henne når hun sier at de ikke har gjort noe før dette. Så det var ikke en impulsiv handling å møte han, men det kan ha vært impulsiv fra hennes side å ha samleie med han. Fra hans side, selvfølgelig vet jeg hva drittsekkens mål har vært fra første stund. Og han VISSTE at hun ikke var singel.

Hva skal jeg gjøre? Slå opp med henne, jobbe med det, samlivsterapi, banke livskiten uten av drittsekken?

Jeg elsker henne over alt på jord. Jeg forstår rett og slett bare ikke at det har skjedd, det er totalt blokkert ute. Hun sier hun angrer så inderlig, at hun bare kan flytte ut og at jeg fortjener noe bedre. Hun er helt ifra seg og knust, og jeg er kanskje syk i hodet som faktisk synes synd på henne...

Jeg er rådvill og forvirret......

Vel, hun har møtt ham før, de har hatt kontakt siden første gang de møttes.......og du sitter der å finner på unnskyldninger for henne, ja kanskje det er helsevesenets skyld at hun var utro? Hadde det enda vært en tilfeldig hun møtte på en fest hadde bare det vært ille nok, men dette er en hun har hatt kontakt med...Det er ditt liv, ditt valg, orker du leve med henne etter et sånt svik, så gjør du det.

Anonymous poster hash: dbef3...cf0

[Ruby_Tuesday]

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort hvis jeg var i din situasjon. Tror det er vanskelig for mange å forstå hvor glad man er i en person etter 7 år. Men det beste hadde jo selvfølgelig vært å gi slipp på henne.

[navngitt]

Kan nevne at jeg ikke er interessert i innlegg hvor det står "Dump henne" uten noen redegjørelse for hvorfor du mener det. Det bærer preg av at kun overskriften er lest, og da er det klart jeg ville svart det samme.

- Det finnes en rask og "lett" løsning, slå opp og komme meg videre.

- Den andre løsningen er å jobbe med forholdet, finne ut at hun faktisk mener det når hun sier hun angrer. Det vil ta tid før tillitt eventuelt kan gjenopprettes, og kanskje 3-4 mnd ut i prosessen går det skeis uansett. Dette er ikke et forhold som har vart i 2-3 år, da ville saken vært annerledes. Dette er et forhold som frem til denne natten og delvis månedene før har gått på skinner i 7år.

Jeg tror vi velger parterapi for å drøfte følelser. Finne ut om det til slutt kan legges bak oss. Hvis ikke så går det ikke. Jeg tenker som så at jeg er i midten av 20 årene og har et helt liv igjen om jeg vil prøve å få dette til å fungere. Ryker det om 1 år fordi sårene ikke kan leges, så har jeg fremdeles forhåpentligvis 60 år på å skape noe nytt. Jeg er ganske sterk psykisk, og vil nok tåle en slik prosess uansett utfall. Hun vet det er hun som har driti seg ut, hun prøver ikke å skylde på meg, DA hadde det raknet for meg. Hva har jeg å tape på å prøve, annet enn tid?

Endret 4. november 2013 av navngitt

[AnonymBruker]

Jeg som skrev lenger opp.

Etter å ha tenkt meg om litt...omstendighetene tatt i betraktning og etter å ha lest siste innlegg støtter jeg deg i å se det ann fremfor å gå rett på dumping.

Bare pass deg så du ikke blindes og blir slukt på veien!

Mann 30

Anonymous poster hash: 59de8...83d

[navngitt]

Jeg som skrev lenger opp.

Etter å ha tenkt meg om litt...omstendighetene tatt i betraktning og etter å ha lest siste innlegg støtter jeg deg i å se det ann fremfor å gå rett på dumping.

Bare pass deg så du ikke blindes og blir slukt på veien!

Mann 30

Anonymous poster hash: 59de8...83d

Takk for støtten

Jeg mener at det er få personer som ville innrømt noe slikt allerede et døgn etter det skjedde. Uten at jeg har lagt noe særlig press og sagt alt jeg faktisk visste. For meg, tyder det på reel anger. Men som sagt, tiden vil vise...

Jeg er svært obs på å ikke bli blindet.

Endret 4. november 2013 av navngitt

[tom1986]

Kan nevne at jeg ikke er interessert i innlegg hvor det står "Dump henne" uten noen redegjørelse for hvorfor du mener det. Det bærer preg av at kun overskriften er lest, og da er det klart jeg ville svart det samme.

- Det finnes en rask og "lett" løsning, slå opp og komme meg videre.

- Den andre løsningen er å jobbe med forholdet, finne ut at hun faktisk mener det når hun sier hun angrer. Det vil ta tid før tillitt eventuelt kan gjenopprettes, og kanskje 3-4 mnd ut i prosessen går det skeis uansett. Dette er ikke et forhold som har vart i 2-3 år, da ville saken vært annerledes. Dette er et forhold som frem til denne natten og delvis månedene før har gått på skinner i 7år.

Jeg tror vi velger parterapi for å drøfte følelser. Finne ut om det til slutt kan legges bak oss. Hvis ikke så går det ikke. Jeg tenker som så at jeg er i midten av 20 årene og har et helt liv igjen om jeg vil prøve å få dette til å fungere. Ryker det om 1 år fordi sårene ikke kan leges, så har jeg fremdeles forhåpentligvis 60 år på å skape noe nytt. Jeg er ganske sterk psykisk, og vil nok tåle en slik prosess uansett utfall. Hun vet det er hun som har driti seg ut, hun prøver ikke å skylde på meg, DA hadde det raknet for meg. Hva har jeg å tape på å prøve, annet enn tid?

Du er patetisk. Forholdet er over. Hun stønnet og skrek mens hun ble knullet halvt i hjel av en random fyr hun knapt kjenner. Han pulte henne dypt og hardt, mens hun ba han bare komme dypere og dypere. Svetten siler og hun klorer han på ryggen... Should I go on?

Dette er fryktelig ukomplisert. Det var ikke noen dypereliggende årsak til at hun ville knulle en annen fyr. Forholdet er over. Hun respekterer ikke deg og jeg skjønner henne godt. Du vil "jobbe gjennom dette". LOL!

[Steinar40]

Takk for støtten

Jeg mener at det er få personer som ville innrømt noe slikt allerede et døgn etter det skjedde. Uten at jeg har lagt noe særlig press og sagt alt jeg faktisk visste. For meg, tyder det på reel anger. Men som sagt, tiden vil vise...

Jeg er svært obs på å ikke bli blindet.

Jeg tror at det muligens ligger en kjønnsforskjell der faktisk. Altså at kvinner er mye mer tilbøyelige til å innrømme slike feil enn det mannfolk er. Hvorfor er en helt annen sak.

Jeg tror også at det dummeste du kan gjøre er å tilgi henne. Da må du nemlig bare regne med at hun kommer til å gjøre samme feil igjen senere.

Uansett så sier det seg selv at hun ikke er til å stole på.