Burde jeg kutte kontakten med søsteren min?

[AnonymBruker]

Jeg opplever til stadighet at søsteren min kun tar kontakt med meg fordi hun trenger hjelp til ting.

Jeg kan ikke huske sist jeg hørte fra henne fordi hun hadde lyst å være sammen med meg (altså uten noe baktanker)

Idag fikk jeg melding om at hun savnet meg. Gud så koselig, tenkte jeg... Litt etterpå ser jeg på facebook at hun skal til tannlegen idag. Forstår fort tegninga da, hun trengte nok kjøre til tannlegen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg blir så forbannet og stresset når det er sånn. Jeg har null venner, hun er den eneste jeg har. Skulle så gjerne ønske at jeg var mer enn et verktøy for henne, men det er ganske tydelig nå at det er jeg ikke

Har nevnt for henne før at det hadde vært koselig å bli invitert med på ting som er for kos, som f.eks jentekveld osv. Jeg ønsker ikke å være en slave eller et tidsfordriv fordi det ikke er noe bedre. Jeg har lyst å noen gang være førstevalget også.

Jeg har kuttet kontakt med venninner av samme årsak, er på vei til å kutte kontakt med min mor og delvis min far av lignende årsaker og føler ikke jeg har noen igjen. Jeg er et "ja-menneske" og jeg tror det er hovedårsaken til at jeg så lett "lar meg bruke".

Hvorfor kan ikke folk respektere meg? Jeg er verdt mer enn som så. Det er ikke som om jeg får noe igjen for alt det jeg bidrar med heller så jeg har ingen vinning selv på å hjelpe andre så mye som jeg gjør.
(jeg liker å hjelpe andre og å glede andre, men når det går over til at folk misbruker meg så blir jeg virkelig såret)


Nå vet jeg hva slags svar jeg vil få... "du må slutte å si ja", "du må sette ned foten" osv, men det er ikke så enkelt for meg.
Dette ble vel mest en utblåsning... men jeg lurer også på, er det feil av meg å føle meg urettferdig behandlet av mennesker rundt meg når jeg blir behandlet på denne måten?

Anonymous poster hash: 47f67...cad

[AnonymBruker]

Du vil kutte kontakten med søsteren din fordi hun spør deg om hjelp til ting? Er det ikke det man har søstre til?

Anonymous poster hash: d3271...8b9

[AnonymBruker]

I stedet for å kutte kontakten med henne (og andre) ville jeg forsøkt å fortelle dem hvor sårt det oppleves for deg å kun bli kontaktet for å hjelpe/være sjåfør o.l. At du ønsker å møtes kun for møtets skyld. Om hun lytter til dette, kan jo dette løses.

Å kutte kontakten er en dramatisk ting å gjøre, og det er leit om det kunne ha værtløst på en mer fruktbar måte.

Jeg snakker av erfaring. Jeg har kuttet kontakt med familie, men det er pga emosjonell mishandling, virkelig ondsinnende kommentarer og tidligere omsorgssvikt. Men om det kan løses på en annen måte, er det en mye bedre løsning - for deg også. Det er tungt å bære å ha kuttet kontakt med familie,

Anonymous poster hash: 9ab7f...a6b

[AnonymBruker]

Før du kutter kontakten må du jo faktisk gi henne en sjanse til å være mer balansert ovenfor deg.

Det er også ditt ansvar å si nei til ting.

Jeg har gjort det samme, og opplevde så stor konflikt og drama at jeg etter endel år valgte å kutte kontakt - men jeg ville aldri fått en sms om at jeg var savnet - noe hun tydeligvis gidder sende til deg.

Det hadde hun ikke gjort om hun kun ville utnytte deg.

Det at du også er på vei til å kutte kontakt med begge foreldre av samme grunn sier meg noe om at endel av problemet her også ligger mye hos deg? Med mindre det ligger mer alvorlige ting bak det enn kun småtjenester som irriterer deg at de ber om, og som du ikke klarer si nei til avogtil.

Anonymous poster hash: 5bd52...211

[AnonymBruker]

Og for å få respekt, må du nok bli flinkere til å sette grenser og si nei når du ikke vil. Da vil du ikke bli utnyttet (folk gjør det kanskje uten å tenke så mye over det). Sånn kan du få relasjoner som handler om mer enn å hjelpe den andre. Kanskje du kan be folk om å hjelpe deg litt også?

Anonymous poster hash: 9ab7f...a6b

[AnonymBruker]

Du vil kutte kontakten med søsteren din fordi hun spør deg om hjelp til ting? Er det ikke det man har søstre til?

Anonymous poster hash: d3271...8b9

Nei fordi hun KUN kontakter meg når hun trenger noe. Aldri ellers...

Klart jeg ønsker å hjelpe søsteren min, men jeg har mitt eget liv også. Jeg kan ikke fungere som en slave for å gjøre hennes liv enklere og nedprioritere mitt eget for at hun skal ha det bra.

Eller er det det søsken er til for? Isåfall burde vel hun gjøre alt det jeg ikke kommer i mål med da?

Anonymous poster hash: 47f67...cad

[AnonymBruker]

Jeg tror du må innse at du kan endre deg selv, men ikke andre. Å kutte kontakten med folk fordi du er et ja-menneske og lar deg utnytte, er utrolig destruktivt. Hva om du trenger hjelp en gang da? Hvem skal du spørre om hjelp når du har slått beina av alle rundt deg fordi du ikke klarer å sette grenser for deg selv?

Anonymous poster hash: 3fd35...dc6

[AnonymBruker]

Og det må da være lettere å lære å si nei, enn å kutte kontakten for alltid?

Anonymous poster hash: 9ab7f...a6b

[AnonymBruker]

Kan ikke du ta kontakt med henne og invitere henne til hyggelige ting, så bygger dere opp en relasjon som ikke bare er basert på at du gjør henne tjenester?

Anonymous poster hash: 3fd35...dc6

[Gjest Evans]

Hvis du syns de eneste gangen du ser henne er når hun ber deg om tjenester må du begynne å ta initiativet til sosiale ting selv, og legge agendaen for denne sosiale tingen.

Videre syns jeg du bør gi henne en sjanse til å forandre seg. Du bør si i fra at du ikke har tid, og at du ønsker at dere gjør andre ting sammen (men da må du ta initiativ til det du også).

Familie er viktig, og når du sier at du har lite kontakt med andre, blir vel familien ekstra viktig. Da syns jeg du bør tenke deg godt om før du kutter kontakten med de.

[hjertesukka]

Men hjelper hun aldri deg med noe? Jeg bare spør, for dette bør virkelig gå to veier. Og siden det er din søster, kan du vel si at "nå har jeg hjulpet deg med det og det, så da kan du hjelpe meg tilbake". Slik at det blir en mer sunn balanse i forholdet.

Vennskap og familie bør være gjensidig hygge og nytte, men jeg vet hvor vanskelig det er å få det til å fungere i praksis. Jeg synes i ditt tilfelle så er det verdt å rydde opp, si ifra og prøve å snu trenden.

[AnonymBruker]

Før du kutter kontakten må du jo faktisk gi henne en sjanse til å være mer balansert ovenfor deg.

Det er også ditt ansvar å si nei til ting.

Jeg har gjort det samme, og opplevde så stor konflikt og drama at jeg etter endel år valgte å kutte kontakt - men jeg ville aldri fått en sms om at jeg var savnet - noe hun tydeligvis gidder sende til deg.

Det hadde hun ikke gjort om hun kun ville utnytte deg.

Det at du også er på vei til å kutte kontakt med begge foreldre av samme grunn sier meg noe om at endel av problemet her også ligger mye hos deg? Med mindre det ligger mer alvorlige ting bak det enn kun småtjenester som irriterer deg at de ber om, og som du ikke klarer si nei til avogtil.

Anonymous poster hash: 5bd52...211

Hun sier hun savner meg for å komme i kontakt forså å be om tjenestene. Det er ikke noe nytt så jeg merker fort når det er noe.

Årsaken til at jeg kutter mer og mer kontakt med foreldrene mine er fordi de trykker meg ned i søla. Jeg er i en ganske vanskelig periode i livet mitt og de bagatelliserer og trykker meg ned istedenfor å prøve å løfte meg opp. De bruker meg også som et mellomledd i en krangel seg imellom, noe som gjør at jeg sitter i en vanskelig posisjon.

Jeg har flere ganger forsøkt å fortelle min søster hva jeg føler og jeg har begynt å sakte men sikkert si nei til ting, men det resulterer i at hun blir sint på meg. Så når hun blir blid igjen er vi tilbake til samme gamle regla.

Og det er ikke det at jeg ikke ønsker å hjelpe henne, men at det blir veldig mye når det resulterer i at jeg får dårligere helse og at jeg ikke får gjort unna det jeg skal hjemme.

TS

Anonymous poster hash: 47f67...cad

[AnonymBruker]

Men hjelper hun aldri deg med noe? Jeg bare spør, for dette bør virkelig gå to veier. Og siden det er din søster, kan du vel si at "nå har jeg hjulpet deg med det og det, så da kan du hjelpe meg tilbake". Slik at det blir en mer sunn balanse i forholdet.

Vennskap og familie bør være gjensidig hygge og nytte, men jeg vet hvor vanskelig det er å få det til å fungere i praksis. Jeg synes i ditt tilfelle så er det verdt å rydde opp, si ifra og prøve å snu trenden.

Hun har aldri tid og har alltid unnskyldninger når jeg ber om hjelp...

Klart jeg inviterer henne til sosiale ting, men jeg stiller bakerst i rekken så om det er noen andre der ute hun kan finne på noe med det tidspunktet så er ikke jeg første pri. Hun vil også alltid finne på ting som koster penger og da må jeg betale fordi hun har dårlig råd.

Det å begynne å si nei vil gjøre slik at kontakten blir brutt for når det ikke er noe å hente hos meg så trengs jeg tydeligvis ikke.

TS

Anonymous poster hash: 47f67...cad

[hjertesukka]

Hun høres ut til å være en skikkelig energisuger og det er slitsomt i lengden. Kjenner igjen dette fra venninner som jeg har kuttet ut, dessverre.

Men siden det er din søster, så ville jeg kanskje gjort forsøk på å snu dette. Hvis du sier noe sånt som at "ok, jeg skal hjelpe deg på en betingelse, at du hjelper meg med "...." neste gang, eller neste uke/måned. Og da må du bare stille opp, ok?"

Og før dere går ut på noe som koster penger, så spør rett ut om hun har penger på seg. Vis henne at du stiller krav.

[Ruby_Tuesday]

jeg har også en søster som er ekstremt dårlig på å ta kontakt! Og de gangene hun faktisk tar kontakt med meg, ligger det jo gjerne en baktanke der. Men dette betyr ikke at jeg har lyst til å kutte kontakt med henne på noe som helst slags måte. Hun er søsteren min, og jeg er glad i henne uansett hvordan hun oppfører seg til tider. Søstre skal være der for hverandre uansett. Du kan ikke sammenligne søsteren din med venninner som du har kuttet kontakt med tidligere. Det blir bare helt feil.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker så absolutt ikke å kutte kontakten, det er jo en grunn til at jeg ikke har gjort det. Grunnen til at jeg sammenligner med venninner som jeg har kutta kontakt med er fordi at det å kutte kontakten har vært eneste mulighet jeg har hatt til å ikke la det ødelegge meg totalt.

Jeg føler et enormt ansvar for søsteren min, jeg har vært som en mor for henne i hele oppveksten. Men det er ikke min jobb å ordne alt for henne her i livet. Hun er voksen nå og har barn, jeg har ikke fått være med på å bestemme om hun skulle få barn eller ikke, men fortsatt blir alt ansvar hun påtar seg automatisk mitt ansvar slik det er nå.

Jeg har prøvd å hjelpe henne med å få mer orden på livet sitt slik at hun ikke trenger å være så totalt avhengig av andres hjelp, men hun tar det ikke til seg.

Jeg skulle ønske jeg ikke lot alt dette gå så mye inn på meg, men det gjør det. Det stresser meg, suger all energi ut av kroppen min og gir meg så forferdelig dårlig samvittighet. Det går ikke bare utover meg selv, men også min egen lille familie.

TS

Anonymous poster hash: 47f67...cad

[Barcelone]

Høres ut som om kanskje du trenger hjelp til å lære deg å sette grenser for deg selv. Som en annen skriver så er det ganske destruktivt å kutte ut alle folka rundt deg fordi du ikke greier å sette grenser for deg selv. Du skriver at du ikke har noen venner. Er dette fordi du har kuttet dem ut fordi du har problemer med grensesetting? Hva gjør du den dagen du har kuttet kontakten med alle rundt deg? Må si jeg blir bekymret for deg hvis løsningen din på din egen selvutslettende oppførsel er å kutte ut alle du kjenner.

Kanskje du skal snakke med legen din å få en henvisningt til en psykolog eller noe som kan hjelpe deg med å ta vare på deg selv uten å måtte isolere deg fra andre mennesker?

[AnonymBruker]

Høres ut som om kanskje du trenger hjelp til å lære deg å sette grenser for deg selv. Som en annen skriver så er det ganske destruktivt å kutte ut alle folka rundt deg fordi du ikke greier å sette grenser for deg selv. Du skriver at du ikke har noen venner. Er dette fordi du har kuttet dem ut fordi du har problemer med grensesetting? Hva gjør du den dagen du har kuttet kontakten med alle rundt deg? Må si jeg blir bekymret for deg hvis løsningen din på din egen selvutslettende oppførsel er å kutte ut alle du kjenner.

Kanskje du skal snakke med legen din å få en henvisningt til en psykolog eller noe som kan hjelpe deg med å ta vare på deg selv uten å måtte isolere deg fra andre mennesker?

Jeg mista "vennene" mine da jeg fikk barn. Fikk noen nye venner som hadde barn på samme alder som mitt, men de har sakte men sikkert kuttet kontakten med meg (barnet mitt er "annerledes" uten at jeg vil gå noe særlig inn på det her, men det er nok en medvirkende årsak til at jeg har mistet en del venner. Vi kan ikke bli med på ting som vanlige småbarnsfamilier gjør).

Det er ikke sånn at jeg har kutta ut mange i livet mitt, men ei venninne har jeg kuttet totalt ut.

Foreldrene mine har jeg tatt avstand til for å skåne meg selv, men jeg snakker selvsagt med de fortsatt, bare tar ikke noe særlig kontakt selv.

Jeg syns det er vanskelig å sette grenser når det at jeg setter grenser blir til en krangel. Hadde hun klart å respektere at jeg har mye i mitt eget liv og ikke kan stå på pinne for henne til alle døgnets tider så ville det jo gått fint.

Jeg går til psykolog (eller, nettopp startet), av denne årsaken og andre ting i livet mitt som jeg syns er vanskelig og må få bearbeidet følelsene mine ovenfor, men psykologen forstår ikke helt hvorfor jeg er hos han og mener at jeg ikke trenger noe psykolog. Jeg bruker dermed masse tid på å prøve å overbevise han om at jeg har problemer jeg trenger å jobbe med, det er jo litt rart.

Anonymous poster hash: 47f67...cad

[AnonymBruker]

Forresten så har jeg ikke kuttet ut kontakt med venninne på den måten at jeg har ignorert henne eller sagt "jeg vil ikke høre fra deg mer". Jeg slutta rett og slett bare å ta kontakt fordi hver eneste gang jeg tok kontakt og spurte om hun ville finne på noe med meg så hadde hun unnskyldninger og hver gang hun tok kontakt med meg så var det en baktanke.

Det tok 6mnd før jeg hørte fra hun igjen og hun hadde merket at jeg var "borte" og det sier jo litt om hvor god venninne hun var.

TS

Anonymous poster hash: 47f67...cad

[Barcelone]

Jeg mista "vennene" mine da jeg fikk barn. Fikk noen nye venner som hadde barn på samme alder som mitt, men de har sakte men sikkert kuttet kontakten med meg (barnet mitt er "annerledes" uten at jeg vil gå noe særlig inn på det her, men det er nok en medvirkende årsak til at jeg har mistet en del venner. Vi kan ikke bli med på ting som vanlige småbarnsfamilier gjør).

Det er ikke sånn at jeg har kutta ut mange i livet mitt, men ei venninne har jeg kuttet totalt ut.

Foreldrene mine har jeg tatt avstand til for å skåne meg selv, men jeg snakker selvsagt med de fortsatt, bare tar ikke noe særlig kontakt selv.

Jeg syns det er vanskelig å sette grenser når det at jeg setter grenser blir til en krangel. Hadde hun klart å respektere at jeg har mye i mitt eget liv og ikke kan stå på pinne for henne til alle døgnets tider så ville det jo gått fint.

Jeg går til psykolog (eller, nettopp startet), av denne årsaken og andre ting i livet mitt som jeg syns er vanskelig og må få bearbeidet følelsene mine ovenfor, men psykologen forstår ikke helt hvorfor jeg er hos han og mener at jeg ikke trenger noe psykolog. Jeg bruker dermed masse tid på å prøve å overbevise han om at jeg har problemer jeg trenger å jobbe med, det er jo litt rart.

Anonymous poster hash: 47f67...cad

Fikk intrrykk av at du helle kuttet ut folk enn å få jobbet med deg selv. Er det sånn at du ikke greier å si ifra til din søster i det hele tatt så kan det kanskje være en idè å prøve å skape litt avstand mellom dere. Har selv en bror som har vært veldig til å ta kontakt når han ville ha noe, men han har heldigvis endret seg etter at han fikk barn.

Høres ikke ut som om denne psykologen er den rette for deg hvis ikke han skjønner hvorfor du er der. Går det an å få en annen psykolog som du ikke må bruke tid på å overbevise at du trenger hjelp?