Alkohol og redsel for den som står det nærmest

[AnonymBruker]

Kommet meg ut av et forhold etter flere år nå. Men fristelsen er stor, det å komme tilbake til mannen jeg elsker, men som har gjort meg mye vondt.Jeg googler alt som har med vold i hjemmet å gjøre for å holde på avgjørelsen om å forlate han. Vi skulle gifte oss, og jeg vet han elsker meg. Jeg vet at han har det vondt, men har endelig forlatt han og tvinger meg selv til å tenke på meg selv.

Problemet var da han drakk. Han Drakk alltid veldig mye, og da han var på stadiet hvor han skiftet personlighet måtte jeg ta avstand. Øynene hans forandret seg og han fikk et ondskapsfult oppsyn. Han så på meg med et kaldt blikk og kunne si :" Linda, vet du hvor slem du egentlig er?" Jeg fortsatte å spise maten min. Da ville han se på meg igjen, kanskje kaste servietten på meg og si " Hører du ikke at jeg snakker til deg?. Er du helt tilbakestående? Du er faktisk der verste som har skjedd meg. Jeg elsker deg, men du er ikke noe annet enn et botskjemt, tilbakestående barn". Deretter begynte jeg å gråte. Sånn var han 1/5 ganger han drakk. Det var veldig uforutsigbart og skremmende. Som regel var det bare verbalt, men en gang slo han meg da jeg lå på senga. Han kom full og slo meg, med flat hånd over ryggen. Han gjorde det for å få kontakt, men jeg latet som jeg sov, fordi jeg var redd. Han slo meg 3 ganger og deretter gikk han ut av rommet. En gang dyttet han meg og sa jeg var feit. Da var han også full. Han truet med å stikke om han ikke kunne få ha sex med meg den kvelden. Han sa " kle av deg, hvis ikke drar jeg hjem". Jeg gråt og fikk han til å bli uten å ha sex. En annen gang jeg nektet han sex da han var full tok han taxi hjem. En gang han var full kranglet han og var frekk mot han som ga oss skyss. Det endte med at jeg betalte. Sånn var det ofte. Han sa også at jeg burde betale siden jeg var så gjerrig. Jeg har aldri gjort mer for en mann i mitt liv. Jeg var der for han, alltid, og vi gjorde alt det han ville bestandig. Han var god og snill i hverdagen, men med alkohol ble han en forferdelig person. Han låste meg en gang ute i garasjen, visstnok ikke med vilje. Jeg måtte ringe en fetter kl. 4 på natten for å få han til å bryte opp låsen. Eksen min hadde lagt seg og skrudd av mobilen. Ved en annen annledning stakk han fra meg. Det skulle være en romantisk kveld med vin og middag. Dessverre ringte bestevennen og sa de var ute, og spurte om vi ikke kunne joine. Jeg sa at jeg ikke hadde lyst, men han trasset og sa jeg var en egoist som alltid skulle ha ting på min måte osv osv. Til slutt overga jeg meg og ble med han. Etter alt for mye vodka stakk han. Jeg hadde vært i baren for å få et glass vann, kom tilbake til bordet, men han var forsvunnet. Jeg brukte 1 time på å lete. Jeg ringte han mange ganger, men fikk ikke svar. Da han endelig svarte sa han at han hadde stukket hjem til seg for å sove. Det tar 1 time å komme seg hjem fra byen og det koster min. 500 med taxi på natten. Han hadde skaffet seg skyss og jeg var overlatt til meg selv, igjen. Flere ganger har han sagt " Jeg får så lyst tll å banke møkka ut av deg når du oppfører deg som en bitch". Han knutse en vase foran meg en gang, og har i tillegg vært i rene slosskampen med søstern sin. Han sa det var hun som gikk til fysisk angrep på han og at han forvarte seg. Jeg vet at hun er litt gæren, og tenkte at det helt sikkert var sant det han sa. Det var uansett skremmende. Han truet også med å kaste meg ut av taxien en gang. Alt det han gjorde kom ut av det blå. Han kunne forandre personlighet i løpet av minuttene. Av og til sa han også " du er verdens herligste, med deg skal jeg gifte meg". Neste gang vi var ute kunne han si " Jeg elsker deg ikke, det vet du. Og du og jeg er over og ut":

Noen som har opplevd lignende? Jeg lurer på om dette har satt varige sport i meg. Jeg har hatt problemer på skolen og er ikke den jeg var. Mulig det skyldes andre ting, men skulle gjerne hatt litt informasjon om det å ha vært med en som har et sånt alkoholproblem. Jeg levde med angst for når det skulle bli et nytt helvete hele tiden og hvor ille det skulle bli neste gang. Jeg tenker på dette nesten hver dag. Hva er det jeg egentlig var utsatt for? Jeg vil ikke være noe offer og har ikke fortalt noen om alt dette som har skjedd. Tenker det hadde vært godt å åpne seg for noen.

Anonymous poster hash: 2bab0...158

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for utestengt bruker.

Daenerys, mod.

[Majott]

Du er blitt vant til dette over lang tid, og det som er vanlig for deg, høres ut som et mareritt!

Du må IKKE gå tilbake til han. Er det han du vil dele livet med? Ha et forhold til i mange flere år? Få barn med?

Se for deg livet 10 år fram i tid. 20 år. Du er da en av de som blir banket opp minst hver helg. Du er en av de som biter deg i hånda for at ungene ikke skal høre deg. Du er en av de som legger på sminke for å dekke blåveiser og som ikke kan gå i shorts eller kortermet om sommeren.

Du er en av de som hiver ungene inn på rommet på lørdagskvelden så de ikke skal bli slått eller banket opp. Du er en av de som unnskylder blåmerker på ungene og deg selv med "hjemmeulykker" og litt hard lek.

Du er den som holder familien samlet, mens du leter etter en utvei. Du er den som prøver å skjule hvordan du og ungene har det for de nærmeste. Du er den som forsvarer mannen din i det lengste med at du gjorde han sint, ungene gjorde han sint, han mistet kontrollen, han er egentlig verdens snilleste så lenge han ikke drikker osv.

JA, det er deg om 10 år.

Vil noe bedre for deg selv. Du har en hel drøss med valg akkurat nå når du endelig har gått fra han. IKKE gå tilbake til det marerittet, det blir IKKE bedre, bare VERRE med årene.

Du har mulighet til å få et godt voksenliv uten fyll og vold. GÅ FOR DET! Tenk på hva slags liv du vil ha, og gå inn for det med alt du har. Du har nok kjærlighetssorg nå. Forstår det. Alle har sine gode sider, men selv om han er god når han er edru, vil fyll og vold ødelegge både deg og de barna dere får.

Det er nesten som å slutte å røyke. Vi vet at røyken vil ta livet av oss med tiden, eller ihvertfall føre til at vi får et mye dårligere liv enn ikkerøykere. Men det er så lett å falle tilbake, og se de gode tingene med røyken.

Sikkert en dårlig sammenligning.

Du må få opp troen på deg selv, og at du klarer deg fint alene. Etterhvert vil du finne en mann som behandler deg bra, og som du får mer følelser for enn han du har nå. Nettopp fordi du vet at du kan stole på han, og at han ikke gjør deg til nervevrak.

Gå videre, tenk langsiktig, tenk på om du får barn og hva slags oppvekst du vil at de skal ha, tenk på deg selv og hva slags liv du selv vil ha.

[AnonymBruker]

Takk for to fine svar. Jeg har en som sier " han har jo blitt bedre med tiden, han elsker deg, du elsker han" og en som sier " Han har slått deg, han låste deg inne, han har oppført seg truende". Så ja, utrolig hvordan man kan havne i en situasjon man aldri tenkte man skulle havne i. Det er på dager som i dag, når jeg svaner han at jeg må google om vold osv for å minne meg selv på at han ikke er bra. Redd for å falle tilbake, men har ofte gjort det fordi jeg tviholder på løftene om at han skal skjerpe seg og at vi kan leve lykkelige som vi gjør når han ikke drikker.

Anonymous poster hash: 2bab0...158

[AnonymBruker]

JA jeg har opplevd det samme, og nå, 10 år etter (stort sett som singel), har jeg endelig fordøyd det og blitt meg selv igjen.

Det tar tid å fordøye det, så kutt han ut og begynn prosessen allerede nå. Du vet innerst inne det ikke er noen vei utenom, og det du sliter med nå er bare avhengighet. Som med all avhengighet handler det om viljestyrke, stahet. Mobiliser det! Ta ansvar for livet. Du har bare ett.

Anonymous poster hash: 7f0ee...1d7

[AnonymBruker]

Takk. Jeg sliter med dårlig samvittighet, kanskje det som gjør det vanskelig. Avhengigheten tror jeg at jeg skal takle, men føler at jeg svek han. Vi var forlovet og jeg vet jeg burde ha avsluttet det lenge før, også med tanke på han. Han er ikke noe monster, har heller så mye følelser at han ikke klarer å kontrollere dem. Uansett ikke bra for meg i lengde, har tom. vurdert om jeg kunne klare å leve med det. Men jeg kan ikke. Redd det kan gå veldig galt, og redd for at mamma og pappa ville funnet ut om det her. Min overlevelsesstrategi var å date en ny mann umiddelbart. Folk kan si at jeg må klare meg alene og at dette ikke er lurt osv osv. Jeg vet at det ikke er noe annen vei utenom, jeg må ha en som kan fylle tomrommet og på den måten komme meg bort. Vil ikke utnytte denne nye mannen heller, men jeg liker han godt, så jeg gir det et forsøk samtidig som jeg kommer meg bort fra eksen. Så langt har det fungert. Den nye mannan får meg også til å innse hvor på viddene eksen min var. En sånn manipulasjon jeg aldri har sett maken til. Ha spør meg nå om jeg har kysset noen andre osv. Jeg sa det hadde skjedd for å ikke lyve, men da sa han at jeg måtte si hvem det var. Jeg holder det helt for meg selv, han sier jeg aldri elsket han skikkelig siden jeg velger å beskytte den nye heller enn å gi han den informasjonen. Han presset meg først til å innrømme kysset, istenenfor å takke for at jeg til slutt sa sannheten ble jeg kalt for ei hore og at jeg er ei kåt kjærring som kunne pult hvem som helst. Han ser selvsagt ikke seg selv og truslene han kom med om å ligge med en annen da jeg en periode ikke ville ha sex med han. I tillegg var han utro mot meg, og igjen etter bruddet prøver han å manipulere meg ved disse " du elsket meg ikke" utsagnene. Nå snakker vi heldigvis ikke sammen. Jeg savner han og føler skyld, men må fokusere på de stygge handlingene mot meg og ikke la det positive i forholdet, samt løftene blende meg, slik de har gjort 10 ganger før-

Anonymous poster hash: 2bab0...158