Pappa har gjort mamma så mye vondt... og har et annet liv.

[AnonymBruker]

Dette er en ganske lang historie som jeg skal forsøke å gjøre kort. Som regel klarer jeg meg greit, men av og til slår dette mot meg igjen og jeg blir sittende her og grine uten at det stopper. Jeg er 22 år gammel, studerer, og bor hos min far.

Saken er det at pappa over årene har gjort mamma mye vondt. Aldri fysisk. Vi har en ganske lykkelig familie med hus, bil, båt. Pappa jobbet mye i utlandet, mamma var hjemmeværende og passet på meg og søsknene mine. Vi spilte ulike former for sporter, lekte mye og hadde det egentlig ganske bra.

Så kom sjokket en dag da jeg gikk på barneskolen. Mamma og pappa skulle skilles. Jeg forstod ganske raskt at det ikke var mamma som ville skilles, men pappa. Og akkurat det er da greit nok - folk vokser fra hverandre, kjærligheten går over... men dette var så mye mer enn det.

Pappa flyttet ut, mamma måtte begynne å jobbe mye mer. Og slet veldig med økonomien. Mamma fikk alt ansvaret for alle oss ungene, og en av søsknene mine er i tillegg fysisk/psykisk utviklingshemmet - som et lite barn som aldri vokser opp. Og dette ble mamma sittende igjen med. Hun fikk bidrag, men lønnen i helsesektoren var fortsatt veldig lav, utgiftene for at vi ungene skulle få bo i det store huset i nabolaget vi alle hadde vokst opp i var store... det ble veldig tungt for mamma. Men da var jeg for liten til å forstå det.

Alle de helgene jeg kom tassende ut i stuen etter leggetid og fikk se mamma med vinflasken i hendene... de gangene lærte jeg veldig mye om hva som hadde skjedd. Det var pappa som hadde ville gått fra henne, hun ville ikke ha noen andre enn han. Pappa hadde rett og slett ikke bare funnet seg en annen dame, men han hadde vært sammen med denne damen i flere år.

Og det gjør så vondt. Det gjør så utrolig vondt... jeg tenker mye på mamma som har måtte leve med at han faktisk hadde en annen, men også på all den tiden vi unger gikk glipp av fordi han var med henne. Alle feiringene, bursdagene, skoleavslutningene hvor jeg sang på scenen... alt sammen. All tiden som vi ikke fikk sammen.

Og den dag i dag vet han at jeg vet. Det begynte egentlig med at jeg skulle logge meg innpå eposten min, og han ikke hadde logget seg av. Og der var denne andre kvinnen. Som ungdomsskoleelev klarte jeg ikke å holde fingrene fra det, og leste mye av det de hadde skrevet. Alle turene de hadde reist på sammen, samtidig som vi "andre" i familien aldri reiste noe lenger enn Danmark. All den tiden han brukte med henne istedenfor å hjelpe mamma som var hjemme med en hel gjeng med unger.

Jeg ikke helt hvor jeg vil med alt dette. Men i dag kom dette og bet meg ræven, for å si det sånn. Igjen hadde pappa glemt å logge av eposten sin. Og jeg vet et er dårlig gjort, men jeg klarer ikke motstå å se nærmere. Jeg vil vite, jeg hater å bare anta. Da farfar døde sa pappa at han var glad den jævelen endelig var død. Og som liten jente tenkte jeg at jeg var glad at jeg hadde en bedre pappa. Men nå vet jeg ikke lenger.

Han har aldri gjort noe vondt mot meg, fysisk. Men dette han driver med nå, dette andre livet han har, det gjør så utrolig psykisk vondt. Jeg spør han hvor han skal på tur, han sier "på tur". Ut å reise en tur. Men jeg vet jo hvor han skal. Om han bare hadde vært ærlig om dette fra begynnelsen, kunne alt vært så mye bedre. Men fortsatt ikke bra. Alt han har gått glipp av. Han kan ingen av navnene på vennene mine. Han har aldri på en foreldresamtale på skolen, han kom ikke på noen av skoleavslutningene mine hvor jeg stod i bunad. Men mamma, hun var alltid der. Alltid.

Men jeg har mest vondt for mamma. Hun som plutselig en dag fikk vite at hun levde på en løgn. At nå alle de årene hun brukte hjemme med oss barna slik at pappa skulle ha muligheten til å jobbe ute... de har gjort at hun nå sliter mye økonomisk. Måtte selge barndomshjemmet vårt. Jeg trodde det skulle hjelpe - å bli kvitt stedet hvor vi vokste opp og hvor alt det gode/vonde skjedde - men det gjorde det ikke. Hun som kommer til å ende opp som minstepensjonist fordi hun endte ikke jobbet eller jobbet deltid. Naivt? Det er det nok. Men hva pappa gjorde var så mye verre.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre... sorgen tok meg bare i kveld. Etter å ha vært en helg på besøk hos mamma, og hjemme for å skrive ferdig en oppgave som skal inn i morgen. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal takle dette her... jeg er så sliten. Så lei...

Anonymous poster hash: a272d...2ec

[Gjest Gresshoppesang]

Din mor sin sorg, er din mor sin sorg. Mest sannsynlig har hun klart seg helt fint. Man kommer seg over slike slag.

Du må jobbe med din egen sorg. Tilgi kanskje, men om det er vanskelig; akseptere at dette er ting som har hendt og at det er lite du kan gjøre med det.

Din mor vil bli glad dersom du forteller henne at du faktisk SÅ alt hun gjorde for dere i oppveksten.

[AnonymBruker]

Det er ikke ditt ansvar å bære på sorgen og problemene mellom dine foreldre. Men jeg syns du skal snakke med faren din en dag, si at du trenger å få det ut fordi det plager deg. Kanskje han da innser at det er på tide å være den voksne pappaen din ovenfor deg. Når du er klar snakker du med moren din igjen. Få det ut. Men husk, det er ikke dine problemer, selv om du har dine minner rundt alt dette.

Anonymous poster hash: 56fea...f71

[MarieC]

Hvorfor bor du hos faren din? Høres ut som om det ville vært bedre for deg å bo for deg selv siden du er 22?

Uansett burde du prate med faren din. Støtt moren din siden hun er den som har vært der for deg og søsknene dine. Husk at du ikke skylder faren din noe som helst.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Fortell faren din om tankene dine, det du har skrevet i innlegget.

Kanskje han da kan innse at han har vært fraværende.

Fortell også moren din at du har satt pris på alt hun har gjort for dere barna opp gjennom årene, det tror jeg hun vil sette stor pris på.

Dette er ikke lett, men du må ikke bære denne sorgen, du er 22 og har hele livet foran deg.

Anonymous poster hash: 18de4...1e9

[AnonymBruker]

Hvorfor bor du hos faren din? Høres ut som om det ville vært bedre for deg å bo for deg selv siden du er 22?

Uansett burde du prate med faren din. Støtt moren din siden hun er den som har vært der for deg og søsknene dine. Husk at du ikke skylder faren din noe som helst.

Lykke til!

TS her.

Takk for svar alle sammen, som regel klarer jeg meg helt fint, men det er bare noen dager hvor minnene og sorgen kommer tilbake. Jeg bor hos min far pga. han bor ganske nærme sentrum, og ellers ville jeg måtte ha betalt ganske mye hver måned for å bo et annet sted. Ser ikke så mye til han uansett, for han er jo aldri her... leiligheten er fin, betaler ikke noe leie, og har tilgang til bil. Økonomisk har pappa alltid vært veldig grei mot meg, men det er bare alt dette andre som gjør så vondt...

Anonymous poster hash: a272d...2ec

[Steinar40]

Det er ikke noe du, TS, kan gjøre med dette.

Det eneste du kan gjøre er å prøve å være der for mora di når hun trenger deg. Så langt det er mulig.

Et godt mor-datter forhold er gull verdt.