Jeg har ingen venner

[AnonymBruker]

Ja det høres kanskje rart ut, men jeg har faktisk ingen venner. For dem rundt meg vil det kanskje være vanskelig å forstå, for jeg er smilende og blid. Jeg fungerer ok i sosiale situvasjoner og har en flott kjærste, og en flott familie.

Jeg har studert men hoppet av studiene da jeg ble sliten og deprimert, under studietiden klarte jeg ikke å få kontakt med noen av dem på samme studie som meg, og heller ikke noen rundt. Jeg var med på fadderuke og hadde det flott, men denne nære venne relasjonen klarer jeg ikke å få til noen.

Jeg er til tider veldig deprimert, hvis jeg krangler med familie eller kjæreste har jeg ingen å gå til. Jeg har snakket med fastlege om det, men fikk ikke så mye hjelp der, han forklarte at alle mennesker er tidvis deprimert.

Jeg er av den stille typen som filosoferer mye, og kanskje jeg er lett å glemme? Jeg er arbeidssøkende om dagen, og det gir også mye tid til å tenke, og det gjør ting enda sårere, for jeg har ikke en arbeidsplass med relasjoner heller!

Hvis jeg logger på skypen min har jeg masse folk på skype, men ingen venner. Menn som hinter til sex er stortsett det skypen min består av, det gir ikke noen god følelse, men følelsen av at jeg har vært litt løs i mine yngre dager og kanskje det er derfor jeg sitter igjen uten venner nå? Skulle så gjerne hatt noen å snakke med, som forstod, som kunne se at jeg ikke ville være alene, jeg vil være med.

Jeg er under 25, og bor i Oslo, jeg burde ha alle muligheter til å ha et stort nettverk, men i den store byen føler jeg meg så alene! Noen andre der ute som føler seg ensom eller er det bare jeg som har det slik?

Anonymous poster hash: 15323...753

[AnonymBruker]

Jeg føler meg også ensom, og jeg er det.
Har vært det i mange år, men prøvd å akseptere at det bare er sånn.
Men jeg har ingen kjæreste eller familie heller da.
Virker som jeg har mye å gjøre for de jeg bare møter kort, men sannheten er at all min fritid går til å ligge i sengen alene, og sove, surfe, eller gråte. Vet ikke om jeg har så mye å bidra med i et vennskap, jeg er jo bare en dyster person og tenker at jeg fortjener det sånn.

Anonymous poster hash: a6e2f...83e

[AnonymBruker]

Det stemmer ikke at alle mennesker er tidvis deprimerte. Triste kanskje, men ikke klinisk deprimerte. Ville vurdert å bytte lege. Få utredning og behandling for depresjonene (om du har dette).

Ellers kan jeg kjenne meg igjen. Har mistet de fleste vennene etter lang tids sykdom (blant annet depresjon). Om du får deg en stabil jobb, så er det muligheter for nye venner der. Eller du kan få deg en hobby (kurs, frivillge organisasjoner, idrett). Eller du kan ta opp igjen kontakten med noen gamle benner?

Anonymous poster hash: 5d4fa...7bf

[AnonymBruker]

hei.

Jeg hadde det slik en lang periode når jeg gikk på vidergående og høyskolen. min hverdag gikk i reise til og fra skolen og ligge i sengen og grine. Jeg er kristen og når jeg hadde kommet så langt ned som det går an å bli. tok jeg meg en tur til min menighet. der tok jeg kontakt med en pastor som hvenviste meg til en bibelgruppe. det er en gruppe der man samler en liten fast gjeng for å snakke om bibelen og andre viktige ting. denne gruppen ble min vennegruppe.

Han ene som gikk i gruppen er nå min samboer. hvis dette kanskje kunne være noe for deg så er det bare å gå inn på nettet og søke opp menigheter i oslo og se når de har møter der. de fleste har møter for dem som er unge og vil ha litt futt.

Selv om man ikke er kristen er det lov å komme innom. der kan man stille alle de spørsmålene du ønsker og de fleste som jobber der er flinke til å ta imot nye mennesker. pastorene er der for lytte og komme med råd hvis man ønsker det.

Mange tenker at vi kristene er bedømmene og tåler ikke at man "synder" for å si det sånn, men møter man en sånn "kristen" har den personen helt feil syn på hva det vil si å være kristen. Som sagt er jeg selv en kristen, men kan godt ta meg et glass av og til. Jeg er ikke gift men har seksuellt samliv med min samboer. Vi er akkurat som alle andre mennesker.

Anonymous poster hash: 1e74f...c40

[AnonymBruker]

Jeg har det slik jeg også TS. Det er kjipt, føler det er en aldersgruppe man blir litt ekskludert fra samfunnet på en måte, vet ikke om det er et gyldig argument, men det er mange ting å finne på og bli kjent i i ungdomstiden, og i voksen alder, men ikke "ung voksen" type 20-25år.

Er alene en måned i strekk annenhver måned, og om jeg har en liten krangel med samboeren kan det gå 1-2 uker mellom når jeg har noen å snakke med bare i tekst/på nettet - fysisk er det enda mindre. Er ikke helt naturlig nei. Går forøvrig en tur hver dag som får opp humøret, har mange hobbyer og interesser, men det fyller såklart aldri tomrommet av å ha en person å snakke med eller finne på noe sammen med.

Anonymous poster hash: 6df81...27e

[AnonymBruker]

Tar du kontakt med andre og engasjerer deg, da? Eller er du bare hun perifere som forblir en perifer bekjent fordi hun har type hun alltid prioriterer og aldri gidder å engasjere seg?

Anonymous poster hash: 93570...6d8

[Gjest Byliv]

PM, så kan jeg hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Har samboer, men ingen venner.

Anonymous poster hash: 9ea17...3cd

[AnonymBruker]

Hei på deg!

Jeg har også vært ensom! Når jeg bodde hjemme, hadde jeg en fast vennegjeng. Men etter videregående flyttet vi til forskjellige kanter for å studere. Jeg er også blid og virker utadvendt, men har vanskelig for å få de nære vennene. Så jeg endte opp med å føle meg ensom de første årene i studietiden. Det er ekstra vanskelig når man er student, for da kryr det av andre studenter rundt deg som fester og henger med store gjenger og har det gøy. Heldigivs hadde jeg kjæreste!

Men - etterhvert fikk jeg faktisk flere gode venner som jeg har fortsatt! Det tok tid, men det er venner jeg tror jeg kommer til å ha for alltid:o)

Man må nok bare godta at man trenger litt lengre tid enn andre på å knytte seg til folk. Vennene fikk jeg gjennom fritidsaktiviteter.

Nå har jeg flytte til et nytt sted på landet hvor vi ikke kjenner noen, og siden jeg nå er rundt 30 er det enda vanskeligere å få seg venner. Det er få fritidsaktiviteter å være med på og folk er ikke så åpne her. Men jeg vet at det kan ta tid, så jeg bare smører meg med tålmodighet:o)

Mitt råd er altså - ikke gi opp. Finn noen fritidsaktiviteter som passer deg. Ta steget med å invitere noen med på kafé, shopping, gå tur, filmkveld eller lignenede, når du finner noen du synes det er lett å prate med! Det ordner seg nok skal du se!

Anonymous poster hash: ab13c...ad2

[AnonymBruker]

TS her!

Jeg er nok veldig ikke-kristen av meg så å oppsøke en menighet hadde føltes feil for meg. Jeg har jo nå droppet ut av studiene og sliter veldig med å få jobb, så jeg har null sosial omgang med folk utover det jeg får når jeg handler og når kjæresten kommer hjem fra jobb.

Jeg har engasjert meg, jeg tilbød både vors og nach under fadderuke men vi endte alltid opp hos andre. Har også prøvd å få kontakt med andre på min alder, men føler alltid at noen folk tar stor plass og at jeg ender opp som hun stille i hjørnet av sofaen. Når jeg sa noe føltes det som om det jeg sa var dumt eller at folk ikke hadde meninger om dette.

Jeg har ingen fritidsaktiviteter lengre annet enn at jeg trener for megselv, har veldig lyst til å begynne med noe nytt men føler det er vanskelig som ungvoksen og komme inn som totalt nybegynner i noe. Har også lyst til å begynne med hest igjen, men med dårlig økonomi så viste det seg å bli vanskelig.

Jeg kjenner veldig på dette at jeg ikke har noen å snakke med eller en skulder gråte på når jeg skulle trenge det, og om jeg skulle bli singel så har jeg jo faktisk ingen!

Jeg prøver å spørre bekjente om studiene, om hvordan det går men får korte svar, noen ganger ikke svar i det heletatt over fb. Så ja, jeg føler at jeg både er fortjent og ufortjent i denne situasjonen, men mest av alt føles det sårt å være så utstøtt =/

Anonymous poster hash: 15323...753

[Gjest Kjærleik]

Jeg kan kjenne meg mye igjen i det du skriver, spesielt med tanke på det om at en kan føle seg ensom i en stor by. Jeg er 22 år, så er et par år yngre enn deg, men dersom du har lyst, må du gjerne sende meg en PM

[AnonymBruker]

Har ikke det jeg heller og har ikke klart å finne meg nye siden ungdomsskolen.

Mistet kontakten med dem på grunn av livssituasjon og psykisk sykdom.

Har samboer, så er ikke helt ensom, men skulle jo ønske at jeg hadde noen venner også.

Anonymous poster hash: ffa97...6b5

[Brimi]

Du er ikke alene! Mitt problem er at jeg ikke orker å engasjere meg eller pleie et vennskap. Spesielt siden det er stor forskjell. De på min alder er gjerne på fester, shopper, reiser osv, men det hæler ikke jeg.

[AnonymBruker]

Nå virker jeg kanskje slem, men alle er faktisk helt alene i verden. Etter at man blir voksen og foreldrene dør så er man faktisk helt alene. Det er like greit å bli vant til det først som sist. Venner og kjærester kommer og går. Finn på ting å gjøre enten det er på egen hånd eller sammen med andre, men først og fremst må du lære å trives i ditt eget selskap.

Anonymous poster hash: 90d4d...d80

[AnonymBruker]

TS, søstera mi bor i oslo sammen med kjæresten og er 25:D Hun er morsom og er helt sikker på hun vil ha en ekstra venn!

Anonymous poster hash: 9b521...a4e

[Gjest Byliv]

Nå virker jeg kanskje slem, men alle er faktisk helt alene i verden. Etter...

Anonymous poster hash: 90d4d...d80

Nei. ER, er nåtid. ETTER blablabla-scenario er ikke HER OG NÅ.

Fremtiden eksisterer ikke, og kun nåtiden teller fordi fortiden har vært. Det er alt man kan vite.

[Limah]

PM meg

[Freaky Fly]

Hvis du liker å trene som du sier, kanskje det finnes en sport eller treningsform du kan engasjere deg i, hvor du møter andre? Ballspill, klatring, kampsport.. Om man melder seg på noe sånt vil man jo automatisk møte nye mennesker.

Jeg sliter litt med å få gode venner selv etter jeg flyttet, men mennesker å slå av en prat med har jeg jo, så jeg er ikke i helt samme situasjon. Men - jeg dro for å studere i Australia ett semester i fjor vinter, og ble virkelig kastet ut i det med å ikke kjenne noen. Mitt tips er å bare kaste deg ut i aktiviteter eller "samlinger", om du finner noe! Jeg har for eksempel meldt meg på en snowboard-tur til sverige med en svær gjeng fra høgskolen, hvor jeg ikke kjenner noen som skal.. Litt samme om du velger å melde deg inn i noe treningsrelatert også - det kan kanskje virke skummelt først, men prøv bare å hoppe i det

[Slither]

Hei!

Jeg har det nesten tilsvarende. Min studieretning var meget mannsdominert og vennskapene jeg sitter igjen med etter studiene er stort sett folk som egentlig har ønsket å komme i buksene på meg.. Så det er ikke rare nettverket jeg har klart å bygge meg opp i Oslo. Jobben min er som studiene var - mannsdominert. Og det er vanskelig (og heller ikke helt hva jeg ønsker..) å få noen nære vennskapsforhold til menn som gjerne er godt etablert.

Jeg er 24 og bor her i Oslo. Mer enn gjerne åpen for nye bekjentskaper, så ta send meg gjerne en PM

[eelise]

Jeg er i samme situasjon. Jeg har samboer, men jeg har ingen venner. Jeg synes det er veldig dumt, og jeg føler meg ofte litt ensom. Jeg er 22 år og bor 40 min utafor Oslo. Send meg gjerne en PM