Venninner som aldri tar intiativ til å møtes

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er for tiden student, og har fått meg en slags venninne-"gjeng" i klassen.

Det fungerer iallfall sånn når vi er på skolen, at det er de jeg sitter ved siden av på forelesning, og leser sammen med dersom de dukker opp på skolen.

Men når det gjelder etter skoletid, så hører jeg ingenting fra dem!

Det er alltid jeg som må ta intiativ!

Har vært flink til å invitere dem hjem til meg, invitere alle ut på kafe, osv. Det er alltid noen som ikke kan, men det aksepterer jeg forsåvidt. Verre er det at ingen tar intiativ tilbake

Føler jeg prøver å ta kontakt på sms og facebook også, men det er alltid jeg som starter samtalene, og ingen som kommer og tar kontakt med meg av seg selv.

Husker jeg prøvde å invitere ei på en kopp te flere ganger over sms. Hver gang sa hun nei, fordi det ikke passet - men aldri noe om at vi måtte ta det igjen, eller en invitasjon tilbake senere.

Har aldri vært borti lignende!

Da jeg gikk på andre skoler var dette aldri et problem, vi ble alltid en gjeng med venner som alle var flinke til å vise interesse for å møtes. Vi byttet på hvem vi var hos, og hva vi fant på.

Det eneste som jeg skjønner at kan stå litt i veien, er at mange av dem har samboer, og noen venner utenfor studiet.

Men likevel - bør det ikke være av interesse å få nære venner på studiet også? Vi skal jo tross alt gå sammen i 5 år!

Har også prøvd å slutte å invitere hjem til meg, for å se om noen "våkner". Men da hører jeg bare ingenting på månedsvis Selv er jeg singel, uten andre venner eller familie i studiebyen, og kjeder meg mye som følge av dette.

Har prøvd å knytte kontakter via trening osv, men dette ender fort med bekjentskap som avsluttes dersom personen slutter på trening osv. Også har jeg jo mest lyst på venner i egen klasse, som tar de samme fagene som meg og har like interesser.

Dessverre har det blitt en del gjenger i klassen vår nå, så føler det er for sent å henge seg på andre. Dessuten trives jeg jo forsåvidt med de jeg har nå, det er bare det at vi treffes for sjeldent etter min smak

Har også prøvd å ta det opp med dem, uten resultat. Det blir bare med praten, men lite handling.

Jeg føler at ingen egentlig har noen omsorg for hverandre, og er mest opptatt av seg selv. De bryr seg ikke om at noen er mye alene, så lenge de selv har en kjæreste eller andre venner å holde seg opptatt med.

Det som også er en konsekvens av at vi sjeldent møtes, er at det går tregt å bli mer "personlig" kjent, og få nære gode vennskap. Det blir mer overfladisk, og man føler man kjenner de like lite for hver gang man møtes.

Noen som har noen tips?

Anonymous poster hash: f1efc...a46

[flinkeceline]

Jeg har det også sånn i blant... *klemme masse* ​

[Ruby_Tuesday]

Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har hatt flere studievenninner opp gjennom årene. ( Hun ene har faktisk blitt en av mine aller beste venninner). Men det er ikke alltid like lett å få folk til å treffes utenfor universitetet. Har hatt lignende opplevelser med en haug mennesker som rett og slett har har mange venner utenfor studiet som de heller prioriterer. Du burde kanskje ikke stresse sånn over det, og heller bare la det komme naturlig?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har hatt flere studievenninner opp gjennom årene. ( Hun ene har faktisk blitt en av mine aller beste venninner). Men det er ikke alltid like lett å få folk til å treffes utenfor universitetet. Har hatt lignende opplevelser med en haug mennesker som rett og slett har har mange venner utenfor studiet som de heller prioriterer. Du burde kanskje ikke stresse sånn over det, og heller bare la det komme naturlig?

Ja, jeg prøver å tenke at jeg bare skal la være å tenke på det, og heller ta den tiden jeg får fra de.

Men det er bare så vanskelig i og med at jeg er såpass bevisst på hvordan jeg "egentlig" vil ha det, og hva jeg pleide å ha av venninneforhold før. Det blir så vanskelig å akseptere noe såpass dårligere

Savner den forrige studiebyen min og de venninnene jeg hadde der, men jeg har bestemt meg for å fullføre studiet i denne byen, for er dette yrket jeg vil ha.

Har jo også massevis av tid alene, som gjør at disse tankene dessverre kommer..

Er ikke så gøy å dra alene på trening, alene med middag, alene på tur, alene om kveldene, alene i helgene, alene i byen hver dag...

Har jo god telefonkontakt med foreldrene mine, og noen nære venninner fra hjembyen min, men det er liksom ikke det samme som å ha folk hos seg.

Nei, uff vet ikke jeg

Anonymous poster hash: f1efc...a46

[Ruby_Tuesday]

Ja, jeg prøver å tenke at jeg bare skal la være å tenke på det, og heller ta den tiden jeg får fra de.

Men det er bare så vanskelig i og med at jeg er såpass bevisst på hvordan jeg "egentlig" vil ha det, og hva jeg pleide å ha av venninneforhold før. Det blir så vanskelig å akseptere noe såpass dårligere

Savner den forrige studiebyen min og de venninnene jeg hadde der, men jeg har bestemt meg for å fullføre studiet i denne byen, for er dette yrket jeg vil ha.

Har jo også massevis av tid alene, som gjør at disse tankene dessverre kommer..

Er ikke så gøy å dra alene på trening, alene med middag, alene på tur, alene om kveldene, alene i helgene, alene i byen hver dag...

Har jo god telefonkontakt med foreldrene mine, og noen nære venninner fra hjembyen min, men det er liksom ikke det samme som å ha folk hos seg.

Nei, uff vet ikke jeg

Anonymous poster hash: f1efc...a46

Har du vurdert å bli aktiv i noen form for studentorganisasjon eller lignende? Jeg hadde iallefall prøvd å engasjere meg i noe, hvis jeg følte meg såpass ensom der jeg studerte. Er jo ikke noe gøy å sitte hjemme og føle seg ensom. Jeg er veldig ekstrovert, så jeg vet at jeg hadde blitt gal av det! Håper virkelig at du kan finne deg likesinnede. Hvis du har tenkt til å bli der i fem år til, kommer du jo mest sannsynligvis til å møte masse nye mennesker etterhvert som du tar nye fag og har seminarer osv, så du er jo ikke nødvendigvis "stuck" med de få vennene du har som aldri vil møtes

[AnonymBruker]

Dette kan høres litt vondt ut men jeg kjører på uansett.

Det er ikke sikkert at de er like interessert i å være venner med deg. Det kan hende de syns det er greit i en studiehverdag hvor dere samarbeider med skoleting, men at de ikke har noe ønske utover dette å ha et vennskap.

Mange har venner fra før studietiden og har kanskje ikke det samme behovet for å få nye venner. Mange folk som flytter til byen for å studere har venner der fra førav eller kjenner folk fra hjemplassen som også skal studere der så det er jo naturlig at de ofte finner sammen.

Det kan også være at de syns du er litt ivrig eller i verste fall masete. Mitt beste tips her er å være litt mer laidback. Ikke alltid vær den som er overivrig etter å møtes. Hvis det alltid er du som tar initativ både på sms, facebook og i virkeligheten så sier jo dette noe om hvor mye de er interessert i å være venn tilbake.

Når jeg flyttet til byen for å studere havnet jeg på en studentbolig midt i byen. Under en brannøvelse kom jeg i snakk med en jente i samme gang som meg og etter det var hun på meg som en hauk. Hun inviterte meg bort dit hele tiden og hver gang jeg traff henne i heisen foreslo hun at vi skulle finne på noe. Jeg følte at jeg ikke hadde noe kjemi med henne og syns det var utrolig vanskelig å avslå henne høflig så jeg kom ofte opp med unnskyldninger som i at jeg var opptatt den dagen eller var syk osv.

Jeg er en veldig utadvent person , og det virker som om folk er interessert i være venner med meg og har ofte opplevd at mennesker jeg overhode ikke har noe kjemi med er veldig "på" når det gjelder å stifte bekjentskap. Jeg har hele tiden sagt ja til ting selv om jeg ikke har lyst overhode og etterhvert skjønte jeg at jeg bare måtte slutte å bruke all fritiden min på personer jeg ikke egentlig har lyst til å være med selv om jeg syns de var aldri så hyggelige. Kanskje de rett og slett ikke ønsker å bruke fritiden sin på noe de ikke har så lyst til å gjøre.

Kanskje du kan bli medlem av en studentforening? I foreninger har man ofte møte en gang i uka , men også ut over det. Man kan få et verv i forskjellige komiteer i foreningen, da får man møte mange nye mennesker og da møtes man på en naturlig måte uten at noen må invitere. Kanskje det er lettere å bli venner med noen på et personlig nivå hvis man ikke hele tiden prøver å presse frem et vennskap?

Bli medlem av et idrettslag. Etter at jeg meldte meg inn i et idrettslag så har jeg fått utrolig mange gode venner. Vi trener sammen, reiser sammen, sitter i komiteer og arrangerer ting og har fått et utrolig godt samhold.

Anonymous poster hash: 6da96...378

[AnonymBruker]

Du som skriver over her: Ja, er det jeg også har konkludert med; At de ikke er like interessert i å være venner med meg, som jeg er med dem - de klarer seg med kjæresten sin, og andre venner utenfor.

Synes bare det er urettferdig at det skal være sånn, og får lite selvtillit av å føle at "ingen bryr seg" om at jeg ikke har det bra.

Er også litt ekstra vondt i og med at jeg delte noe personlig med dem for ikke så lenge siden; nemlig at foreldrene mine skal skilles. Ingen har spurt i ettertid hvordan det går, eller gjort noe ekstra.

Så har vel egentlig funnet "feil" folk å bli nær venn med.

Skal ta til meg tipset om idrett/organiasjoner, og se hva jeg får til med tiden...

Anonymous poster hash: f1efc...a46

[AnonymBruker]

Vil også påpeke at det ikke har vært sånn at jeg har klenget meg veldig på en enkelt - men mer at jeg er den eneste som tar intiativ til å samle gjengen som helhet. Rett og slett for å møtes utenfor skolen, og se om vi kan bli enda bedre kjent på det personlige plan.

Har enkelte ganger tenkt at jeg bare burde prøve å finne meg en kjæreste, så har jeg kveldene og helgene dekket jeg også

Men dette blir jo helt feil tankegang, jeg bør ha mitt eget liv...

Men må innrømme at jeg synes det er vanskelig å finne muligheter for å treffe på andre også, virker som at jo lengre tid som går jo større blir terskelen for å finne andre. Fadderuka er jo over for lengst

Vi er også en bundet klasse, så vi får ikke "nye" medelever fra år til år..

Anonymous poster hash: f1efc...a46

[fuksia]

litt enig med anonym bruker over med her, det er ikke sikker de er like interessert i å bli gode venner som det du er. jeg har et par personer jeg har det litt sånn med i studiet mitt, jeg synes det er greit å jobbe med dem, men føler egentlig ikke at vi har så mye kjemi.

hun ene har invitert meg med på en del greier, og det er jo forsåvidt koselig, men jeg blir rett og slett ganske sliten av å være med henne fordi jeg føler at jeg hele tiden må passe sånn på hva jeg sier og gjør. derfor blir det ofte til at jeg kommer med unnskyldninger til hvorfor jeg ikke kan.

hun har også fortalt meg noe ganske personlig som skjer i livet hennes nå, og for å være ærlig så gjør det meg litt ukomfortabel. jeg føler ikke at vi har et sånt forhold at det er naturlig å dele sånne ting, så jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med det. jeg vil jo ikke få henne til å føle seg verre, men samtidig har jeg ikke lyst til å være den hun betror seg til. jeg har fått litt inntrykk av at hun vil at jeg skal dele personlige ting med henne, hun spør ganske ofte om ting hvor det gjerne hadde vært naturlig for meg å åpne litt mer opp, men det er ikke noe jeg ønsker å gjøre.

det er urettferdig at noen ender opp alene i perioder, men det er nok dessverre sånn det er. jeg var ganske ensom selv da jeg begynte å studere, men etterhvert ordnet det seg. kanskje du kan prøve å jobbe på gruppe med noen andre på andre oppgaver? vist det er dere som velger gruppene da. ellers synes jeg at det å melde seg inn i en studentforening sikkert er en god ide.

[Gjest miora]

Du som skriver over her: Ja, er det jeg også har konkludert med; At de ikke er like interessert i å være venner med meg, som jeg er med dem - de klarer seg med kjæresten sin, og andre venner utenfor.

Synes bare det er urettferdig at det skal være sånn, og får lite selvtillit av å føle at "ingen bryr seg" om at jeg ikke har det bra.

Er også litt ekstra vondt i og med at jeg delte noe personlig med dem for ikke så lenge siden; nemlig at foreldrene mine skal skilles. Ingen har spurt i ettertid hvordan det går, eller gjort noe ekstra.

Så har vel egentlig funnet "feil" folk å bli nær venn med.

Skal ta til meg tipset om idrett/organiasjoner, og se hva jeg får til med tiden...

Anonymous poster hash: f1efc...a46

Skjønner godt hva du mener. Det blir jo ensomt uten å ha noen som er nærme deg og som du kan være med. Men når andre har kjærester og ofte ikke har tid eller vilje til å utvide vennekretsen, syns jeg du bør begynne å lete andre steder. Kanskje godta at disse er studie-vennene dine, og prøve å møte noen andre? Og ikke ta det personlig, syns jeg. Folk har ulike behov utfra hvem de har fra før. Hvis du skjønner?

Som det ble nevnt før, prøv å bli med i grupper eller lag. Så selv i studietiden at mange fikk seg gode venner gjennom sånne ting. Eller rett og slett finne noen man klaffer med på fest. Prøv å være litt på utkikk etter noen som er i samme situasjon som deg, singel og klar for å finne på noe gøy.

[AnonymBruker]

litt enig med anonym bruker over med her, det er ikke sikker de er like interessert i å bli gode venner som det du er. jeg har et par personer jeg har det litt sånn med i studiet mitt, jeg synes det er greit å jobbe med dem, men føler egentlig ikke at vi har så mye kjemi.

hun ene har invitert meg med på en del greier, og det er jo forsåvidt koselig, men jeg blir rett og slett ganske sliten av å være med henne fordi jeg føler at jeg hele tiden må passe sånn på hva jeg sier og gjør. derfor blir det ofte til at jeg kommer med unnskyldninger til hvorfor jeg ikke kan.

hun har også fortalt meg noe ganske personlig som skjer i livet hennes nå, og for å være ærlig så gjør det meg litt ukomfortabel. jeg føler ikke at vi har et sånt forhold at det er naturlig å dele sånne ting, så jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med det. jeg vil jo ikke få henne til å føle seg verre, men samtidig har jeg ikke lyst til å være den hun betror seg til. jeg har fått litt inntrykk av at hun vil at jeg skal dele personlige ting med henne, hun spør ganske ofte om ting hvor det gjerne hadde vært naturlig for meg å åpne litt mer opp, men det er ikke noe jeg ønsker å gjøre.

det er urettferdig at noen ender opp alene i perioder, men det er nok dessverre sånn det er. jeg var ganske ensom selv da jeg begynte å studere, men etterhvert ordnet det seg. kanskje du kan prøve å jobbe på gruppe med noen andre på andre oppgaver? vist det er dere som velger gruppene da. ellers synes jeg at det å melde seg inn i en studentforening sikkert er en god ide.

Ja, skal tenke litt mer over hvordan jeg oppfører meg sammen med dem. Når jeg tenker over det så er det ikke så mange av dem som virkelig betror seg til hverandre, det blir litt mer overfladisk snakk når vi sitter sammen på skolen. Men det er særlig ei av de som er veldig åpen, og som rett som det er forteller om seg og kjæresten, familien, og om hvordan ståa ellers er litt mer personlig. Jeg er støttende når hun forteller slike ting, og prøver å vise interesse. Derfor er jeg spesielt skuffet over henne når jeg også fortalte noe personlig, men ikke fikk noe interesse tilbake. Det må jo gå begge veier...

Nei, jeg får heller bare innse at de ikke er interessert i noe mer utover bekjentskap, og heller prøve å finne noen andre i tillegg - selv om det ser litt mørkt ut akkurat nå.

Dersom man setter seg på lesesalen, er det jo ikke akkurat slik at folk strømmer bort for å prate med ukjente, så må vel heller prøve å finne en slags forening jeg kan bli med i. Men må jo være noe jeg er litt interessert i også, kan ikke bare melde meg inn i en forening jeg ikke bryr meg om

Anonymous poster hash: f1efc...a46

[Gjest Caroline55]

.

Endret 9. november 2013 av Caroline55

[Lea2]

Eller så kan det være at de er litt slik som meg...

Jeg hater å være til bry for folk. Og det betyr ikke at jeg ER til bry altså, men jeg tror alltid at folk har andre ting å drive med, så det er sjelden jeg ringer eller ber noen med på noe. Og jeg blir gladelig med om noen gir meg et spark i rumpa.

Sikkert også litt latskap fra min side, siden jeg slett ikke kjeder meg i eget selskap.

Kanskje du kan prøve å si til dem at de gjerne må ringe deg om de har lyst til å finne på noe? Slike ting gjør den store forskjellen for meg i alle fall. Jeg må på en måte få klarsignal om at det er greit å slå på tråden for at jeg skal gjøre det.

[AnonymBruker]

Eller så kan det være at de er litt slik som meg...

Jeg hater å være til bry for folk. Og det betyr ikke at jeg ER til bry altså, men jeg tror alltid at folk har andre ting å drive med, så det er sjelden jeg ringer eller ber noen med på noe. Og jeg blir gladelig med om noen gir meg et spark i rumpa.

Sikkert også litt latskap fra min side, siden jeg slett ikke kjeder meg i eget selskap.

Kanskje du kan prøve å si til dem at de gjerne må ringe deg om de har lyst til å finne på noe? Slike ting gjør den store forskjellen for meg i alle fall. Jeg må på en måte få klarsignal om at det er greit å slå på tråden for at jeg skal gjøre det.

Ja, kan godt hende de trenger enda mer hint om at de bare kan ta intiativ de og. Men føler jeg har fått det frem ganske direkte, særlig i det siste - uten at noe har endre seg.

Er så utrolig kjip følelse - å vite at dersom du ikke møter opp på skolen på flere uker, så er det ingen som etterspør deg Er vanskelig å ikke ta det personlig..

Anonymous poster hash: f1efc...a46

[AnonymBruker]

Du som skriver over her: Ja, er det jeg også har konkludert med; At de ikke er like interessert i å være venner med meg, som jeg er med dem - de klarer seg med kjæresten sin, og andre venner utenfor.

Synes bare det er urettferdig at det skal være sånn, og får lite selvtillit av å føle at "ingen bryr seg" om at jeg ikke har det bra.

Er også litt ekstra vondt i og med at jeg delte noe personlig med dem for ikke så lenge siden; nemlig at foreldrene mine skal skilles. Ingen har spurt i ettertid hvordan det går, eller gjort noe ekstra.

Så har vel egentlig funnet "feil" folk å bli nær venn med.

Skal ta til meg tipset om idrett/organiasjoner, og se hva jeg får til med tiden...

Anonymous poster hash: f1efc...a46

Det med at de ikke spør hvordan det går med deg etter at du fortalte det med foreldrene dine syns jeg ikke du bør ta altfor personlig. Det er veldig vanlig at folk har skilte foreldre i dag og de som har opplevd det tidligere i livet syns kanskje det ikke er noen big deal lenger. De husker nok ikke hvor tungt de tok de når de var barn osv.

Kjæresten til venninnen min opplevde det for litt siden. Han er 30 år og fikk vite at foreldrene skulle skilles og han tok det utrolig tungt. Vi andre som var der når han fikk sammenbrudd skjønte det ikke helt og det ble en stor snakkis i ettertid. Vi skjønte ikke at en fyr på 30 skulle reagere så kraftig på noe som var så vanlig.

Når de ikke er interessert i å være venner med deg så er det kanskje litt for mye å forlange at de skal gjøre noe spesielt for deg når de mest sannsynlig ikke syns en skilsmisse er en big deal. Og for å være heeeelt ærlig så syns jeg ikke at det at foreldrene dine skal skilles er en så veldig personlig greie.

Anonymous poster hash: 6da96...378

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det. Jeg hadde en liten venninnegjeng i fjor, som jeg hang med på skolen og leste med. I år har de plutselig begynt å holde meg utenfor, la være å invitere meg med på ting osv.. Synes og det er vanskelig å finne nye venner nå, etter ett år hvor alle har dannet seg klikker, men jeg har heldigvis venner på andre linjer jeg kan være med på fritiden. Nå har jeg også fått litt kontakt med noen andre jenter i klassen, men føler meg fortsatt ensom en gang i blant..

Anonymous poster hash: 2a1e5...af1

[AnonymBruker]

Studerer du i Oslo? Jeg har studert i tre forskjellige byer, og har erfart at det desidert er vanskeligst å få nye venner i Oslo. Har aldri hatt en så ensom studietid som den gang. Jeg er utatvendt og sosial, så det ble en stor omveltning for meg. Jeg begynte etterhvert å tenke at det var meg det var noe galt med. Det er bra å ha selvinnsikt, men vær klar over at det også kan ha mye med tilfeldigheter å gjøre. Dette høres fordomsfullt ut, men min erfaring er at det er mye vanskeligere å komme inn på Oslo-folk enn bergensere og Tromsæ-væringer. De var smilende og hyggelige, men viste lite/ingen interesse for noe mer fordi de allerede hadde sitt nettverk.. Nå svarte jeg ikke konkret på det du skreiv om, men du er vertfall ikke alene om å være litt ensom i studenttiden. Jeg synes du har kommet med flere gode råd selv, så synes egentlig du bør følge dem. Det ordner seg nok etter hvert :-)

Anonymous poster hash: 73e69...482

[LionQueen]

Ser at folk har kommet med tips og i en slik situasjon er det ikke så mye å komme med. Du har tydeligvis forsøkt å skape et sterkere bånd til dem og de har avvist det. Det verste du kan gjøre er å henge deg opp i dette. Ja vel, du kan godt snakke med dem på forelesninger o.l., men fokuser på å skaffe deg ordentlige venner/ordentlig venn.

Da er det bare å kaste seg ut i forskjellige studentaktiviteter og ikke minst se på deg selv om det er noe du kan forbedre der sosialt (som har blitt nevnt).

Jeg bor selv i Oslo og det er bare å ta kontakt med meg på PM. Er selv 20 år og blir student til neste år

Endret 3. november 2013 av LionQueen