Svigers har bedt kjæresten slå opp med meg

[AnonymBruker]

Litt absurd dette her. Men jeg og kjæresten min har hatt våre krangler, og i en ekstra tung periode kom tre nære familiemedlemmer til kjæresten min og sa han burde tenke på seg selv og gjøre det slutt med meg. Det var ikke slik at alle satt i stuen, og bare nikket seg enig, men de har kommet til ham uoppfordret, hver for seg(!), og fortalt ham dette. I tillegg har bestevennen hans, som også er en felles venn, sagt han bare skal bli ferdig med meg og at han vil få det bedre uten meg.

Jeg synes dette er vondt å tenke på. Ja, vi har kranglet en del og vi har begge vært triste, men når hans aller nærmeste, fire stykker av dem, har sagt at forholdet vårt ikke er verdt å kjempe for og at de dårlige dagene veier tyngre enn de gode, er nesten litt for tungt å svelge. Ingen i min familie har sagt noe lignende.

Har alltid oppført fint rundt svigerfamilien, og kjæresten hevder at han har blitt lykkeligere etter at vi ble et par, men det ser tydeligvis ikke hans aller nærmeste. Kanskje jeg ikke er så god for ham som vi selv innbiller oss?

Anonymous poster hash: 9fec1...973

[Panorama]

Ikke meningen å trykke som anonym. Jeg er TS.

[AnonymBruker]

jeg har hatt svigerforeldre som aktivt gikk inn for å gjøre det slutt mellom oss. så klagde de etter på at jeg aldri kom på besøk lengre. jeg orka ikke mer. til slutt gjorde jeg det bare slutt med han. det tar hardt på forholdet med slikt snakk.

Anonymous poster hash: 7b87e...3bc

[Gjest Caroline55]

-

Endret 9. november 2013 av Caroline55

[AnonymBruker]

De bryr seg om han og ser dette som et forhold som ikke er sunt for han. Så jeg forstår at de snakker med han om dette. I min familie og vennekrets er det slik at hvis vi ser noe som er alvorlig feil, så tar vi det opp. Men det må være ganske ille før vi blander oss inn. Vanlige parkrangler tar vi selvfølgelig ikke opp.

Enten har dere vært veldig "offentlige" med situasjonen deres eller så har han snakket med dem om situasjonen. Og det er ofte slik at de nærmeste henger seg fast på de dårlige tingene selv om personene i forholdet ikke lenger gjør det.

Kjæresten din får begynne å dele de gode tingene som fins i forholdet deres, og dere må ikke krangle eller vise spenninger foran disse personene.

Forhåpentligvis har dere det bedre nå og kan etterhvert vise dette til familien. Da vil de støtte forholdet igjen.

Anonymous poster hash: e7b83...838

[Panorama]

Kranglingen virket evigvarende, vi hadde det fantastisk en dag og et helvete dagen etter. Kjæresten min er veldig sensitiv og har da grått mye og søkt trøst hos dem. Han bor hjemme, så det har nok ikke vært så vanskelig for dem å legge merke til det. Det er jeg som er opphavet til kranglingen, med anklagelser og kjefting, og det var en veldig tøff periode for oss begge. Forholdet vårt er mye bedre nå, heldigvis. Selv om veien fortsatt er lang.

Men jeg føler en frykt for å se svigers igjen nå, etter å ha funnet ut om dette. En i min familie trøstet meg da dette sto på, og sa jeg ikke måtte gi opp, men forsøke å finne tilbake kjærligheten i forholdet. Det virker som det var stikk motsatt i min kjærestes familie, og jeg har tenkt at vi kanskje begge er blindet av forelskelse? At han egentlig oppriktig fortjener bedre enn meg, men ser det ikke selv, mens alle rundt ham ser det. Det må jo være en redelig grunn for at så mange ber ham kvitte seg med meg - for sitt eget beste.

[Gjest Caroline55]

-

Endret 9. november 2013 av Caroline55

[AnonymBruker]

Kanskje svigers ser noe ved deg som han ikke er, hvem vet. Svigermor her har også bedt svogeren min om å slå opp med dama si, ikke pga krangler, men pga at hun er en psykopat.

Anonymous poster hash: 13013...229

[Marie90]

TS, hvor gamle er dere?

[Panorama]

Vi er 19 og 20 år gamle, og begge bor hjemme. Jeg har ikke latt familien min fått vite nyss om kranglingen, kun dette ene familiemedlemmet jeg betrodde meg til, som ba meg kjempe.

Jeg har slitt enormt med sjalusi og spekulert og anklaget ham for helt uskyldige ting. Sånn sett kan jo familien hans virkelig ha sett på meg som en psykopat og ikke i nærheten god nok for sønnen deres. Jeg har jo faktisk oppført meg helt forferdelig.

Føler nettopp det! Alle mot meg. Jeg som har gjort alt jeg kan for å få familien hans til å like meg, og nå har de fått høre intime detaljer om samlivet vårt, at jeg er sjalu og slem. Jeg jobber virkelig med meg selv og forholdet, men det er tungt når jeg vet ting som dette. Tanken på at de sammen rundt middagsbordet kanskje snakker nedlatende om meg, og mater kjæresten min med dårlige ideer, som å gi meg opp.

Takk for gode råd. Skal fortelle dette til kjæresten min og forhåpentligvis kan vi sammen forsøke å overbevise familien hans om at ting er bedre og at jeg virkelig dypt er glad i ham.

[AnonymBruker]

Kranglingen virket evigvarende, vi hadde det fantastisk en dag og et helvete dagen etter. Kjæresten min er veldig sensitiv og har da grått mye og søkt trøst hos dem. Han bor hjemme, så det har nok ikke vært så vanskelig for dem å legge merke til det. Det er jeg som er opphavet til kranglingen, med anklagelser og kjefting, og det var en veldig tøff periode for oss begge. Forholdet vårt er mye bedre nå, heldigvis. Selv om veien fortsatt er lang.

Men jeg føler en frykt for å se svigers igjen nå, etter å ha funnet ut om dette. En i min familie trøstet meg da dette sto på, og sa jeg ikke måtte gi opp, men forsøke å finne tilbake kjærligheten i forholdet. Det virker som det var stikk motsatt i min kjærestes familie, og jeg har tenkt at vi kanskje begge er blindet av forelskelse? At han egentlig oppriktig fortjener bedre enn meg, men ser det ikke selv, mens alle rundt ham ser det. Det må jo være en redelig grunn for at så mange ber ham kvitte seg med meg - for sitt eget beste.

Ja, det kan godt hende at du egentlig er helt feil for han (og omvendt), men det hjelper ikke at "alle andre" mener det, hvis han selv ikke mener det. Han er fortsatt sammen med deg, forhåpentligvis fordi han ser mer godt enn vondt i forholdet. Så jeg syns ikke du skal fokusere på om de har rett eller ikke.

Det rette er det som føles rett for dere til enhver tid. Akkurat nå har dere det bedre, og så lenge begge er enige om det, så er det kun det dere skal forholde dere til.

Hvis dagen kommer når han mener at dere er feil for hverandre, så slår dere opp. Men så lenge denne dagen ikke har kommet, så har det ikke noe å si hvor rett folk kan ha angående deres forhold.

Anonymous poster hash: e7b83...838

[Gjest Caroline55]

-

Endret 9. november 2013 av Caroline55

[AnonymBruker]

Det er ikke så rart at de synes at dere ikke er et bra par hvis du anklager han og krangler med han annenhver dag. Og som du sier at dette går veldig inn på han. De vil jo bare at han skal ha det bra og være blid og fornøyd. De vil ikke at han skal være deprimert pga deg. Og det er ikke sikkert dere to er skapt for hverandre.

Jeg har også sagt til en venninne at jeg synes hun skal tenke seg om med tanke på en kjæreste. Jeg så at hun ble mer og mer deprimert, stille og tilbakeholden, hun var ikke den sprudlene og gode jenta hun alltid har vært. Hun ble konsumert av et dårlig forhold. Og det vil man ikke for de man er glade i.

Anonymous poster hash: 367bb...3e2

[Panorama]

Vi har vært sammen en god stund nå. Det var kun en periode vi kranglet så busta føyk, kanskje 2-3 uker. Jeg ville trodd og gjerne håpet at de mange månedene med lykke ville veie tyngre enn de ukene med sorg. At de også synes jeg var verdt å kjempe for. Men det viktigste er vel tross alt hva kjæresten min mener, og han vil ikke la meg gå.

Kanskje jeg får manne meg opp til å ta en samtale med foreldrene hans. Selv om "min side" av saken overhodet ikke er noe bedre, siden jeg tross alt var uhyret her, uansett hvordan man vrir og vender på det. Men jeg får vise dem og forklare for dem hvor mye sønnen deres betyr for meg, så kanskje de etter hvert også innser at kjærligheten er sterk - selv om vi er veldig unge.

[Marie90]

Flere faktorer her TS:

- Dere er unge. Om det så høres generaliserende ut, så er det fortsatt et faktum at de fleste forhold på den alderen ikke varer, de aller fleste har noen partnere før de finner den rette. 20 årene er svært viktige ift. personlig utvikling, og dere har knapt startet.

- Forholdet er ikke bra. Bortforklaringer er irrelevante når familien faktisk observerer at han ikke har det bra. Det er resultatet. Dere er svært unge, dere er ikke gift med barn - det er da et spørsmål om hvor mye man skal jobbe for et forhold som ikke har særlige fremtidsutsikter.

- Noen ganger trenger vi objektive meninger. De aller fleste har enten observert dette eller hatt andre observere det samme.

Søsteren min var i et forhold med en fyr foreldrene mine var imot. Han visste hva de følte, hun motsatte seg. Jo mer negative de var, jo mer holdt hun fast ved ham. Det ble en litt amper og barnslig holdning, "jeg skal vise dem at!", som du kanskje føler elementer av nå.
Forholdet oppløstes etter 4 år og hun er sint på seg selv for å ha kastet bort såpass mye av sin ungdom på ham.

Jeg regner med at du vet dette om familien fordi han har fortalt deg det. Det var i så fall en dårlig idé fra hans side - normalt tar man råd fra de som kjenner en best men fordøyer det alene.

Endret 1. november 2013 av Marie90