Familieproblemer (langt)

[AnonymBruker]

Helt siden jeg var liten, så har jeg syntes vi alltid har familieproblemer. Ikke bare med foreldrene mine og søsknene mine. Men gjelder også tante, onkler og bestemødre på begge sider av familien. Jeg er ikke vant til å få en klem da jeg møter dem. De er mer som en sånn, bekjent som man ikke kjenner så godt. Så man tar seg ikke tid til å snakke og hvis man gjør, blir det bare kleint.

Jeg kan jo starte med da jeg var liten. Da var det en del krangling på min mor side, mellom ho og tanta mi. Som gjorde sånn at jeg ikke fikk lov til å være hos søskenbarna mine og måtte bli hjemme. Dette varte en stund. Så det gjorde meg veldig lei meg siden jeg var så liten, at jeg ikke forstod hva som foregikk før jeg forlanget å få svar på det. Å etter den gang så ble de "venner" så vi andre kunne få henge sammen. Å det jeg fikk fra søskenbarna mine var at det var mammas skyld. Hvordan kan jeg vite det når det er bare moren og faren dems som forteller dem hva som har skjedd? Den dag i dag vet jeg bare at det var krangel. Ikke noe mer, og jeg gidder ikke å risse opp i det nå. For siden dette er 11-12 år siden så gidder jeg ikke.

Har også en bestemor på mor sin side som bor 10 min med gåing fra der vi bodde før. Jeg var ganske tynn da jeg var liten. Og jeg har struma, så jeg legger fort på meg og sånn. Så det er vanskelig å holde vekten nede. Ho kalte meg rett og slett FEIT når jeg selv følte det at jeg ikke hadde lagt på meg så mye, hadde bare en liten mage. Jeg ble ganske såra når din egen bestemor sier at jeg har blitt feit. Noe jeg ser tilbake på ganske ofte og ser det at jeg faktisk ikke var feit! Etter dette så har jeg hatt litt problemer med å reise til ho. Jeg vil helst ikke på bursdagene, sier heller jeg er bortreist, at jeg ikke kommer hjem eller noe sånt. Og siden vi ikke har et familiebånd, så føler jeg ikke for å dra. For det blir som å dra på en fest med mat og kaker med ukjente folk. Men samtidig så får man dårlig samvittighet og lurer på hva de tenker neste gang jeg møter dem...

Også er det jo pappas side av familien. Starter med problemer der og. Da jeg var liten var vi ikke så mye hos bestemor og sånn. Det ble kanskje en gang i mnd, selv om jeg sa at jeg ville til bestemor i drammen flere ganger ukentlig, fordi jeg følte jeg tilhørte den familien mer. Litt vondt for meg å si pga familien til mamma. Men det er noe jeg følte og føler enda. Men siden vi ikke var der så ofte, så fikk vi liksom et stempel der vi fikk nesten beskjed om at vi ikke brydde oss om bestemor eller noen andre fordi vi ikke var ofte nok på besøk. Noe som ikke er min skyld. For jeg kan ikke ta bussen alene til byen, for å så bytte buss da jeg bare er rundt 10 år og sånn.

Den gang bestemor gikk bort var jeg hos søskenbarnet mitt for å sove der en helg. Koste oss mye og sånn. Men våknet til gråt og hyl søndagsmorgen, å fikk beskjed om at bestemor har havnet på sykehuset. Jeg fikk beskjed om å pakke sakene mine og bli henta med engang. For ho måtte komme seg på sykehuset med engang for å ta farvel med bestemor. Så jeg ble nesten kastet ut og måtte vente hos onkel fordi at jeg ikke fikk lov til å være med på sykehuset. Ble ganske såra da jeg hørte det og skjønte ikke hvorfor jeg ikke fikk lov til å bli med. Det var da de fleste problemene startet. Fordi jeg måtte få broren min til å hente meg kl 8 om morran. Og det er et stykke unna. Tar vel 45-50 min å kjøre. Da jeg ble hentet ville vi stikke innom, selv om jeg fikk beskjed om å reise hjem. Da vi skulle betale for parkering fikk vi telefon fra mamma at det ikke var vits i å gå inn fordi bestemor er død. Det ble en stille tur hjem. Da jeg kom hjem var foreldrene mine rasende fordi jeg ble behandlet på den måten som jeg ble. Men jeg forstår at ho var i sjokk, og at det var tungt for henne. Men vondt for meg å bli stengt ute når sånt skjer.

Etter at bestemor døde, så ble hele vitsen med å dra ned ødelagt for oss. Selv om jeg ville til tante og sånn. Fordi ho har gått igjennom så mye. Og jeg vil jo være der for å ho og få lov til å være en familie! Men da mamma og pappa ikke dro, kunne ikke jeg dra. Så det er sånn den dag i dag at jeg ikke er på besøk hos dem. Fordi det har blitt en vane å ikke dra ditt, fordi det er det jeg har opplevd hele livet på begge sider av familien. Å det er ikke noe koselig for meg og søsknene mine. Også er det vanskelig for meg å spørre. Ut ifra barndommen min så er jeg utrolig sjenert og vil helst være alene hvis jeg kan. Å det er jeg enda. Men det har blitt bedre.

Den dag i dag så har jeg en fantastisk svigerfamilie! Samboeren min har en fantastisk mor, alt ved henne er godt og ho er så snill og god. Faren gidder jeg ikke å si så mye om, fordi der har ikke samboer noe kontakt med ham noe lenger, eneste jeg kan si er at han er en stor egoist. Men den familien til moren hans godtok meg med engang. De tok meg imot med åpne armer og de ga meg en klem, selv om de ikke kjente meg. Jeg følte meg så varm og elsker å dra på besøk til dem! Selv om de bor langt unna, så er det verdt å reise så langt! Det er akkurat som en familie jeg ønsket meg! Endelig har jeg en familie jeg kan reise til hvis jeg trenger hjelp eller råd. Selv om mormoren til samboer ser mye feil i folk, så så ho ikke noe feil i meg, eneste at jeg er sjenert. Men det har faktisk gått mye over etter at jeg møtte dem!

Så da tenker man... Er det meg som er problemet i familien til foreldrene mine, eller er det foreldrene mine som har gjort det slik som det er?

Man begynner jo å tenkte på om det er deg som er problemet. Dette har ødelagt meg mye, kanskje den jeg er i dag er ødelagt pga så mye problemer?! Jeg vet ikke, men jeg føler jeg ikke kan uttrykke meg for mine foreldre eller familie. Noe jeg gjør i svigerfamilien min. Jeg bare ønsker å få en fin tid med familien min. Men det er jo det å føle seg velkommen hjem til dem, noe jeg ikke føler.

Men mye av dette ble ødelagt da jeg ble mobbet på ungdomsskolen. Har fortsatt vondt etter det og prøver å ikke bry meg så mye om det. Men er også vanskelig da du ikke klarer å gå videre uten familien bak deg som støtter deg i det du gjør.

Så jeg lurer også på om det er noen som har det sånn som dette og har klart å gjenopprettet kontakten med familien igjen? Jeg vil så gjerne.. Men jeg syns det er så vanskelig da jeg ikke engang vet hva de føler. Er ikke noe for meg å snakke med dem om det. Men jeg har prøvd flere ganger å komme inn, men uten å lyktes.

Er det noen som har noe råd om hva jeg skal gjøre?

Anonymous poster hash: 220dd...291

[AnonymBruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. I min familie har problemene vært litt andre, men jeg har også vokst opp i en familie med lite kjærlighet, nærhet og følelser, men mer uro. Jeg drømte om en typisk kjernefamilie hvor alt var perfekt gjennom hele barndommen.

Hvor ille det egentlig var skjønte jeg nok ikke før jeg møtte mannen i mitt liv. Han har verdens skjønneste familie, og med to foreldre som forguder barna sine og oss svigerbarn 😊

Jeg har jobbet meg gjennom en del følelser knyttet til min egen familie og har i dag et greit, men fortsatt kjølig forhold med tanke på følelser. Svigerfamilien er varm og god med klemmer og omsorg for hverandre. Jeg snakker mye om følelser både med svigermor og svigerfar. De er helt fantastiske, og har blitt min nye familie. Vi er så heldige å bo nærme de, så vi sees ofte.

Mitt tips til deg er å jobbe deg gjennom følelsene du har til familien din. Tenk gjennom om du tror det hjelper å snakke med de, eller om det er like greit å fortsette som før. Man trenger jo ikke ha all verdens kontakt. Har dere mulighet til å flytte nærmere mannens familie? Mye av følelsene dine nå kan komme av at du føler deg elsket, inkludert og velkommen i familien, noe du kanskje ikke har gjort før?

Klem til deg

Anonymous poster hash: ba60f...363

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå deg til en viss grad. Jeg har selv alltid følt meg som en utenforstående som står og ser inn på "min" familie. Jeg har aldri følt at jeg passet inn. Slik var det også på skolen. Så jeg tenkte at problemet var meg. Men som voksen, med en samboer med en fantastisk familie, og ute i arbeidslivet, har jeg følt at jeg passer virkelig inn. Selvtilliten har vokst, og jeg vet at jeg fortjener mer enn jeg fikk som liten. Problemet var aldri meg. Men fordi jeg ikke er som alle forventet av meg, følte jeg meg aldri inkludert. Har gått noen runder med meg selv rundt dette.

Anonymous poster hash: b871a...c96

[AnonymBruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. I min familie har problemene vært litt andre, men jeg har også vokst opp i en familie med lite kjærlighet, nærhet og følelser, men mer uro. Jeg drømte om en typisk kjernefamilie hvor alt var perfekt gjennom hele barndommen.

Hvor ille det egentlig var skjønte jeg nok ikke før jeg møtte mannen i mitt liv. Han har verdens skjønneste familie, og med to foreldre som forguder barna sine og oss svigerbarn

Jeg har jobbet meg gjennom en del følelser knyttet til min egen familie og har i dag et greit, men fortsatt kjølig forhold med tanke på følelser. Svigerfamilien er varm og god med klemmer og omsorg for hverandre. Jeg snakker mye om følelser både med svigermor og svigerfar. De er helt fantastiske, og har blitt min nye familie. Vi er så heldige å bo nærme de, så vi sees ofte.

Mitt tips til deg er å jobbe deg gjennom følelsene du har til familien din. Tenk gjennom om du tror det hjelper å snakke med de, eller om det er like greit å fortsette som før. Man trenger jo ikke ha all verdens kontakt. Har dere mulighet til å flytte nærmere mannens familie? Mye av følelsene dine nå kan komme av at du føler deg elsket, inkludert og velkommen i familien, noe du kanskje ikke har gjort før?

Klem til deg

Anonymous poster hash: ba60f...363

Det er godt å vite at det ikke bare er meg, eller ikke akkurat godt. Men ja.. Du ser jo disse perfekte familiene som har en kjempefin familie. (ser det ganske ofte da jeg jobber i matvarebutikk. Det er så godt å se, men samtidig vondt for meg fordi jeg har alltid ønsket meg det. Kan prøve så godt jeg kan. Det er godt du har finni deg en fin svigerfamilie. Syns det er godt jeg og.

Grunnen til vi ikke flytter nærmere er fordi jeg føler en trang til å bli igjen, fordi jeg ikke helt trives på det stedet der oppe. Men det bryr jeg meg fint lite om hvis jeg kommer nærmere de som bryr seg om meg. Men den gang jeg får barn, så da ser jo ikke barna mine foreldrene mine så ofte. Men sånn er det med samboer og. Og tror jeg tenker mer på det enn han. Også er det det at samboer er lærling enda. Han har under et år igjen og jeg har vanskeligheter med å få tak i noe som helst jobb. Prøvd i 5 år å få tak i, bare fått tak i en deltids jobb. Det er vanskelig. Men kanskje en bra ting å komme seg bort fra dette stedet og starte på nytt.

Anonymous poster hash: 220dd...291

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå deg til en viss grad. Jeg har selv alltid følt meg som en utenforstående som står og ser inn på "min" familie. Jeg har aldri følt at jeg passet inn. Slik var det også på skolen. Så jeg tenkte at problemet var meg. Men som voksen, med en samboer med en fantastisk familie, og ute i arbeidslivet, har jeg følt at jeg passer virkelig inn. Selvtilliten har vokst, og jeg vet at jeg fortjener mer enn jeg fikk som liten. Problemet var aldri meg. Men fordi jeg ikke er som alle forventet av meg, følte jeg meg aldri inkludert. Har gått noen runder med meg selv rundt dette.

Anonymous poster hash: b871a...c96

Det er godt du også har funnet deg en svigerfamilie som er sånn. Det er så godt å vite at man har en fantastisk familie du kan reise til. Det er akkurat sånn jeg har det også. Problemet var aldri meg, fordi svigerfamilien liker meg godt og siden mormoren til samboer ser feil i de fleste. Så er ho faktisk glad i meg og ser ingenting galt i meg, utenom at jeg er sjenert. Å da tenker jeg, hvordan ble det slik? Noen ganger gr det ikke som du ønsker, men må bare finne en måte å komme deg igjennom det.

Anonymous poster hash: 220dd...291

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Før tenkte jeg ikke så veldig mye over det,men etter hvert som jeg ble eldre og flyttet hjemmefra så jeg hvor unormal vår familie var.

Mine foreldre,og nå også søsteren har en sånn "oss mot verden" holdning der de tror at alle er mot dem og har baktanker. Både min mor og min far har et anstrengt forhold til sine familier. Hadde mest kontakt med min mors familie da jeg vokste opp,men mistet etter hvert kontakten med dem på grunn av konflikter mellom mamma og søskene hennes. Aner ikke helt konkret hvorfor den dag i dag,men de snakker ofte dritt om dem hjemme uten at jeg helt skjønner hvorfor. Skulle gjerne hatt mer kontakt med søskenbarn osv.,men jeg ikke helt hvordan jeg skal gå frem jeg heller.Lurer på om de tenker det samme ovenfor oss,som mine foreldre gjør overfor dem?Jeg vet ikke,men ja jeg er helt enig med deg at det er utrolig synd at det skal være sånn.

Jeg ble for eksempel aldri skikkelig kjent med mine besteforeldre.Så dem stort sett aldri,og det var alltid mye styr etter at jeg hadde vært på besøk hos dem,husker jeg.

I tillegg er jeg familiens sorte får av en eller annen grunn jeg ikke helt skjønner.Kanskje fordi jeg ikke sitter og er enig med alt mine foreldre gjør og sier. Jeg er ikke ukritisk til deres måte å se verden på,og de har dessverre fått med seg søsteren min på den merkelige måten å se verden på.

Jeg er vel kanskje også litt annerledes enn dem,og det har de aldri greid å godta. Hele oppveksten var det jo sånn at uansett hva jeg gjorde,så var det aldri bra nok eller "rett".

Har satt dype spor i meg,men jeg har heldigvis en flott samboer. Kan dessverre ikke si at hans familie har godtatt meg helt. Jeg er visst for sjenert,og det er ikke noe de setter pris på. I tillegg er jeg ikke vant til å ha et nært og tett forhold til familie,så det blir unaturlig for meg å renne ned dørene deres i tide og utide.

Jeg har nå lite kontakt med min familie,og det føles vondt noen ganger å vite at de har masse kontakt med søsteren min.Reiser på besøk til henne,og sender pakker til henne. Men det er bare sånn det er.Aner ikke hva jeg skal gjøre,og tror ikke at det er noen måte å fikse det forholdet på.Da må det jo gå begge veier,og realistisk sett så tror jeg ikke det går nå.

Anonymous poster hash: 11744...856

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Før tenkte jeg ikke så veldig mye over det,men etter hvert som jeg ble eldre og flyttet hjemmefra så jeg hvor unormal vår familie var.

Mine foreldre,og nå også søsteren har en sånn "oss mot verden" holdning der de tror at alle er mot dem og har baktanker. Både min mor og min far har et anstrengt forhold til sine familier. Hadde mest kontakt med min mors familie da jeg vokste opp,men mistet etter hvert kontakten med dem på grunn av konflikter mellom mamma og søskene hennes. Aner ikke helt konkret hvorfor den dag i dag,men de snakker ofte dritt om dem hjemme uten at jeg helt skjønner hvorfor. Skulle gjerne hatt mer kontakt med søskenbarn osv.,men jeg ikke helt hvordan jeg skal gå frem jeg heller.Lurer på om de tenker det samme ovenfor oss,som mine foreldre gjør overfor dem?Jeg vet ikke,men ja jeg er helt enig med deg at det er utrolig synd at det skal være sånn.

Jeg ble for eksempel aldri skikkelig kjent med mine besteforeldre.Så dem stort sett aldri,og det var alltid mye styr etter at jeg hadde vært på besøk hos dem,husker jeg.

I tillegg er jeg familiens sorte får av en eller annen grunn jeg ikke helt skjønner.Kanskje fordi jeg ikke sitter og er enig med alt mine foreldre gjør og sier. Jeg er ikke ukritisk til deres måte å se verden på,og de har dessverre fått med seg søsteren min på den merkelige måten å se verden på.

Jeg er vel kanskje også litt annerledes enn dem,og det har de aldri greid å godta. Hele oppveksten var det jo sånn at uansett hva jeg gjorde,så var det aldri bra nok eller "rett".

Har satt dype spor i meg,men jeg har heldigvis en flott samboer. Kan dessverre ikke si at hans familie har godtatt meg helt. Jeg er visst for sjenert,og det er ikke noe de setter pris på. I tillegg er jeg ikke vant til å ha et nært og tett forhold til familie,så det blir unaturlig for meg å renne ned dørene deres i tide og utide.

Jeg har nå lite kontakt med min familie,og det føles vondt noen ganger å vite at de har masse kontakt med søsteren min.Reiser på besøk til henne,og sender pakker til henne. Men det er bare sånn det er.Aner ikke hva jeg skal gjøre,og tror ikke at det er noen måte å fikse det forholdet på.Da må det jo gå begge veier,og realistisk sett så tror jeg ikke det går nå.

Anonymous poster hash: 11744...856

Hvorfor er du familiens sorte får? Det er helt utrolig hvordan folk i dag kan oppføre seg mot sin familie og bekjente. Er helt utrolig hvordan de kan mislike en person og ikke engang vite hvorfor?! Er det fordi man ikke har helt tatt de riktige valga i livet? Hva er det? Er så utrolig irriterende.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skal være sånn at familien skal drive sånn bare fordi dem har hatt en krangel eller diskusjon mellom dem. Skal det gå utover oss andre? Når man bor for seg selv, så vil man jo gjerne invitere familien på besøk og hygge seg sammen. Men det går jo ikke, fordi en krangel har ødelagt alt.

Det er sikkert vondt for deg å oppleve det etter det med familien din. Så lenge man ikke er så vant til å ha en nær og fin familie, så er det ikke like lett. Husker spesielt i starten og hvor vanskelig det fortsatt er å gi dem klem først. Fordi jeg ikke helt har vent meg til det. Men samboer sa første gang etter at vi hadde vært der at jeg måtte bli vant til det. Fordi jeg var svært glad og lei meg samtidig, fordi jeg faktisk fikk en klem av moren hans første gang jeg møtte ho! Noe ingen i familien min har gjort mot meg, uten om foreldrene mine. Samme var det med søskenbarna hans, de ga meg klem med engang de så meg. Det varmet veldig. Men fortsatt vondt for meg å vite om de ønsker en klem eller ikke. Så klarer ikke å ta steget først. Men som du sier, det er noe inni deg som blir ødelagt...

Anonymous poster hash: 220dd...291

[AnonymBruker]

Hvorfor er du familiens sorte får? Det er helt utrolig hvordan folk i dag kan oppføre seg mot sin familie og bekjente. Er helt utrolig hvordan de kan mislike en person og ikke engang vite hvorfor?! Er det fordi man ikke har helt tatt de riktige valga i livet? Hva er det? Er så utrolig irriterende.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skal være sånn at familien skal drive sånn bare fordi dem har hatt en krangel eller diskusjon mellom dem. Skal det gå utover oss andre? Når man bor for seg selv, så vil man jo gjerne invitere familien på besøk og hygge seg sammen. Men det går jo ikke, fordi en krangel har ødelagt alt.

Det er sikkert vondt for deg å oppleve det etter det med familien din. Så lenge man ikke er så vant til å ha en nær og fin familie, så er det ikke like lett. Husker spesielt i starten og hvor vanskelig det fortsatt er å gi dem klem først. Fordi jeg ikke helt har vent meg til det. Men samboer sa første gang etter at vi hadde vært der at jeg måtte bli vant til det. Fordi jeg var svært glad og lei meg samtidig, fordi jeg faktisk fikk en klem av moren hans første gang jeg møtte ho! Noe ingen i familien min har gjort mot meg, uten om foreldrene mine. Samme var det med søskenbarna hans, de ga meg klem med engang de så meg. Det varmet veldig. Men fortsatt vondt for meg å vite om de ønsker en klem eller ikke. Så klarer ikke å ta steget først. Men som du sier, det er noe inni deg som blir ødelagt...

Anonymous poster hash: 220dd...291

Aner ikke hvorfor jeg er det, men familien min har aldri klart å godta den jeg er. Var sånn hele oppveksten, og sånn er det enda. Blir ganske så deprimert av å være der noen ganger.

Jeg har jo tatt noen dumme valg, og gjort noen feil, men det er jo normalt trodde jeg. Men uansett hva jeg gjør så er det aldri bra nok.

Heldigvis har jeg en samboer som godtar meg sånn som jeg er, men svigfamilien min klarer jeg ikke å føle meg komfortabel rundt.

Prøver jo å prate med dem, men blir nesten som de avfeier meg litt. Går sikkert litt begge veier, men at jeg er sjenert klarer jeg ikke å forandre på.

Det er flott at din svigerfamilie er så åpne og hyggelige Er en sånn familie jeg alltid har ønsket meg.

Anonymous poster hash: 11744...856

[AnonymBruker]

Aner ikke hvorfor jeg er det, men familien min har aldri klart å godta den jeg er. Var sånn hele oppveksten, og sånn er det enda. Blir ganske så deprimert av å være der noen ganger.

Jeg har jo tatt noen dumme valg, og gjort noen feil, men det er jo normalt trodde jeg. Men uansett hva jeg gjør så er det aldri bra nok.

Heldigvis har jeg en samboer som godtar meg sånn som jeg er, men svigfamilien min klarer jeg ikke å føle meg komfortabel rundt.

Prøver jo å prate med dem, men blir nesten som de avfeier meg litt. Går sikkert litt begge veier, men at jeg er sjenert klarer jeg ikke å forandre på.

Det er flott at din svigerfamilie er så åpne og hyggelige Er en sånn familie jeg alltid har ønsket meg.

Anonymous poster hash: 11744...856

Det forstår jeg! Blir deprimert av det selv. Er kanskje en stor faktor i det at jeg fikk angst og depresjoner, også pga mobbing. Men jeg har vært heldig som har en fin svigerfamilie.

Men uansett om man har gjort noe feil, så er det jo ikke så vanskelig å bare glemme det og gå videre? Gjort en del feil jeg og, men det var i mer voksen alder. Familieproblemene startet da jeg var liten, hvorfor la det gå utover oss som ikke har gjort noe..

Det er godt, det beste er at de man bor med og har et forhold til respekterer deg. Sjenert er jeg selv, å de er vanskelig å legge fra seg når det blir sånn som du beskriver det. Men folk tenker ikke noe særlig over det da de ikke er sjenerte selv.

Anonymous poster hash: 220dd...291