Hvordan skal jeg komme over ham, og få tilbake troen på meg selv?

[Acinonyx]

Beklager for et langt og noe kaotisk innlegg, men jeg trenger virkelig hjelp

For litt over ett år siden kapret jeg drømmemannen, en fyr jeg hadde hatt et godt øye til lenge. Jeg var overlykkelig, og han var virkelig fantastisk, med unntak av to ting:

1. Han var lite flink med ord og ga aldri komplimenter eller kjærlighetserklæringer. Det gjorde meg usikker, selv om han forsåvidt viste på andre måter at han satte pris på meg.

2. Han pratet stadig om eksen sin. Den eneste dama han har hatt før meg. De ble kjent da han studerte i hjemlandet hennes for over ti år siden og hun gjorde det slutt da han flyttet tilbake til Norge. I mellomtiden har hun giftet seg (og fått barn), mens han har vært singel helt til han traff meg. Ifølge felles venner av dem har hun visstnok ikke kommet over ham, selv om hun var den som avsluttet forholdet, og hun kontaktet ham også via tekstmelding et par ganger i løpet av det halvåret vi var sammen. Og han nevnte henne som sagt til meg ganske ofte (”eksen min sa ditt”, eksen min gjorde datt”). Ikke noe hyggelig å høre, og det, sammen med de manglende ordene fra hans side, gjorde meg VELDIG usikker på hva han følte for meg og om han egentlig tenkte på henne.

Kort fortalt ble usikkerheten jeg følte så sterk at jeg gjorde det slutt.

Bruddet kom brått, faktisk dagen etter en hyggelig søndagsmiddag hos familien hans. En noe overilt beslutning fra min side, men jeg kan ikke gi noen annen forklaring enn at de dårlige magefølelsene tok overhånd, jeg tenkte ”nå må jeg dumpe før jeg selv blir dumpet.” Han ble veldig lei seg, men måtte samtidig innrømme at han ikke hadde de samme følelsene for meg som han hadde hatt for eksen sin, han var mye mer forelsket i henne (jada, jeg spurte om det og fikk svaret rett i fleisen), selv om han bedyret at han var over henne for leeenge siden. Vel, det er uaktuelt for meg å være ”the next best thing”, en slags dårlig erstatning for en eksdame som ikke lenger er tilgjengelig.

Jeg var helt knust, men orket ikke mer.

Så, noen uker etter bruddet oppdager jeg at han og eksen er blitt venner på Facebook og et par andre sosiale medier. Hun skal tydeligvis skilles fra mannen sin. Han vet ikke at jeg vet det, og han prøvde også å ”skjule” vennskapet deres fra profilsiden sin. Han har tidligere sagt at han ikke så poenget med å være venn med henne på Facebook. Før brukte han nesten aldri FB heller, men etter at han ble venn med henne er han pålogget chatten store deler av dagen, det virker ikke tilfeldig. Jeg mistenker at hun vil ha ham tilbake, og at hun kan komme til å lykkes, til tross for mange års adskillelse og det faktum at de bor i hvert sitt land. Kanskje han løy da han sa han var over henne, eller at han bare innbilte seg at han var det. Hun var tross alt gift med en annen, det ville jo være et nederlag å innrømme at han fremdeles tenker på henne.

Ja vel, og hva så? Hvorfor plager jeg meg selv med disse spekulasjonene? Hvorfor klarer jeg ikke bare å gi faen i hele saken og det faktum at de har kontakt med hverandre? En liten del av meg prøver å tenke som så at hvis de blir sammen igjen så er det ”meant to be” og ikke noe jeg kunne påvirket, men det store problemet er at selvtilliten min har fått seg en så alvorlig knekk. Jeg VILLE virkelig vinne hjertet hans, og gudene skal vite at jeg prøvde, men tanken på at det kanskje hele tiden var hos en annen kvinne gjør meg helt syk. Tenk om jeg bare var et slags tidsfordriv for ham. Det får meg til å føle meg så utrolig verdiløs og mislykket Det er verre enn kjærlighetssorgen i seg selv. Egentlig føles det absurd å være så lei seg når JEG var den som gikk. Og det verste er jo at jeg på en måte ble advart av min egen magefølelse hele tiden, som om underbevisstheten peker nese til meg og sier ”haha, hva var det jeg sa, du betydde ingenting for ham!” Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått fordi jeg var dum nok til å bli glad i ham, jeg burde skjønt at det kom til å ende i fortvilelse.

Hva i all verden skal jeg gjøre for å slutte å tenke på ham (vi vanker i samme vennegjeng og må dessverre treffes i ny og ne) og henne og på min egen håpløse situasjon? Noen som har gode råd eller lignende erfaringer? Selvhjelpsteknikker? Hvordan stenge ute vonde tanker? Det kjennes virkelig som jeg er i ferd med å bli gal, hvis jeg ikke er det allerede.

PS. Hvis du har lest hele innlegget: Tusen takk for at du tok deg tid:)

[AnonymBruker]

Forstår deg alt for godt i dette. Jeg er nå i et forhold med en mann jeg i flere år så for meg som drømmemannen, og en dag var han plutselig min. Men han gir meg ikke bekreftelsen jeg søker, og med dårlig selvtillit på toppen av dette, vet jeg at jeg ikke er kvinnen i hans liv. Han har ingen eks han lengter etter, men det er ikke meg han egentlig vil ha. Er nær å slå opp jeg også, på grunn av disse tankene.

Det er vondt å føle at man ikke strekker til, ikke føle kjærligheten tilbake, når man gir så mye. Når man gir av hele seg... Du har all rett til å sørge, til å bli sint, fortvilet og å gråte. Men du må vite at han elsket deg også, det var bare en annen i hans hjerte. Feil person, feil tid. Hvor lenge var dere sammen?

Det farlige med å gå etter menn man ser såpass opp til, er nettopp denne fallhøyden. Ulikheten. Usikkerheten. Man blir alltid underlegen og ikke god nok for sin kjære, i følge seg selv. Det betyr ikke at han i det hele tatt var bedre enn deg. Men du føler det slik.

Har dessverre ingen råd Ta tiden til din favør, gjør ting du liker, forsøk å glemme ham. Slett han fra facebook, fra mobil, slett bilder, kast gjenstander, start livet ditt på nytt. Du blir lykkelig igjen, og enda lykkeligere, for du vil føle intens kjærlighet, fra en som er kun din.

Anonymous poster hash: d8c45...9f3

[AnonymBruker]

Huff....... Du må tenke som så at dere ikke hadde bra kjemi. Jeg føler her at han var glad i deg som en venn, han trengte deg da han hadde deg. Men han elsker nok denne kvinnen.. Og hun han. Sånn er livet og ja..... Det kan gjøre fryktelig vondt!!!!!!!! Beklager virkelig..... Men det finnes en det ute for deg som kjemien stemmer med.. Du må gråte mye nå,tren og spis sunn mat. Lykke til dette klarer du!!?

Anonymous poster hash: 00ac0...7a3

[Acinonyx]

Forstår deg alt for godt i dette. Jeg er nå i et forhold med en mann jeg i flere år så for meg som drømmemannen, og en dag var han plutselig min. Men han gir meg ikke bekreftelsen jeg søker, og med dårlig selvtillit på toppen av dette, vet jeg at jeg ikke er kvinnen i hans liv. Han har ingen eks han lengter etter, men det er ikke meg han egentlig vil ha. Er nær å slå opp jeg også, på grunn av disse tankene.

Det er vondt å føle at man ikke strekker til, ikke føle kjærligheten tilbake, når man gir så mye. Når man gir av hele seg... Du har all rett til å sørge, til å bli sint, fortvilet og å gråte. Men du må vite at han elsket deg også, det var bare en annen i hans hjerte. Feil person, feil tid. Hvor lenge var dere sammen?

Det farlige med å gå etter menn man ser såpass opp til, er nettopp denne fallhøyden. Ulikheten. Usikkerheten. Man blir alltid underlegen og ikke god nok for sin kjære, i følge seg selv. Det betyr ikke at han i det hele tatt var bedre enn deg. Men du føler det slik.

Har dessverre ingen råd Ta tiden til din favør, gjør ting du liker, forsøk å glemme ham. Slett han fra facebook, fra mobil, slett bilder, kast gjenstander, start livet ditt på nytt. Du blir lykkelig igjen, og enda lykkeligere, for du vil føle intens kjærlighet, fra en som er kun din.

Anonymous poster hash: d8c45...9f3

Tusen takk for fint svar:) Og en slags "trøst" å vite at jeg ikke er den eneste som har følt seg uelsket av drømmepartneren.

Kan jeg spørre hva det er som gjør at du fremdeles holder ut i forholdet? Vårt forhold varte bare 7 måneder, men virket likevel veldig seriøst og jeg ble tidlig presentert for familien hans og de vennene jeg ikke kjente fra før. Det fikk meg naturligvis til å tro at han mente alvor og kunne se for seg en fremtid med meg, men den gang ei. Føler meg rett og slett litt..brukt. Jeg veksler mellom å være fortvilet og sint på ham. Jeg vet at han syntes jeg var attraktiv og interessant, det er forståelig at han ba meg ut på date og ville bli bedre kjent med meg, men jeg synes han dro den altfor langt. Han burde stoppet lenge før når følelsene hans tydeligvis ikke var så veldig sterke. Jeg savner både ham og familien hans. Han burde ikke latt meg bli kjent med dem, det legger sten til byrden.

Uff, nå bare babler jeg

[AnonymBruker]

Tusen takk for fint svar:) Og en slags "trøst" å vite at jeg ikke er den eneste som har følt seg uelsket av drømmepartneren.

Kan jeg spørre hva det er som gjør at du fremdeles holder ut i forholdet? Vårt forhold varte bare 7 måneder, men virket likevel veldig seriøst og jeg ble tidlig presentert for familien hans og de vennene jeg ikke kjente fra før. Det fikk meg naturligvis til å tro at han mente alvor og kunne se for seg en fremtid med meg, men den gang ei. Føler meg rett og slett litt..brukt. Jeg veksler mellom å være fortvilet og sint på ham. Jeg vet at han syntes jeg var attraktiv og interessant, det er forståelig at han ba meg ut på date og ville bli bedre kjent med meg, men jeg synes han dro den altfor langt. Han burde stoppet lenge før når følelsene hans tydeligvis ikke var så veldig sterke. Jeg savner både ham og familien hans. Han burde ikke latt meg bli kjent med dem, det legger sten til byrden.

Uff, nå bare babler jeg

Vi har vært sammen i seks måneder nå, men krangler 3-4 ganger i uken! Jeg som er sjalu, jeg som føler han ikke gir nok bekreftelse, jeg som mener han så på en annen jente, jeg som konfronterer ham om han ikke er forelsket i meg osv. Det må være helt jævlig slitsomt for ham. Forholdet vårt nærmer seg slutten. Ikke fordi han ikke elsker meg, men fordi jeg ikke forstår at han kan elske meg. Det er en vond sannhet.

For en fæl følelse du må ha, å føle seg brukt Har du fått snakket ordentlig ut med ham? Fått ham til å fortelle åpenhjertig om alle sine intensjoner med deg. Har dere noe kontakt nå etter bruddet? Du burde fortelle ham alt dette, lette på brystet og ikke legg skjul på noe. Men ikke mist verdigheten din i alt dette, for som sagt så har denne underlegenheten du følte, kun vært din egen innbilning!

Men du må vite at du er ekstremt verdifull. Du har mye kjærlighet i deg. Og du fortjener ingenting mindre tilbake. Du fortjener noe bedre enn å være noens andrevalg, en erstatter for det som var hans virkelige kjærlighet. Det er ikke noe ved deg som er mindre verdt enn denne utenlandske dama. Hans hjerte var bare allerede tatt. Og kanskje håpet han på å glemme henne, at forelskelsen i deg ville få ham til å ikke lengte etter henne, men det gjorde det dessverre ikke. Det burde det gjort, og han burde ha valgt deg av hele sitt hjerte. Når han ikke gjorde det, vel, da har du det bedre uten ham og fortjener noen mye bedre.

Sånne "drømmemenn" som vi begge har opplevd er kanskje ikke ment for oss som sliter med selvtilliten. Det kommer aldri til å fungere uansett. Sender deg mange trøstende klemmer.

Anonymous poster hash: d8c45...9f3

[Acinonyx]

Vi har vært sammen i seks måneder nå, men krangler 3-4 ganger i uken! Jeg som er sjalu, jeg som føler han ikke gir nok bekreftelse, jeg som mener han så på en annen jente, jeg som konfronterer ham om han ikke er forelsket i meg osv. Det må være helt jævlig slitsomt for ham. Forholdet vårt nærmer seg slutten. Ikke fordi han ikke elsker meg, men fordi jeg ikke forstår at han kan elske meg. Det er en vond sannhet.

For en fæl følelse du må ha, å føle seg brukt Har du fått snakket ordentlig ut med ham? Fått ham til å fortelle åpenhjertig om alle sine intensjoner med deg. Har dere noe kontakt nå etter bruddet? Du burde fortelle ham alt dette, lette på brystet og ikke legg skjul på noe. Men ikke mist verdigheten din i alt dette, for som sagt så har denne underlegenheten du følte, kun vært din egen innbilning!

Men du må vite at du er ekstremt verdifull. Du har mye kjærlighet i deg. Og du fortjener ingenting mindre tilbake. Du fortjener noe bedre enn å være noens andrevalg, en erstatter for det som var hans virkelige kjærlighet. Det er ikke noe ved deg som er mindre verdt enn denne utenlandske dama. Hans hjerte var bare allerede tatt. Og kanskje håpet han på å glemme henne, at forelskelsen i deg ville få ham til å ikke lengte etter henne, men det gjorde det dessverre ikke. Det burde det gjort, og han burde ha valgt deg av hele sitt hjerte. Når han ikke gjorde det, vel, da har du det bedre uten ham og fortjener noen mye bedre.

Sånne "drømmemenn" som vi begge har opplevd er kanskje ikke ment for oss som sliter med selvtilliten. Det kommer aldri til å fungere uansett. Sender deg mange trøstende klemmer.

Anonymous poster hash: d8c45...9f3

Uff, jeg får helt vondt av å lese din beskrivelse av forholdet ditt! Det var AKKURAT sånn jeg hadde det med min samboer, som jeg var sammen med i seks år. Han orket til slutt ikke mer. Det var utmattende for ham at jeg ikke greide å tro på hans kjærlighet, og at jeg hadde så lav selvtillit. "Det er så slitsomt å elske noen som ikke elsker seg selv", som han sa. Så han gikk videre, fant seg en annen dame. Og jeg fant meg han som jeg allerede har fortalt om. Noen ganger tenker jeg at mitt siste forhold er en slags "straff": Fordi jeg aldri greide å stole på at jeg hadde en mann som forgudet meg og elsket meg av hele sitt hjerte så endte jeg opp med ikke bare å miste ham, men også å falle for en ny fyr som faktisk IKKE forgudet meg og elsket meg. Selvoppfyllende profeti, på en måte?

Uansett, jeg vil råde deg til å søke hjelp, parterapi eller lignende. Hvis denne fyren er mannen i ditt liv så må du IKKE la ting som dette ødelegge forholdet. Ikke bli som meg! Vel, selv har jeg for lenge siden kommet over min tidligere samboer og innsett at vi ikke ville passet sammen i det lange løp uansett, men det er likevel leit at jeg greide å ødelegge forholdet, det hadde vært bedre med en annen avslutning. Og jeg kan med hånda på hjertet love deg at du ikke kommer til å få det lettere med en annen mann heller. Det er jeg et levende bevis på. De negative mønstrene kommer til å gjenta seg, uansett hvem du blir sammen med. Dessverre.

Du skriver så klokt. Tusen takk for fine, støttende og varmende ord Er det ikke litt merkelig hvordan du greier å si akkurat de rette tingene til en fremmed person som sliter, mens du ikke greier å hjelpe deg selv? Vi mennesker er rare sånn

Vi har møtt hverandre flere ganger etter bruddet, tatt en kaffe sammen og slikt, bare vi to. Pratet om løst og fast, som venner. Pluss at vi har truffet hverandre i sosiale sammenkomster med vennegjengen. Senest forrige helg var vi på fest sammen. Han skriver også meldinger til meg i ny og ne og lurer på hvordan det går og diverse andre småting. Han forteller meg ting fra livet sitt, men nevner ingenting om eksdama, så jeg vet ikke om kontakten mellom dem er så stor som jeg tenker i mitt eget hode. Og jeg tør ikke spørre.

Vi har heller ikke snakket om bruddet i etterkant (han er sjenert og veldig lite flink til å snakke om følelser), og jeg har ikke spurt om hva som var hans intensjoner med meg. Kanskje fordi jeg vegrer meg for svaret, men også fordi jeg tror jeg allerede vet det: Han likte utseendet mitt og ble smigret over at jeg var betatt av ham. Så enkelt tror jeg faktisk det er. Og jeg tror absolutt ikke han mente å bruke meg, det er bare en dum følelse jeg selv får. Han sliter også med selvtilliten og er overhodet ikke den typen som bevisst utnytter folk. Da hadde han nok heller ikke blitt så lei seg som han ble da jeg gjorde det slutt. For han BLE skikkelig lei seg, tok to dagers egenmelding fra jobben og alt. Men såklart: Dette var jo før han visste at eksen skulle skilles. Da jeg gikk trodde han sikkert at han satt igjen med ingen. Og jeg var tross alt bedre enn ingen, selv om jeg ikke var så bra som henne..