Mister venner...

[Gjest Una]

Mannen min og jeg er i begynnelsen av 30-åra, og er kommet i den situasjonen at nesten alle vennene våre har fått et eller flere barn. Det er ikke aktuelt for oss å få barn, ihvertfall ikke foreløpig. Vi har jo ikke bokstavelig talt mistet dem som venner, men det er rart med det: alt blir anderledes. Det er ihvertfall nesten slutt på at vi kan gjøre "voksenting" sammen. Siden det som opptar oss i hverdagen blir så forskjellig, har vi liksom mindre å snakke om når vi treffes også.

Vi har jo begge to gode venner på jobben, men dette vennskapet blir stort sett holdt innenfor arbeidstida. Mange der har også familie og et annet nettverk som de pleier på fritida.

Hvor lett er det egentlig å få nye venner (ikke bare bekjente) i voksen alder? Når vi ser på vennene våre, så er det stort sett folk vi har kjent siden skole- og studiedagene. Det vil si på et tidspunkt der alle var unge og "uetablerte" og kom inn i et miljø der det var mange med like interesser - med andre ord en perfekt setting for å knytte kontakter. De fleste på vår alder i yrkeslivet har allerede et nettverk som de strever med å pleie på fritida, i tillegg til unger som selvsagt må prioriteres.

Det å "skaffe seg" nye venner er et prosjekt som vi liksom ikke helt vet hvordan vi skal gripe an. Vi er vanlige, sosiale og sporty mennesker, men jeg får litt hetta med tanke på krampaktig venneverving. Fellesturer med guide føles liksom litt kunstig for oss. Vi er stort sett vant til å reise rundt på egen hånd (og sammen med venner...)

Jeg skjønner jo at hvis vi skal treffe nye venner, så må vi finne en arena der aktuelle kandidater befinner seg. Så hvor finnes de - frivillig barnløse par rundt de 30?

Er det flere enn oss som har vært i samme situasjon? Hva gjorde dere? Skaffet dere barn for ikke å være helt utafor? Hygget dere i hverandres selskap i ca ti år til de gamle vennene kom ut av ammetåka? Eller knyttet nye vennskap?

[snexi]

Kan ikke dere både knytte nye vennskap pluss og beholde de gamle vennene paralelt da?

Min mann og jeg er på samme alder som dere og har tre barn sammen,

og på dagtid (når barna er våkne) synest vi det er greit med samvær både av barn og voksne (merk; voksne også)

MEN, når barna er lagt synest jeg det er det samme om de vi har omgang med har barn eller ikke.

Det er ikke sånn at vi sitter og prater om barna våre når vi har eller er på besøk, på fest eller har jentekvelder.

[Gjest Går bra]

I dag går slikt bra. Stadig fler jenter vil vente til de er over 35 år før de får sitt første barn og aldri før har det vært så høy skilsmissestatistikk som nå. Folk gifter seg visstnok både 1, 2 og 3 ganger!

Spesielt i Oslo og omegn finnes det en stor ansamling single mennesker i voksen alder.

Problemstillingen er kjent: vennene etablerer seg unntatt "oss"- hva gjør vi?

Min erfaring er at man slutter ikke å få nye venner selv om man er voksen. Selv finner jeg alltids nye venner, ved å oppsøke interesser: treffer både single og gifte/samboere.

Klart, menge har venner fra barndommen/studietiden i kjernen, de som bare "er der". Men det betyr da ikke at man skal slutte å være nysgjerrig på andre mennesker. Man kan aldri få nok og en bør ha back-up-planer.

Folk havner i uforutsette situasjoner i livet: de gifter seg, får barn, de skilles gjerne, og opplever en livskrise eller to. Inne i mellom har de det sikkert gøy også. Men å bli kjent med nye mennesker langst veien bli man ALDRI for gammel til! Enten det er overfladisk eller dypt: folk vil søke seg til hverandre!

Bare tull at man slutter å få nye venner bare fordi man blir samboer/gifter seg osv. Behovet for å bli kjent med andre sier ikke bare "stopp" plutselig.