Hvor mye kan man forvente av hjelp i huset?

[AnonymBruker]

Vi har 2 tenåringsjenter på 17 og 15 som ikke hjelper til hjemme. Det har alltid vært et jag for å få de til å hjelpe til. De får ikke lommepenger pga at de ikke gidder. Jeg ba om hjelp men de hadde da snakket med moren til ei venninne som jobber innen bvt og hun har sagt at barn under 18 ikke kan pålegges husarbeid. Hva forventer dere av deres tenåringer

Anonymous poster hash: 817c1...b22

[AnonymBruker]

Vi har 2 tenåringsjenter på 17 og 15 som ikke hjelper til hjemme. Det har alltid vært et jag for å få de til å hjelpe til. De får ikke lommepenger pga at de ikke gidder. Jeg ba om hjelp men de hadde da snakket med moren til ei venninne som jobber innen bvt og hun har sagt at barn under 18 ikke kan pålegges husarbeid. Hva forventer dere av deres tenåringer

Anonymous poster hash: 817c1...b22

Og den historien gikk du på? Akkurat i samme stil som "Alle de andre i klassen får Acne jakke til jul"

Anonymous poster hash: 2492a...b74

[ViljaH]

Kjøp mini- variant av det du må, alle klær fra butikker som HM, ikke mer klær enn man trenger strengt tatt. Si at de får etter innsats. Se om de over tid setter næring etter tæring. Dette ville jeg gjort som unntakstilstand etter et siste helhjertet forsøk på å fortelle om at i en familie må alle bidra, og laget arbeidsliste med ansvarsområder pr uke. Gjør de ingenting, får de ingenting. Samme kutt på godiser. Time to play hardball.

[AnonymBruker]

Og den historien gikk du på? Akkurat i samme stil som "Alle de andre i klassen får Acne jakke til jul"

Anonymous poster hash: 2492a...b74

Hehe, nei jeg gjorde ikke det, jeg har satt hardt mot hardt. Så tok jeg en tlf til denne moren, og det stemmer, de har den innstillingen at barna ikke skal gjøre noe

Anonymous poster hash: 817c1...b22

[AnonymBruker]

Kjøp mini- variant av det du må, alle klær fra butikker som HM, ikke mer klær enn man trenger strengt tatt. Si at de får etter innsats. Se om de over tid setter næring etter tæring. Dette ville jeg gjort som unntakstilstand etter et siste helhjertet forsøk på å fortelle om at i en familie må alle bidra, og laget arbeidsliste med ansvarsområder pr uke. Gjør de ingenting, får de ingenting. Samme kutt på godiser. Time to play hardball.

Det er det jeg gjør, de får kun det de trenger, de har fått beskjed om å hjelpe til men de gidder ikke, så det hoper seg vel opp hos de med møkkete klær

Anonymous poster hash: 817c1...b22

[AnonymBruker]

Det er det jeg gjør, de får kun det de trenger, de har fått beskjed om å hjelpe til men de gidder ikke, så det hoper seg vel opp hos de med møkkete klær

Anonymous poster hash: 817c1...b22

Hvordan i alle dager har det endt opp sånn her? Be dem å "leke" voksne en måned. Gi de ansvar for budsjett, middag, regninger og husarbeid så kanskje de forstår at alle må dra litt av lasset

Anonymous poster hash: a4266...7c6

[Suss81]

Jeg var sånn som tenåring. Jeg gjorde ingenting, og ingen presset meg til å gjøre noe når jeg trasset når foreldrene mine spurte. Jeg var en skikkelig drittunge som trasset ekstremt og i stede for å ta fighten så gjorde foreldrene istede alt for meg. Pappa smurte brødskiver til meg til og med fordi jeg ikke gadd å ta meg mat selv om jeg var sulten liksom. Konsekvensen av den fremgangsmåten var at jeg måtte lære omtrent alt når jeg flyttet for meg selv som 18 åring, men "friår" før universitetet. Jeg fikk meg leilighet og jobbet mye, betalte husleia mi og blåste resten av lønna på under en uke på shopping å fest, ingen hadde lært meg kostnader med å bo for meg selv. Jeg hadde ikke mat, såpe, dopapir eller noenting :fnise:Jeg fikk lov å komme hjem å få mat de første mnd før jeg fikk kontroll på budsjett, men foreldrene mine ga meg null kroner uannsett hvor mye jeg hylte. Jeg kunne ikke vaske klær og smelte alle farger sammen på 60 grader. Det sier seg selv at det ikke gikk bra...Jeg svei all maten jeg prøvde å lage, tettet vasken, uff.......det er flaut å tenke på egentlig...og når jeg skulle vaske gulvene for første gang hadde jeg i så mye såpe at gulvene skumma i mange måneder etterpå. Forøvrig var jeg teit nok til å bruke rikelig med zalo i vaskebøtta. Og første gang jeg skiftet på senga mi uten hjelp, oi....skulle seriøst ønske jeg hadde filmet det.......

Rett å slett fordi jeg var lat tok det tid før jeg skjønte rutiner med å vaske opp så man har rene ting til neste gang man skal spise og at man måtte vaske klær jevnlig for å ha rene sokker og at kjøleskapet fyller seg ikke opp av seg selv.

Jeg skulle ønske de snille foreldrene mine faktisk heller hadde tatt fighten med meg, fordi det er temmelig fortvilende å bli "kastet ut i det" uten å kunne noe.

Er det ikke derfor barn skal gjøre noe av husarbeidet da? For å hjelpe til med å dra lasset og faktisk bli klar for voksenlivet?

[AnonymBruker]

Jeg er 19 år, og måtte fint hjelpe til i huset iallefall fra jeg begynte på ungdomsskolen. Klarer ikke å tenke på at det går an å være 17 og 15, og ikke hjelpe til. Broren min på 15 er ikke en lett gutt å ha med å gjøre, men til og med han bidrar...
Enkle ting som å ta inn og ut av oppvaskmaskinen, henge opp klær, brette klær, rydde og støvsuge mitt eget rom syns jeg alle kan klare. Det handler vel på en måte om å ta ansvar for sitt eget rot, synes det hørtes ekstremt spesielt ut å rydde etter barna sine i 18 år. Alle disse husarbeidsoppgavene hjelper på å forberede ungdommer til å flytte ut, jeg flyttet ut når jeg var 17 og greide meg fint.
Noen ting nektet jeg jo selvsagt å gjøre, skal jo være litt tenåring også.
Fikk forresten ikke ukepenger, men fikk heller det jeg ville når jeg trengte det.

Anonymous poster hash: d97cd...9ed

[minister-mio]

Ikke hør på sånt tull som at barn ikke kan pålegges husarbeid.

Men jeg tror dessverre ikke man kan forvente særlig mye hjelp i huset av tenåringer. Men at de f. eks tar ut av oppvaskmaskina og rydder etter seg selv og på sitt eget rom syntes jeg du kan forvente.

[Lila]

Jeg måtte alltid hjelpe til hjemme. Det syns jeg er en selvfølge! Foreldrene mine holdt meg jo med mat, klær, lommepenger osv helt til jeg fikk egen inntekt (og til og med etter det betalte de jo mat så lenge jeg bodde hjemme), og da syns jeg det er helt selvfølgelig å hjelpe til i huset. Ja, det er kjedelig, og ja, jeg gjorde det ikke akkurat med glede. Men det trengs.

Syns du skal sette hardt mot hardt - gjør de ikke husarbeid, får de heller ikke mer enn det som er absolutt nødvendig. Hoper det seg opp med skitne klær ender de jo opp uten klær å gå med. Kanskje det er det som må til for at de skal lære? Holde rommene sine ryddige, ta utav oppvaskemaskinen når den er full, legge på plass rene klær og hive skitne klær til vask, vaske badet en gang i uken, osv. Dette krever så utrolig lite i forhold til alt du som forelder har å gjøre i hverdagen.

[Gjest navnelapp]

Mine barn hjelper masse til heime, og måten vi får til det på er at vi gjer ting saman. Til dømes tek guten ut av oppvaskmaskinen medan eg lagar middag. Så pratar vi om korleis dagen har vore, og har det hyggeleg. Når eg skal be om hjelp/gi dei oppgåver så seier eg alltid "Kom hit" først. Eg gir ikkje oppgåva før dei står ansikt til ansikt med meg. Og eg held på med noko anna parallelt på same stad, slik at det blir sosialt. Då blir det lettare og meir triveleg å hjelpe til. Dersom det passar seg slik står eg saman med dei og viser kva dei skal gjere, til dømes viss det handlar om å sette på eller henge opp ein klesvask.

[AnonymBruker]

Men har de ikke hjulpet til hjemme tidligere? For om du nå først begynner å kreve at de skal hjelpe til hjemme så er det ikke rart de protesterer - da er du lovlig seint ute. Men bare la de bråke, og ikke gi deg. Klart de ikke vil gi glipp på godene med foreldre som gjør alt for dem uten en kamp.

Burde vært rutine helt fra de var små at de fikk oppgaver som å gå ut med søpla, hente posten, legge klær i skittentøydunk osv osv. Mye lettere å lære at alle må hjelpe til fra de er små og elsker å være med på alt de voksne gjør.

Anonymous poster hash: 78670...c13

[Stinelin]

Hvem er det som vasker klærne deres? Om ingen gjør det har de til slutt ikke rene klær å ha på seg. DET er vel et språk tenåringsjenter forstår eller..?

Det er jo bare en ting, men kanskje et sted å begynne?

[AnonymBruker]

Jeg ble så glad av å lese denne tråden! Det er så mye fin ungdom med oppegående tanker og meninger!

Flinke og pliktoppfyllende, og med omsorg for foreldre og søsken. Blir jo helt rørt her.

Synes synd på ungdommen som måtte lære alt selv når hun flyttet ut siden foreldrene gjorde alt for henne når hun bodde hjemme. Det ble en kjip og bratt læringskurve, men det høres ut som det går bra nå? Du virker som du har blitt både flink og mye klokere nå ihvertfall?

Jeg lærer alle barna mine å bidra hjemme allerede, de er under tolv år alle sammen. Vi er jo en familie og bidrar med det vi kan. De blir kjempestolte, og jeg tror det er fin erfaring når de flytter hjemmefra også. Enten de flytter sammen med venner i kollektiv, bor alene, studenthjem, får kjæreste og familie selv, så er det fint å kunne ta vare på seg selv og andre. Gir en god følelse at man er selvstendig og til nytte.

Anonymous poster hash: 585f5...eb4

[xinnia]

Er det ikke ett vanlig problem i ett hus med tenåringer?mine søsken og jeg var sånn, barna mine samme problem.. men både de og vi generasjonen over klarer oss helt fint.

Mine begynte hjelpe når jeg sluttet å mase. Betalt for det kunne de bare glemme, de betalte da ikke meg..

[meta2]

Takk og lov for at barna her i huset tilbyr seg å hjelpe til. De er flink til å lage mat og rydde. Ikke nei om jeg spør om de kan hjelpe meg. Nå skal eldste på 16 lage hjemmelaget potetstappe

[Favole]

Kan ikke pålegges husarbeid Dummeste jeg har hørt! Jeg er vokst opp med at det er en selvfølge at man skal hjelpes til hjemme, jeg og mine to søsken har alltid tatt del i det. Det var ikke alltid like gøy selvfølgelig, men alle måtte bidra med sitt. Vi fikk aldri en fast sum lommepenger, så sånn sett fikk vi ikke noen fast belønning heller for arbeidet, men fikk det vi trengte etter behov. Har hjulpet til på kjøkkenet med matlaging, oppvask, dekke på bord og rydde av så lenge som jeg kan huske, alle måtte rydde etter seg selv ellers i huset. Begynte å støvsuge og vaske gulv innimellom etter hvert, og jobbet foreldrene våre lange dager ordnet vi middag selv, ser ikke for meg at vi hadde kommet til å sulte ihjel ved brødfjøla. Rommene våre ryddet ikke seg selv, hvis vi ikke ryddet så fikk det bare se ut som en slagmark. Hva som ble forventet av oss økte i takt med alder.

Føler at vi alle tre har blitt veldig selvstendige pga dette, vi har alle flyttet hjemmefra som 16åringer og klart oss veldig fint. Det eneste jeg kommer på som jeg ikke gjorde noe særlig av var å vaske klær, så måtte ringe hjem første uka for å spørre hva som var hvilket program på vaskemaskinen Selv om vi sjelden fikk materielle belønninger for arbeidet, så fikk vi mye skryt for jobben, som for vår del var god motivasjon Regner med at barna vil flytte for seg selv etter hvert, så for sin egen del må de vokse opp og lære å ta ansvar. Barna betaler ikke foreldrene sine for å gjøre husarbeid, så ser ingen grunn til at man skal betale barna heller for å gjøre sin del.

[AnonymBruker]

Når jeg bodde hjemme så var det en selvfølge å hjelpe til. Ellers måtte jo mamma og pappa gjort alt! Var med å hjelpe til å lage middag fra jeg begynte på barneskolen, var kjempe gøy. Og alltid hjulpet til med ting som må gjøres, har selvfølgelig vært dager der jeg var litt trass og ikke gadd.

Anonymous poster hash: 798fa...321

[Alvina]

Hehe, nei jeg gjorde ikke det, jeg har satt hardt mot hardt. Så tok jeg en tlf til denne moren, og det stemmer, de har den innstillingen at barna ikke skal gjøre noe

Anonymous poster hash: 817c1...b22

Barn skal ikke måtte ta ansvar, men man må gi de oppgaver etter alder og modenhet. Men de er 17-18 år, hva skjedde på veien? Jeg mener, har de aldri bidratt til å dekke på, rydde, sette på poteter, henge klær, vaske trappa, hjelpe til med vindusvask, gå på butikken og gjøre små innkjøp osv?

Mine sønner var håpløse på gutterommet, det var et salig kaos siden de hadde mange interesser, men de hjalp til ellers (litt for lite noen ganger, men... ) og de fikk lommepenger uavhengig av innsats. Jeg ville ikke sette lommepengene opp mot det som er naturlig i en familie, å hjelpe til og delta, ville ikke at de skulle få inntrykk av at man skal tjene penger på husarbeid i et felles hjem.

Nå er de voksne og har det mer rent og ryddig hjemme enn i mitt hjem.

Har ikke noe godt råd, men lommepenger skal vel ikke være en lønn? Kanskje de setter seg på bakbeina i en slags protest? Tenåringer er fulle av hormoner og har en sterk rettferdighetsans.

Edit: Og selv når de begynte å jobbe (frivillig) og tjente egne penger fra ca 13 års-alder fikk de likevel lommepenger. Deres innsats og vilje til å jobbe hadde jo ikke noe med saken å gjøre. Jeg tenkte at det ville være demotiverende hvis ikke, da ville jo jeg spart penger på at de jobbet for å kjøpe ting de ønsket seg og en del av deres lønn ville havnet i min lomme.

Endret 31. oktober 2013 av Alvina

[Alvina]

Det er det jeg gjør, de får kun det de trenger, de har fått beskjed om å hjelpe til men de gidder ikke, så det hoper seg vel opp hos de med møkkete klær

Anonymous poster hash: 817c1...b22

Jeg var en rotete tenåring, spesielt hos min mor når jeg bodde der, grunnen var vel at hun var en type som gjorde ting straks og ikke ventet i en time, det måtte skje NÅ, tryllestavaktig, og ofte gjorde hun det selv, med et lite sukk.. Men jeg hjalp til selv om jenterommet så ut som en bombet bule (det så verre ut enn hos mine guttevenner og de kommenterte det). Hun vasket som regel klær, men det endte alltid med at jeg fikk jobben med å sortere rent fra halvrent og alt havnet på gulvet fordi jeg kastet alt fra lenestolen på rommet når jeg fikk besøk.

Det var lettere hos min far. Han delegerte bare ansvaret og forventet at det ble gjort uten å sette klokkeslett og det var mer strengt hos han selv om han ikke kjeftet eller klaget. Det var bare noe som var forventet og det falt naturlig.

Tror du skal ta en prat med jentene dine og si at du ofte kan bli sliten, og forklare hvor mye som må gjøres for å holde hjulene i gang. Ta en prat når du selv er rolig og avslappet og be de komme med forslag til hva de kan bidra med.