Hva skal jeg si?

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp gått ut av ett 10-årig langt dysfunksjonelt og for meg destruktivt ekteskap.

Han har igjennom disse årene utviklet alkoholisme og opparbeidet seg en gjeld bak min rygg på ca 250 000 i kreditt.

Han har asperger men forholder seg ikke til diagnosen på noen måte. Han er totalt konfliktsky og å få ham til å prate om noe har vært en kamp i alle år.

I ett siste forsøk på å holde sammen ba jeg ham om å ta imot hjelp for alkoholismen, i det miste ett besøk til fastlegen da jeg også mener han er deprimert, noe han sa seg enig i. Så han er altså klar over både depresjon og alkoholisme. Vi har hatt to lange samtaler hvor jeg stiller dette kravet for fortsatt samliv.

Han gikk aldri til noen time, jeg fanget opp noen flere brev fra namsfogden og for et par måneder siden så gikk jeg.

Vi skulle flytte uansett, egentlig sammen, men i siste liten tok jeg en leilighet for meg selv og han måtte finne noe eget.

Han vil ikke snakke om bruddet. Når han var på besøk pratet han om å flytte inn litt senere.

Han har ingen andre enn meg her i verden og noen få overfladiske kompiser. Å ta innover seg at jeg er "borte" for alltid vet jeg ikke om/når han klarer å ta innover seg.

Jeg skrev i forrige uke en mail til ham og fikk sagt alt jeg aldri har fått sagt før og samtidig ting jeg har sagt før som han ikke har villet høre på. Det var en ganske sår og vond mail som setter ett kraftig punktum for noe videre kontakt egentlig, jeg orker ham ikke mer. Han har ikke nevnt den, noe jeg forsåvidt ikke forventer. Hadde han hatt den evnen så hadde jeg aldri måttet skrive mailen i første omgang.

Hans pasjon utover å drikke er elektronika. Jeg har liten interesse utover å ha en grei telefon, en data som virker og en tv som kan skrues på, bla i kanaler, vise bilde og skrus av igjen.

Jeg var en tur i utlandet og kjøpte med meg en flaske med noe jeg vet han er spesielt glad i.Vel, han ba om den og jeg sa ok.

Vi skal møtes i over i morgen for å overlevere den gamle leiligheten og i dag får jeg en sms.

Jeg har en noe skral telefon som ikke virker helt optimalt, den er ikke smart, men det er heller ikke jeg så jeg hadde tenkt å bruke den flinke telefonen min som har vært med meg i så mange år til den ikke ville mer for så å finne meg en grei enkel ny en.

I sms skriver han at han ble så positivt overveldet (faktisk) at jeg kjøpte den flaska til ham at han har gått og kjøpt en kjempedyr telefon til meg som jeg nå (i hans ord) er den stolte eier av.

Jeg sitter her og vil mest grine. For meg er dette ekteskapet i ett nøtteskall på en absurd måte.

Alkohol (og ikke inntatt engang) og så ett overdådig elektronisk kjøp som er helt over toppen av hva som er ønskelig/nødvendig.

Jeg vet at mailen var vond for ham. Jeg vet han gruer seg til å møte meg. Jeg vet at innkjøpet er ett forsøk på å manipulere meg til "godt humør" og takknemlighet.

Jeg er bare kvalm og på gråten. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg er ikke manipulerbar lengre men samtidig, han mener jo ikke noe vondt med det. Tvert imot, men alt er bare så feil!

Vi har nettopp betalt 3 husleier, to depositum inn, lånt penger av pappa for å få dette til og jeg går og venter på en lønn hvor jeg har råd til ett varmeteppe til 499,- hos Claes Olsson for revmatismen. Jeg skjønner ikke hvor pengene kommer fra engang.

Hva skal jeg si? Jeg snakket med ett familiemedlem som bare blåste meg bort og sa at om ikke jeg ville ha den så kunne h*n ta den.

UFF!

Vil bare gå og grine!

.

Anonymous poster hash: 9a8ff...024

[Gjest]

Ikke ta imot telefonen. Da "skylder" du han noe.

Sørg for at du ikke er økonomisk ansvarlig for hans disposisjoner.

Snakk med en advokat, om du trenger hjelp.

Ikke betal ting for han, han får fikse seg selv.

Det er mye annet jeg gjerne skulle gitt deg råd om også, men vet nesten ikke i hvilken enden man skal begynne.

Var dere gift eller samboere?

Bytt alle passord, i fall han kan ha tilgang på noen av dine ting.

Prat med familie. Få støtte.

Ikke slipp han inn i livet ditt igjen.