Tenker for mye...

[Gjest diingo]

Jeg har alltid vært flink........på arket.

Jeg har alltid hatt topp karakterer, men med en gang det kommer til sosiale sammenkomster så vil jeg gi meg selv strykkarakter.

Jeg tror faktisk det har med at jeg tenker for mye. Jeg har en altfor komplisert hjerne. Jeg forstår ikke lette matteoppgaver, men jeg forstår kompliserte. Hjernen min er ikke bygd slik at jeg skal talke lette ting, blant annet smalltalks. I gruppesammenheng er jeg sosial og kommer med ideer, men med en gang vi tar pauser og skal snakke om hva vi gjord i helgen, så trekker jeg meg unna.

Jeg analyserer alt for mye, og i steden for å bare svare på det den andre spør meg om så begynner jeg å tenke: hvorfor spør de meg om det, er det relevant i denne settingen, sikter hun til noe, hvordan skal jeg svare, skal jeg svare det eller det, om jeg svarer det så tenker hun sikkert det...... og sånn forsetter det... utrolig irriterende... Jeg klarer ikke være spontan, og det har ført til at jeg tror folk syns jeg er litt merkelig og sjenert. Men det vil jeg ikke si jeg er. Jeg føler ihvertfall at det er det at jeg tenker for mye over hva jeg skal si og hva den andre tenker om meg...

Er det noen andre som har det slik? Og ikke minst har VÆRT slik? Trenger virkelig tips til å stenge ute den irriterende stemmen i hode mitt som ikke lar meg være spontan.

[Gjest Kv84]

Hva med de menneskene som er lik deg? Så kan dere snakke om kompliserte ting?!

[AnonymBruker]

Hehe. Ts, du aner ikke hvor fristende det egentlig er å ikke svare her for å understreke noe.

Men sett bort i fra det, så høres du egentlig bare usikker ut. Analyserende fordi du er usikker på reaksjonen - og kanskje usikker på hvordan det er mulig å ta det "derfra" gjerne? Og så siden det virker vanskelig, så ender du heller opp med å være ukomfortabel og tilbaketrukket fordi du lar være å "ta sjansen", ved å være impulsiv og spontan?

Usikkerhet er som regel en ond spiral. Selvsagt vil en være usikker på hvordan det vil være å ta det "derfra" når en definitivt er usikker på om dem kommer til å reagere og tenke slik en først trodde.

Fordi ofte så gjør jo de ikke det da, med mindre det er noe åpenbart det gjelder.

Jeg var mye sånn selv før forresten. Jeg var mye usikker på den tiden og da. Og det holdt meg jo selvsagt godt tilbake i de fleste sosiale lag og sammenkomster forsåvidt.

Men så sluttet jeg å være usikker da, i en så stor grad. Og det hjelper greit på det.

Anonymous poster hash: 3ad5d...0c5

[Gjest diingo]

Hehe. Ts, du aner ikke hvor fristende det egentlig er å ikke svare her for å understreke noe.

Men sett bort i fra det, så høres du egentlig bare usikker ut. Analyserende fordi du er usikker på reaksjonen - og kanskje usikker på hvordan det er mulig å ta det "derfra" gjerne? Og så siden det virker vanskelig, så ender du heller opp med å være ukomfortabel og tilbaketrukket fordi du lar være å "ta sjansen", ved å være impulsiv og spontan?

Usikkerhet er som regel en ond spiral. Selvsagt vil en være usikker på hvordan det vil være å ta det "derfra" når en definitivt er usikker på om dem kommer til å reagere og tenke slik en først trodde.

Fordi ofte så gjør jo de ikke det da, med mindre det er noe åpenbart det gjelder.

Jeg var mye sånn selv før forresten. Jeg var mye usikker på den tiden og da. Og det holdt meg jo selvsagt godt tilbake i de fleste sosiale lag og sammenkomster forsåvidt.

Men så sluttet jeg å være usikker da, i en så stor grad. Og det hjelper greit på det.

Anonymous poster hash: 3ad5d...0c5

Tviler ikke et sekund på at du har det bedre nå om du ikke er så usikker lenger..

Det er veien mot den friheten jeg ikke helt er sikker på hvor går...

Får vel begynne å følge klisjeen om å "kaste meg ut i det", ikke ha forventede reaksjoner/svar fra andre, og bare være spontan

Endret 30. oktober 2013 av diingo

[ainna]

Hørt om høysensitive mennesker?? kan det være en knagg å henge det på for deg?

[andy capp]

Eller introvert. Introverte er heller ikke veldig godepå/glade i smalltalk. Mange er som deg veldig analyserende, og "gjennomgår" hele hendeleseforløpet i hodet før det egentlig utspiller seg. Dermed fremstår smalltalk ofte som meningsløst og uinteressant. Dette gjenspeiler seg også i at introverte ofte blir raskere "lei av" eller ferdige med sosiale sammenkomster, fordi smalltalk gir så lite av seg for mange introverte.

Jeg er selv introvert, og klarer fint å være sosial, men foretrekker mindre grupper eller en til en, rett og slett fordi samtalene da gjerne har litt mer innhold, og kan styres mer enn i større grupper. Jeg er som deg analyserende og går i mange tilfeller gjennom videre hendelsesforløp i hodet før jeg responderer. Ikke fordi jeg er usikker, men fordi jeg bare er sånn. Jeg tenker generelt mye, og det endrer seg ikke om jeg er i en sosial setting. Likevel er jeg mer spontan i settinger jeg er mer kjent i enn i settinger som er nye/ukjente. Jeg tenker det har å gjøre med det faktum at jeg bruker mindre tid på å lese situasjonen og analysere den, ikke at jeg er tryggere.

Jeg har alltid vært slik at jeg har tenkt gjennom ting før jeg sier noe, uansett situasjon eller hvem jeg er sammen med. Ja, det kan bety at jeg i enkelte tilfeller er stillere enn de andre som er der, at jeg kanskje fremstår som litt reservert, men jeg føler ikke det har hemmet meg på noe vis.

Selvsagt er det en mulighet for at jeg kan fremstå som litt rar, men hva så. Jeg er meg selv på godt og vondt, de som ikke takler det har ikke jeg plass for eller behov for å ha i livet mitt uansett.

[AnonymBruker]

Tviler ikke et sekund på at du har det bedre nå om du ikke er så usikker lenger..

Det er veien mot den friheten jeg ikke helt er sikker på hvor går...

Får vel begynne å følge klisjeen om å "kaste meg ut i det", ikke ha forventede reaksjoner/svar fra andre, og bare være spontan

Høres ikke dumt ut det. Det går jo som regel helt greit, selv om detbikke ble helt som forventet.

Og veien min til å bli sikker forøvrig, ble til når jeg begynte å velge mine venner med omhu.

Anonymous poster hash: 3ad5d...0c5

[Gjest s@nd]

Jeg er veldig analyserende jeg og, og litt usikker på noen ting. Om natten ligger jeg og tenker og tenker, prøver å finne en mening bak en simpel ting. Irriterende...

Jeg prøver bare å stenge ute den stemmen. Men ellers fungerer jeg fint i samfunnet. Er sosial, har venner og sånt. Så det forhindrer meg ikke sosialt.

Endret 30. oktober 2013 av s@nd

[Gjest diingo]

Eller introvert. Introverte er heller ikke veldig godepå/glade i smalltalk. Mange er som deg veldig analyserende, og "gjennomgår" hele hendeleseforløpet i hodet før det egentlig utspiller seg. Dermed fremstår smalltalk ofte som meningsløst og uinteressant. Dette gjenspeiler seg også i at introverte ofte blir raskere "lei av" eller ferdige med sosiale sammenkomster, fordi smalltalk gir så lite av seg for mange introverte.

Jeg er selv introvert, og klarer fint å være sosial, men foretrekker mindre grupper eller en til en, rett og slett fordi samtalene da gjerne har litt mer innhold, og kan styres mer enn i større grupper. Jeg er som deg analyserende og går i mange tilfeller gjennom videre hendelsesforløp i hodet før jeg responderer. Ikke fordi jeg er usikker, men fordi jeg bare er sånn. Jeg tenker generelt mye, og det endrer seg ikke om jeg er i en sosial setting. Likevel er jeg mer spontan i settinger jeg er mer kjent i enn i settinger som er nye/ukjente. Jeg tenker det har å gjøre med det faktum at jeg bruker mindre tid på å lese situasjonen og analysere den, ikke at jeg er tryggere.

Jeg har alltid vært slik at jeg har tenkt gjennom ting før jeg sier noe, uansett situasjon eller hvem jeg er sammen med. Ja, det kan bety at jeg i enkelte tilfeller er stillere enn de andre som er der, at jeg kanskje fremstår som litt reservert, men jeg føler ikke det har hemmet meg på noe vis.

Selvsagt er det en mulighet for at jeg kan fremstå som litt rar, men hva så. Jeg er meg selv på godt og vondt, de som ikke takler det har ikke jeg plass for eller behov for å ha i livet mitt uansett.

Kjenner meg godt igjen! Har faktisk opplevd at noen har spurt meg om noe og gått... for jeg har brukt for lang tid på å svare hehe... og ja, smalltalks for meg også er veldig meningsløse! Er liksom det samme hver gang.. Og ihvertfall det med å gå igjennom hendelsesforløpet.. Det gjør jeg uansett hva jeg skal... Om jeg bare skal i et besøk kan jeg planlegge på forhånd hva jeg skal si når jeg kommer, hva jeg skal gjøre der, hva jeg skal svare om de spør meg om det og det og hvordan jeg skal opptre når jeg skal hjem.. Selvfølgelig skjer aldri det jeg tror... Men alikavel gjør jeg det hver gang... Er nesten umulig å la vær

[Gjest diingo]

Hørt om høysensitive mennesker?? kan det være en knagg å henge det på for deg?

ga faktisk mye mening! Takk

[Gjest .-L-.]

Jeg var slik en gang. For meg handlet det i grunn om kontroll, og at jeg ikke likte situasjoner hvor jeg ga fra meg kontrollen.

Når jeg ga slipp på det å ha kontroll endte jeg plutselig opp i mange artige situasjoner og møtte mange artige folk

Var det som holdt meg tilbake, håper du finner ut av din ting

[Gjest diingo]

Jeg var slik en gang. For meg handlet det i grunn om kontroll, og at jeg ikke likte situasjoner hvor jeg ga fra meg kontrollen.

Når jeg ga slipp på det å ha kontroll endte jeg plutselig opp i mange artige situasjoner og møtte mange artige folk

Var det som holdt meg tilbake, håper du finner ut av din ting

Hvordan klarte du å gi opp kontrollen da?

Mitt hovedproblem er egentlig stemmen inni meg som overanalyserer alt, jeg klarer ikke stenge den ute

[Gjest .-L-.]

Hvordan klarte du å gi opp kontrollen da?

Mitt hovedproblem er egentlig stemmen inni meg som overanalyserer alt, jeg klarer ikke stenge den ute

Er lenge siden nå så jeg husker ikke akkurat hva jeg gjorde, men jeg begynte å ta ting mindre seriøst, la ikke så mye betydning i enkelt hendelser. Ga litt mer faen for å si det enkelt

Endret 30. oktober 2013 av .-L-.