Hvor er det best å vokse opp? I byen eller på landet?

[AnonymBruker]

Hvor mener du det er best for barn i Norge å vokse opp, og hvorfor? I byen, i forstadene eller på landet?

Jeg mener det er best å vokse opp i byen, fordi man da blir rustet til å leve i et internasjonalt samfunn. man lærer å bli selvstendig, og om forskjellige typer mennesker. Så lenge man drar på turer i skogen og på fjellet/ ved sjøen i helger og ferier og det stedet man bor i byen er barnevennlig, så syns jeg at å vokse opp i byen er det som vil gi et barn den beste oppveksten.

Anonymous poster hash: f088f...69c

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på landet. For å si det sånn er det en grunn til at jeg i dag bor i en av Norges største byer:P Faller du utenom på landet, ja, da faller du VIRKELIG utenom.

Anonymous poster hash: dea20...1ca

[TrickyCicci]

Det fins fordeler og ulemper med begge deler, og jeg synes ikke det er så vikti. Det som er viktig er jo en god familie, og det kan du være uansett hvor du er.

[AnonymBruker]

Synes landet er best å vokse opp på, men ikke alt for langt i fra by. Jeg bodde 30 min unna byen, så ikke så veldig langt Kjæresten min vokste også opp i ei "bygd" som er 30 min unna den byen vi bor i nå og han sier også han er evig glad for det fremfor å bo midt i oslo der man har så liten terrasse at man må bytte på når man skal sole seg.

Anonymous poster hash: 42fe2...145

[Mafalda]

Det beste stedet å vokse opp er der man selv og familien trives!

For vår del er det ganske sentralt i Oslo, for andre kan det være noe helt annet. Men jeg har mange av de samme tankene som TS.

Endret 30. oktober 2013 av Mafalda

[Vill]

Eg er vokst opp i ei bygd ein god halvtime utanfor byen. Det at vi kunne leke i vegen, på bakkane, i skogen, bygge trehytter, klatre i trær, berg og samle krabber på stranda.. Det var fantastisk!

Men som andre sier, så trur eg alt har fordeler og ulemper. Det at eg gjekk på ein liten skule gjorde at eg var "tvungen" til å komme overens med mennesker som eg ikkje egentlig passa saman med. Dersom eg ikkje var venn med dei, så hadde eg ingen... Det var ofte kjipt, men har lært meg mykje. Kan vere greit å bu ein plass på landet der det er mange nyinnflytta trur eg. Då eg var lita var det mobbing viss du kom frå "feil" plass. Var tilbake på gamleskulen min som lærarvikar, og no var det ikkje slik i det heile tatt. Mange nyinnflytta, og eine dagen var det barn frå førsteklasse til sjuendeklasse i sankassa og leika saman. Dei store passa på dei små. Det var skikkelig herleg å sjå på.

Eg kunne ikkje tenkt meg å vokse opp i byen, men eg ser vel at alt har sine fordelar og ulemper.

[Gjest Maman]

Syns ikke noe om forstedene i hvert fall! Jeg vokste opp der selv, og det ga meg ingen identitet eller tilhørighet. Man får det verste fra by og bygd i tillegg , man får gjenger fra byen som reiser til forstedene for å lage bråk samtidig som man også får bygdementalitet og jantelov. Nå bor jeg i byen, og jeg syns det er verdens beste plass. Men så finnes det heller ikke mange steder i byen som er som her heller da.

[Silfen]

Rett utenfor byen. Kunne ikke falt meg inn å bodd permanent verken i sentrum eller i gokk.

[makkapakka]

Ville sagt i en mindre by enn Oslo vil være en bra plass å vokse opp.

[Gjest s@nd]

Tror ikke det er noen fasitsvar på dette egentlig. Jeg vokste opp på en liten øy i Nord-Norge, ca. 3-4 timer unna en by, og jeg har hatt en fantasisk barndom! Mye natur, skog, hav og vann. Var som å bo i en liten eventyrbok, hehe... Og så hadde alltid tilgang til skogen (bodde vedsiden av en stor skog; gikk bare over en liten bru vi hadde laget selv og så var vi i eventyrland). Ah, savner den tiden.

Og så brukte vi å kjøre til byen for å handle eller besøke familie, og det beste med det, var at vi hadde noe å glede oss til! Vi gledet oss til å dra på store kjøpesentre, for det var vi ikke vant til, eller gå i byen, og vente på grønn mann, osv.

Uansett. Jeg tror barn kan ha en fantastisk barndom uansett hvor de bor. Men jeg er glad for at jeg bodde på en liten plass, der jeg kjente folk og følte meg trygg. Kunne gå fem minutter og være i fjæra, eller gå i skogen og klatre i trær, leke sammen med venner eller brødrene... Det var spennende og vi hadde mye plass å bevege oss i.

Så lenge man er omringet med folk man er trygg på, har venner og en familie...

[skyflakes]

Man har det best der familien trives Jeg vokste opp på landet og elsket barndommen min. Det viktigste er nok at dersom man bor på landet så får man vært litt i byer, og dersom man bor i byen får man vært litt på landet. De særeste jeg vet om er enten 100% bygdefolk eller 100%byfolk og som mener at "deres" måte å leve på er den beste

[Guadaloupe]

Jeg har vokst opp "på landet" så jeg veit ikke hvordan det er å vokse opp i byen, men jeg veit at jeg aldri ville byttet bort oppveksten min på landet med en oppvekst i byen! Jeg er evig takknemlig for at jeg vokste opp på et så vakkert sted med godt samhold og trygge omgivelser å leke i! Det var deilig om sommeren å bare kunne ta sykkelen min ned til elva for å bade med venner, å dra på teltturer, fisketurer, skogturer og mye mer. Var så heldig å gå på en skole som satte friluftsliv veldig høyt, vi dro på telttur hver vår og høst fra 7.klasse, + overnatting ute i snøhuler om vinteren (på ungdsomsskolen.)

[frøkna]

Jeg er vokst opp rett utenfor Oslo og syns det er fint. Har en sterk tilknytning til Oslo og har jobbet og bodd der i flere år. Mens i barndommen kunne jeg sykle til venner, gå alene til skolen, visste hvem nesten alle på skolen var osv. Jeg føler jeg fikk litt "beste av to verdener" på en måte ved å vokse opp sånn.

[Bjørkeris]

-Når man er barn er landet best. Man kan leke ute uten å være redd for noe. Alle rundt deg beskytter deg.

-Når man blir ungdom er det best å bo i byen. Man vil ha alkohol og dop for å feste for å få pule. Da er de som beskytter deg en pest og en plage.

-Når man skal bygge karriere vil byen ha mer å by på.

-Når karrieren er bygd er det best på landet igjen.

Alt til sin tid.

[Silfen]

-Når man er barn er landet best. Man kan leke ute uten å være redd for noe. Alle rundt deg beskytter deg.

-Når man blir ungdom er det best å bo i byen. Man vil ha alkohol og dop for å feste for å få pule. Da er de som beskytter deg en pest og en plage.

-Når man skal bygge karriere vil byen ha mer å by på.

-Når karrieren er bygd er det best på landet igjen.

Alt til sin tid.

Det er da ingen som fester verre, og yngre, enn ungdommen på bygda. Det er hjemmebrent fra de er fjorten år og alle får gå på dans og det er ville tilstander, etter min erfaring.

[AnonymBruker]

Det er da ingen som fester verre, og yngre, enn ungdommen på bygda. Det er hjemmebrent fra de er fjorten år og alle får gå på dans og det er ville tilstander, etter min erfaring.

For en snever tankegang enkelte har.

Jeg er vokst opp i en liten bygd og her var det lite festing, kun for de spesielt interesserte. Men jeg har flere ganger vært vitne til at folk i storbyer havner i dårlige miljøer (rusmiljø, etc.), men jeg går ikke dermed rundt og sier at de fleste ungdommene i storbyer havner på kjøret.

Anonymous poster hash: f4bef...38c

[Hattifnatten]

Synes landet er best å vokse opp på, men ikke alt for langt i fra by. Jeg bodde 30 min unna byen, så ikke så veldig langt Kjæresten min vokste også opp i ei "bygd" som er 30 min unna den byen vi bor i nå og han sier også han er evig glad for det fremfor å bo midt i oslo der man har så liten terrasse at man må bytte på når man skal sole seg. Anonymous poster hash: 42fe2...145

Det er jo ikke sånn at man enten bor på landet, eller så bor man midt i byen med en bitteliten terrasse. Jeg er oppvokst i byen, og har hatt større plass å boltre meg på enn mange jeg kjenner fra bygda.

[Silfen]

For en snever tankegang enkelte har.

Jeg er vokst opp i en liten bygd og her var det lite festing, kun for de spesielt interesserte. Men jeg har flere ganger vært vitne til at folk i storbyer havner i dårlige miljøer (rusmiljø, etc.), men jeg går ikke dermed rundt og sier at de fleste ungdommene i storbyer havner på kjøret.

Anonymous poster hash: f4bef...38c

Du er unntaket.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp ganske sentralt i Oslo, men i enebolig med bilfri vei og rolig nærmiljø. Hadde litt hage og vi måtte definitivt ikke bytte på å sole oss. Stille og rolig, men gangavstand til midt i sentrum. Det trives jeg veldig godt med.

Uansett er det vel fordeler og ulemper med begge deler. For meg er det større by som er naturlig og nærmest meg, og jeg setter litt pris på den anonymiteten det gir. Slipper ryktespredning og at alle kjenner alle, selv om det siste sikkert kan være ganske fint også. Forstår godt appellen i å vokse opp på bygda, for all del.

Anonymous poster hash: 11539...53f

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp ganske sentralt i Oslo, men i enebolig med bilfri vei og rolig nærmiljø. Hadde litt hage og vi måtte definitivt ikke bytte på å sole oss. Stille og rolig, men gangavstand til midt i sentrum. Det trives jeg veldig godt med.

Uansett er det vel fordeler og ulemper med begge deler. For meg er det større by som er naturlig og nærmest meg, og jeg setter litt pris på den anonymiteten det gir. Slipper ryktespredning og at alle kjenner alle, selv om det siste sikkert kan være ganske fint også. Forstår godt appellen i å vokse opp på bygda, for all del.

Anonymous poster hash: 11539...53f

Hvor er det? Det hørtes ut som et sted jeg kunne tenke meg å bo!

Anonymous poster hash: 752ab...840