Å velge bort mann og barn

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg sitter og funderer litt over hvilken retning jeg vil at livet mitt skal ta. Jeg er nyutdannet, skal ta fatt på karrieren, og har mange drømmer om hvordan mitt profesjonelle liv kan bli. Jeg elsker det jeg holder på med og får utrolig mye ut av jobben min.

Samtidig er ikke yrket jeg har valgt forenlig med det å få barn. Jeg vet at mange mødre kan sjonglere jobb og familie, men jeg ser ikke for meg at jeg hadde fått nok tid til å utfylle begge roller på en god måte. Alle jeg kjenner driver nå og etablerer seg. Det er tydelig at eggstokkene begynner å ringe, og det er jo lurt å høste eggene mens det ennå er noen igjen. Jeg derimot, er singel og ikke aktivt på leting for tiden. Det er lenge siden jeg har hatt kjæreste, og jeg er blitt vant til å trives i mitt eget selskap og savner ikke et kjæresteforhold noe særlig. Jeg er glad og fornøyd slik jeg har det.

Men vil det alltid være sånn? Når jeg tenker på å få barn, vipper jeg litt begge veier. Det hadde vært veldig fint å bli mor, men samtidig tror jeg ikke at livet hadde vært inkomplett uten unger. Det er jo mange fordeler med å være barnløs også, selv om det ikke akkurat er normen å ønske å være det...

Er det noen damer her som har valgt et liv uten barn (og kanskje uten mann), for å dyrke andre ting de bryr seg om i livet? Angrer dere, eller har dere valgt riktig?

Hilsen grubleren

Anonymous poster hash: 975db...a12

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg sitter og funderer litt over hvilken retning jeg vil at livet mitt skal ta. Jeg er nyutdannet, skal ta fatt på karrieren, og har mange drømmer om hvordan mitt profesjonelle liv kan bli. Jeg elsker det jeg holder på med og får utrolig mye ut av jobben min.

Samtidig er ikke yrket jeg har valgt forenlig med det å få barn. Jeg vet at mange mødre kan sjonglere jobb og familie, men jeg ser ikke for meg at jeg hadde fått nok tid til å utfylle begge roller på en god måte. Alle jeg kjenner driver nå og etablerer seg. Det er tydelig at eggstokkene begynner å ringe, og det er jo lurt å høste eggene mens det ennå er noen igjen. Jeg derimot, er singel og ikke aktivt på leting for tiden. Det er lenge siden jeg har hatt kjæreste, og jeg er blitt vant til å trives i mitt eget selskap og savner ikke et kjæresteforhold noe særlig. Jeg er glad og fornøyd slik jeg har det.

Men vil det alltid være sånn? Når jeg tenker på å få barn, vipper jeg litt begge veier. Det hadde vært veldig fint å bli mor, men samtidig tror jeg ikke at livet hadde vært inkomplett uten unger. Det er jo mange fordeler med å være barnløs også, selv om det ikke akkurat er normen å ønske å være det...

Er det noen damer her som har valgt et liv uten barn (og kanskje uten mann), for å dyrke andre ting de bryr seg om i livet? Angrer dere, eller har dere valgt riktig?

Hilsen grubleren

Anonymous poster hash: 975db...a12

Jeg har valgt vekk barn.Men ikke mann.Skal jeg ha en mann,må det være en som ikke skal bruke meg som "verpemaskin".Han må være ferdig med sne barneønsker.Gidder ikke mas og press om det.Har fått nok av det.Skyr menn som hinter frempå om barn osv.De er ingenting for meg.Jeg vil ikke gjøre den harde og tunge jobben med det,rett og slett.Jeg vil heller beholde den fine kroppen jeg har og passe på egen helse.Og leve et lykkelig liv ut fra det jeg allerede har : )

Ønsker selvfølgelig og ha et sexliv selv om jeg ikke skal bli mor: )Og jeg er jo glad i menn.

Jo eldre jeg blir,jo flere fordeler ser jeg ved å være barnløs kvinne.

Jeg er så fri og kan bruke tiden min som jeg vil.Og gjøre hva jeg vil.Sove og hvile når jeg vil.Tjene penger,være ute om natta,ligge over hos menn: )Jeg kan ha SEX når jeg vil.Jeg har privatliv hjemme.Ingen unger å ta hensyn til.Det er så DEILIG og gjøre som man vil.Og leve livet for seg selv og ikke for å tilfredsstille alle andres behov 24 timer i døgnet.

Du kommer aldri til å angre.Det er mye mye arbeid og ansvar 24 t. i døgnet.Og bli mor.

Skaff deg heller en katt eller hund.Mye bedre : )

Jeg har god jobb og spennende hobbyer,venner o.a og fylle livet mitt med.

Anonymous poster hash: c5ad6...b6c

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor folk vil ha barn. Føler mange foreldre virker så bitre og misfornøyde. En god vennekrets er langt viktigere for et lykkelig liv.

Anonymous poster hash: 5edb3...b52

[AnonymBruker]

Jeg har valgt vekk menn da jeg har fått store psykiske skader etter de siste forholdene mine. Orker ikke bli dumpet flere ganger så da er det bare meg og katten. Må bare akseptere at jeg må være alene resten av livet da jeg ikke er psykisk sterk nok til å takle mannfolk og forhold. Heldigvis har jeg masse venner og nær familie. Føler meg ikke akkurat ensom.

Anonymous poster hash: 1f13e...b5a

[Gjest Kaffelattn]

Jeg har valgt vekk barn.Men ikke mann.Skal jeg ha en mann,må det være en som ikke skal bruke meg som "verpemaskin".Han må være ferdig med sne barneønsker.Gidder ikke mas og press om det.Har fått nok av det.Skyr menn som hinter frempå om barn osv.De er ingenting for meg.Jeg vil ikke gjøre den harde og tunge jobben med det,rett og slett.Jeg vil heller beholde den fine kroppen jeg har og passe på egen helse.Og leve et lykkelig liv ut fra det jeg allerede har : )

Ønsker selvfølgelig og ha et sexliv selv om jeg ikke skal bli mor: )Og jeg er jo glad i menn.

Jo eldre jeg blir,jo flere fordeler ser jeg ved å være barnløs kvinne.

Jeg er så fri og kan bruke tiden min som jeg vil.Og gjøre hva jeg vil.Sove og hvile når jeg vil.Tjene penger,være ute om natta,ligge over hos menn: )Jeg kan ha SEX når jeg vil.Jeg har privatliv hjemme.Ingen unger å ta hensyn til.Det er så DEILIG og gjøre som man vil.Og leve livet for seg selv og ikke for å tilfredsstille alle andres behov 24 timer i døgnet.

Du kommer aldri til å angre.Det er mye mye arbeid og ansvar 24 t. i døgnet.Og bli mor.

Skaff deg heller en katt eller hund.Mye bedre : )

Jeg har god jobb og spennende hobbyer,venner o.a og fylle livet mitt med.

Anonymous poster hash: c5ad6...b6c

Jeg valgte å få barn og er veldig glad for det.

Samtidig vil jeg absolutt nikke gjenkjennende til det du skriver, så TS, det er jo en deilig tilværelse som du bør være stolt av å ha valgt, om du fortsetter på veien uten barn.

[Gjest åffårno]

Nå ser jeg ikke helt for meg hvilke yrker som skal være helt uforenerlig med barn? Dagens arbeidsliv tilpasser seg i større og større grad til ulike livssituasjoner.

Jeg ville tenkt at man følger de ønskene man har når de kommer, dersom de lar seg følge.

Din karriere kan bli mange ting du ikke hadde sett for deg, positivt og negativt. Du er nyutdannet, og har jo ikke noe grunnlag for å si at du kommer til å hverken få eller eventuelt beholde utfordringer slik du idag ser for deg.

Poenget mitt er vel at livet ikke har noen garanti - og det håpløst å planlegge hverken det ene eller det andre.

Karrierer kan skyte fart eller gå rett i vasken, du kan møte mannen i ditt liv imorgen og finne ut dere ikke kan få barn.

Mitt råd og erfaring er; ikke legg for mange planer for noe som helst

[mumsemamma]

Jeg trodde ikke jeg var en som hadde noe sterkt ønske om barn, før jeg fant den store kjærligheten som ville bli og nå er en fantastisk pappa! Og jeg elsker å være mamma, det er mye å lære på det feltet også, og jeg finner det utfordrende på en måte som får meg til å tenke nytt og utvikle meg og inspirere meg til å gå ny mer givende veier i livet!

Tenk på tiden når karrieren din er over og du er pensjonist, hva vil du se tilbake på og hvem vil du tilbringe tiden med? Hvis svaret da er at du ikke tror du vil savne barn og barnebarn og at du føler deg tilfreds med et vellykket arbeidsliv, så er det jo helt flott og lykke til med det ;-)
Selv klarer jeg ikke helt å sette meg inn i det, da jeg heller er en som jobber for å leve enn å leve for å jobbe :-P Også hadde jeg en helt fantastisk barndom som jeg liker å nå tenke tilbake på og sette meg inn i når jeg skaper nye minner og opplevelser for mine barn!!

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke ha barn, og kommer ikke til å tape noe på det. Mann har jeg dog. Jeg holder på med en krevende utdanning, og mannen jobber med et spennende prosjekt, så jeg håper å komme ut i en interessant jobb og tjene såpass greit at jeg kan ta en del permisjon, være litt med på mannens prosjekt og reise mye, arbeide frivillig i mindre privilegerte land og oppleve verden. Så får jeg heller bare legge meg opp litt penger til å ansette en assistent som kan besøke meg en gang i uka på sykehjemmet og trille meg en runde rundt parkeringsplassen, siden alle mener man burde få barn kun for å få besøk når man blir gammel

Anonymous poster hash: 22314...542

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor folk vil ha barn. Føler mange foreldre virker så bitre og misfornøyde. En god vennekrets er langt viktigere for et lykkelig liv.

Anonymous poster hash: 5edb3...b52

Hadde alle tenkt som deg hadde du aldri vært født.

Anonymous poster hash: 8a883...e86

[AnonymBruker]

Hadde alle tenkt som deg hadde du aldri vært født.

Anonymous poster hash: 8a883...e86

Og det er vel ingenting å ta seg nær av? Det er for mange mennesker i verden, dog befolkningsveksten synes vel å synke etterhvert som flere land får høyere velstand - men det hjelper ikke stort på ressursbruken, fordi hvert menneske i rike land bruker ufattelige mye mer ressurser enn hvert menneske i fattige land.

Nå var det ikke meg du skrev til, men om jeg ikke hadde blitt født - hva så?

Anonymous poster hash: 22314...542

[Gjest åffårno]

Jeg skjønner fortsatt ikke helt forestillingene om begrensninger når man får barn her.

Klart man må planlegge mer, men jeg kjenner da mange som jobber i internasjonale organisasjoner, har krevende og høytstående stillinger, som er politisk eller ideelt aktive i både inn- og utland, som har studert utenlands med barn, som har jobbet utenlands med barn, som har jobbet i katastrofeområder og som er med i diverse delegatprogram som innebærer humanitær assistanse i utsatte områder.

Faktisk har alle jeg kjenner som driver med mest slike ting barn, flere barn også - de har bare ikke gjort dette akkurat når barnet ble født. Ikke har de hjemmeværende partnere heller.

Men så er det jo ikke opp til barnløse heller å bestemme når man får ulike oppdrag, ulike muligheter eller stillinger.

Noen får det til å høres ut som om man faktisk har fritt valg, det har man ikke. Jeg kjenner like mange barnløse som får avslag på drømmeplanene sine som jeg kjenner folk med barn - barna er liksom ikke hovedutfordringen her.

Å være med mannen sin rundt på reiser er jo typisk "hjemmeværende kone" syssel, tenker nå jeg

Det er vel mer urealistisk å forvente at alle disse tingene skal kunne oppfylles enn det er utfordring å balansere med familie og nære nettverk(det være seg med eller uten barn).

[AnonymBruker]

Og det er vel ingenting å ta seg nær av? Det er for mange mennesker i verden, dog befolkningsveksten synes vel å synke etterhvert som flere land får høyere velstand - men det hjelper ikke stort på ressursbruken, fordi hvert menneske i rike land bruker ufattelige mye mer ressurser enn hvert menneske i fattige land.

Nå var det ikke meg du skrev til, men om jeg ikke hadde blitt født - hva så?

Anonymous poster hash: 22314...542

Hvis det er sånn du ser på livet ditt/deg selv, da har du ikke særlig til livsglede.

Anonymous poster hash: 8a883...e86

[AnonymBruker]

Hvis det er sånn du ser på livet ditt/deg selv, da har du ikke særlig til livsglede.

Anonymous poster hash: 8a883...e86

Jo. Massevis!

Jeg gleder meg til de fleste dagene, og jeg gleder meg til fremtiden. Men hadde jeg aldri vært født hadde jeg jo ikke tapt noe som helst, for da hadde det ikke eksistert noe "meg" som kunne surmule over alt jeg ikke fikk oppleve. Det er fullt mulig å ha et relativt objektivt syn selv på denne slags ting, uten å ta seg personlig nær av alt.

Anonymous poster hash: 22314...542

[AnonymBruker]

Nå ser jeg ikke helt for meg hvilke yrker som skal være helt uforenerlig med barn? Dagens arbeidsliv tilpasser seg i større og større grad til ulike livssituasjoner.

Jeg ville tenkt at man følger de ønskene man har når de kommer, dersom de lar seg følge.

Din karriere kan bli mange ting du ikke hadde sett for deg, positivt og negativt. Du er nyutdannet, og har jo ikke noe grunnlag for å si at du kommer til å hverken få eller eventuelt beholde utfordringer slik du idag ser for deg.

Poenget mitt er vel at livet ikke har noen garanti - og det håpløst å planlegge hverken det ene eller det andre.

Karrierer kan skyte fart eller gå rett i vasken, du kan møte mannen i ditt liv imorgen og finne ut dere ikke kan få barn.

Mitt råd og erfaring er; ikke legg for mange planer for noe som helst

Tenker også litt som ts men er ikke helt enig med deg i det første utsagnet ditt. Man skal ikke lete lenge før man finner et yrke som er uforenlig med barn. Mange tekniske yrker som mitt eget har ofte svært lange arbeidsdager med overtid hver dag i lange perioder. Andre jobber offshore, og det sier seg selv at det ikke går med familie dersom begge i paret jobber på nordsjøen.

I det hele tatt, svært mange med høyere utdanning jobber ekstremt mye og jeg kjenner mange som jobber mer enn 12 timer hver dag. Prøv å kombiner det med familie en periode så vil du nok se at det ikke er så lett.

Men det handler selvsagt om hva man ønsker. Man kan velge et "enklere" yrke, men da kan man heller ikke regne med å tjene spesielt mye. Så nei, dagens arbeidsliv blir faktisk vanskeligere og vanskeligere for de som ønsker å kombinere en bra karriere og familie. Sterkere og sterkere konkurranse fra utlandet gjør sitt til at man bare må stå på og jobbe mer hvis man vil gjøre det bra.

Anonymous poster hash: 4bd12...f3b

[Gjest åffårno]

Tenker også litt som ts men er ikke helt enig med deg i det første utsagnet ditt. Man skal ikke lete lenge før man finner et yrke som er uforenlig med barn. Mange tekniske yrker som mitt eget har ofte svært lange arbeidsdager med overtid hver dag i lange perioder. Andre jobber offshore, og det sier seg selv at det ikke går med familie dersom begge i paret jobber på nordsjøen.

I det hele tatt, svært mange med høyere utdanning jobber ekstremt mye og jeg kjenner mange som jobber mer enn 12 timer hver dag. Prøv å kombiner det med familie en periode så vil du nok se at det ikke er så lett.

Men det handler selvsagt om hva man ønsker. Man kan velge et "enklere" yrke, men da kan man heller ikke regne med å tjene spesielt mye. Så nei, dagens arbeidsliv blir faktisk vanskeligere og vanskeligere for de som ønsker å kombinere en bra karriere og familie. Sterkere og sterkere konkurranse fra utlandet gjør sitt til at man bare må stå på og jobbe mer hvis man vil gjøre det bra.

Anonymous poster hash: 4bd12...f3b

Jo, jeg ser den.

Men hvem i sin rette forstand ofrer noe de ønsker i livet sitt for å sitte å glo offshore?

Jeg skjønner det om man fikk tilbud om en jobb som var helt unik, type krigsreporter eller noe sånt - men for å knatte på et tastatur som ingeniør på en plattform eller for å være konsulent i McKinsey?

Nei. Jobb er jobb, i de aller fleste sammenhenger.

Ønsker man ikke barn, så er jo saken biff - men ønsker man det er jo valget helt merkelig. Ingen kommer til å takke en for det - bortsett fra lønn man uansett ville fått en drøss andre plasser som også har spennende oppgaver.

[Gjest Kaffelattn]

Jeg skal ikke ha barn, og kommer ikke til å tape noe på det. Mann har jeg dog. Jeg holder på med en krevende utdanning, og mannen jobber med et spennende prosjekt, så jeg håper å komme ut i en interessant jobb og tjene såpass greit at jeg kan ta en del permisjon, være litt med på mannens prosjekt og reise mye, arbeide frivillig i mindre privilegerte land og oppleve verden. Så får jeg heller bare legge meg opp litt penger til å ansette en assistent som kan besøke meg en gang i uka på sykehjemmet og trille meg en runde rundt parkeringsplassen, siden alle mener man burde få barn kun for å få besøk når man blir gammel

Anonymous poster hash: 22314...542

Haha...morsomt;)

[AnonymBruker]

Hadde alle tenkt som deg hadde du aldri vært født.

Og vi hadde ikke hatt miljøproblemer.

Anonymous poster hash: 7da40...b9f

[AnonymBruker]

Jo, jeg ser den.

Men hvem i sin rette forstand ofrer noe de ønsker i livet sitt for å sitte å glo offshore?

Jeg skjønner det om man fikk tilbud om en jobb som var helt unik, type krigsreporter eller noe sånt - men for å knatte på et tastatur som ingeniør på en plattform eller for å være konsulent i McKinsey?

Nei. Jobb er jobb, i de aller fleste sammenhenger.

Ønsker man ikke barn, så er jo saken biff - men ønsker man det er jo valget helt merkelig. Ingen kommer til å takke en for det - bortsett fra lønn man uansett ville fått en drøss andre plasser som også har spennende oppgaver.

Noen ønsker det, mens andre ikke har noe valg. Inntekt må man ha, og dersom man ikke får noen annen ingeniørjobb enn på plattform, så må man jo det.

Og nei, jobb er ikke jobb. Hva slags utdannelse man har og hvilke organisasjoner/selskaper man har vil ha stor innvirkning på hva slags inntekt og lønnsutvikling man vil ha, og dermed kjøpekraft som igjen bestemmer hvor man kan bosette seg. Videre er også et relativt sterkt karrierefokus viktig for menn for i det hele tatt å komme i betraktning som langvarig partner. (Er mann selv, så vet veldig godt hvordan det fungerer på partnermarkedet sett fra "vårt" perspektiv). At du ser deg fornøyd med en jobb som ikke nødvendigvis gir toppkarriere er selvfølgelig flott, men menn har ikke den muligheten dersom de ikke ønsker å være single.

Anonymous poster hash: 4bd12...f3b

[Cata]

.

Er det noen damer her som har valgt et liv uten barn (og kanskje uten mann), for å dyrke andre ting de bryr seg om i livet? Angrer dere, eller har dere valgt riktig?

Anonymous poster hash: 975db...a12

Jeg har delvis valgt det. Dvs. jeg har valgt å leve uten barn, for jeg er ikke glad i barn og vet at jeg heller ikke ville blitt noen god mor. Dermed har det valget vært lett å ta. Det ville kanskje vært vanskeligere dersom jeg hadde funnet en mann som hadde ønsket å satse på meg og vice versa, men det har heller ikke skjedd. I de (få) forholdene jeg har hatt så er jeg alltid blitt dumpet etter noen år.

Dermed har jeg på sett og vis ikke hatt valget om å leve uten en mann i tilværelsen.

Men...tja, det er nok et annerledes liv enn det som man ser på som A4 tilværelsen med "villa, voff og Volvo". Jeg går ikke rundt og misunner mine venninner som fant Mannen og stiftet familie, men visst hender det jeg savner å ikke være alene om alt. Særlig merkes dette i ferier eller ved sykdom og død i familien, eller egen sykdom for den del.

Så angre? Nei. Ville jeg gjort noe av det annerledes hvis jeg hadde kunnet? Muligens.

Men det er ingen dårlig tilværelse. Det hjelper nok også på at jeg er introvert og får behovet for sosial omgang i stor grad dekket via jobb. De fleste dagene er det godt å bare komme hjem og synke sammen i godstolen uten noen som forstyrrer. Andre som er mer sosiale ville kanskje slitt mer med den delen.

Til syvende og sist blir det nok til at man taper noe, men vinner noe annet.

[pressplay]

Jeg ler litt av de naive 25 åringene som tror at livet aldri kommer til å forandre seg og at venner er der for evig. Klart det kan være fristende å tro at livet alltid kan være slik, men ting forandrer seg. Vennene dine forandrer seg. Plutselig sitter de der med familie og barn og opptatt på sin front. Så sitter du der som 35 åring, den eneste i venneflokken uten barn og lurer på hvor de festene som aldri skulle ta slutt ble av. De som nå er 25 synes ikke du er så kul som du tror du er og plutselig er grunnlaget for den frie eksistensen du så for deg borte.