Mor som sliter med alkohol

[AnonymBruker]

Hei.

Dette blir en litt lang tråd, så jeg beklager på forhånd.

Jeg velger å lage denne tråden nå i kveld, av alle kvelder, fordi jeg rett og slett er utrolig lei og helt rådløs.

Jeg har vel egentlig også valgt å unngå å skrive denne tråden fordi det er så utrolig masse jeg må skrive for å få dere til å skjønne omfanget av situasjonen, men jeg skal prøve å bare skrive det nødvendige.

Jeg er en 19 åring som (for øyeblikket) bor fast hjemme hos sin mor, men som også tilbringer et par dager hos far når det passer seg slik.

Jeg må bare prøve å huske tidsrammen for alt som har skjedd, noe som er ganske vanskelig for meg etter som at jeg husker utrolig lite av hva som skjedde i barndommen og spesielt når alt skjedde.

Foreldrene mine ble skilt når jeg var rundt 12 år (slutten av 7. klasse tror jeg), og siden da har det bare vært et rent helvete, rett og slett.

Jeg vet ikke helt hva som er sant og ikke sant, men i følge mamma så holdt fattern på med ei annen dame før de i det hele tatt ble skilt, noe som uten tvil har vært en av de tingene mamma fyrer seg opp for.

Far flyttet kjapt ut i ny leilighet, og ikke veldig lenge etter fikk jeg og min bror møte den nye dama hans, noe som for så vidt var helt greit for min del.

Vi tilpasset oss ganske kjapt den nye situasjonen med at far og mor bodde på forskjellige plasser og alt det der.

Problemet er at mamma har hatt et lite alkoholproblem helt siden skilsmissen.

I begynnelsen, når skilsmissen fortsatt var fersk, drakk hun seg ofte helt..vel..dritings, for deretter å ringe og terrorisere pappa og den nye dama hans med telefonsamtaler.

Ofte kunne hun ringe opp til over 100 ganger i løpet av en kveld, bare for å skjelle ut pappa og dama hans og gi dem fine kallenavn som f.eks "horebukk, laushund, jævla beist, osv". Dere skjønner tegninga.

Jeg var fortsatt cirka 12-13 år når dette begynte / foregikk, og jeg er nå 19 år og mamma sliter fortsatt med alkohol.

Barnevernet og politiet har vært involvert og hun har fått plenty av bøter for at hun bryter besøksforbudet / ringer pappa når hun ikke har lov lengre.

Nå, i skrivende stund, er mamma igjen helt overstadig beruset, og jeg merker at jeg blir bare mindre og mindre sympatisk og mer og mer irritert.

Jeg er faktisk skremt, for jeg merker at jeg begynner å utvikle et lite hat for min egen mor.

Hun har en tendens til å alltid prøve å sparke meg ut av huset når hun er drita, så også i kveld prøvde hun å få meg til å pakke tingene mine og "komme meg til helvete ut av livet hennes", for å sitere.

Det som er så.."rart" er at hun oppfører seg som om det aldri har skjedd dagen derpå. Det er faktisk ofte hun oppfører seg som ei utrolig hyggelig dame, men det er som sagt når hun får i seg vin og dritt at hun begynner å oppføre seg som ei heks.

Dette har foregått i over 6 år, og jeg vet ikke om hun noen gang kommer til å komme seg over skilsmissen og hvordan alt dette ble håndtert.

Min eldre bror har kuttet all kontakt med mamma fordi hun kastet han ut av huset (atter en gang) når han var på besøk her for noen måneder siden. Han bor i en annen by, og han ble kastet rett ut når han var på helgebesøk og mamma hadde fått i seg litt for mye.

Hun er nesten helt alene. Hun har ikke mange venner, og jeg er bekymret og trist på hennes vegne.

Jeg vil bare at hun skal komme seg over alt som har skjedd og prøve å finne seg en ny mann og starte på nytt, men det skjer aldri.

Jeg har ofte tenkt at jeg skal kjøpe noe ala gavekort til psykolog til henne, men det er ikke noe poeng i det, for hun har NULL selvinnsikt.

Hun er av typen "jeg har alltid rett, du tar feil", og det er helt NYTTELØST å prøve å diskutere noe med henne. Hun er feilfri rett og slett, i sine egne øyne i det minste.

Jeg vet ikke om jeg egentlig forventer å få noen svar som kan hjelpe min mor, eller om hele denne tråden var bare for å lufte ut mine tanker, men uansett, takk til den som leser.

Bare å stille spørsmål hvis dere har noen.

Hilsen G19

Anonymous poster hash: 56785...8c9

[Gjest Gjest]

Du må ut av det huset, den kjerringa er giftig.

[DeLarge]

hun kommer ikke til å søke hjelp eller slutte før hun skjønner det selv. Min mor har vært alkoholiker så lenge jeg kan huske og selv om hun mistet mann, barn, hus og penger så stoppet hun ikke. Det er som narkotika, man må være på det absolutt laveste nivået i livet for å skjønne at man trenger hjelp.

[AnonymBruker]

Moren din må selv finne ut at hun trenger hjelp. Det er ikke ditt ansvar.

Mitt råd er at du kutter kontakten med henne. Viktig at du har andre folk rundt deg istedenfor.

Anonymous poster hash: 68c47...8bd

[AnonymBruker]

Hva med å prøve å snakke forsiktig med henne uten å klandre henne for noen ting. (kanskje har du allerede prøvd) Men nevn noen ting du synes er positive og at du skulle ønske du så mer til de sidene - siden hun oppfører seg slik hun gjør vil jeg tro det stort sett er kritikk hun får og det preller nok rett av henne. Det at hun alltid har rett er nok en ren forsvarsmekanisme fordi hun innerst inne vet hvordan hun oppfører seg. Og egentlig vil jeg tro det er et slags fortvilt rop om kjærlighet. Det å vise takknemlighet (boka: The Secret) kan ha underverker - det kan kanskje ta ei stund før du finner noe å være takknemlig over i dette tilfellet, men noe er det alltid. Kanskje du skulle fortalt henne en liten ting du er takknemlig over til hun. Altså om hun. Hun vil nok ikke tro sine egne ører og kanskje er dette en måte du kan nå inn til henne på?

Lykke til

Anonymous poster hash: 5f19a...9c6

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for alle svar.

Jeg skal prøve å gå fram på den måten du beskriver, AB#5.

Jeg er takknemlig for den moren hun var når jeg var liten og da hun fortsatt var gift med min far. Hun har virkelig (fram til skilsmissen) vært en helt fantastisk mor og en helt fantastisk person.

Men helt siden skilsmissen og alkoholen har jeg ikke sett den versjonen av min mor lengre. Den er borte.

Det som er problemet er at jeg tror ikke hun kommer til å innse at hun trenger hjelp. Hun er moren min, jeg vil jo selvfølgelig ikke at hun skal være bitter hele livet, og "grow old and die alone".

Jeg er veldig snart kommet til det punktet at jeg flytter ut selv, og sannsynligvis så flytter jeg til en annen by også, og da blir hun helt alene, hver dag.

Det må være noe jeg kan gjøre, men jeg kan jo ikke tvinge henne til å snakke med en psykolog heller, så jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal ta meg til.

Jeg får dårlig samvittighet når jeg tenker på å forlate henne i den standen hun er i nå, men jeg har mitt eget liv som jeg må leve, og jeg kan liksom ikke trykke på pause knappen på mitt eget liv for å passe på henne heller.

Det er veldig vanskelig å snakke med henne om ting som har skjedd i fylla når hun er edru, for hun oppfører seg som om det aldri har skjedd, og hun prøver hele tiden å bortforklare det osv. Hun sier hele tiden at hun ikke har et problem.

Jeg har også tenkt på å bryte kontakten med henne etter alt hun får meg til å gå gjennom, men hvis jeg bryter kontakten med henne nå, så er hun virkelig helt alene.

Ingen mann, ingen barn, ingenting.

For en situasjon.

Anonymous poster hash: 56785...8c9

[Gjest chjon]

TS her.

Takk for alle svar.

Jeg skal prøve å gå fram på den måten du beskriver, AB#5.

Jeg er takknemlig for den moren hun var når jeg var liten og da hun fortsatt var gift med min far. Hun har virkelig (fram til skilsmissen) vært en helt fantastisk mor og en helt fantastisk person.

Men helt siden skilsmissen og alkoholen har jeg ikke sett den versjonen av min mor lengre. Den er borte.

Det som er problemet er at jeg tror ikke hun kommer til å innse at hun trenger hjelp. Hun er moren min, jeg vil jo selvfølgelig ikke at hun skal være bitter hele livet, og "grow old and die alone".

Jeg er veldig snart kommet til det punktet at jeg flytter ut selv, og sannsynligvis så flytter jeg til en annen by også, og da blir hun helt alene, hver dag.

Det må være noe jeg kan gjøre, men jeg kan jo ikke tvinge henne til å snakke med en psykolog heller, så jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal ta meg til.

Jeg får dårlig samvittighet når jeg tenker på å forlate henne i den standen hun er i nå, men jeg har mitt eget liv som jeg må leve, og jeg kan liksom ikke trykke på pause knappen på mitt eget liv for å passe på henne heller.

Det er veldig vanskelig å snakke med henne om ting som har skjedd i fylla når hun er edru, for hun oppfører seg som om det aldri har skjedd, og hun prøver hele tiden å bortforklare det osv. Hun sier hele tiden at hun ikke har et problem.

Jeg har også tenkt på å bryte kontakten med henne etter alt hun får meg til å gå gjennom, men hvis jeg bryter kontakten med henne nå, så er hun virkelig helt alene.

Ingen mann, ingen barn, ingenting.

For en situasjon.

Anonymous poster hash: 56785...8c9

Det er en vanskelig situasjon å prøve å sette sin egen mor i, men det er kanskje akkurat det som skal til for at hun innser at hun trenger hjelp med å få på plass livet sitt. Gjør det klart og tydelig for henne at det er alkoholproblemene og adferden hennes i forbindelse med alkohol som er årsaken til at du kutter kontakten, så gir du henne også en sjanse til å vinne tilbake tilliten din.

[Gjest]

Hadde det latt seg gjøre å ta opp hva hun sier når hun utagerer og vil kaste deg ut?!

Og spille det av for henne etterpå?

Ellers må du tenke på eget liv. Nytter ikke å hjelpe en som ikke vil ha hjelp.

[Kontormus]

Din mor trenger hjelp for alkoholismen sin. Det finns mange steder å henvende seg. Googler du f.eks. "pårørende til alkolholikere" får du mange treff.

[minister-mio]

Kjære deg. Du bør flytte hjemmefra. Moren din er ute å kjøre. Jeg forstår du vil hjelpe, men du må hjelpe deg selv.

Håper det bedrer seg for dere. Fikk inntrykk av at du er en god gutt. Ønsker dere alt vel

[Planken]

Bor faren din i samme by som deg og moren din?

Hadde det gått ann om du avtale med de at døra alltid står åpen hos dem med en seng for noen netter om det skulle skjære seg? Jeg tenker da at neste gang hun truer med å kaste deg ut, så pakker du faktisk å drar til dem. Sier ingenting, heller ikke dagen etter. Så avventer du situasjonen din litt for å se om hun tar kontakt med deg.

Håper du finner en løsning, TS, dette høres grusomt ut.. Gode tanker til deg og din bror fra meg!

[Adhara]

Tråden er ryddet for pornografisk og støtende bilde.

Irrlys, mod.

[AnonymBruker]

Jeg er rett og slett rystet over at du har måttet leve slik i så mange år!! Er det ingen som har grepet inn, for alvor? Du sier barnevern og politi har vært involvert, men ingen har altså ansett problemet for å være såpass stort at du og broren din må vekk fra henne....? Det er jo grovt.. For det er jo svært negativt for dere å ha en slik mor, som ikke viser dere kjærlighet og gir dere trygghet i deres eget hjem. Det er et grovt overtramp mot dere. Kan jeg bare spørre om en ting, før jeg går videre: hva kunne du ønske hadde skjedd i livet ditt mtp hjelpeapparatet? SKulle du ønske at barnevernet hadde fjernet deg fra din mor? Bare spør for egen del.

Når det er sagt: du virker som en snill, gjennomtenkt og fin 19-åring. Du ønsker å hjelpe moren din samtidig som du naturlig nok begynner å få mer enn nok. Det skulle bare mangle, du har holdt ut alt for lenge... Hvor ofte drikker moren din da? Får inntrykk av at det er relativt ofte? Vet annen familie etc om dette? Og din far- jeg får inntrykk av en viss unnfallenhet fra hans side og: gitt all ringinga til moren din så må han da forstå hvor ille situasjonen er mtp drikking... og han vet jo at barna hans bor oppi dette? Hvorfor har han ikke hjulpet deg og broren din? har han prøvd? Har dere snakket med ham og hvordan dere har det? Og tror du innerst inne din mor ønsker at dere flytter? Hvordan har hun reagert på at broren din er borte`? Har det aldri vært en muighet å flytte til din far?

Prøv det som ble foreslått over her. Prøv å snakke med henne på en ok måte. Er det vanskelig å snakke ville jeg faktisk skrevet et brev til henne... Forklar henne hva drikkinga og utageringa gjør med deg, ditt liv og dine følelser å leve med henne når hun får slike utbrudd. Forklar at du er glad i henne som din mor og at du ønsker å hjelpe henne, men at hun selv må ønske det og innse at hun har et problem... Her er en nettside for barn av foreldre som sliter med rus hvor det evt kan stå noen tips

http://helsenorge.no/Helseogsunnhet/Sider/Foreldres-rusproblemer.aspx

Jeg ville også sjekket ut en eller annen hjelpetelefon for ungdom i din situasjon, f.eks

Rustelefonen 08588 er en offentlig og landsdekkende støtte-og veiledningstjeneste for alle som har spørsmål om rusmidler, behandlingsapparatet og rettigheter.
Våre åpningstider er 11:00-19:00 alle dager. Du kan være helt anonym om du øsnker det.
Du kan også sende sms med kodeord f.eks.hasj til 08588.
Internett: www.rustelefonen.no

Barn og unges kontakttelefon (Røde kors) Gratis* grønt nummer (mandag-fredag 14.00-20.00): 80 03 33 21 / Teksttelefon for døve: 80 03 13 10(* gjelder ikke dersom du ringer fra mobiltelefon)

Barn og unge som trenger noen å snakke med kan ringe til
Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321
eller sende en melding via nettsidene: www.korspahalsen.no

Det som i alle fall er sikkert er at du ikke skal trenge å ha det slik som dette alene. Du trenger å på en eller annen måte få hjelp med din mor. Om ikke hun vil ta i mot hjelp et sted-veldig fort, så må faktisk du bare bort fra henne.. Det er sikkert normalisert for deg, hvordan dere lever, men for meg utenfor er det unormal og veldig trist at ungdom skal ha foreldre som behandler de så dårlig...

Håper inderlig at alt ordner seg til det beste for deg... Skrive gjerne mer her om du har lyst.. mange som støtter deg.

Anonymous poster hash: 5f65b...164

[AnonymBruker]

Jeg er rett og slett rystet over at du har måttet leve slik i så mange år!! Er det ingen som har grepet inn, for alvor? Du sier barnevern og politi har vært involvert, men ingen har altså ansett problemet for å være såpass stort at du og broren din må vekk fra henne....? Det er jo grovt.. For det er jo svært negativt for dere å ha en slik mor, som ikke viser dere kjærlighet og gir dere trygghet i deres eget hjem. Det er et grovt overtramp mot dere. Kan jeg bare spørre om en ting, før jeg går videre: hva kunne du ønske hadde skjedd i livet ditt mtp hjelpeapparatet? SKulle du ønske at barnevernet hadde fjernet deg fra din mor? Bare spør for egen del.

Når det er sagt: du virker som en snill, gjennomtenkt og fin 19-åring. Du ønsker å hjelpe moren din samtidig som du naturlig nok begynner å få mer enn nok. Det skulle bare mangle, du har holdt ut alt for lenge... Hvor ofte drikker moren din da? Får inntrykk av at det er relativt ofte? Vet annen familie etc om dette? Og din far- jeg får inntrykk av en viss unnfallenhet fra hans side og: gitt all ringinga til moren din så må han da forstå hvor ille situasjonen er mtp drikking... og han vet jo at barna hans bor oppi dette? Hvorfor har han ikke hjulpet deg og broren din? har han prøvd? Har dere snakket med ham og hvordan dere har det? Og tror du innerst inne din mor ønsker at dere flytter? Hvordan har hun reagert på at broren din er borte`? Har det aldri vært en muighet å flytte til din far?

Prøv det som ble foreslått over her. Prøv å snakke med henne på en ok måte. Er det vanskelig å snakke ville jeg faktisk skrevet et brev til henne... Forklar henne hva drikkinga og utageringa gjør med deg, ditt liv og dine følelser å leve med henne når hun får slike utbrudd. Forklar at du er glad i henne som din mor og at du ønsker å hjelpe henne, men at hun selv må ønske det og innse at hun har et problem... Her er en nettside for barn av foreldre som sliter med rus hvor det evt kan stå noen tips

http://helsenorge.no/Helseogsunnhet/Sider/Foreldres-rusproblemer.aspx

Jeg ville også sjekket ut en eller annen hjelpetelefon for ungdom i din situasjon, f.eks

Rustelefonen 08588 er en offentlig og landsdekkende støtte-og veiledningstjeneste for alle som har spørsmål om rusmidler, behandlingsapparatet og rettigheter.

Våre åpningstider er 11:00-19:00 alle dager. Du kan være helt anonym om du øsnker det.

Du kan også sende sms med kodeord f.eks.hasj til 08588.

Internett: www.rustelefonen.no

Barn og unges kontakttelefon (Røde kors) Gratis* grønt nummer (mandag-fredag 14.00-20.00): 80 03 33 21 / Teksttelefon for døve: 80 03 13 10(* gjelder ikke dersom du ringer fra mobiltelefon)

Barn og unge som trenger noen å snakke med kan ringe til

Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

eller sende en melding via nettsidene: www.korspahalsen.no

Det som i alle fall er sikkert er at du ikke skal trenge å ha det slik som dette alene. Du trenger å på en eller annen måte få hjelp med din mor. Om ikke hun vil ta i mot hjelp et sted-veldig fort, så må faktisk du bare bort fra henne.. Det er sikkert normalisert for deg, hvordan dere lever, men for meg utenfor er det unormal og veldig trist at ungdom skal ha foreldre som behandler de så dårlig...

Håper inderlig at alt ordner seg til det beste for deg... Skrive gjerne mer her om du har lyst.. mange som støtter deg.

Anonymous poster hash: 5f65b...164

TS her.

Hei, og takk for svar.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg husket mer fra den tiden da skilsmissen stod på som verst, men det gjør jeg ikke, dessverre.

Barnevernet var involvert, og jeg hadde flere samtaler med ei dame som kom på besøk, der jeg fortalte henne hvordan ting var osv, men jeg tror ikke det skjedde noe / ble gjort noe særlig.

Om jeg tror at det hadde vært bedre om jeg og min bror hadde blitt tatt vekk fra moren vår? Jeg må nesten svare nei, altså.

Jeg var sikkert 13, kanskje 14 år når jeg begynte å prate med barnevernet osv, og jeg hadde et sterkt forhold til moren min, til tross for alt styret. Jeg husker henne enda for den personen hun var når jeg var liten, og jeg tenker på henne på den måten, for hun var virkelig en fantastisk mor en gang i tiden.

Hvor ofte hun drikker? Det er vanskelig å svare på altså, men det blir ofte i helgene, når hun har fri fra arbeid.

Alle i familien (på begge sider) vet, til en viss grad, om at mamma sliter litt, men det er ikke noe vi snakker om. Jeg besøker jo familien min ofte, det har jeg alltid gjort, men dette er ikke noe vi snakker om egentlig.

Det var litt vanskeligheter med å bo hos min far etter som at han jobber på sjøen, og er derfor ute i ofte 4-6 uker av gangen. Jeg kunne derfor ikke bo der fast, etter som at jeg da har måttet være 4-6 uker alene hjemme i så tidlig alder, noe som var uaktuelt for mine foreldre.

Jeg bodde, dog, til min far hele tiden når han var hjemme.

Vi har snakket masse med både far, stemor, psykologer om hvordan vi har det, men jeg er egentlig bare lei av å snakke, for å være ærlig. Jeg er lei av å prate om det som har skjedd, hvordan det har påvirket meg, og hva jeg tenker om situasjonen.

Jeg vet egentlig at mamma elsker meg og min bror mer enn alt annet, det er derfor jeg synes det er så utrolig rart at hun oppfører seg slik. Hvorfor hun drikker seg full hele tiden og prøver å skyve oss unna.

Hun prøver å kaste oss ut hele tiden, og hun oppfører seg på en slik måte at vi får LYST til å bryte kontakten med henne. Det er dette jeg ikke skjønner.

Hun sier vi betyr alt for henne, men likevel oppfører hun seg slik.

Takker for alle svar

Anonymous poster hash: 56785...8c9

[AnonymBruker]

Moren din er alkoholiker, og når alkoholikere drikker kommer en helt annen personlighet frem. De er barnslige, selvopptatte som fy, og har mye skyld som de fordeler på alle andre enn seg selv, når de er fulle. Har selv flere alkoholikere i familien, og det går igjen hos dem alle. Når hun er stygg mot deg mens hun drikker, og er like blid dagen etterpå, er det fordi hun ikke husker og kanskje fortrenger de fæle tingene hun gjør i fylla.

Moren din var nok langt nede etter skilsmissen, og brukte alkohol for å døyve smerten hun kjente på. Og det fortsatte hun å gjøre hver gang tankene kom. Og som et resultat har hun aldri bearbeidet sorgen som en frisk person ville gjort. Hun har blitt psykisk og fysisk avhengig av alkoholen, og klarer mest sannsynlig ikke å slutte uten profesjonell hjelp. Og så lenge situasjonen hennes tillater det, er det mye enklere å fortsette å drikke.

Jeg vet at dette er et ganske amerikansk og "teit" fenomen, men å ha en såkalt "intervention" kunne kanskje vært til stor hjelp, både for deg selv og for din mor. Det går ut på at de pårørende samles og forteller at de ikke går med på ting lenger. "Jeg er utrolig glad i deg, og savner moren min. Jeg er også veldig bekymret for deg, og vet at du har det vondt. Men hvis du velger å fortsette å drikke, kan ikke jeg ta del i det lenger. Vi kan ikke lenger ha kontakt hvis du velger å si nei til hjelp." Og hadde dette vært i USA, hadde man blitt kjørt rett på rehab av et TV-crew... Men uansett, det handler om at drikkingen vil få konsekvenser. Hun får ikke treffe eller prate med barna sine lenger. Ingen låner henne penger. Ingen kjøper inn mat for henne. Hun må greie alt selv. Da blir ting så vanskelig at hun kanskje ikke føler at hun har noe valg lenger...

Det finnes hjelp å få for pårørende også. Ta kontakt med en støtteorganisasjon. Kanskje de kan hjelpe deg å finne ut hva du vil gjøre. For du må gjøre et eller annet, ellers vil ingenting endre seg. Tenk på ditt eget beste oppi det hele også.

http://helsenorge.no/Sykdomogbehandling/Sider/Oversikt-over-bruker--og-parorendeorganisasjoner-innen-psykisk-helse-og-rus.aspx

Anonymous poster hash: 582e4...984

[AnonymBruker]

Min stesønn levde som dette etter skilsmissen mellom hans mor og far, og det bedret seg ikke. Det var rettssaker, barnevern, leger og spesialister inne. Tilslutt flyttet han til oss og vekk fra sin mor. Hun holder fortsatt på

Jeg sier dette fordi jeg ikke vil at du skal tro at dette er noe du kan eller skal reparere eller hjelpe henne med. Hun må komme dit selv og hun må gå veien selv.

Kanskje hun blir frisk en dag, men det er et valg hun må ta

Anonymous poster hash: 94686...c5f

[AnonymBruker]

Kan du ta opptak på telefonen din når hun er slik, og når hun er edru spille der av for henne? kanskje hun ikke forstår hvor ille hun er.

Da hadde jeg også spurt om hun utifra opptaket kan forstå at hun trenger hjelp, når hun driver sine barn bort.

Anonymous poster hash: ec53a...d35

[AnonymBruker]

Uff, dette er så trist å lese.

Du sier at dere har snakket mye, både med familie og med psykolog, men at det bare blir med praten.

Ut fra det du skriver, ser det ikke ut til at mor er konstant på fylla, men at hun drikker når hun har fri og i helger og da oppfører seg helt forferdelig mot dere? Det er helt klart at hun trenger å få behandling av et eller annet slag, men fram til hun får seg en rett høyre i fleisen og MÅ innse at hun er nødt til å endre ting, er jeg redd det ikke kommer til å skje stort.

Dagen derpå later hun som om ingenting har skjedd og nekter å innse hva hun har gjort, sier du. Da synes jeg det er på tide å ta fra henne den muligheten og gi henne en skikkelig "eye-opener". Støtter helhjertet dette forslaget:

Bor faren din i samme by som deg og moren din?
Hadde det gått ann om du avtale med de at døra alltid står åpen hos dem med en seng for noen netter om det skulle skjære seg? Jeg tenker da at neste gang hun truer med å kaste deg ut, så pakker du faktisk å drar til dem. Sier ingenting, heller ikke dagen etter. Så avventer du situasjonen din litt for å se om hun tar kontakt med deg.

Hvis det ikke passer med far, så allier deg med noen venner for eksempel.

Så neste gang din mor går helt av skaftet, så legger du igjen en lapp med omtrent: "Du ba meg dra til helvete, så nå har jeg pakket og dratt." Det er noe å våkne opp til, i tillegg til skallebanken.

Så avventer du. Ikke ta kontakt, ikke send melding. Se hva som skjer. Hvis hun prøver seg på at "Neimen, det var jo ikke sånn ment", så sier du at jo, det var det du sa og det var det jeg måtte høre på. Og jeg gidder ikke høre på at du later som om dette ikke skjer, for det gjør det. Og det er vondt for meg"

Kanskje, når hun blir konfrontert hardt med hva som foregår, blir det så tøft at hun er nødt til å innse at noe må skje. Det er jo ingen garanti, men det er verdt et forsøk.

Masse lykke til til deg, uansett. Det er forferdelig at det skal være sånn

Anonymous poster hash: 61db2...0c0

[AnonymBruker]

Det virker som det er dramatisk for deg å kutte ut kontakten fullstendig, og det trenger du ikke gjøre selv om det er rådet man ofte får. Det du må gjøre er å sette grenser og bli i stand til å se hvordan det påvirker deg og livet ditt. Du kan ikke endre henne, men du kan forhindre at det blir en for stor del av din hverdag. Og barnevernet burde vært på banen for lenge siden, en ide kan være å ta kontakt med kommunen, be de skaffe deg en egnet bolig. De har ikke gjort jobben sin. Det kan hende du har krav på billighetserstatning. Det er vanskelig å se det for deg nå, men du vil se det en dag og dette er noe som kan sette dype spor. Jeg forstår at du er glad i henne, men be henne holde alkoholen borte når du eller broren din er tilstede. Be henne være ærlig. Si at du vet hun sliter og at hun angrer når hun er edru, men fortell at du ikke kan støtte henne hvis hun ikke er villig til å gjøre noe selv.

Råder deg til å ringe Retretten. De er også til for pårørende siden pårørende blir berørt både psykisk og på andre måter.

http://www.retretten.no/

Anonymous poster hash: b6b60...b26