Syn på håndtering av forelskelse (30+) laaaang..

[håpløsanonym]

Jeg frykter denne posten blir litt lang, så jeg håper noen (damer) ønsker å lese og komme med sine syn/tips på hvordan situasjonen bør håndteres

Jeg er en mann i slutten av 30 årene, som gikk ut av mitt siste forhold i fjor høst. Dette var et forhold jeg gjorde slutt da jeg så at vi ikke passet sammen, og at hun forandret personlighet etter jeg flyttet inn til henne og kjærligheten døde. Jeg vet dette var rett beslutning, så dette handler om det som har skjedd med meg i sommer.

Jeg ønsker å finne "den rette" og etablere familie. Men jeg har ikke det som mål, jeg er ganske avslappet når jeg går inn i et forhold. Jeg vet at om jeg skal finne noen nå, vil det ofte bety å finne noen som har vært igjennom tidligere forhold og også involvere barn. Jeg har nettdatet før, og bestemte igjen for å se om jeg kunne finne noen over nett. Jeg hadde en profil aktiv i sommer, og kom i kontakt med noen som ikke bor i Oslo, men en times kjøring unna. Vi fant tonen på på nett ganske fort, og var videre interessert. Da hun ved en anledning kom inn til byen spurte hun om vi kunne ta en kaffe, og den praten ble fire timer lang, og begge gikk derfra med sommerfugler i magen. En knapp uke etter var neste møte i boks og første kyss. Etter dette har vi snakket sammen nesten uten unntak hver dag på telefonen, og vi har truffet hverandre stort sett hver eneste helg inntil ca en måned siden.

Litt om henne: Hun har to barn (5 og 9 år) med to forskjellige fedre, og er 4 år yngre enn meg. Jeg var litt skeptisk når jeg fikk høre dette om henne, men vi har hele tiden vært 100% ærlige med hverandre og jeg dømmer ikke folk på førsteinntrykket. Hun har vært igjennom mye i livet sitt, bl.a mistet en bror som sto henne nær. Hun har i de siste årene funnet seg selv og kvittet seg med negative ting og er veldig egenrådig og tøff.

Jeg falt pladask for henne, på en måte jeg ikke har gjort for andre damer før. Telefonsamtalene våre varte gjerne over en time hver gang vi prates, og begge ga inntrykk for at vi kunne snakke om alt. Vi tenker på de samme tingene samtidig, er totalt på bølgelengde. Hun har blitt undertrykt i tidligere forhold, ikke opplevd virkelig kjærlighet sånn jeg kan skjønne det. Og det fortalte hun også til meg. At noen kjøper blomster til henne og vil gå offentlig å holde henne i hånden var noe hun ikke var vant til men satte veldig pris på. Jeg følte vi passet utrolig godt sammen siden jeg liker sterke personligheter som tør si hva de mener og ikke går rundt grøten.

Så litt om tidsklemma som jeg tror er grunnen til at vi nå ikke lengre er sammen

Hun har som sagt to barn. Som hun har på deltid med to forskjellige fedre. Jeg har møtt barna, og kommer overens med dem, og dem med meg. Men for halvannen måneds tid siden endret ting seg. Hun jobber ganske mye, og da til varierende tider. Også helg eller kveld. Hun er en person som ikke har lett for å be om hjelp da hun tar all jobb selv. Selv om hun er syk vil hun stille opp for kolleger og jobb. Hun er som regel utslitt når hun går av jobb, og da prøver å bruke resten av energien på barna sine. Dette resulterer i at hun får dårlig samvittighet ovenfor barna og seg selv, Når jeg da sitter i Oslo og spør henne når hun kan ha tid til å treffes vet hun ikke. Hun må ta en dag om gangen og klarer ikke se hvordan framtiden blir.

Etter å ha truffet hverandre hver helg og snakket hver dag på telefonen, begynner hun å bli opptatt i helgene. Da mener jeg oppriktig opptatt, siden hun holder kurs og må dra utenbys etc. Selv når hun holdt kurs i Oslo hadde hun ikke tid til å treffes da hun hadde barn hjemme som hun måtte hjem til. Jeg har vært veldig forståelig i alt dette, og bare ville vite når hun så noe som helst lys i tunnelen. Vi har begge erklært kjærligheten til hverandre og sagt vi elsker hverandre og det føltes riktig. Men når det nå går en måned uten at hun har tid, tar følelsene mine overhånd, der jeg sender en lang melding til henne om at jeg vil gjerne vite når hun har tid til meg.

Svaret på denne meldingen kommer et par dager senere der hun sier at hun har dårlig samvittighet ovenfor meg, fordi hun ikke finner tid til forholdet vårt. Hun ønsker meg lykke til videre og ber meg si fra om jeg finner meg noen ny dame. Hun vil jo være sammen med meg, men jeg bor ikke nære nok til at hun "kan dra innom" og kjenner meg ikke godt nok til at vi kan flytte sammen (vi hadde bare kjent hverandre et par måneder). Hun vil kvitte seg med den dårlige samvittigheten ovenfor meg ved å "slippe meg fri".

Etter dette er jeg kort fortalt knust. Jeg vet jeg sendte den meldingen pga mine følelser for henne og jeg var frustrert. Jeg vet jeg høres ut som en tenåring med følelseproblemer, men når jeg har så kraftige følelser for en person klarte jeg ikke la være. Jeg har snakket med henne en gang på telefonen etter dette der jeg sier jeg var lei meg at jeg såret henne og er villig til å vente på henne. Hun sier da at hun ikke vet når hun vil få tid. Muligens etter nyttår da hun er ferdig med å holde kurs etc.

Så her sitter jeg. Jeg elsker noen som elsker meg tilbake (så vidt jeg vet), men ikke nok til å jobbe mindre eller ha tid nok til å være sammen med den man elsker. Jeg har ikke sett henne på snart to måneder, og ikke snakket sammen den siste måneden. Men følelsene mine er like sterke. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Instinktet sier å ringe henne for å finne ut om hun fremdeles har de samme følelsene, men ei venninne av meg sier at jeg må for all del ikke ringe henne eller ta kontakt, gi henne rom.

Å treffe andre er ikke aktuelt for min del. Jeg kan ikke komme meg videre før jeg vet 100% at det ikke blir oss to. Jeg vet ikke om det finnes noen andre i liknende situasjoner som meg som som kan kjenne seg igjen? Jeg har aldri vært sammen med noen som har barn fra tidligere forhold før, og jeg føler jeg har gitt henne masse tid til å kunne ta kontakt med meg. Men jeg vet ikke om hun bare tenker det samme som meg siden jeg ikke tar kontakt.

Jeg vet hun fremdeles jobber masse. Hun er aktiv på facebook så jeg ser aktivitene hennes (jeg spionerer ikke, men man kan ikke unngå å legge merke til det).

Så, om noen har orket å lese gjennom, hva synes du jeg bør gjøre?

Hilsen Håpløst forelsket.

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig umulig for meg å vite hva hun føler.

MEN jeg er selv i en lik situasjon som henne i forhold til to barn og en jobb som sliter meg ut. Mannen jeg elsker bor veldig nært meg, hadde han bodd langt unna ville det ikke fungert. Det hadde knust hjertet mitt å miste han, men slik som livet mitt er nå så hadde jeg ikke klart å dra avgårde for å pleie et forhold. All min energi går med til å drive hverdagen rundt, hver eneste dag, hver eneste uke. Redningen for oss er gjensidig stor forståelse og et stort ønske om å være sammen den lille tiden vi har. ( noen kvelder per uke i min sofakrok) og annenhver helg. Vi er enige om at sånn er det nå, og er begge tilfredse med det.

Avstand umuliggjør nesten at dette forholdet varer... Kan du flytte på deg?

Anonymous poster hash: bc76e...d91

[håpløsanonym]

Først, takk for svar

Jeg har hele tiden sagt jeg er klar over at avstanden er et hinder, og sagt jeg er villig til å kunne reise for å treffe henne i hverdagen, helger etc om hun gir meg lov. Det hadde ikke gjort meg noe om jeg må reise en time hver vei for å kunne se henne eller henge sammen i 30 minutter. Jeg tror ikke jeg er kravstor. Men jeg føler det er avstanden som får henne til å tenke at jeg er langt vekk. Hun har sagt hun gjerne vil bli mer kjent med meg, men hun har ikke gitt meg lov til det. Jeg kan ikke bare møte opp på døra hennes heller, siden jeg ikke vet når hun har tid, og jeg vli ikke bli til en stalker heller.

Jeg skulle nok aldri ha involvert meg med noen som ikke bor i mitt nærområde. Men på datingportalen var det hun som tok intitiativ for kontakt, og jeg ble jo sjarmert da.

Jeg har en yngre søster som har to barn som har involvert seg med en som også har to barn på sin side men bor 2 timer unna. Så jeg vet det kan gå, men jeg må kanskje ta tiden til hjelp. Spørsmålet er om jeg burde prøve ta kontakt med henne eller vente til hun gjør det.

[AnonymBruker]

Jeg frykter denne posten blir litt lang, så jeg håper noen (damer) ønsker å lese og komme med sine syn/tips på hvordan situasjonen bør håndteres

Jeg er en mann i slutten av 30 årene, som gikk ut av mitt siste forhold i fjor høst. Dette var et forhold jeg gjorde slutt da jeg så at vi ikke passet sammen, og at hun forandret personlighet etter jeg flyttet inn til henne og kjærligheten døde. Jeg vet dette var rett beslutning, så dette handler om det som har skjedd med meg i sommer.

Jeg ønsker å finne "den rette" og etablere familie. Men jeg har ikke det som mål, jeg er ganske avslappet når jeg går inn i et forhold. Jeg vet at om jeg skal finne noen nå, vil det ofte bety å finne noen som har vært igjennom tidligere forhold og også involvere barn. Jeg har nettdatet før, og bestemte igjen for å se om jeg kunne finne noen over nett. Jeg hadde en profil aktiv i sommer, og kom i kontakt med noen som ikke bor i Oslo, men en times kjøring unna. Vi fant tonen på på nett ganske fort, og var videre interessert. Da hun ved en anledning kom inn til byen spurte hun om vi kunne ta en kaffe, og den praten ble fire timer lang, og begge gikk derfra med sommerfugler i magen. En knapp uke etter var neste møte i boks og første kyss. Etter dette har vi snakket sammen nesten uten unntak hver dag på telefonen, og vi har truffet hverandre stort sett hver eneste helg inntil ca en måned siden.

Litt om henne: Hun har to barn (5 og 9 år) med to forskjellige fedre, og er 4 år yngre enn meg. Jeg var litt skeptisk når jeg fikk høre dette om henne, men vi har hele tiden vært 100% ærlige med hverandre og jeg dømmer ikke folk på førsteinntrykket. Hun har vært igjennom mye i livet sitt, bl.a mistet en bror som sto henne nær. Hun har i de siste årene funnet seg selv og kvittet seg med negative ting og er veldig egenrådig og tøff.

Jeg falt pladask for henne, på en måte jeg ikke har gjort for andre damer før. Telefonsamtalene våre varte gjerne over en time hver gang vi prates, og begge ga inntrykk for at vi kunne snakke om alt. Vi tenker på de samme tingene samtidig, er totalt på bølgelengde. Hun har blitt undertrykt i tidligere forhold, ikke opplevd virkelig kjærlighet sånn jeg kan skjønne det. Og det fortalte hun også til meg. At noen kjøper blomster til henne og vil gå offentlig å holde henne i hånden var noe hun ikke var vant til men satte veldig pris på. Jeg følte vi passet utrolig godt sammen siden jeg liker sterke personligheter som tør si hva de mener og ikke går rundt grøten.

Så litt om tidsklemma som jeg tror er grunnen til at vi nå ikke lengre er sammen

Hun har som sagt to barn. Som hun har på deltid med to forskjellige fedre. Jeg har møtt barna, og kommer overens med dem, og dem med meg. Men for halvannen måneds tid siden endret ting seg. Hun jobber ganske mye, og da til varierende tider. Også helg eller kveld. Hun er en person som ikke har lett for å be om hjelp da hun tar all jobb selv. Selv om hun er syk vil hun stille opp for kolleger og jobb. Hun er som regel utslitt når hun går av jobb, og da prøver å bruke resten av energien på barna sine. Dette resulterer i at hun får dårlig samvittighet ovenfor barna og seg selv, Når jeg da sitter i Oslo og spør henne når hun kan ha tid til å treffes vet hun ikke. Hun må ta en dag om gangen og klarer ikke se hvordan framtiden blir.

Etter å ha truffet hverandre hver helg og snakket hver dag på telefonen, begynner hun å bli opptatt i helgene. Da mener jeg oppriktig opptatt, siden hun holder kurs og må dra utenbys etc. Selv når hun holdt kurs i Oslo hadde hun ikke tid til å treffes da hun hadde barn hjemme som hun måtte hjem til. Jeg har vært veldig forståelig i alt dette, og bare ville vite når hun så noe som helst lys i tunnelen. Vi har begge erklært kjærligheten til hverandre og sagt vi elsker hverandre og det føltes riktig. Men når det nå går en måned uten at hun har tid, tar følelsene mine overhånd, der jeg sender en lang melding til henne om at jeg vil gjerne vite når hun har tid til meg.

Svaret på denne meldingen kommer et par dager senere der hun sier at hun har dårlig samvittighet ovenfor meg, fordi hun ikke finner tid til forholdet vårt. Hun ønsker meg lykke til videre og ber meg si fra om jeg finner meg noen ny dame. Hun vil jo være sammen med meg, men jeg bor ikke nære nok til at hun "kan dra innom" og kjenner meg ikke godt nok til at vi kan flytte sammen (vi hadde bare kjent hverandre et par måneder). Hun vil kvitte seg med den dårlige samvittigheten ovenfor meg ved å "slippe meg fri".

Etter dette er jeg kort fortalt knust. Jeg vet jeg sendte den meldingen pga mine følelser for henne og jeg var frustrert. Jeg vet jeg høres ut som en tenåring med følelseproblemer, men når jeg har så kraftige følelser for en person klarte jeg ikke la være. Jeg har snakket med henne en gang på telefonen etter dette der jeg sier jeg var lei meg at jeg såret henne og er villig til å vente på henne. Hun sier da at hun ikke vet når hun vil få tid. Muligens etter nyttår da hun er ferdig med å holde kurs etc.

Så her sitter jeg. Jeg elsker noen som elsker meg tilbake (så vidt jeg vet), men ikke nok til å jobbe mindre eller ha tid nok til å være sammen med den man elsker. Jeg har ikke sett henne på snart to måneder, og ikke snakket sammen den siste måneden. Men følelsene mine er like sterke. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Instinktet sier å ringe henne for å finne ut om hun fremdeles har de samme følelsene, men ei venninne av meg sier at jeg må for all del ikke ringe henne eller ta kontakt, gi henne rom.

Å treffe andre er ikke aktuelt for min del. Jeg kan ikke komme meg videre før jeg vet 100% at det ikke blir oss to. Jeg vet ikke om det finnes noen andre i liknende situasjoner som meg som som kan kjenne seg igjen? Jeg har aldri vært sammen med noen som har barn fra tidligere forhold før, og jeg føler jeg har gitt henne masse tid til å kunne ta kontakt med meg. Men jeg vet ikke om hun bare tenker det samme som meg siden jeg ikke tar kontakt.

Jeg vet hun fremdeles jobber masse. Hun er aktiv på facebook så jeg ser aktivitene hennes (jeg spionerer ikke, men man kan ikke unngå å legge merke til det).

Så, om noen har orket å lese gjennom, hva synes du jeg bør gjøre?

Hilsen Håpløst forelsket.

Hva med å bare skrive en fin, vennskapelig melding der du skriver at du håper hun har det bra? Da har duvist at du 'eksisterer' og at du bryr deg om henne. Ønsker hun da kontakt med deg tror jeg hun vil la deg skjønne det

Anonymous poster hash: b26bf...c2c

[håpløsanonym]

Kanskje jeg bare skal gjøre det, uten noen form for kjærlighetserklæring ja. Jeg bryr meg jo veldig om hvordan hun har det, så å skrive at jeg savner henne vil nok bare gi henne ennå mer dårlig samvittighet. Problemet er at jeg ser hennes side også, det er det som gjør så vondt.

Jeg får finne en dag jeg vet hun ikke jobber så masse før jeg evt sender en melding. Hun jobber som treningsinstruktør og jeg vet hun har tøffe dager nå.

Jeg skjønner at jeg har hatt det lett i alle år. Jeg har jo vært igjennom brudd før, både initierende og mottakende, men når følelsene er der men ting rundt gjør det vanskelig er det så frustrerende. Jeg har ikke noe barn selv og ville ofret ganske mye for å kunne bruke mer tid med henne, men når jobben hennes er så viktig for henne og hun i tillegg har barn blir det en ny form for sjalusi inn i bildet jeg ikke har kjent på før. Altså jeg er ikke sjalu på barna hennes, men at jobben hennes tar så mye tid og energi er kjipt Men hvem er jeg til å klage på det etter å ha kjent dama så kort.

[Neket]

Må sitere standardsvar nummer to her inne (etter DUMP!!)

She's not that into you.

En times avstand er en bagatell. For meg virker det som hun ikke har plass eller tid til en mann i sitt liv. Hun burde klart det fint om hun virkelig hadde viljen tilstede. Den virker jo totalt fraværende.

[håpløsanonym]

Må sitere standardsvar nummer to her inne (etter DUMP!!)

She's not that into you.

En times avstand er en bagatell. For meg virker det som hun ikke har plass eller tid til en mann i sitt liv. Hun burde klart det fint om hun virkelig hadde viljen tilstede. Den virker jo totalt fraværende.

Hadde du tatt sjansen på det om du hadde fremdeles vært hodestups forelsket? Men jeg sitter med den samme tanken at hun ikke har tid. Man tenker vel mindre på seg selv når man har så viktige andre ting i livet som barn og jobb. Det paradoksale her er at om jeg hadde vært en del av livet hennes så hadde hun hatt bedre samvittighet, ikke måtte jobbe så mye og generelt bedre livskvalitet tror jeg (altså, en person å bo sammen med, jeg sier ikke at jeg nødvendigvis er den rette for henne, men det er lov å håpe).

Men i min situasjon er det ikke like enkelt å tenke rasjonelt, så det er jo derfor jeg tyr til forum som dette

[Neket]

Men hadde hun elsket deg, hadde hun tatt seg tid?! Du skrev du har truffet barna hennes etc, så om det var så om å gjøre at det eneste hun hadde tid til som også kunne inkludere deg, hadde du ihvertfall fått tilbud om å stille i idrettshallen kl 18 fredag fordi da skal hun se en av ungene spille håndballkamp eller lignende.

Beklager å måtte si det, men jeg tror ikke følelsene er gjensidig. Men hun bruker jobb og barn som unnskyldning for å "let you down easy". Eller, hun er for feig til å si det rett ut, noe som ville vært bedre for deg enn å gå og vente.

[håpløsanonym]

Ja jeg frykter du kan ha rett. Selv om jeg ikke hadde trodd hun ikke hadde vært ærlig mot meg. Men jeg får som jeg sa over sende henne en melding på et tidspunkt hun ikke er nedlessa i arbeid så kanskje jeg får svar på det. Takker uansett for synspunkt uansett.