Vente lenge med å la ny kjæreste treffe sønnen min?

[AnonymBruker]

Skal treffe en fantastisk mann nå i helgen. Har iallefall inntrykk av at han har mye av de egenskapene og personlighetstrekk som jeg tiltrekkes veldig av. I tillegg ser han jo ut som en gud noe som ikke gjør inntrykket noe verre;)

Han har et barn fra før. Som meg. Og neste helg kommer han helt ned hit til meg for å besøke meg.

Reisen er et godt stykke, 4 timer med bil pluss en ferje.

Evt. ta fly i 30 min.

Så vi bor et stykke unna hverandre. Men man gir ikke fra seg gull, det gjør man bare ikke. Så vi skal treffes. Har snakket mye på telefonen den siste mnd. Nesten hver dag. Og begynner å føle på at dette faktisk er riktig. Har en god magefølelse.

Men nå lurer jeg litt på hvor lang tid det er "normalt" å vente med å la barna treffe en ny kjæreste?

Nå er ikke vi kjærester enda men om det skulle skje.

Når vi bor så langt unna så er det vanskelig å bare komme på besøk når barna har lagt seg. Er liksom litt avhengig av å være hele helgen om man skal få litt tid sammen.

Hvordan fungerrr dette i praksis? Har derr barnevakter hver helg dere får besøk?

Det kan jo bli ganske ofte.

Faren til barnet mitt bor enda lenger unna så han har helle ganske skjeldent. Så det passer ikke å ha besøk bare de gangene han har henne. Det blir i såfall ikkr mer enn en uke annenhver mnd.

Noen erfaringer?

Anonymous poster hash: 66984...7b4

[Gjest Marmot]

Jeg ventet forholdsvis lenge med å la min nye kjæreste treffe min sønn, men vi ventet enda lenger (et halvt år) med å la hans barn treffe meg. Sønnen min var bare 1,5 år da han traff kjæresten min, så han skjønte ikke så mye, og derfor gjorde vi det sånn. Da var han heller aldri sammen med barnet mitt mer enn maks 1 time rett før leggetid og han dro før sønnen min sto opp, det tok lang tid før kjæresten fikk være sammen med oss på dagtid. Vi hadde vært sammen rundt et år første gangen vi overnattet sammen med begge barna og det er fremdeles noe vi gjør sjelden.

Jeg ville aldri latt en mann jeg ikke kjente godt og hadde hatt et forhold til i minst noen måneder komme og være sammen med oss en helg. Utifra innlegget ditt tolker jeg at du ikke engang har møtt denne mannen i virkeligheten, og da må jeg innrømme jeg synes det er helt galskap å tenke på å la ham komme en helg barnet ditt er hjemme. Jeg synes de voksne rett og slett må tilpasse seg og sørge for at barna får den tryggheten de har krav på først. Bli ordentlig kjent med den andre FØR dere inkluderer barna deres. Og nei, man blir faktisk ikke ordentlig kjent med noen ved å snakke med dem på internett.

[AnonymBruker]

Kan være jeg var litt utydelig i innlegget mitt. Men har ikke tenkt å la han møte sønnen min nå. Tenker å vente en god stund.

Jeg bare lurer på hvor lenge dere andre har ventet.

Men takk for svaret ditt. Er enig i at man ikke bør involvere barna for tidlig.

Hilsen ts

Anonymous poster hash: 66984...7b4

[AnonymBruker]

Min mann hadde (har) hovedomsorgen for sin datter, hun var 3 år når jeg og min mann møttes (ca 11/2 år etter skilsmissen) og vi ventet et halvt år.

Anonymous poster hash: 236b4...c41

[AnonymBruker]

Et halvt år eller ett år er nok en fin tid å vente

Anonymous poster hash: a229f...f29

[AnonymBruker]

Det kommer vel an på både hvor lenge det er siden brudd med den andre foreldren (barna er mest sårbare nært bruddet), hvor gamle barna er (hva de skjønner) og hvordan kjæresten introduseres? Jeg tenker at det ikke trenger være noe problem å la dem møtes forholdsvis tidlig for å se hvordan de kommer overens, men at man ikke bør la dem bli for involvert på et tidlig stadium: Ikke skape urealistiske forventninger/press om at dette kan bli din nye stemor/far, bruke masse tid sammen og knytte seg til, flytte sammen for tidlig osv.

Men akkurat hvor lenge... forhold går jo framover i ulik hastighet også... med mye avstand bruker en gjerne tid på å bli ordentlig kjent, så for eksempel et år før barna introduseres, er kanskje greit som en veiledning? Jeg møtte barnet til min kjæreste da vi hadde datet fire måneder. Det var kanskje litt tidlig, samtidig var det forholdsvis "overfladisk" og barnet har ikke noe issue med å knytte seg til meg, være sjalu osv.

Anonymous poster hash: 077eb...8b0

[Gjest Riskjeks]

Et halvt år eller ett år er nok en fin tid å vente

Anonymous poster hash: a229f...f29

Enig. Litt avhengig av hvor ofte/mye man får vært sammen - noe som bestemmer hvor kort/lang tid det tar før man blir skikkelig kjent. I TS' tilfelle høres det ut som om det blir et avstandsforhold, og da vil jeg tro det er lurt å vente et års tid med å involvere barna.

Uansett hvor ofte man treffes, bør man la det gå minst et halvt år synes jeg, slik at den verste (beste! ) forelskelsen har lagt seg litt.

Vi ventet i over et år.

[Ansjosen]

Jeg traff kjærestens datter etter ca 7 mnd. Hun var da bare 1,5 år, og vi var begge to veldige klare på at jeg i starten bare møtte henne som "en hvilken som helst voksenperson", altså at jeg bare var sammen med dem i korte perioder, og da på dagtid. Vi møttes på lekeplassen, eller jeg spiste lunsj hos dem osv.

Det var vel først etter et drøyt år at vi prøvde oss på overnatting sammen. Det syns jeg var mest skummelt tror jeg ;-)

Jeg tror jo på sett og vis det er enklere å møte de når de er så små, fordi man kan være sammen en kort stund, og slippe forklaringene som man nok må ut med om barna er eldre.

[Gorgonzola]

Kan du ikke bare nyte situasjonen og opplevelsen med en flamme/date/potensiell kjæreste en liten stund før du kåler det til med millioner av tanker om integrering av unger og hele hopprennet?

Konkret: Vent så lenge du tåler, deretter venter du like lenge en gang til, altså dobbelt så lenge som det du egentlig hadde tenkt, for alle parters skyld.

Hvorfor ha det så travelt med å komme i etableringsmodus kvinne® ??

Endret 30. oktober 2013 av Gorgonzola

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare nyte situasjonen og opplevelsen med en flamme/date/potensiell kjæreste en liten stund før du kåler det til med millioner av tanker om integrering av unger og hele hopprennet?

Konkret: Vent så lenge du tåler, deretter venter du like lenge en gang til, altså dobbelt så lenge som det du egentlig hadde tenkt, for alle parters skyld.

Hvorfor ha det så travelt med å komme i etableringsmodus kvinne® ??

Det handler ikke om at jeg stresser med å etablere meg.

Men vi bor såpass langt unna hverandre at overnatting er nødvendig ved hvert besøk. Jeg har sønnen min for det meste av tiden og er dermed avhengig av barnevakt hele tiden mens han er på besøk eller om jeg er besøk hos han. Det betyr at vi ikke kan treffes særlig ofte. Og jeg et redd for at han skal miste interessen pga dette eller at de eventuelle følelsene som skulle dukke opp, forsvinner.

Faren til mitt barn bor veldig veldig langt unna. Og han har sønnen vår en uke annenhver mnd, så det betyr at vi kun kan treffes annenhver mnd da.

Du skjønner at jeg bekymrer meg litt?

Han er virkelig et gullfunn. Sånne menn vokser ikke på trær, og har virkelig ikke tenkt å la denne sjansen gå fra meg.

Anonymous poster hash: 66984...7b4

[AnonymBruker]

Men skal prøve å gjøre det beste ut av det, så håpe vi det gå rette veien.

Takk for alle svar

Hilsen TS.

Anonymous poster hash: 66984...7b4

[xinnia]

Det handler ikke om at jeg stresser med å etablere meg.

Men vi bor såpass langt unna hverandre at overnatting er nødvendig ved hvert besøk. Jeg har sønnen min for det meste av tiden og er dermed avhengig av barnevakt hele tiden mens han er på besøk eller om jeg er besøk hos han. Det betyr at vi ikke kan treffes særlig ofte. Og jeg et redd for at han skal miste interessen pga dette eller at de eventuelle følelsene som skulle dukke opp, forsvinner.

Faren til mitt barn bor veldig veldig langt unna. Og han har sønnen vår en uke annenhver mnd, så det betyr at vi kun kan treffes annenhver mnd da.

Du skjønner at jeg bekymrer meg litt?

Han er virkelig et gullfunn. Sånne menn vokser ikke på trær, og har virkelig ikke tenkt å la denne sjansen gå fra meg.

Anonymous poster hash: 66984...7b4

Om han er slik et gullfunn.. vil han ha forståelse for dette og være enig med deg!