tanker rundt det å bli gravid

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd nå i 4 mnd, det er ikke lenge det. Men de tankene jeg hadde før jeg skulle prøve var at det var lett å bli gravid. Man hører om de som blir gravide ved å bruke prevensjon. Osv. Når jeg leser her inne. Virker det som rn kunst å bli gravid. Mye må klaffe. Jeg så i en trå at det var flere 24- 25 som var på sin 16 - 21 pp. Så jeg kan ikke bli skuffa over mine negative. Men de tankene som var før man prøvde virker litt inn de og. Hva tenker dere om det?

Anonymous poster hash: 18d59...41d

[AnonymBruker]

Vel.....Jeg har prøvd siden jeg var 26 og nå er jeg 32. Ennå så går jeg å håper hver mnd. Hos oss finner de ikke noe galt på meg eller på mannen, vi er bare barnløse uten å vite hvorfor. Jeg må ærlig innrømme at jeg (tragisk nok) blir litt provosert over at en som har prøvd fire bittesmå måneder klager over at det tar tid.....

Anonymous poster hash: 92ecf...46c

[Charlie28]

Jeg forstår deg kjempe godt ts. Hadde de samme tankene selv med førstemann.. Vi sluttet på p.pillene, og da skulle det jo skje med en gang! Jeg syntes de 4 mnd det gikk før "det klaffet" var utrolig lange. Men sånn er det jo når man prøver og ønsker seg barn... Månedene kan ikke gå fort nok, og man teller timene til eggløsning og går å kjenner på symptomer.

Det eneste jeg kan si er at mest sannsynlig så går alt bra. For noen tar det bare lengre tid. Samme paret kan også oppleve å ha ulike lengder på prøveperiodene med ulike barn. For eksempel. nr 1 tar 2 mnd å "lage", mens nr 2. tar 8 mnd. Nr 3 blir kanskje ikke planlagt en gang....?!

4 måneder er ikke så mye, men alt slik er individuelt og avhengig av hvor fort man trodde man skulle bli gravid osv.... Smør deg med litt tålmodighet, slapp av og så skal du se at spira sitter fortere enn svint. Og når du blir gravid så freaker du ut fordi da "gikk det jo litt fort" likevel...

Masse lykke til! :D

[AnonymBruker]

Kan forstå de som har prøvd så lenge som mange år på å bli gravid. Jeg og samboer har prøvd i over et år og halvt år Men det er nesten 2 år siden jeg sluttet med p-piller.. Men vi prøvde ikke før et halvt år senere. Men siden da har ingenting klaffa på oss enda.

Anonymous poster hash: 70f0f...43e

[Vår2011]

vi har prøvd siden mai/juni i år ...begynner å bli lenge for meg. Vi har egentlig aldri prøvd før, så nå har jeg mistet motet. Jeg vet ikke min arme råd. Vi har vært sammen i 11 år og når vi først går sammen om å få barn og det ikke kommer så...huff.

Orker ikke oppdatere her inne på prøveperioder lenger. Veldig uvant å bli så øm på en vond måte over andres graviditeter.

For meg betyr barn mye mer enn barn. Det betyr fremtid på riktig. Ikke bare sånn; vi er samboere og klarer oss fint sammen...

[AnonymBruker]

Ts her. Meningen med innlegget var ikke ment som at jeg klager på at det har gått 4 mnd. For det er ikke lenge. Men bare de tankene rundt før man prøver. Da man ser hvor "lett" det er. Og når man faktisk skal ta steget videre til å prøve. Som jrg skrev at når man leser inne her. Er det faktisk ikke en selvfølge å bli gravid. Man blir ikke opplyst om at det kan ta fler år. Man får bare høre om de som blir gravid under prevensjon. Under en one night stand osv.

Anonymous poster hash: 18d59...41d

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg kjempe godt ts. Hadde de samme tankene selv med førstemann.. Vi sluttet på p.pillene, og da skulle det jo skje med en gang! Jeg syntes de 4 mnd det gikk før "det klaffet" var utrolig lange. Men sånn er det jo når man prøver og ønsker seg barn... Månedene kan ikke gå fort nok, og man teller timene til eggløsning og går å kjenner på symptomer.

Nja.....noen innstiller seg også på realitetene, og tillater ikke seg selv å bli "en sånn en" før det virkelig er god grunn.

Jeg prøvde i nesten ett år, og telte ikke timer til eggløsning eller kjente på symptomer.

Men det var sikkert fordi jeg visste det var en sjanse for at jeg kunne ha vanskeligheter med å unnfange, og gikk ikke inn i prøvingen med en antatt selvfølge om at jeg skulle få barn.

Jeg synes det er noe utakknemlig over å sitte på baderomsgulvet allerede i PP3 og strigråte slik noen virker å gjøre. Det blir for dumt.

Anonymous poster hash: e0e0e...885

[Gjest vilma2000]

Nja.....noen innstiller seg også på realitetene, og tillater ikke seg selv å bli "en sånn en" før det virkelig er god grunn.

Jeg prøvde i nesten ett år, og telte ikke timer til eggløsning eller kjente på symptomer.

Men det var sikkert fordi jeg visste det var en sjanse for at jeg kunne ha vanskeligheter med å unnfange, og gikk ikke inn i prøvingen med en antatt selvfølge om at jeg skulle få barn.

Jeg synes det er noe utakknemlig over å sitte på baderomsgulvet allerede i PP3 og strigråte slik noen virker å gjøre. Det blir for dumt.

Anonymous poster hash: e0e0e...885

Jeg er uenig. Ingen følelser er dumme slik jeg får inntrykk av at du mener i siste setning. Vi prøvde i 8 mnd og det var ufatterlig slitsomt å leve etter syklusen. Jeg ble helt utmattet av det! Jeg viste alltid hvor i løypa jeg lå og syntes det var slitsomt å VENTE hele tiden. Bare venting...venting på eggløsning, vente til å teste, vente på mensen, vente til man kunne prøve igjen... Samme om og om igjen. Mange på forumet som rådet meg til å bare slappe av og legge bort el-tester, men jeg klarte det ikke. Syntes det var umulig å ikke la det gå inn på meg.

[bib_84]

Nja.....noen innstiller seg også på realitetene, og tillater ikke seg selv å bli "en sånn en" før det virkelig er god grunn.

Jeg prøvde i nesten ett år, og telte ikke timer til eggløsning eller kjente på symptomer.

Men det var sikkert fordi jeg visste det var en sjanse for at jeg kunne ha vanskeligheter med å unnfange, og gikk ikke inn i prøvingen med en antatt selvfølge om at jeg skulle få barn.

Jeg synes det er noe utakknemlig over å sitte på baderomsgulvet allerede i PP3 og strigråte slik noen virker å gjøre. Det blir for dumt.

Anonymous poster hash: e0e0e...885

Jeg har flere venninner som har prøvd kjempelenge å få barn, uten hell. Så når jeg og kjæresten nå skal prøve for første gang er jeg fullt klar over at det kan ta tid. Likevell klarer jeg ikke styre iveren min, jeg har telt dager etter eggløsning og klarer stort sett ikke tenke på noe annet. Hvordan man tar denne tiden kommer nok veldig an på hvordan man er som person, å si at noe er "riktig" eller "galt" blir veldig rart i mine ører

Jeg kommer nok ikke til å ta det veldig tungt om det ikke blir noe nå, og kanskje blir jeg mer avslappet til det hele hvis vi må prøve mange ganger, men nærmer vi oss 4 - 5 mnd uten resultat kommer jeg nok til å bli veldig lei meg. Det er ikke dermed sagt at sorgen til de som har prøvd enda lengre er mindre "verdt". Det er selvfølgelig mye verre å måtte prøve i to år kontra seks måneder, men å si at de som har prøvd kortere tid ikke bør være lei seg er som å si at man ikke skal være lei seg over å ha mistet et bein når det finnes folk som har mistet begge. Satt på spissen

[Vår2011]

bib_84, jeg har det også slik. Vi har mange vennepar som ikke får, som enten driver med kunstig befruktning, eller står i adoptivkø.

Vi har ikke sagt til noen av vennene at vi prøver. Heller ikke til familien. Det er like greit. Jeg er ganske ivrig og har testet meg hver uke med strips.

Jeg tenker jeg sier det dersom det er gått over 3 måneder, og det er på vei til at drømmer blir til virkelighet.

Dere får nok vite det først her inne. For jeg regner ikke med at det går på 1. graviditet.

I og med at noen av vennene har mistet etter 6 måneder osv, så er jeg utrolig skeptisk.

Det ser ut til at jeg er gravid nå i følge stripsene, og det er ikke lett å ikke juble.

[AnonymBruker]

Jeg skulle gjerne ha byttet plass med en av dere. Her sitter jeg uønsket gravid, mens dere ønsker det så sterkt..

Anonymous poster hash: 85418...86e