Depresjoner etter avliving.

[AnonymBruker]

Søsteren min har alltid vært et veldig følsomt menneske, hunden hadde hun i 6 år og så døde den av kreft.. Dette kom ganske brått på søsteren min. Dette har søsteren min tatt utrolig tungt. Hun har vært hos legen og der fikk hun vite at hun lider av store depresjoner. Når vi måtte avlive klarte hun nesten ikke puste fordi hun gråt så mye Det er 4 måneder siden avlivingen nå og hun gråter og hikster fortsatt hver natt og vil bare ha tilbake hunden. Jeg vet de hadde et sterkt bånd, hun gjorde alt med hunden og tok den med overalt. De sov til og med i samme seng.. Men Er dette normalt? Har selv aldri hatt hund men er det normalt å bli så glad i dem og sørge så lenge??

Anonymous poster hash: 2983d...b5e

[Gjest Belle âme]

Stakkars søsteren din! veit ikkje om det er normalt men ho hat all min empati <3

[Ruby_Tuesday]

Det er jo veldig tungt å miste hunden sin. Jeg vet om flere som har gått igjennom en tung sorgprosess etter å ha mistet hunden sin. Hadde jeg mistet en av mine, kan jeg tenke meg at jeg hadde reagert på samme måte som søsteren din Det blir vel bedre etter tid.

[AnonymBruker]

Ja, stakkars søsteren din. Jeg mistet hunden min for et halvt år siden og har det forstått tungt. Ikke sånn som søsteren din, men jeg synes det er helt meningsløst å gå tur uten hund f.eks. Vi hadde et spesielt forhold, hadde henne i nesten fjorten år. Hun var en fantastisk støtte gjennom mange år med sykdom og div.

Anonymous poster hash: 609d3...0d6

[Gjest navnelapp]

Den beste vegen ut av sorga er nok å få ein ny hund. Det vil få tankane over på andre ting, og hjelpe henne å fylle livet med noko.

[Gjest Mocchhaa]

Unormalt er det vel ikke. Folk reagerer på forskjellige måter, og jeg kan godt skjønne søsteren din. Hadde jeg måtte avlive mine dyr hadde jeg blitt knust til tusen. Mange hunder er for mange familier akkurat som ett familiemedlem.. Det beste du kan gjøre er å støtte henne igjennom det, kansje motivere henne til å få ny hund? Ingen nye kan ta hundens plass, men det kan ofte hjelpe noen å komme seg lettere over det.

Skjærer meg i hjertet av å lese det.. man blir så ufattelig glad i dyrene sine!

[AnonymBruker]

Tja, normalt er kanskje å ta hardt i, men det skjer helt klart. Jeg har hatt mange dyr, og har vært utrolig glad i dem alle. Når jeg har måttet avvlive dem har jeg grått så jeg ikke får puste og klarer ikke å se at livet kommer til å gå videre. Men det har gått over fortere enn etter 4 mnd. Men savnet er der alltid allikevell. Men, den ene hunden min hadde jeg et helt unikt forhold til og det tok meg nok nærmere et år før jeg følte at hverdagen var normal og ikke alt føltes helt tomt.

Anonymous poster hash: bdb59...0b2

[AnonymBruker]

Den beste vegen ut av sorga er nok å få ein ny hund. Det vil få tankane over på andre ting, og hjelpe henne å fylle livet med noko.

Jeg har foreslått dette for henne men da sier hun at hun ikke vil kunne gi neste hund det hun ga den gamle.. Omsorgen og kjærligheten den da trenger. Hunden betydde virkelig mye for henne. Det er så vondt å se henne sånn

Anonymous poster hash: 2983d...b5e

[Rainbow]

Tråden er ryddet for useriøse svar og kommentarer til dette.

Rainbow81, mod

[AnonymBruker]

Det kommer vel an på både mennesket, hunden og omstendighetene. Jeg mistet min hund for et halvår siden, og det var helt forferdelig. Hun var en fantastisk hund, og det kom plutselig, tidligere dyr jeg har mistet hvor alderdommen kom litt mer snikende var mindre traumatisk. Har aldri sørget så mye over noen andre, dyr eller mennesker.

Jeg har jobbet og levd normalt etterpå, men hadde ikke dette hendt på en fridag hadde jeg nok ikke greid å gå på jobb etter å ha vært hos dyrlegen. De første månedene var det veldig tungt, og savnet lå fremst i bevisstheten hele tiden. Først nå begynner livet uten hund å bli en vane.

Å foreslå at folk skaffer seg et nytt dyr synes jeg er litt respektløst. Dette har ikke vært aktuelt for oss å vurdere før sorgprosessen har gått sin gang. Hun kan uansett ikke erstattes, og å ta avgjørelsen om nye dyr er dumt når man er forblindet av sorg. Selv om det kanskje hadde hjulpet har vi ikke kapasistet til å ta oss av en ny hund når, og da vil det være egoistisk mot den å anskaffe bare for å lappe på våre egne sårede hjerter.

Anonymous poster hash: 4857d...270

[Gjest navnelapp]

Jeg har foreslått dette for henne men da sier hun at hun ikke vil kunne gi neste hund det hun ga den gamle.. Omsorgen og kjærligheten den da trenger. Hunden betydde virkelig mye for henne. Det er så vondt å se henne sånn

Anonymous poster hash: 2983d...b5e

Det trur eg vil endre seg. Eg ser på det som barn, når ein har eit så tenker ein at ein aldri kan bli like glad i eit anna barn. Men det blir ein. Kanskje ho kunne passe ein hund for nokon ei periode?

[Gjest navnelapp]

Det kommer vel an på både mennesket, hunden og omstendighetene. Jeg mistet min hund for et halvår siden, og det var helt forferdelig. Hun var en fantastisk hund, og det kom plutselig, tidligere dyr jeg har mistet hvor alderdommen kom litt mer snikende var mindre traumatisk. Har aldri sørget så mye over noen andre, dyr eller mennesker.

Jeg har jobbet og levd normalt etterpå, men hadde ikke dette hendt på en fridag hadde jeg nok ikke greid å gå på jobb etter å ha vært hos dyrlegen. De første månedene var det veldig tungt, og savnet lå fremst i bevisstheten hele tiden. Først nå begynner livet uten hund å bli en vane.

Å foreslå at folk skaffer seg et nytt dyr synes jeg er litt respektløst. Dette har ikke vært aktuelt for oss å vurdere før sorgprosessen har gått sin gang. Hun kan uansett ikke erstattes, og å ta avgjørelsen om nye dyr er dumt når man er forblindet av sorg. Selv om det kanskje hadde hjulpet har vi ikke kapasistet til å ta oss av en ny hund når, og da vil det være egoistisk mot den å anskaffe bare for å lappe på våre egne sårede hjerter.

Anonymous poster hash: 4857d...270

Ja, då er vi berre ulike. Eg vaks opp med kattar og hundar, dei kom til oss, nokre vart sjuke, nokre vart overkøyrde, vi mista iallfall to hundar og fire kattar i dei nitten åra eg budde heime. Å få ein ny var heilt adekvat for oss. Eg syns ein er litt i overkant dramatisk anlagt når det å få ein ny hund er utenkeleg, fordi ein er forblinda av sorg eit halvt år etter dødsfallet.

[AnonymBruker]

TS her. Når vi var hos dyrlegen for å avlive så sier hun plutselig "hun kjemper. Hun har et sterkt hjertet" etter å ha satt sprøyta.. Dette ble jo hvertfall for mye for søsteren min. Man håper jo det skal gå fort. Hunden elsket livet og det var hennes avgjørelse da hun mente det var det beste for den, men jeg tror hun angret da dyrlegen sa det Hun har sagt at hun sitter igjen med en følelse om at hun tok livet av sin beste venn, som ville kjempe videre. Men hunden hadde jo tydelig vondt, det så vi alle.

Anonymous poster hash: 2983d...b5e

[AnonymBruker]

Jeg gråt mye de første 3-4 månedene når jeg måtte avlive mitt kjæledyr pga kreft. Det var så mange følelser i et eneste kaos; skyld, irrasjonelle tanker, rein skjær sorg. Etter et halvt år kunne jeg tenke på h*n uten å gråte. Nå er det over 8 måneder siden, det er enda et stort tap som er nesten uforståelig men jeg har ikke grått på veldig lenge.

For meg føltes det normalt, jeg mistet min kompis som jeg hadde delt hver dag med i mange år, så noe annet ville vært rart. Jeg gikk til legen for andre symptomer som viste seg å mest antagelig være stressrelaterte pga. det som skjedde. Klarte meg greit i hverdagen.

Anonymous poster hash: 22a9d...aed

[AnonymBruker]

TS her. Når vi var hos dyrlegen for å avlive så sier hun plutselig "hun kjemper. Hun har et sterkt hjertet" etter å ha satt sprøyta.. Dette ble jo hvertfall for mye for søsteren min. Man håper jo det skal gå fort. Hunden elsket livet og det var hennes avgjørelse da hun mente det var det beste for den, men jeg tror hun angret da dyrlegen sa det Hun har sagt at hun sitter igjen med en følelse om at hun tok livet av sin beste venn, som ville kjempe videre. Men hunden hadde jo tydelig vondt, det så vi alle.

Anonymous poster hash: 2983d...b5e

Det er jo kroppen som "kjemper", ikke hunden. Hunden er ikke bevisst når dette skjer, synes det var dumt sagt av dyrlegen. Hun har helt klart gjort det rette i å spare den for lidelse!

Anonymous poster hash: 22a9d...aed

[Aurora M.]

TS her. Når vi var hos dyrlegen for å avlive så sier hun plutselig "hun kjemper. Hun har et sterkt hjertet" etter å ha satt sprøyta.. Dette ble jo hvertfall for mye for søsteren min. Man håper jo det skal gå fort. Hunden elsket livet og det var hennes avgjørelse da hun mente det var det beste for den, men jeg tror hun angret da dyrlegen sa det Hun har sagt at hun sitter igjen med en følelse om at hun tok livet av sin beste venn, som ville kjempe videre. Men hunden hadde jo tydelig vondt, det så vi alle.

Anonymous poster hash: 2983d...b5e

Jeg tror nok det er her det meste ligger. Det er en stor skyldfølelse der som kompliserer sorgen, og gjør det mye hardere enn om det var en "ren sorg" etter et tap. Jeg vet det, for jeg har vært der selv. Og ikke for å ta motet fra noen, men selv etter snart 7 år kjenner jeg dessverre at denne siste tiden (jeg var altfor sent ute, i motsetning til din søster) i stor grad dominerer savnet og minnet.

Jeg var også avvisende til en ny katt (i mitt tilfelle) først og fremst fordi jeg var så nedbrutt. Det var enda ferskt og jeg følte jeg virkelig ikke hadde noe å gi. Så hadde jeg en dypgående samtale med min venninne som er veterinær (en kyndig dyreelsker og menneskekjenner). Jeg hadde ikke engang tenkt tanken, da hun snudde det hele rundt for meg. Hun sa at det var da ikke noe galt i å la en ny katt få gi meg trøst og kjærlighet midt i sorgen.

Man skaffer seg dyr av ulike grunner. Noen trenger først og fremst en å gå tur med, noen er ensomme og trenger selskap. Det finnes førerhunder, hjelpehunder og endatil hunder som har som jobb å trøste mennesker i sorg! Noen sykehjem har katt på demensavdelinger for å gi beboerne en myk pels å klappe på. Og hvis man tenker etter, de dyrene man har hatt, hvor ofte har de ikke tatt imot våre mennesketårer og fortvilelse i tunge stunder?

Helt ærlig så tror jeg det er temmelig "høyt under taket" hos dyrene når det kommer til sorg og smerte hos mennesker. Så lenge de får det stellet de trenger, ikke blir avvist og får nok omsorg, så opplever de ikke tårer og gråt som noe skremmende. De merker det ja, men man skal ikke undervurdere styrken deres.

Jeg fikk meg en tankevekker i den samtalen med venninnen min. Jeg begynte å tenke over hvor mange katter jeg har hatt her i fosterhjem som har vært totalt nedbrutt, syke og elendige, og jeg har gitt og gitt.. Skulle jeg ta i mot en katt som skulle ha det som sin fremste oppgave fra dag en å trøste meg? Det strittet i mot i mitt uselviske og ansvarsfulle jeg.. Så kom Pusina hit som fosterhjemskatt sammen med flere andre.

I starten trakk jeg meg unna når jeg hadde det som tyngst. Det korte livet hun hadde levd hadde vært så traumatisk. Jeg ville gi henne glede, latter og lek. Men hun hang på.. Når jeg gikk inn på et rom og lukket døra, sto hun stille utenfor og ventet. Jeg var også svært syk fysisk, var nedbrutt og elendig, og jeg kjente "jeg har ingenting å gi". Men gradvis lot hun meg forstå at det viktigste for henne var ikke hvordan jeg hadde det, men at jeg var der! At jeg var der. Jeg lå på ryggen med store smerter i dypt mørke med tårene silende nedover ansiktet og hadde ingenting å gi, men Pusina mi lå på brystet mitt og der ville hun være..

Dagen kom da hun skulle hentes til sitt permanente hjem. Hun strakte potene ut gjennom sprinklene på buret og gråt rett og slett. Og jeg.. Det kjentes som om hjertet ble revet ut av kroppen min. Etter snart en uke ringte de nye eierne (flotte katteelskere). Pusina hadde ikke spist en matbit, hun hadde ikke vært på do. Hun ville ikke leke, hun ville ikke ha kos. Hun satt i et hjørne ved en vegg med hengende hode. Jeg kunne bare si som sant var, at jeg ikke hadde det stort bedre selv. Men fremdeles følte jeg jeg ikke hadde noe å gi..

Jeg hadde ikke mye til valg. Den dagen jeg kom for å hente henne, sprang hun rett i armene mine. Hun gikk inn i buret av seg selv, og vel hjemme vek hun ikke fra min side på snart 14 dager. Hun bodde "på" meg. Jeg sa det til henne som sant var "Jeg er i dypeste mørke, jeg har ingenting å gi. Det blir mest tunge dager, så hvis du vil være her, så er det det du får".

Jeg hadde ikke behøvd å si det. Hun elsket meg allerede. Akkurat som jeg var.

Man skal ikke undervurdere dyrene.

En skal heller ikke undervurdere den lindrende og helbredende virkningen de har. Nå gir jeg! Noen ganger mer enn henne, og noen ganger er det omvendt. Og når det kommer til kjærlighet overgår jeg nesten henne tror jeg.

Er hun ansvarsfull (og det har hun vel vist med den forrige hunden) tipper jeg hun ikke vil klare å la være å gi hunden det den trenger. Om hun ikke føler noe for den, må den likevel mates, luftes og stelles. Hun må rette fokus utover seg selv. Og langsomt, langsomt vil kjærligheten komme. Dyr har den evnen, og takk Gud for det!

Dette er ikke noe råd i den forstand, for jeg kjenner jo ikke din søster. Men kanskje det kan få dere til å se litt annerledes på saker og ting.

[AnonymBruker]

Ja, då er vi berre ulike. Eg vaks opp med kattar og hundar, dei kom til oss, nokre vart sjuke, nokre vart overkøyrde, vi mista iallfall to hundar og fire kattar i dei nitten åra eg budde heime. Å få ein ny var heilt adekvat for oss. Eg syns ein er litt i overkant dramatisk anlagt når det å få ein ny hund er utenkeleg, fordi ein er forblinda av sorg eit halvt år etter dødsfallet.

Det blir litt annerledes når man er i en stabil livssituasjon og regelen er at man har hund og katt på fast basis. Da er det klart man gjerne begynner å planlegge ny, når en går bort. Men samtidig vil de fleste jeg kjenner ha en pause, de jeg kjenner som har samme forholdet til dette som deg, har likevel ventet 3-6 måneder før de har greid å forholde seg til en ny hund.

At man blir like glad i den nye hunden er heller ikke alltid sant. De fleste som har hatt en rekke av hunder gjennom livet fremhever noen av dem som spesielle, som de var ekstra glad i eller hadde spesielt god kjemi med. Og når de går bort blir det ekstra tungt. Feks har jeg hatt fem katter i voksen alder, og det har bare vært en av dem som var babyen min, og da hun døde plutselig var jeg knust lenge etterpå. Med de andre kattene hadde jeg en mer normal sorgprosess.

Også er det sikkert mange som ikke knytter seg til dyr på denne måten, og derfor ikke kobler, men jeg synes likevel man kan bite seg i tunga og ta hensyn til andres følelser. For oss føltes det som å få en på trynet hver gang noen spurte når vi skulle få oss en ny hund.

Anonymous poster hash: 4857d...270

[Sjokoladenøtt]

Jeg vet med sikkerhet at jeg hadde vært mer lei meg om hunden min døde enn om det var en tante eller noe annen "fjern" familie..

Høres jo kanskje litt dumt ut, men de dyra kan man bli så utrolig glad i at det er helt sinnsykt.. En hund kan være ens beste venn, og hvis man sliter med å ha ordentlige venner som ikke dolker en i ryggen er en hund eller et annet dyr en god redning. For de er alltid der. Når de blir revet bort på den måten så er det som å miste sin beste venn...

Hun burde få hjelp av legen sin til dette, det er skikkelig tungt å ha det sånn..

[Notisblokk]

TS her. Når vi var hos dyrlegen for å avlive så sier hun plutselig "hun kjemper. Hun har et sterkt hjertet" etter å ha satt sprøyta.. Dette ble jo hvertfall for mye for søsteren min. Man håper jo det skal gå fort. Hunden elsket livet og det var hennes avgjørelse da hun mente det var det beste for den, men jeg tror hun angret da dyrlegen sa det Hun har sagt at hun sitter igjen med en følelse om at hun tok livet av sin beste venn, som ville kjempe videre. Men hunden hadde jo tydelig vondt, det så vi alle.

Anonymous poster hash: 2983d...b5e

Hadde dyrlegen sagt det til meg hadde jeg brutt sammen.. Hun mente det sikkert godt, men det gjør det hele ti ganger værre.

Jeg synes ikke du skal "presse på" søsteren din en ny hund. Hun trenger tid til å komme over sorgen, og den dagen kommer. Du kan hjelpe henne på veien, fylle dagene hennes. Ta henne med på kino, gå på kurs sammen, gå turer (kansje hun synes dette er litt tøft). Finn en hobby sammen? En aktivitet i hverdagen

Synes du er snill som bryr deg og som ber om råd. Du sier selv at du ikke forstår hvordan det er å miste sin firbente venn, men vi ser alle her at du prøver

Klem til dere begge

[AnonymBruker]

Ja, då er vi berre ulike. Eg vaks opp med kattar og hundar, dei kom til oss, nokre vart sjuke, nokre vart overkøyrde, vi mista iallfall to hundar og fire kattar i dei nitten åra eg budde heime. Å få ein ny var heilt adekvat for oss. Eg syns ein er litt i overkant dramatisk anlagt når det å få ein ny hund er utenkeleg, fordi ein er forblinda av sorg eit halvt år etter dødsfallet.

Vi har også hatt mange hunder opp gjennom, og det har vært forferdelig trist når de har dødd. Likevel, livet har gått videre og vi har fått oss nye hunder. Men den hunden jeg mistet for to år siden helt plutselig, den kan jeg fortsatt grine av. Det var en kjempesorg, helt ulik de andre. Vi fikk oss hund veldig kort tid etterpå mens vi fremdeles var helt utenfor,og det var rett og slett for tidlig. Jeg slet med tilknytning til den nye hunden min, og alt ble gjort litt halvhjertet. Så man må nesten bare kjenne når man er klar.

Anonymous poster hash: be5c0...b22