En unge til eller ikke?

[AnonymBruker]

Sukk...Har ett barn på 18mnd. Tung graviditet, tøff fødsel og påfølgende fødselsdepresjon som varte nesten et år. Jeg sverget på at jeg ikke skulle ha flere! Men nå, som jeg akkurat har fått hodet over vannet begynner jeg å få lyst på en til?!? What?!? Tror det er så innprentet i meg at man "skal" ha to barn, at jeg er usikker på om dette er min frie vilje... Mannen er med på en til, men det er også greit om det ikke blir flere. Noen andre som har tanker om dette? Hva valgte dere som ikke syns det var så stas å bli mamma for første gang? Jeg tenker på at jenta mi bør få et søsken og at det kanskje blir litt stusselig hos oss.

Anonymous poster hash: 85156...153

[AnonymBruker]

Jeg hadde alvorlige fødselsdepresjoner med nr 1, gikk til behandling, og anså meg som frisk når barnet var 2 år. Da begynte også følelsen og tankene rundt et til barn å forme seg i hodet mitt, og nå venter jeg nr 2. Jeg tror det aller viktigste er at man er blitt frisk psykisk, har et stabilt hjelpeapparat rundt seg, og at man har god kommunikasjon med partneren sin. Jeg får oppfølging gjennom sv.skapet og etterpå etter eget ønske, og har et lavterskeltilbud til å ta kontakt med både spesialisthelsetjeneste og helsestasjon. Veldig trygt og godt.

Men første bud: være 100% psykisk frisk. Barna, både det som allerede er der, og det i magen, fortjener en stabil og oppegående mamma.

Anonymous poster hash: 2ab86...61c

[Sushi]

Du trenger i alle fall ikke å stresse med det. Du er akkurat blitt frisk, ta tiden til hjelp og tenk på det uten å bestemme deg for det ene eller det andre.

Jeg slet med det samme etter et tøft svangerskap, men hadde det ikke så vanskelig som deg etter fødselen. Tanken på en ny graviditet har vært fjern helt frem til det siste halvåret, og barnet vårt er 2,5 år. Så snart jeg ble klar satte vi i gang, og jeg angrer ikke hittil. Det hjelper veldig å tenke på at dette er siste gangen jeg er gravid (hvis alt går bra).

[AnonymBruker]

Så godt å høre! Merker at jeg vil at familien min skal ha to barn liksom (sånn litt abstrakt), men tanken på ny graviditet, ikke minst fødsel og tiden etter skremmer meg litt.. Jeg fikk aldri hjelp, annet enn fra mannen min. Men så følte jeg ikke at det gikk utover barnet i det hele tatt, gråt mye om natta og når mannen kom hjem fra jobb. "Skrudde på" flink og god mamma når barnet var våken, og var aldri i tvil om at jeg elsket henne. Det var ikke overskudd hos meg til å dra på samtaler eller hva de gjør. Hva gjør de egentlig for å hjelpe? Jeg er egentlig veldig sterk psykisk, så dette her kom litt kasta på for å si det sånn. Er helt meg selv igjen nå (hjalp veldig å begynne å jobbe igjen). Er redd jeg kommer til å angre hvis vi ikke får en til. Samtidig vil jeg jo ikke vente altfor lenge. Vi har tenkt at absolutte maks aldersforskjell er 4år.

TS

Anonymous poster hash: 85156...153

[Majott]

Jeg syntes det var mye lettere å få nr to. Da hadde jeg vært gjennom alt sammen før, var tryggere, litt eldre osv.

Ser også at barna har hatt stor glede av å være to. De lekte mye sammen i oppveksten, og hadde alltid en å være sammen med på turer og ferier, eller på kjedelige søndager.

Nå er de voksne, og har fortsatt et nært forhold.

[AnonymBruker]

Vi skal ikke ha flere barn enn 1. Mange årsaker til dette: Svangerskapsforgiftning i svangerskapet. Tøff fødsel fysisk (og i ettertid også psykisk) for min egen del. Altså, JEG måtte inn på operasjonsstue ganske fort etter at ungen var ute. Fødselsdepresjon. Vi har verken krefter eller energi til å ha flere noen av oss. Det har også oppstått mange diskusjoner og krangler som vi hadde vært foruten om vi ikke skal ha flere barn, tror med andre ord at parforholdet vil få seg enda flere kneiker om vi skulle få flere barn. Vi har så å si aldri barnevakt, dette gjør at vi omtrent aldri får gjort kjæresteting utenfor husets vegger. Barnet vi har nå trenger en del ekstra oppfølging. Jeg har slitt med å komme inn i arbeidslivet. Enda ett barn gjør ikke at dette vil bli lettere akkurat. Det er fortsatt flere grunner som jeg ikke har nevnt også, men jeg ønsker ikke å nevne alt her.

Så gjør vi heller det vi kan for å invitere med hjem venner av barnet vårt. Prøver så godt vi kan at den sosiale delen for barnet skal bli oppfyllt likevel. Skjønner at venner ikke er det samme som søsken, men vi gjør det vi kan for at barnet får gode mennesker det kan knytte bånd til i tillegg til oss.

Anonymous poster hash: 80854...652

[kiki1980]

her var det tøff graviditet, først var det fare for abort og etterpå fare for prematur fødsel. Tøff fødsel også. men etterpå ble det bedre. Fikk barn nummer to. Graviditet var littegrann bedre, blødde da også, men jeg følte meg uansett sikrere, bedre fødsel også. Alt i alt, bedre opplevelse. og de er to tette og herlige venner. Min mening er barn skal ha noen å dele glede OG sorg med, opplevelser fra barndommen, livet rett og slett. Ja, det kommer venner, egne barn og ekteskap men ingen av dem er der fra begynnelsen. Har også venninner som er enebarn og de er litt ensom nå. Jeg understreker at det er min mening.

[AnonymBruker]

her var det tøff graviditet, først var det fare for abort og etterpå fare for prematur fødsel. Tøff fødsel også. men etterpå ble det bedre. Fikk barn nummer to. Graviditet var littegrann bedre, blødde da også, men jeg følte meg uansett sikrere, bedre fødsel også. Alt i alt, bedre opplevelse. og de er to tette og herlige venner. Min mening er barn skal ha noen å dele glede OG sorg med, opplevelser fra barndommen, livet rett og slett. Ja, det kommer venner, egne barn og ekteskap men ingen av dem er der fra begynnelsen. Har også venninner som er enebarn og de er litt ensom nå. Jeg understreker at det er min mening.

Jeg kan absolutt forstå deg mht det siste du skriver, det er bare det at noen av oss ikke makter tanken på å gå gjennom svangerskap og ikke minst fødsel om igjen. Mvh AB 20:21.

Anonymous poster hash: 80854...652

[Stinelin]

Jeg har alltid sett for meg flere unger i familien, men jeg liker virkelig ikke graviditet, fødsel og spedbarnstida. Etter nr.1 hadde jeg fødselsdepresjon og syntes det var mye mindre kult enn jeg hadde forventet. Så plutselig etter 7mnd var jeg gravid igjen, absolutt ikke planlagt.

Nå sitter jeg her med to små og er veldig glad for at jeg ble gravid igjen så fort, ellers hadde jeg muligens utsatt det veldig lenge. Jeg opplevde faktisk å bli mye friskere psykisk da jeg ble gravid med nr.2. Tenkte kanskje at nå må jeg se framover, ta vare på meg selv og begge ungene, og dette skal gå bra!

Og det har gått veldig fint! Vi slapp å omstille livene våre denne gangen, nr.2 glir bare inn i rutinene vi hadde med nr.1. Klart det er hektisk, men jeg er mye mer avslappet og tror psyken min har mer godt av et hektisk og ubekymret liv, enn et liv med ett barn, og tid til mange tanker og bekymringer. Med nr.1 satt jeg mye alene og tenkte, denne gangen går det i ett. På en god måte!

Så må jeg si at jeg synes det er mye artigere å være mamma til små barn enn babyer, og jeg gleder meg til barna har bikket året og vi kan begynne å gjøre spennende ting sammen! Og jeg er veldig glad for at eldstemann fikk en bror som han kan dele gleder og sorger med.

Nå gleder jeg meg til en evt. tredjemann!

[kiki1980]

Jeg kan absolutt forstå deg mht det siste du skriver, det er bare det at noen av oss ikke makter tanken på å gå gjennom svangerskap og ikke minst fødsel om igjen. Mvh AB 20:21.

Anonymous poster hash: 80854...652

en skal alltid følge sitt eget instinkt. Det instinktet som er igjen når du skreller bort all snakk, all frykt, alle ønsker, alt. Det svaret som er igjen når du spør spørsmålet "er min familie komplett, mangler det noen?". Og det svaret må ikke komme nå men kanskje om noen år. Jeg følte at vi skulle ha to tette. Og vi fikk det. Vi er fornøyd. Min mor, derimot, ventet i fem år. Hun er fornøyd også. Det viktigste er det innerste stemme til hver enkelt mor, våger jeg å si.