20 år, og er bitter på livet.

[AnonymBruker]

Jeg er en jente, på 20 år. Jeg vil nok si at mentalt er jeg som ei bitter 70 år gammel dame som aldri rømte avgårde med ommerflørten sin, og som nå sitter på gamlehjemmet og savner kattene sine.

Skjønner dere hvor jeg vil hen?

Jeg sliter så veldig fælt med at jeg ikke klarer å være glad på andres vegne. Det høres jo helt sykt ut når jeg sier det, men jeg klarer faktisk ikke å ønske at mine venner får det bra. Spesielt en av mine nærmeste venninner, jeg ønsker at henne skal drite seg ut skikkelig en dag. Vi to var veldig nære før, men nå er hun blitt singel og jeg ikke, så har dette ført til at jeg blir utestengt og at hun har fått masse nye venner. Veldig fint for meg, som sliter med dårlig selvtilit fra før av og er suicidal.

Jeg er også en meget negativ person, jeg tror at jeg hadde fint klart og ødelegge dagen til en superhappy superkristen person om den personen hadde vært med meg en hel dag. Det er så mye som irriterer meg, så utrolig mye! Og jeg klarer ikke holde det inni meg, det er som en storm som bare venter på å komme ut.

Jeg er også deprimert. Jeg vet at alt dette henger sammen, men nå trenger jeg virkelig hjelp. Jeg har aldri gått til psykolog før, for jeg tror rett og slett ikke på å få piller for tilstanden jeg er i.

Jeg hater alt og alle, og hadde jeg kunnet valgt det så hadde jeg vel spart meg for lidelsene av å traske rundt som en megge. Men jeg har trossalt familie, og noen få venner. Stakkars, kan jo ikke etterlate de her uten meg som støvlegger dagen dems med mitt råtne humør!

Jeg synes det er skremmende at jeg har slik tankegang og oppførsel, for det er ikke en person jeg vil være. Virkelig ikke. Men det er ikke så lett..

Men mest av alt, så må dere også vite at jeg hater meg selv alt for mye. Alt. For. Mye.

Hjelp meg, noen?

Anonymous poster hash: 3006d...135

[AnonymBruker]

Jeg har det samme som deg. Er 20 år. Eneste jeg tenker er at om jeg ikke har det bra, hvorfor skal andre ha det bra da?

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

[AnonymBruker]

Jeg har det samme som deg. Er 20 år. Eneste jeg tenker er at om jeg ikke har det bra, hvorfor skal andre ha det bra da?

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

Ikke sant? Hvorfor skal vi ha det kjipt, mens andre er lykkelige? Jeg vil jo at folk skal ha det like kjipt som meg, og det er ganske fucked up, egentlig. Men jeg kan ikke noe for det!!! Og det er det jeg hater.

Anonymous poster hash: 3006d...135

[AnonymBruker]

Ikke sant? Hvorfor skal vi ha det kjipt, mens andre er lykkelige? Jeg vil jo at folk skal ha det like kjipt som meg, og det er ganske fucked up, egentlig. Men jeg kan ikke noe for det!!! Og det er det jeg hater.

Anonymous poster hash: 3006d...135

Samme her, og det suger. Blir småirritert når andre skriver om hvor lykkelige de her og hvor bra kjæresten er. Hvorfor skal andre ha kjæreste, om jeg ikke klarer å skaffe meg en?? Jeg hater å være med venner som lurer på om jeg vil reise på byen med de, fordi de skal møte kjæresten ute. "Så skal vi kose oss, jeg, kjæresten og deg!! Blir så gøy atte" Nei, det blir ikke gøy. Å sitte å se på at de småkliner mens jeg sitter der? Da blir jeg heller hjemme. Av og til skulle jeg ønske at andre fikk se hvor dritt jeg har det. Slutt å vær så jævla lykkelig, når jeg aldri opplever det!!..

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

[havoc]

Dette minner meg litt om tenåringsangst - der alt og alle er kjip, uten å helt vite grunnen til det. Hvis du aldri har gått til psykolog så vet du heller ikke om du er deprimert. Depresjon er en medisinsk diagnose du ikke kan stille på egenhånd fordi du har lest deg opp på symptomer du gjenkjenner deg i. Er lei av mennesker som slenger rundt ordet depresjon fordi det er blitt synonmt med det å være trist og nedstemt. I realiteten så er depresjon noe helt annerledes og noe som blir diagnotsert gjennom en veldig metodisk måte av profesjonelle.

[AnonymBruker]

Samme her, og det suger. Blir småirritert når andre skriver om hvor lykkelige de her og hvor bra kjæresten er. Hvorfor skal andre ha kjæreste, om jeg ikke klarer å skaffe meg en?? Jeg hater å være med venner som lurer på om jeg vil reise på byen med de, fordi de skal møte kjæresten ute. "Så skal vi kose oss, jeg, kjæresten og deg!! Blir så gøy atte" Nei, det blir ikke gøy. Å sitte å se på at de småkliner mens jeg sitter der? Da blir jeg heller hjemme. Av og til skulle jeg ønske at andre fikk se hvor dritt jeg har det. Slutt å vær så jævla lykkelig, når jeg aldri opplever det!!..

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

Jeg har kjæreste. Tro meg, det er verre å ha det sånn som det her når du har en kjæreste. For da har man plutselig ikke bare seg selv å passe på... jeg blir irritert når venninner spør om jeg vil bli med ut og at jeg skal spørre om kjæresten min vil bli med og. HALLO, jeg er med han 24/7 jeg vil ut på byen alene med han og ha det gøy med de! Men jeg skjønner veldig godt hva du mener, jeg derimot blir kvalm når jeg ser lykkelige kjærestepar. Fjortiser som har fått kjæreste, som står og kliner åpenlyst på gata. Da får jeg virkelig lyst til å hviske inn i øret dems "det varer bare i to uker, og nei du elsker h*n ikke etter en uke". Jeg er ærlig, jeg er ikke lykkelig med meg selv og da kan jeg ikke være lykkelig med kjæresten. Jeg blir så jævvla kvalm når jeg ser andre kjærestepar legger ut "SE VI ER FRILUFTSMENNESKER OG HAR GÅTT OPP MOUNT EVEREST!!!!" med en kvikklunsj i hånda og appelsinen og kakaoen klar. Jeg klarer bare ikke å glede meg over andres lykke. Og jeg forstår hva du mener, selvom du er singel og jeg ikke.

Anonymous poster hash: 3006d...135

[AnonymBruker]

Dette minner meg litt om tenåringsangst - der alt og alle er kjip, uten å helt vite grunnen til det. Hvis du aldri har gått til psykolog så vet du heller ikke om du er deprimert. Depresjon er en medisinsk diagnose du ikke kan stille på egenhånd fordi du har lest deg opp på symptomer du gjenkjenner deg i. Er lei av mennesker som slenger rundt ordet depresjon fordi det er blitt synonmt med det å være trist og nedstemt. I realiteten så er depresjon noe helt annerledes og noe som blir diagnotsert gjennom en veldig metodisk måte av profesjonelle.

Jeg har deprimert siden jeg var 14 år. Hatt tanker som at "nei, nå gjør jeg det. Nå er det nok" av og på i 6 år. Jeg føler ikke glede, jeg føler ingenting utenom en stor tristhet i meg. Og hva annet kan det være en depresjon, mener du? Jeg har tatt tester hos legen, og scoret greit høyt. Men jeg nektet å gå til psykolog, for jeg vet jo ikke hvorfor jeg er sånn.

Anonymous poster hash: 3006d...135

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg har det samme som deg. Er 20 år. Eneste jeg tenker er at om jeg ikke har det bra, hvorfor skal andre ha det bra da?

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

Lykkefølelse kan man få i andres lykke. Jeg kan gå rundt å smile i evigheter om venner/familie har oppnådd noe hun har strevet etter. Gjør det om til et lyspunkt selv om jeg er langt nede selv til tider

[havoc]

Jeg har deprimert siden jeg var 14 år. Hatt tanker som at "nei, nå gjør jeg det. Nå er det nok" av og på i 6 år. Jeg føler ikke glede, jeg føler ingenting utenom en stor tristhet i meg. Og hva annet kan det være en depresjon, mener du? Jeg har tatt tester hos legen, og scoret greit høyt. Men jeg nektet å gå til psykolog, for jeg vet jo ikke hvorfor jeg er sånn.

Anonymous poster hash: 3006d...135

Det kan være utrolig mye annet - nok til at jeg ikke blir å gjette meg fram på en spesifikk diagnose. Men det kan være årsaker som f.eks lavt stoffskifte, mangel på B12, og så videre. Og det er ingen enkel frittstående test hvor du krysser av på et ark på noen minutter som han påvise noe som helst innen medisin. Det er ikke slik det fungerer. Det er som sagt et metodisk måte å diagnosere psykiske problemer på.

Jeg betviler ikke at du føler det sånn, men vær åpen for at det ikke nødvendigvis er den spesifikke diagnosen du selv har gitt deg. Om du f.eks produsere for lite serotonin, så finnes det ren medisinsk hjelp - men dette er noe som må gjøres gjennom fagfolk.

Mennesker er veldig flinke til å bruke bitterhet og sinne som et skjold for andre følelser, av den grunn at de følelsene er enklere å håndtere enn veldig mye annet. Det er som regel spesifikke årsaker til at vi er lei, sur, trist eller sint. Noen gang klarer vi å finne ut av hva de tingene er og gjøre endringer, men enkelte ganger trenger vi hjelp til akkurat dette - her kommer i første omgang familie og/eller gode venner inn. Fører ikke det noen sted fordi du føler du ikke klarer å være så brutalt ærlig som du var i åpningsinnlegget ditt, så kan psykoterapi være en god løsning.

Hvis du innser du at det er et problem men fortsatt ikke vil gå aktivt inn for å løse det så blir det aldri bedre heller.

[Gjest Eurodice]

Jeg har deprimert siden jeg var 14 år. Hatt tanker som at "nei, nå gjør jeg det. Nå er det nok" av og på i 6 år. Jeg føler ikke glede, jeg føler ingenting utenom en stor tristhet i meg. Og hva annet kan det være en depresjon, mener du? Jeg har tatt tester hos legen, og scoret greit høyt. Men jeg nektet å gå til psykolog, for jeg vet jo ikke hvorfor jeg er sånn.

Anonymous poster hash: 3006d...135

Det er fagfeltet til psykologer, å hjelpe pasienter med å finne årsaker til at de for eksempel er deprimerte, for på den måten få dem til å skifte fokus på det som er positivt i livet.

[AnonymBruker]

Lykkefølelse kan man få i andres lykke. Jeg kan gå rundt å smile i evigheter om venner/familie har oppnådd noe hun har strevet etter. Gjør det om til et lyspunkt selv om jeg er langt nede selv til tider

Det er noe jeg ikke kan. At andre er lykkelig gjør ikke meg et snev av lykkefølelse. Eneste som skjer er at jeg blir irritert og håper de får oppleve hvordan det er å ha det dritt en gang.

(jeg er ikke ts)

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

[Vill]

Du treng ikkje ta medisin sjølv om du går til psykolog. Du kan få behandling hos psykolog uten å ta tabletter. Psykologen kan vere god å prate med, hjelpe deg å snu tankesett, sjå ting i eit anna perspektiv, gi deg meir forståelse for kva som skjer i kroppen din.

Eg ville i tillegg gått til fastlegen og fått sjekka B12, jern, stoffskifte og alt slikt for å vere sikker på at det ikkje er det som spiller inn.

Det treng ikkje nødvendigvis vere ein ekstern "grunn" til at du føler det sånn, men kan vere ubalanse i kroppen. Lykke til!

[Gjest Eurodice]

Jeg har det samme som deg. Er 20 år. Eneste jeg tenker er at om jeg ikke har det bra, hvorfor skal andre ha det bra da?

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

Alle andre har det slett ikke bra til enhver tid. Åpne øynene og fjern skylappene, ikke grav deg ned i selvmedlidenhet.

[AnonymBruker]

Jeg har kjæreste. Tro meg, det er verre å ha det sånn som det her når du har en kjæreste. For da har man plutselig ikke bare seg selv å passe på... jeg blir irritert når venninner spør om jeg vil bli med ut og at jeg skal spørre om kjæresten min vil bli med og. HALLO, jeg er med han 24/7 jeg vil ut på byen alene med han og ha det gøy med de! Men jeg skjønner veldig godt hva du mener, jeg derimot blir kvalm når jeg ser lykkelige kjærestepar. Fjortiser som har fått kjæreste, som står og kliner åpenlyst på gata. Da får jeg virkelig lyst til å hviske inn i øret dems "det varer bare i to uker, og nei du elsker h*n ikke etter en uke". Jeg er ærlig, jeg er ikke lykkelig med meg selv og da kan jeg ikke være lykkelig med kjæresten. Jeg blir så jævvla kvalm når jeg ser andre kjærestepar legger ut "SE VI ER FRILUFTSMENNESKER OG HAR GÅTT OPP MOUNT EVEREST!!!!" med en kvikklunsj i hånda og appelsinen og kakaoen klar. Jeg klarer bare ikke å glede meg over andres lykke. Og jeg forstår hva du mener, selvom du er singel og jeg ikke.

Anonymous poster hash: 3006d...135

Samme tenker jeg - når jeg ser fjortiser som skriver elsker deg etter noen uker, så tenker jeg bare "du vet ikke hva du snakker om, bare vent til du blir eldre" og håper innerst inne at de får det dritt en dag de og. jeg er nok bare ganske bitter fordi jeg føler andre har det mye bedre enn meg. Har på følelsen av at det blir bedre med en gang man får seg kjæreste, men det er jo tydeligvis ikke sånn..

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

[AnonymBruker]

Alle andre har det slett ikke bra til enhver tid. Åpne øynene og fjern skylappene, ikke grav deg ned i selvmedlidenhet.

Hvorfor skal jeg det? jeg bestemmer da selv hvordan jeg vil se på livet. Vil jeg ha på "skylappene" så kan jeg det. Jeg klarer bare ikke være glad på andres vegne. Om noen sier de skal gifte seg, har bestått eksamen, fått jobb, osv, så gjør jo ikke det meg noe glad? hvorfor skal det egentlig det? det gjør jo ikke akkurat livet mitt noe bedre med at de har det bra?

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

[AnonymBruker]

Hvorfor skal jeg det? jeg bestemmer da selv hvordan jeg vil se på livet. Vil jeg ha på "skylappene" så kan jeg det. Jeg klarer bare ikke være glad på andres vegne. Om noen sier de skal gifte seg, har bestått eksamen, fått jobb, osv, så gjør jo ikke det meg noe glad? hvorfor skal det egentlig det? det gjør jo ikke akkurat livet mitt noe bedre med at de har det bra?

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

vi er FOR like! hilsen ts. Og nei, det blir ikke bedre når man får kjæreste, beklageligvis..

Anonymous poster hash: 3006d...135

[AnonymBruker]

Du treng ikkje ta medisin sjølv om du går til psykolog. Du kan få behandling hos psykolog uten å ta tabletter. Psykologen kan vere god å prate med, hjelpe deg å snu tankesett, sjå ting i eit anna perspektiv, gi deg meir forståelse for kva som skjer i kroppen din.

Eg ville i tillegg gått til fastlegen og fått sjekka B12, jern, stoffskifte og alt slikt for å vere sikker på at det ikkje er det som spiller inn.

Det treng ikkje nødvendigvis vere ein ekstern "grunn" til at du føler det sånn, men kan vere ubalanse i kroppen. Lykke til!

Tusentusen takk Skal få sjekket det. Takk for tips!

Anonymous poster hash: 3006d...135

[AnonymBruker]

Det kan være utrolig mye annet - nok til at jeg ikke blir å gjette meg fram på en spesifikk diagnose. Men det kan være årsaker som f.eks lavt stoffskifte, mangel på B12, og så videre. Og det er ingen enkel frittstående test hvor du krysser av på et ark på noen minutter som han påvise noe som helst innen medisin. Det er ikke slik det fungerer. Det er som sagt et metodisk måte å diagnosere psykiske problemer på.

Jeg betviler ikke at du føler det sånn, men vær åpen for at det ikke nødvendigvis er den spesifikke diagnosen du selv har gitt deg. Om du f.eks produsere for lite serotonin, så finnes det ren medisinsk hjelp - men dette er noe som må gjøres gjennom fagfolk.

Mennesker er veldig flinke til å bruke bitterhet og sinne som et skjold for andre følelser, av den grunn at de følelsene er enklere å håndtere enn veldig mye annet. Det er som regel spesifikke årsaker til at vi er lei, sur, trist eller sint. Noen gang klarer vi å finne ut av hva de tingene er og gjøre endringer, men enkelte ganger trenger vi hjelp til akkurat dette - her kommer i første omgang familie og/eller gode venner inn. Fører ikke det noen sted fordi du føler du ikke klarer å være så brutalt ærlig som du var i åpningsinnlegget ditt, så kan psykoterapi være en god løsning.

Hvis du innser du at det er et problem men fortsatt ikke vil gå aktivt inn for å løse det så blir det aldri bedre heller.

Takk for at du tar deg tid til å svare, og ja jeg er enig. Det verste med meg er at jeg har et veldig bra overblikk over meg selv. Jeg skal få sjekket b12 mangler og slikt dere har skrevet at jeg bør sjekke. Takk!

Anonymous poster hash: 3006d...135

[AnonymBruker]

vi er FOR like! hilsen ts. Og nei, det blir ikke bedre når man får kjæreste, beklageligvis..

Anonymous poster hash: 3006d...135

Skjelevenner?

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

[AnonymBruker]

Skjelevenner?

Anonymous poster hash: f19a0...cb2

sees på et mentalsykehus! Hehe, neida Huff. Livet er ikke greit til tider gitt.

Anonymous poster hash: 3006d...135