Forvirret stemor

[AnonymBruker]

Heisann,

Jeg sliter endel på hjemmefronten med samboeren sin sønn på fire år som han har fra tidligere. Jeg kan begynnte å si at jeg er utrolig glad i barn og har alltid vært det, og en av grunnen til at jeg og kjæresten flyttet tidlig sammen var fordi jeg ønsket å bli bedre kjent med sønnen hans og ta del i hans hverdag på den måte jeg kunne blande meg inn, men selvsagt på en måte ved at jeg står på sidelinjen, han har jo en mamma og en pappa, og det skal han alltid ha.

Problemet kommer inn at han henger litt etter i utviklingen som et barn på fire år skal. Ikke så moden av seg, dårlig i språk og generelt henger etter i utvikling. Han har endel problemer i barnehagen med blandt annet samspill med andre barn og litt sånne ting. Jeg har forsøkt å forstå han så godt jeg kan, også ved at jeg har jobbet i barnehage selv. Han kan bli veldig sint, og det tror jeg er fordi han ikke klarer å sette ord på ting. Så hver gang han blir sint, forsøker jeg å snakke med han og/eller la han få ha utbruddet sitt i fre og få roe seg ned.

Han er også veldig sjalu på faren og meg, etter vi ble sammen. Det har alltid vært dem på når de har hatt samvær, og plutselig kom jeg inn. Jeg forsøker at de får tid til å gjøre ting bare de to, og ta veldig hensyn til at det ikke var så lett for minstemann at jeg kom flyttende inn. Alikevel nå, 9 måneder etterpå sitter jeg (vi) med samme problemet. Han sliter mye med sjalusi, og hver gang jeg og kjæresten snakker eller kysser så kommer han "pappa, pappa, pappa" uten at det er noe.
Han er jo som sagt litt i alderen for å tøye grensene og slike ting, og lar faren ta seg av oppdragelse og grensesettingen, men jeg har han litt alene av og til og sliter da med at fireåringen skal ha respekt for meg. Hører ikke på meg og slike ting, og det er veldig kjedelig. Jeg forsøker bare å være snill , men tilbake får jeg bare frekke kommentarer og lite takknemlighet. Jeg vet han er fire, men tankene mine går litt rundt når det blir sånn.. Jeg føler jeg står med åpne armer hver eneste dag, men får bare slag i magen tilbake. Det føles litt sånn.
Kjæresten forstår meg til en viss grad, men ikke helt tror jeg. Jeg forsøker å snakke litt med han om det, men han blir lei seg over at det er sånn samtidig som det er lite han for gjort. Jeg kunne ønske han kanskje var litt tydligere at han skal høre på hva jeg sier også, og ikke bare pappaen sin for problemet dukker fort opp når jeg har han alene.

Jeg lurer egentlig litt på hva jeg skal gjøre, har dere noen tips? Er åpen for konstruktiv kritikk :-)

Anonymous poster hash: dbaa2...0aa

[AnonymBruker]

Problemene i forhold til modenhet og utvikling kan kanskje henge sammen med samlivsbruddet mellom mor og far? Hvor bor han fast? Har de 50/50 fordeling? Hvor lenge etter bruddet mellom foreldrene kom du inn i bildet? Hvorfor skal du være alene med ham? Og hvorfor i all verden forventer du takknemlighet fra barnet? Han er et lite barn, og handler deretter. Dere/far kan veilede ham, og legge til rette for at hverdagene skal bli enklere og hyggeligere, men dere kan ikke forvente all verden tilbake.

Anonymous poster hash: ec91b...279

[AnonymBruker]

Har barnet vært utredet med TRAS-skjema i barnehagen? Får det oppfølging av PP-tjenesten?

Jeg synes du høres ut som en flott stemor!

Anonymous poster hash: 43dc1...5e4

[AnonymBruker]

Nå kan ikke jeg veldig mye om barn, men... jeg tenker at han høres ut som et ganske normalt barn. At han henger litt etter i barnehagen bidrar nok til frustrasjonen hans, det har jeg sett selv da jeg jobbet i barnehage. Mest sannsynlig er det noe som gir seg etter hvert som han utvikler bedre språk. Angående å sette grenser tror jeg ofte det er en "evig" prosess hvor en ikke kan regne med resultater med en gang. Det er nok også viktig at faren sier klart fra at du også har rett til å bestemme (at han må høre på deg når dere er alene osv). Når det gjelder sjalusi, så bør dere kanskje la være å kysse og være veldig kjærester foran gutten? Noen barn har problemer med det, spesielt når det ikke er foreldrene som er sammen, og det synes jeg egentlig en kan respektere. Så er det viktigere å sette grenser når han maser om dere snakker sammen. Da må han jo lære å vente.

Anonymous poster hash: c7b12...3f4

[Gjest Marmot]

Å flytte sammen for å bli kjent med barnet er en dårlig løsning, barnet bør du kjenne godt før dere flytter sammen. Dere kunne løst det ved å være mye sammen, men f.eks. bare på dagtid, slik at barnet fremdeles opplevde tryggheten og gleden i å ha faren sin for seg selv mye. Men gjort er gjort.

At barnet er sjalu er helt normalt, og jeg gjetter utifra innlegget ditt at samboeren din ikke har 50-50? Om han har samvær annenhver helg f.eks. burde jo dere kunne la være å klenge på hverandre den tiden barnet er våkent.

Når det gjelder det å stå med åpne armer og ikke få igjen; sånn tror jeg det ofte er å være steforelder. Husk at barnet har ikke på noen som helst måte valgt deg, du er en inntrenger. Du må ikke ta det som en personlig fornærmelse, for det har lite med deg personlig å gjøre.