Hva er "det verste" med å ha 3 barn, ifht. 2?

[AnonymBruker]

Jeg synes i grunnen ikke det er mer slitsomt med tre i forhold til to. Nr 3 føyer seg bare pent inn i det livet man lever. Det er nr 1 som er verst, for det er da man legger om livet sitt. Det blir litt travlere, men også mer moro. Å bruke ferier som argument er litt rart synes jeg. For oss er det ikke de få ukene i året vi er på ferie som er avgjørende for hvor mange barn vi får. Annet enn at det koster for en ekstra flybillett tviler jeg på at vi merker særlig til prisøkning. Men vi reiser ikke på chartertur og foretrekker å leie feriehus framfor å bo på hotell, dermed påvirkes ikke prisen av hvor mange barn man har med, feriehuset koster det samme uansett.

Det er ikke noe problem å være bare to voksne på tre barn, for det/de eldste barna klarer jo mye selv, noe som hjelper veldig i hverdagen. Det er supert med tre barn, og for min del, siden jeg har ønsket meg tre, hadde jeg følt at familien ikke var komplett hvis vi stoppet etter to.

Veldig godt argument, det blir faktisk billigere å dra på ferie når man har tre i stedet for to. Notert!

TS

Anonymous poster hash: 94733...320

[Gjest åffårno]

For å ta med perspektivet ifht hvordan det er å forholde seg til familier som består av flere barnsom utenforstående, så kan jeg vel helt ærlig og litt kjipt si følgende:

Ikke alle foreldre innser at dette med å bli tilbudt/at andre ønsker gi avlastning/barnevakt osv synker betraktelig for hvert barn som kommer - spesielt når det bikker mer enn 2.

Og det er fælt å si; men det som jo er et koselig familiekaos for foreldrene selv, kan for endel andre oppleves som ekstremt slitsomt. Man liker jo barna, og det er sjarmerende - men det blir ekstremt mye støy, mas og igrunnen veldig lite kos og aller mest usjarmerende kaos å ha store familier på besøk/ha de med på diverse aktiviteter.

Kommer de alene/i par er det rett og slett større mulighet til å bli kjent med barna fremfor å bare observere kaoset som for foreldrene fremstår som "helt hverdagslig" når alle er samlet og hundre ting skal organiseres.

Man får rett og slett lite/ingenting ut av opplevelsen selv, fordi det avogtil bare er en eneste stor øvelse i å stoppe krangler/utøve logistikk/hvor i alle dager ble det av 3. eller 4. mann osv - altettersom dagsformen på ungene.

Det samme kan man selvsagt si om noen som har få, men mer krevende barn. Så dette kommer også an på aldersspredning/personlighet til barn/grensesetting hos foreldre osv.

Poenget mitt er mer; innse at det for endel blir mindre attraktivt å sitte barnevakt og ikke alltid føles like givende å ha store familier på besøk over lang tid.

Ikke fordi barna og voksne ikke er fine folk - men fordi det er bare så sinnsykt kaos, og det ikke alltid på en bra måte.

Det som foreldre selv blir vant til kan være en litt slitsom sjokkopplevelse for andre

Og det blir faktisk litt sur stemning fra enkelte når de innser dette, og de ser nok ikke helt at også andre enn de selv må forholde seg til de ekstra kaos flere barn "påfører" også andre i mange situasjoner.

Det er den brutale sannheten endel erkjenner når de store familiene er dratt hjem igjen.

Men for de foreldre som er innstilte på å stort sett være sosiale med egen kjernefamilie/andre storfamilier/har stålkontroll på logistikk og er godt fornøyd med å ordne alt selv/risikere at det blir mindre interesse for barnevakt osv - så går iallefall den delen bedre.

Jeg har bare vært borti enkelte som blir ufattelig skuffa, såre og nærmest sinte fordi omverden ikke lengre tar fullt hensyn til dem og deres X antall barn fordi "de har lyst på barnefri, da gjerne overnatting for alle/være sosiale/reise til utlandet/være med på alt".

Sikkert noen som blir veldig fornærma her, men med foreløpig 0 barn får jeg gjerne høre endel perspektiver jeg ikke tror alltid blir helt ærlig formidlet til de som selv har mange

[AnonymBruker]

....

Veldig enig med deg her! Har folk i familien som har tre barn, og det er et lite helvete å ha dem på besøk. Totalt kaos, og et lydnivå ut av en annen verden. Og de blir sure når andre ikke er enige i at dette er heelt normalt og bare koselig.

Det er faktisk et veldig godt argument for ikke å ha så mange. Men alle ser vel for seg at "våre barn blir jo ikke bråkete og spinnville, vi skal jo ha stålkontroll". Hører faktisk meg selv tenke det, men vet jo at det ikke er så lett.

TS

Anonymous poster hash: 94733...320

[Gjest åffårno]

Veldig enig med deg her! Har folk i familien som har tre barn, og det er et lite helvete å ha dem på besøk. Totalt kaos, og et lydnivå ut av en annen verden. Og de blir sure når andre ikke er enige i at dette er heelt normalt og bare koselig.

Det er faktisk et veldig godt argument for ikke å ha så mange. Men alle ser vel for seg at "våre barn blir jo ikke bråkete og spinnville, vi skal jo ha stålkontroll". Hører faktisk meg selv tenke det, men vet jo at det ikke er så lett.

TS

Anonymous poster hash: 94733...320

Jepp.

Nå kan dette være en "issue" uansett når man har små barn - det blir jo fort gråting og styring også da.

Problemet er bare at med mange barn i en familie så går aldri lydnivået og kaoset helt over - det er liksom livet ut

Det har også mye å gjøre med forskjellige personligheter å gjøre tror jeg - endel som drømmer om store familier får nok ekstra energi(eller blir iallefall ikke like negativt påvirket) av å organisere logistikk, av å ha en følelse av at "vi er mange her".

Men så er jo like mange helt omvendt, og det er jo de som må "betale prisen" på den negative siden når alle samles på en gang.

Utfordringen oppstår gjerne i situasjoner hvor man har ulike forventninger og ønsker - eksempelvis julefeiring.

Jeg synes det er innmari koselig med unger og litt småstyr, og plages ikke av en unge som griner litt - eller et par unger som krangler litt.

Men med mange barn blir det dette i tillegg til ekstra lydnivå, også gjerne hos foreldrene selv - og det er normen.

Så blir også de "andre" barna som vokser opp i mindre familier ekstra gira/stressede/grinete fordi de blir litt overstimulert eller ikke klarer helt tilpasse seg like bra - og så ender det ofte enten i et euforisk kaos eller ungebråk hele kvelden.

Og for de som egentlig drømmer om en rolig julaften hvor man rekker å pakke opp gavene rolig og faktisk kanskje smake på maten - eller kunne samtale/leke normalt rolig med barn fremfor å bare avverge at en uregjerlig skokk kverker hverandre så kaaaan det bli litt sånn "kan vi ikke feire for oss selv neste år/dra alene i dyreparken/gå i svømmehallen med det paret som har 1-2 rolige unger".

Nå synes jo jeg litt kaos er sjarmerende jeg da, i porsjoner - men jeg er ikke fullt så glad i alle forventningene som enkelte foreldre stiller ifht at alt skal kretse rundt deres barns behov "fordi vi er flest".

[Mafalda]

Ikke alle foreldre innser at dette med å bli tilbudt/at andre ønsker gi avlastning/barnevakt osv synker betraktelig for hvert barn som kommer - spesielt når det bikker mer enn 2.

Nei, men da er jo hovedproblemet manglende antenner hos foreldrene, egentlig.

Jeg synes det er rimelig opplagt at det er mer slitsom å sitte barnevakt for mange enn for ett eller to barn, og blir i grunnen litt overrasket over at det ikke er selvsagt. Men noen tenker kanskje ikke på den siden av saken?

Her er de eldste ungene så store at noe voldsomt hyl, skrik og kaos blir det jo ikke. Men uansett er det alltid såpass mye å organisere at vi særdeles sjelden ber om "barnevakt" til hele hurven. Husker ikke sist det skjedde, faktisk. De er mye sammen med besteforeldrene, men da en og en eller i mindre grupper- går på kino med bestemor, drar på hytta med bestefar, og da får de barna som er hjemme bonusen av å få oss foreldre mer for seg selv også. Men barnevakt, som i "nå vil mor og far ha fri og kose seg", den muligheten synker betraktelig når man går utover "normen" for antall barn. Tre barn vil jeg likevel tro går an å be andre om å passe innimellom, hvis de da ikke er av den spinnville typen (vi har hatt en ødelegge-julefeiring-kaos-fra-helvete-familie i vår krets også, hehe. De hadde riktignok bare to barn, men de laget et sånn vanvittig styr at det var et tiltak å ha noe med dem å gjøre i flere år...). Men sånn generelt er det jo overraskende mange som drar barnekortet ("Folk må tilpasse seg oss fordi vi har barn") overhodet, synes jeg- om det er ett barn, to, eller fire. Kanskje jeg er farget av min barnløse bestevenninne, som er dritlei kolleger som må ha fri til jul og gå tidlig fra kontoret, og fungere som gavemaskin og barnevakt for diverse venninner

Men man bør jo ha på seg brillene og se dersom det blir i overkant slitsomt for besteforeldre/barnevakter, og ha respekt for at jobben de må legge ned med tre er større enn den er med to. Og det kan innebære å utsette behovet for sosial omgang og par-ferier noen år. Hvis omstendighetene ikke ligger til rette for at noen har oppriktig lyst til å passe barna, så må man jo ta konsekvensen av det- ikke tvinge omgivelsene til å ta støyten for ens egne valg.

[AnonymBruker]

Hvis man velger bort samvær med noen på bakgrunn av antall barn er man ikke akkurat noen god venn.Og da er det egentlig like greit at man kutter vennskapet, så slipper barnefamiliene å bruke tid og energi på noen som ikke er verdt det.

Og så er det alltid så interessant å se hvordan barnløse ser på det å ha barn og hvordan de tror foreldre tenker. Det er ikke uten grunn foreldre er flittige brukere av uttrykket "å svelge kameler". Noe sier meg at åffårno kommer til å få noen hår i halsen de nærmeste årene.

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

[Gjest åffårno]

Hvis man velger bort samvær med noen på bakgrunn av antall barn er man ikke akkurat noen god venn.Og da er det egentlig like greit at man kutter vennskapet, så slipper barnefamiliene å bruke tid og energi på noen som ikke er verdt det.

Og så er det alltid så interessant å se hvordan barnløse ser på det å ha barn og hvordan de tror foreldre tenker. Det er ikke uten grunn foreldre er flittige brukere av uttrykket "å svelge kameler". Noe sier meg at åffårno kommer til å få noen hår i halsen de nærmeste årene.

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

Vel, Mafalda illustrerer forskjellen på foreldre med og uten forståelse ganske bra.

Og holder man seg i kategorien hun beskriver som de som innser et par ting så unngå man å anse alle andre som har andre behov enn en selv som "ikke verdt det" og "ikke noe å ta vare på".

Ingen har sagt noe om barnefamilier generelt eller barnløse, det er din helt grunnløse tolkning.

[AnonymBruker]

Nei, jeg forstår virkelig ikke hva du mener. Du sier jo rett ut at straks man har flere enn to barn så synker din interesse for å ha kontakt med og gjøre noe (f.eks. barnevakt) for denne familien og at du bevisst velger bort familier med mange barn framfor familier med få barn. Jeg forstår at NOEN barn KAN være bråkete og stressende, men jeg forstår ikke at det er antallet barn som har noe å si i dette. Bråkete barn er bråkete barn uansett hvor mange eller få søsken de har, og foreldre som forventer ekstra hensyn forventer det enten de har ett eller fire barn.

Jeg kjenner jeg øyeblikkelig får lyst til å sende store blomsterbuketter til alle vi kjenner, venner og familie, som inviterer oss og barna på alt, synes vi og barna er hyggelige å være sammen med (!), sitter barnevakt, drar på ferie med oss og/eller barna og i det hele tatt liker å ha oss i livene deres. Wow, vi må virkelig være en vidunderfamilie med eksepsjonelt snille, rolige, veloppdragne barn. Eller, nei, jeg tror vi bare har hyggelige, gode, rause, inkluderende, ekte venner.

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

[Gjest åffårno]

Nei, jeg forstår virkelig ikke hva du mener. Du sier jo rett ut at straks man har flere enn to barn så synker din interesse for å ha kontakt med og gjøre noe (f.eks. barnevakt) for denne familien og at du bevisst velger bort familier med mange barn framfor familier med få barn. Jeg forstår at NOEN barn KAN være bråkete og stressende, men jeg forstår ikke at det er antallet barn som har noe å si i dette. Bråkete barn er bråkete barn uansett hvor mange eller få søsken de har, og foreldre som forventer ekstra hensyn forventer det enten de har ett eller fire barn.

Jeg kjenner jeg øyeblikkelig får lyst til å sende store blomsterbuketter til alle vi kjenner, venner og familie, som inviterer oss og barna på alt, synes vi og barna er hyggelige å være sammen med (!), sitter barnevakt, drar på ferie med oss og/eller barna og i det hele tatt liker å ha oss i livene deres. Wow, vi må virkelig være en vidunderfamilie med eksepsjonelt snille, rolige, veloppdragne barn. Eller, nei, jeg tror vi bare har hyggelige, gode, rause, inkluderende, ekte venner.

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

Om du gidder lese det jeg skrev så sier jeg ikke JEG, men at "endel forteller meg".

Så da kan du kanskje kutte ut overdramatiseringen og å legge dette over på meg personlig

At jeg kan ha en viss forståelse for at mennesker har forskjellige behov og du synes det er uempatisk og "ikke verdt noe å ta vare på" får bare stå for din regning.

[AnonymBruker]

Hvis man velger bort samvær med noen på bakgrunn av antall barn er man ikke akkurat noen god venn.Og da er det egentlig like greit at man kutter vennskapet, så slipper barnefamiliene å bruke tid og energi på noen som ikke er verdt det.

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

For vår del er det nær familie, og noe man ikke kommer unna. Jeg gruer meg faktisk til hver jul fordi jeg vet at vi skal samles med alle disse ungene som bråker konstant. (Og nei, det er ikke så enkelt å kutte ut disse relasjonene). MIn store skrekk er å ende opp med å bli en slik familie som folk gruer seg til å ha besøk av.

TS

Anonymous poster hash: 94733...320

[Majott]

Uthevet skrift: Hææ..? Kunne ikke falt meg inn å tenke slik.

De andre argumentene kan jeg til en viss grad forstå, bortsett fra det siste. Om man leser for én, to eller tre, har det noe å si (så lenge de er noenlunde jevngamle)? Jeg vil si at det er en stordriftsfordel å kunne lese ei bok for tre tilhørere.

Mulig jeg er naiv, men må det være sånn? Hørte et foredrag hvor temaet var barn og organisert aktivitet, og at frileken forsvinner mer og mer. Kan man klare å begrense aktivitetene til en gang i uka pr. dag? Vi bor forresten på et sted hvor det ikke er alt for mange tilbud heller.

Vi er selvstendig næringsdrivende, og har fleksible arbeidstider, men det er mye jobb og ansvar. Mye mulig at barna må delta litt også, det tror jeg ikke de har vondt av egentlig.

Jeg finner liksom ikke de helt gode grunnene til at vi skal ha bare to unger, men det er det med overskudd til å ta seg av alle på en god måte som bekymrer meg litt.

TS

Anonymous poster hash: 94733...320

Mine unger hadde veldig mye frilek da de var små. Men jeg ser det har kommet mer og mer "krav" og forventning om at ungene er med på mye organiserte aktiviteter, noe som lett går utover frileken, og det å være ute og leke. Det synes jeg er synd, for de trenger den utviklingen frilek gir.

Selvsagt kan en (og bør) begrense fritidsaktiviteter, men et minimum bør de jo få være med på. Med alt annet som skal følges opp (jobb, husarbeid, lekser, møter og dugnader på skole eller i andre sammenhenger), så blir det mye likevel, også kommer fritidsaktiviteter på toppen med kjøring, dugnader osv. Og jo flere barn, jo mer tid tar faktisk det, selv om en begrenser det.

Når det gjelder det å ha mange barn, og at det blir kaos, så husker jeg en familie med 5 barn. Jeg kjente ingen som hadde mer veloppdragne og hjelpsomme barn enn de. Så det har ikke alltid med antall å gjøre hvor støyende og kaotisk hverdagen er.

[AnonymBruker]

Slike holdninger burde man egentlig informere om straks man treffer nye mennesker. "Hei. Du er veldig hyggelig, men hvis vi skal bli venner må du vite at da kan du ikke få mer enn to barn. Får du tre eller flere kommer jeg nemlig ikke til å gidde være så mye sammen med dere mer siden barna deres da blir så bråkete og usjarmerende. Håper det er greit for dere."

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

[AnonymBruker]

Slike holdninger burde man egentlig informere om straks man treffer nye mennesker. "Hei. Du er veldig hyggelig, men hvis vi skal bli venner må du vite at da kan du ikke få mer enn to barn. Får du tre eller flere kommer jeg nemlig ikke til å gidde være så mye sammen med dere mer siden barna deres da blir så bråkete og usjarmerende. Håper det er greit for dere."

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

Anonymous poster hash: d3e1f...d83

Vet ikke helt hvordan du kommer frem til dette, eller hvilke holdninger du sikter til. Folk med en skokk bråkete unger må jo kunne forstå at andre synes det kan bli litt mye? Jeg er faktisk redd for å plage andre med mine unger, enten jeg har to eller tre. De er så små at noen særlig oppdragelse er ikke noe stort tema foreløpig, så jeg vet ikke hvor enkelt det er.

TS

Anonymous poster hash: 94733...320