Gravid. Mannen lykkelig, jeg vil abortere.

[AnonymBruker]

Nå sitter jeg fint i det...

Har vært sammen med gubben i pluss minus fem år nå. Vi har alltid vært litt "meh" i forhold til å få unger - vi har selvsagt snakket om det, men det har liksom aldri blitt et særlig tema. Med tiden har jeg avfunnet meg mer og mer med at jeg ikke vil ha unger, og da snakker vi ikke at jeg sikkert ikke kommer til å få unger, men om at jeg aktivt ikke vil ha unger. Verken rasjonelt eller følelsesmessig. Babyprat er noe av det kjedeligste jeg vet om, jeg er ikke så fryktelig ansvarlig av meg, ei heller eier jeg særlig mye omsorgsfølelse for andre... Nei, jeg er virkelig ikke et morsemne, og det fungerer flotters for både meg og mannen. Trodde jeg.

For nå sitter jeg her og er gravid, og mannen ble i ekstase når vi fant det ut. Hadde følt meg sjuk og jævlig en stund så vi dro til doktoren - graviditet hadde ikke falt meg inn, ettersom jeg aldri har satt meg noe inn i hva det egentlig medfører, i og med at det aldri har vært tema for meg selv. Iallfall konstaterte doktoren at joda, jeg var gravid, og gubben lyste nærmest opp rommet. Tydeligvis har pappahjertet hans vokst med tiden...

Vi har ikke riktig fått snakket skikkelig om det enda, jeg har ikke akkurat utvist den voldsomme entusiasmen, men han går rundt i sin egen pappaboble og avfeier det sikkert med at jeg bare trenger litt tid på meg. Problemet er at jeg ikke vil ha unge, verken nå eller senere, og jeg gidder simpelthen ikke gå gjennom med noe svangerskap for deretter å adoptere barnet bort til et liv i uvisshet. Det er helt uaktuelt for meg å få barn og jeg er sikker på at jeg vil abortere fosteret.

Men hvordan i faens helvete tar jeg dette opp med ham? Han svever rundt på en rosa sky! Tidligere ville det ikke vært noe problem for meg å si rett ut at jeg ikke vil gå gjennom med svangerskapet, men det er grusomt å se ham så lykkelig og vite at jeg ikke kommer til å unne ham den gleden. Det er så ille at jeg har vært inne på tanken om å abortere det og deretter skjule det som en spontanabort, men det strider meg midt imot. Jeg vet det er feil, men kan hende det ville vært mest skånsomt?

Så det jeg lurer på er: Har noen her vært i en lignende situasjon? Noen som har innspill på hvordan jeg kan legge det frem? Jeg gruer meg så inderlig til å ta det opp, han kommer til å bli knust, og jeg vet ikke hvordan forholdet vårt videre kommer til å gå. Jeg elsker ham mer enn jeg elsker meg selv og jeg ville gladelig kappet av en arm for ham. Men jeg kan ikke gi ham et barn, verken for min egen eller barnets skyld.

Beklager om dette ble rotete... Dere som vil komme med moralisme og formaninger om at jeg kanskje endrer mening; pigg av.

Anonymous poster hash: d40b0...b40

[Gjest FuturePrimitive]

Snakk med han? Kan dere ikke snakke sammen?

Om dere ikke engang kan snakke om noe så viktig og prekært, så har dere i hvert fall ingenting dere skal ha med et barn å gjøre. Om du elsker han så mye, og dere har et så fantastisk forhold som du gir uttrykk for, så burde jo denne diskusjonen funnet sted sekundet etter at dere gikk ut av legekontoret. Dere har et kommunikasjonsproblem først og fremst.

Endret 26. oktober 2013 av FuturePrimitive

[AnonymBruker]

Snakk med han? Kan dere ikke snakke sammen?

Om dere ikke engang kan snakke om noe så viktig og prekært, så har dere i hvert fall ingenting dere skal ha med et barn å gjøre. Om du elsker han så mye, og dere har et så fantastisk forhold som du gir uttrykk for, så burde jo denne diskusjonen funnet sted sekundet etter at dere gikk ut av legekontoret. Dere har et kommunikasjonsproblem først og fremst.

Duh... Det stiller seg litt annerledes når dere begge har hatt en "meh"-holdning til unger gjennom alle år, og at mannens reaksjon til din graviditet plutselig er å hoppe i taket av glede. Da gjør det ikke noe at forholdet tidligere har gått på skinner - noe såpass grunnleggende for et forhold har veltet om, og konsekvensene kan bli store. Jeg kan tvile på meg selv på mange punkter, men jeg vet at jeg har all rett til å nøle når mannen min plutselig er mer lykkelig enn jeg noengang har gjort ham, og jeg ikke kan unne ham den videre.

Jeg skal selvsagt snakke med ham. Spørsmålet er bare hvordan. Hvordan forteller man den man elsker at man vil drepe det som kunne blitt barnet deres?

Anonymous poster hash: d40b0...b40

[AnonymBruker]

TS over, forresten.

Om noen flere vil kritisere det elendige forholdet mitt og fortelle meg at jeg selvsagt må snakke med ham, spar kreftene.

Anonymous poster hash: d40b0...b40

[AnonymBruker]

Men jeg lurer på hvorfor du absolutt ikke vil ha barn også da? Jeg mener det at når man har en stabil inntekt og sånn, så bør man ikke ta abort uten å tenke på det. Det er tross alt ikke bare og bare.

Du må også huske på at en del kvinner får psykiske problemer etter en abort. Jeg høres ut som den abortmotstanderen her, men jeg mener du må tenke deg om to ganger ihvertfall.

Det er likevel viktig at du også ikke bør gå gjennom et svangerskap om du absolutt ikke vil det, så her er det viktig å vektlegge begges meninger.

Anonymous poster hash: f452c...8bf

[AnonymBruker]

Fortell ham det så fort som mulig. Vi vet jo ikke hvordan relasjonen deres blir, men ikke la ham glede seg og tro på papparollen lengre enn nødvendig.

Anonymous poster hash: 47189...600

[AnonymBruker]

Du må også huske på at en del kvinner får psykiske problemer etter en abort. Jeg høres ut som den abortmotstanderen her, men jeg mener du må tenke deg om to ganger ihvertfall.

Anonymous poster hash: f452c...8bf

TS må bestemme over egen kropp, påstanden om psykiske problemer må du dokumentere med nøytrale kilder.

Anonymous poster hash: 47189...600

[AnonymBruker]

Amathea?

Anonymous poster hash: c12af...005

[Gjest FuturePrimitive]

Duh... Det stiller seg litt annerledes når dere begge har hatt en "meh"-holdning til unger gjennom alle år, og at mannens reaksjon til din graviditet plutselig er å hoppe i taket av glede. Da gjør det ikke noe at forholdet tidligere har gått på skinner - noe såpass grunnleggende for et forhold har veltet om, og konsekvensene kan bli store. Jeg kan tvile på meg selv på mange punkter, men jeg vet at jeg har all rett til å nøle når mannen min plutselig er mer lykkelig enn jeg noengang har gjort ham, og jeg ikke kan unne ham den videre.

Jeg skal selvsagt snakke med ham. Spørsmålet er bare hvordan. Hvordan forteller man den man elsker at man vil drepe det som kunne blitt barnet deres?

Anonymous poster hash: d40b0...b40

Hvordan? Du sier dere må snakke. Du begynner å gråte, forteller ham at du ikke er klar, ikke vil, og at det ikke går. Er han denne fantastiske mannen din, så respekterer han det. Så vet jo du nå at mannen din som du trodde du var "meh" sammen med, har forlatt ditt "meh"-standpunkt. Nå er det bare du som ikke vil ha barn..

[Trapp]

Dere som vil komme med moralisme og formaninger om at jeg kanskje endrer mening; pigg av.

Håper ikke du tolker dette som moralisme og formaninger, men det er en del ting i innlegget ditt som lyser av dårlig selvbilde. Syns det er dumt dersom du gir avkall på noe som kunne ha blitt fint bare fordi du av forskjellige årsaker ikke tror du er "god nok". Og så føler jeg med typen din, som har lyst på ungen, men som til syvende og sist ikke har noe han skulle ha sagt i denne saken.

Det er heller ikke sånn at man behøver å mase om babyer, flytte ut på landet og kjøpe seg hus med hage og gjerde rundt, slutte å leve og bli fullstendig patetisk bare fordi man har barn. Jeg vet man fort kan få det inntrykket når man ser rundt på andre foreldre som gjør mye ut av seg, men sånn trenger det ikke å være.

Sånn. Det var egentlig alt jeg ville si. Håper det ordner seg for dere begge.

[Labbefrøken]

Det kan jo hende han faktisk klarer å overbevise deg hvis du snakker skikkelig ut med han. (Unnskyld )

Men jeg trur ikke dere har noen fremtid sammen desverre dersom du ikke vil ha barn, han har nå kjent på lykken og kommer nok til å ville ha en unge.

[AnonymBruker]

TS her...

Jeg er sikker i min sak om at jeg vil abortere. Ja, det kan hende jeg får noen påkjenninger av å abortere, men når alternativet er å bringe frem en faens unge blekner liksom de bekymringene litt.

Hvordan? Du sier dere må snakke. Du begynner å gråte, forteller ham at du ikke er klar, ikke vil, og at det ikke går. Er han denne fantastiske mannen din, så respekterer han det. Så vet jo du nå at mannen din som du trodde du var "meh" sammen med, har forlatt ditt "meh"-standpunkt. Nå er det bare du som ikke vil ha barn..

"Denne fantastiske mannen min"? Selvsagt synes jeg han er fantastisk, men det betyr ikke at han er en overbærende kladd som alltid stryker med medhårs og gjør det som rasjonelt sett (eller sett fra mitt perspektiv) er det beste å gjøre.

Håper ikke du tolker dette som moralisme og formaninger, men det er en del ting i innlegget ditt som lyser av dårlig selvbilde. Syns det er dumt dersom du gir avkall på noe som kunne ha blitt fint bare fordi du av forskjellige årsaker ikke tror du er "god nok". Og så føler jeg med typen din, som har lyst på ungen, men som til syvende og sist ikke har noe han skulle ha sagt i denne saken.

Det er heller ikke sånn at man behøver å mase om babyer, flytte ut på landet og kjøpe seg hus med hage og gjerde rundt, slutte å leve og bli fullstendig patetisk bare fordi man har barn. Jeg vet man fort kan få det inntrykket når man ser rundt på andre foreldre som gjør mye ut av seg, men sånn trenger det ikke å være.

Sånn. Det var egentlig alt jeg ville si. Håper det ordner seg for dere begge.

Det handler ikke om at jeg ikke føler meg god nok for å bli mor, det handler om at jeg ikke er skikket til det - som person, fra et rasjonelt ståsted, så objektivt som jeg kan få det - og om at jeg ikke vil. Jeg er fullt klar over at man ikke trenger å følge et visst levesett for å ha unger. Det er fremdeles uaktuelt for meg.

--

Greia er at han ser på barnevogner mens jeg ser på abortklinikker. Jeg kommer til å knuse ham fullstendig ved å ta abort, og det trenger jeg litt tid på å forberede - vi har vært sammen i flere år, det er ikke bare-bare å rive ham i stykker, etse delene i syre, kjøre over dem med bulldoser, og fore dem til en pitbull som deretter gulper dem opp...

Kan dog prøve å være litt mer konkret. Hvis dere var mannen, hvordan ville dere foretrukket å få det lagt frem? Kort og enkelt, "a clean break" som de sier, eller mer rolig og taktfullt? Jævlig kommer det til å bli uansett, men jeg trenger ikke gjøre det verre enn nødvendig og akkurat nå vet jeg verken ut eller inn.

Anonymous poster hash: d40b0...b40

[AnonymBruker]

TS må bestemme over egen kropp, påstanden om psykiske problemer må du dokumentere med nøytrale kilder.

Anonymous poster hash: 47189...600

Jeg har ikke sagt noe annet jeg. Som sagt så er jeg ingen abortmotstander, men jeg får da lov til å mene at det er noe man virkelig bør tenke gjennom? Det betyr ikke at jeg ikke mener at TS skal bestemme over sin egen kropp. I mott forhold tar vi avgjørelser sammen da, men skjønner at det ikke funker sånn i alle forhold. Så om jeg hadde blitt gravid, så hadde vi sammen funnet ut om vi ville tatt abort eller beholdt fordi jeg faktisk ikke kunne blitt gravid uten han og at han er 50% av fosteret, selv om det er i min kropp. Og det er da ikke så galt å mene det?

http://www.aftenbladet.no/meninger/article532927.ece#.Umxas_kvXuw

Anonymous poster hash: f452c...8bf

[Labbefrøken]

Først og fremst er det viktig at du snakker med han om det så fort som mulig. Jo lengre tid du bruker jo lengre har han ventet på og begynt å knytte seg til tanken på baby.

Rolig og taktfullt helt klart.

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg hadde foretrukket at du sa i fra det øyeblikk jeg sa at "dette gleder jeg meg til!". Alt etter det ville jeg sett på som svikefullt - at du ikke sa i fra. Hadde følt meg som verdens største tulling, fjomp, fjols. Her har jeg gått og gledet meg i dagesvis, ukesvis..fortalt gutta osv. Også får jeg høre at dama mi samtidig har gått å sett etter abortklinikk.

Kort sagt; Fortell ham det NÅ du..clean, innbakt i søtpotet..samme faen for meg.

[AnonymBruker]

TS...

Han kommer hjem nå om ti minutter. Skal prøve å snakke med ham da. Ønsk meg lykke til...

Anonymous poster hash: d40b0...b40

[Trapp]

Kan dog prøve å være litt mer konkret. Hvis dere var mannen, hvordan ville dere foretrukket å få det lagt frem? Kort og enkelt, "a clean break" som de sier, eller mer rolig og taktfullt?

Hadde ikke vært så nøye hvordan det ble lagt fram. Det viktigste ville vært at også jeg ble lyttet til og hørt, at jeg ble forklart på en grundig måte hvorfor det er som det er, at jeg fikk sjansen til å forsøke å overbevise deg om noe annet og at det var rom for både krangling og amper stemning. Det verste ville være å bare bli avspist med en "sånn blir det, ferdig med den saken og basta bom".

[Labbefrøken]

TS...

Han kommer hjem nå om ti minutter. Skal prøve å snakke med ham da. Ønsk meg lykke til...

Anonymous poster hash: d40b0...b40

Lykke til

[AnonymBruker]

Eg har alltid tenkt at reglene rundt abort burde endres til at den som vil beholde barnet får bestemme. Syntes utrolig synd på mannen din som kan komme til å miste barnet sitt uten å ha noko han kan seie på det. Det er så sårt for de som spontanaborterer og eg vil tro det må være enda verre om ein føler partneren er skuldig i det. Om du velger å abortere men late som om det var naturlig har eg ikkje noko anna å seie enn at det er enda meir egoistisk enn å såre han med å være ærlig. Han fortjener å vite at du ikkje unner han den lykken, og han har rett til å velge sjølv om han kan fortsette eit forhold til tross for dette. Syntes i det minste du burde la han få beholde barnet, du trenger nødvendigvis ikkje å ta del i det. Om eg skal være heilt ærlig syntes eg du høyrest litt egoistisk ut som ikkje gidder å bære fram eit barn. Framtida til barnet er like uvisst om du oppdrar det sjølv eller adopterer det vekk. Verdien av eit menneskeliv burde være større enn verdien av forutsigbarhet... Beklager om det er skrivefeil her, eg er veldig trøtt. Så trøtt at eg ikkje klarer å motstå fristelsen til å være ærlig om kva eg meiner. Lykke til, eg håper du våger å ta denne samtalen med mannen din, og håper dere kan bli ein trygg og god familie saman.

Eit forslag til korleis du kan begynne samtalen: eg trudde me begge var på samme plass og ikkje ville ha barn, men det er tydelig at du er mykje gladere over dette enn det eg er...

Anonymous poster hash: 3ea0d...ca1

[AnonymBruker]

Jo fortere du forteller det jo bedre tenker jeg. Ikke tenk så mye på hvordan du legger det frem. Det kommer jo, som du selv sier, til å knuse han fullstendig. Sett deg ned med han og fortell at du ikke ønsker barn verken nå eller senere. Ikke dra det ut og gi han håp om at du kanskje endrer mening, når du allerede har bestemt deg. Kort og konsekvent. Så kan dere prate frem og tilbake etter det igjen.

Anonymous poster hash: 1f85b...d8c