Han vil ikke jobbe - bli i forholdet?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 23år snart ferdig utdannet og har i det siste fundert mye over min livssituasjon. Det store spørsmålet er om jeg skal fortsette med forholdet eller ikke.

Jeg og min kjære har vært i lag i over 4år og vi har for et halvt år siden flyttet opp til hans familie(liten by 4 timer unna min hjemby), tidligere har vi bodd i en storby langt unna begges familie.

Problemet er at vi har vokst mye fra hverandre i interesser og hverdagslivet generelt. Han har fortsatt aldri hatt en jobb og heller ikke fullført vgs (han er 25år). Han lovte å finne seg jobb da vi flyttet opp til familien hans, men det virker som om han er for komfortabel med å nav'e (både jeg og hans familie har mast, motivert og oppmuntret til at han skal ønske å jobbe).

Han er en utrolig snill gutt og vi har delt mye sammen, både opp og nedturer. Men jeg har innsett de siste åra at han bare blir sittende mer og mer forran pcen, gjør ingenting hjemme og har få relasjoner.

Jeg ønsker meg en parter som hjelper til, tar ansvar, er stabil, har en jobb(hva som helst). Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kan vente på at han skal "vokse opp".

Håper det er noen her inne som kan komme med noen råd/erfaringer?

Anonymous poster hash: 24259...586

[Mystico]

Jeg skjønner ikke hva som er attraktivt med en mann (er mann selv) som ikke jobber. Greit om det er medisinske grunner. Men han typen din er jo bare en gjennomført dass og latsabb.

Du føler du har det fint, men det er fordi du ikke vet bedre.

KG style: DUMP HAN!

Da får han seg en aha opplevelse, kanskje det blir noen baller på han med tiden.

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en slik person en gang, vi var sammen i 2år, han var 23 og ville ikke jobbe.
Tok bare imot fra nav, jeg maste etterhvert hull i hodet på han, det samme med familien.

Til slutt gadd jeg ikke mer, pakket sakene, og dro.

Anonymous poster hash: b5c1f...3fe

[Ruby_Tuesday]

Tror faktisk at jeg aldri kunne vært sammen med noen med så lav arbeidsmoral og null ambisjoner i livet. Som TLC sang: i don´t want no scrub!

Endret 7. november 2013 av Ruby_Tuesday

[Lea2]

Jeg tror jeg hadde gitt ham et ultimatum i alle fall. Min erfaring er at folk som ikke gidder å jobbe heller ikke endrer seg, så lenge pengene kommer inn fra andre steder. Det kan selvsagt være en mulighet for at han får opp øynene om han mister noe han er glad i. Om han derimot ikke bryr seg om at han er i fare for å miste deg, så har du jo svaret uansett.

[AnonymBruker]

Jeg kunne aldri vært sammen med en slik mann, men folk er forskjellige. Det skal sies at jenter jeg kjenner som har vært med slike menn har endt opp miserable.

Du vil ikke kunne bygge et liv med en slik mann - han vil alltid holde deg tilbake. Du lever kun en gang, vil du virkelig kaste bort dine viktigste år (utvilingsmessig) på en mann som bare "er der"?

Hvis du møtte han idag og dere ikke hadde fortiden mellom dere, hadde du falt for ham?

Anonymous poster hash: 907c1...e87

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri blitt sammen med en sånn person i utgangspunktet.

Anonymous poster hash: f0742...b1c

[Gjest Violetta]

I dag vil han ikke jobbe. I morgen får dere barn som han ikke gidder å ta seg av.

Det er bedre at du ser det nå enn etter at det har kommet barn inn i bildet.

Endret 26. oktober 2013 av Violetta

[Usikker90]

Tusen takk for svar!

Ja, har vært inne på tanken om å gå fra han lenge, men det er sikkert sant som du sier Mystico, at jeg føler jeg har det fint, men at jeg ikke vet bedre...

Da vi ble i lag, tenkte jeg ikke over at han ikke jobbet siden jeg selv studerte, og var gamer selv.

Alt ble veldig tydelig da jeg selv forsto at ikke livet dreide seg om dette for en 2års tid siden. Men jeg må si at når jeg leser svarene deres så blir jeg litt overrasket at jeg faktisk er sammen med en som ikke jobber når jeg selv springer som en idiot mellom studier og flere jobber, hjelper familien osv. og han bare sitter der.

Jeg forstår bare ikke hvorfor jeg elsker ham, når han er som han er...

[Gjest Wilhelmine]

Jeg hadde nok ikke klart å være sammen med noen som ikke gadd å jobbe. En ting er det å motta penger fra Nav hvis man er syk eller det er årsaker til at man ikke kan jobbe, men folk som KAN jobbe og som ikke forsøker å få seg en jobb (og forsøker hardere enn å sende en søknad i halvåret), nei, det hadde nok ikke gått.

[Gjest Lille-pus]

Men.... hva lever han av da ?

Hvordan kommer maten på bordet, hvordan betales boutgifter og strøm?

Jeg forstår ikke helt tror jeg....

[Athene]

Jeg hadde definitivt dratt. For meg er ambisjoner og arbeidsvilje egenskaper jeg setter veldig høyt. Og sannsynligheten for at han plutselig skal snu om og bli den du vil han skal være er lav.

[AnonymBruker]

Han lovte å finne seg jobb da vi flyttet opp til familien hans, men det virker som om han er for komfortabel med å nav'e (både jeg og hans familie har mast, motivert og oppmuntret til at han skal ønske å jobbe).

Herregud, det der er så taperaktig at jeg finner ikke ord. Forbanna snyltepikk. Og det kan du godt hilse ham og si.

Dump, så klart.

Anonymous poster hash: 9e9b4...1d6

[Gjest Miranda2011]

Jeg er ei jente på 23år snart ferdig utdannet og har i det siste fundert mye over min livssituasjon. Det store spørsmålet er om jeg skal fortsette med forholdet eller ikke.

Jeg og min kjære har vært i lag i over 4år og vi har for et halvt år siden flyttet opp til hans familie(liten by 4 timer unna min hjemby), tidligere har vi bodd i en storby langt unna begges familie.

Problemet er at vi har vokst mye fra hverandre i interesser og hverdagslivet generelt. Han har fortsatt aldri hatt en jobb og heller ikke fullført vgs (han er 25år). Han lovte å finne seg jobb da vi flyttet opp til familien hans, men det virker som om han er for komfortabel med å nav'e (både jeg og hans familie har mast, motivert og oppmuntret til at han skal ønske å jobbe).

Han er en utrolig snill gutt og vi har delt mye sammen, både opp og nedturer. Men jeg har innsett de siste åra at han bare blir sittende mer og mer forran pcen, gjør ingenting hjemme og har få relasjoner.

Jeg ønsker meg en parter som hjelper til, tar ansvar, er stabil, har en jobb(hva som helst). Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kan vente på at han skal "vokse opp".

Håper det er noen her inne som kan komme med noen råd/erfaringer?

Anonymous poster hash: 24259...586

Han lever på NAV? Arbeidsledighetstrygd er jo bare for to år? Men uansett, dere er på helt forskjellige stadier, du utdanner deg, han gidder ikke jobbe. Dette vet du nok ikke går i lengden. Du bør gi han et ultimatum, enten får han seg jobb, han utdanner seg eller du går.

[Usikker90]

Takk for svar!

Jeg forstår heller ikke hvordan det er mulig å nav'e så lenge. Han har fått ulike muligheter, men ikke tatt dem fordi han mener han er bedre enn det.

Han får også en del penger av foreldra( som ikke hjelper på motivasjon)

[Trapp]

Takk for svar!

Jeg forstår heller ikke hvordan det er mulig å nav'e så lenge. Han har fått ulike muligheter, men ikke tatt dem fordi han mener han er bedre enn det.

Han får også en del penger av foreldra( som ikke hjelper på motivasjon)

Flott. Så ikke bare er han en nav'er, men han er også en arrogant nav'er som pisser på alle som tjener til livets opphold i jobber de kanskje ikke syns er verdens mest spennende. Det irriterer fettet av meg at deler av min lønn blir trukket for å fø på sånne mennesker som det. Håper han får AIDS og dauer.

[Gjest Lille-pus]

TS, du spør oss om du skal bli.

La meg spørre deg om hvorfor du synes du skal bli....

[Usikker90]

TS her.

Hvorfor jeg skulle bli ja... Jeg har prøvd å finne ut hvilke følelser jeg har for ham. Tenker kanskje jeg ser på ham som en sønn/bestevenn og derfor ikke vil miste ham?

For jeg forstår ikke selv hvorfor jeg synes det er så vanskelig å gå fra ham, når han ikke gir meg noe annet enn "å være der"

[Gjest Lille-pus]

TS her.

Hvorfor jeg skulle bli ja... Jeg har prøvd å finne ut hvilke følelser jeg har for ham. Tenker kanskje jeg ser på ham som en sønn/bestevenn og derfor ikke vil miste ham?

For jeg forstår ikke selv hvorfor jeg synes det er så vanskelig å gå fra ham, når han ikke gir meg noe annet enn "å være der"

Jeg tenker på om du føler ansvar for ham... du har viljen og drivet til å 'komme et sted', en glød i utdannelse... et løp du ser for deg...

Og kjenner kanskje på et feilforstått ansvar overfor ham som ikke har noe nå...

En følelse av omsorg, men ikke elskov som overfor en likestilt kjæreste og samboer.

Noe med vanen og med å vite hva du har.... det er lenge siden du stod alene på egne ben... med bare deg selv å ha ansvaret for...

Kanskje det beste for dere begge er at du går videre i livet ditt?

Jeg har ikke fasitsvaret ditt... jeg bare tenker litt løselig på en lørdagskveld...

[Gjest Elseby13]

Bli hos ham. Om ti år vil du se hvor moro det er å dra skuta alene med 2-3 barn i tillegg.