Problemer med følelsene, men vil ikke skilles

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift med mannen min i 15 år og vi har to tenåringsbarn. Mannen min er snill, ansvarsfull, intelligent og morsom, jeg har ingenting å klage på. Han elsker meg og barna og han støtter meg i alt jeg gjør. Det er jeg som er problemet. Jeg har aldri vært ordentlig forelsket i ham, men er glad i ham. Jeg har hatt mange forhold tidligere, og hver gang har forelsken min gått over når det har blitt et forhold. Kun en gang har jeg opplevd varig forelskelse, og det var i et forhold der kjæresten min ikke var forelsket i meg, men "likte" meg godt. Dette forholdet varte i lang tid og jeg var fullstendig besatt. Det var ødeleggende for meg og jeg klarte ikke å fungere med verken studier eller jobb på den tiden. Til slutt kom jeg ut av forholdet, og slet med en altoppslukende kjærlighetssorg. Traff så mannen jeg er gift med og kastet meg inn i dette forholdet. Det var fantastisk å føle seg elsket etter flere år med fortvilelse og usikkerhet. Mannen min var stormende forelsket i meg, og jeg flyttet inn til ham etter et par måneder. Nå er vi altså gift og har to barn. På utsiden er alt bra, men på innsiden sliter jeg i perioder med usikkerhet. Jeg har jo aldri opplevd gjensidig forelskelse over tid, og tenkte den gangen at hvis jeg ikke slår til med min nåværende mann kommer jeg til å forbli alene. Er dette normalt? Jeg sliter fordi jeg ikke føler lidenskap, samtidig som jeg ikke tror det er mulig for meg å oppleve dette siden jeg aldri har vært forelsket i en som er forelsket i meg. Egentlig trenger jeg støtte på at jeg blir der jeg er, at det er greit å bære "feig" og ikke bryte ut av tryggheten for kanskje å finne den store kjærligheten. Jeg skulle ønske jeg slapp disse tankene og den slitsomme tvilen. Jeg kan ikke dele disse tankene med mannen min, for jeg vil absolutt ikke såre ham? Så hva gjør jeg??

Hilsen K.

Anonymous poster hash: fb1b6...5fb

[Gjest Elseby13]

Du er utakknemlig, vær glad for det du har. Og hvis du begynt å sikle på en kjekkas på jobb: du vet hva du har men ikke hva du får.

Hva med å jobbe litt for romantikken, for følelsene? Sett av tid i hverdagen, til å pleie hverandre, til å være kjærester.

[Anglofil]

Spørsmålet jeg stiller meg er vel heller: elsker du ham? I mine øyne er det dét som faktisk teller. Forelskelsen er noe jeg ser på som en slitsom og intens periode i starten av et forhold, som da gjerne går over til kjærlighet etter en stund.

Du skriver at du er glad i ham. Det er jo flott, men mener du da glad i ham som at du er glad i ham som en venn, eller er det glad i ham som din mann, som du ikke vil leve uten? Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår "higet" etter denne altoppslukende forelskelsen, men så ser jeg på den som forferdelig slitsom og vanskelig. Det er en lettelse å føle en sterk kjærlighet til et annet menneske uten å ha denne forelskelsen hengende over seg.

Du må rett og slett ta et valg over hva som faktisk er viktig for deg, og få klarhet i hva du faktisk føler. Ingen jeg kjenner, som har vært gift i mange år, går rundt og er konstant forelska. Samtidig handler det mye om hva man selv forventer og hvordan man velger å takle en situasjon: hvis du faktisk elsker ham og tenker på ham som din livspartner, trenger du da denne forelskelsen? Er ikke det da som å titte over på andre siden av gjerdet fordi det kan virke litt mer spennende? Og du skrev jo det selv: det var slitsomt. Men er det virkelig noe du vil ha tilbake? Er det verdt det?

Disse spørsmålene kan kun du svare på.

Forøvrig, jeg kan få "forelskafølelser" for mannen min, men helt personlig hadde jeg aldri orket å gå rundt og føle det slik hele tiden. Og når du beskriver en slik mann som du gjør så tenker jeg at du kanskje heller bør flytte fokuset ditt over på alt det du faktisk har, framfor alt du ikke har. Og er ikke det nok for deg så bør du bryte. Mannen din fortjener en som elsker ham tross alt.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Hadde akkuratt på samme måte som deg. Men jeg gjorde den største tabben i mitt liv, jeg gikk fra han...og det angrer jeg helt j.. på. Var sammen med han i 10 år. Det var ingen stor forelskelse fra min side. Hadde vært gjennom noen drittsekker og det var deilig endelig å treffe noen som var oppriktig glad i meg. Men så kom hverdagen, jeg kjente mangel på følelser, drømte om den store kjærligheten, så jeg bestemte til slutt å flytte.

Og hva sitter jeg med nå? Jeg bor alene, ingen venter på meg hjemme. Jeg legger meg alene og står opp alene. Jeg gruer meg når kl nærmer seg fire og jeg må dra hjem fra jobb. Jeg må forte meg ut av matbutikken for jeg får klump i halsen fordi jeg hadler kun for meg selv. Og når kommer den store kjærligheten? Kommer den i det hele tatt? Jeg må jo begynne helt fra starten. Hvor mange frosker skal jeg kysse igjen før jeg treffer prinsen...Egentlig hadde jeg alt. Kjærlig, snill, omtenksom mann, kjempehyggelige svigerforeldre. Allikevel brukte jeg all min energi til å fokusere på det som manglet og jeg tok det jeg hadde, for gitt. Nå sitter jeg på bar bakke og ikke vet hva jeg skal gjøre med livet mitt.

Så tenk nøye, lær av andres feil. Det er lett å ødelegge men vanskelig å bygge nytt. Det er mye man kan gjøre for å få mere liv i forholdet. Spis romatiske middager, gå ut, reis på korte og lengre turer sammen, finn en felles hobby, treff venner og familie. Prøv å få mer spenning i hverdagen generelt. Løft blikket, se deg rundt. Hvor mange menn av de du kjenner du synes er bedre enn mannen din? Du vil fort finne ut at det er ganske få menn, du ville beskrevet slik som mannen din. De beste er allerede opptatt, de som er igjen er ikke verdt å bruke tiden på Lykke til

Anonymous poster hash: f8cac...dc5

[Steinar40]

Hvorfor tror folk at forelskelse og kjærlighet har noe med hverandre å gjøre?

[Krinoline]

Min største feil i livet var å oppløse et 10 år langt forhold og ekteskap. Jeg ville ut. Feilen vi gjør er å stole på øyeblikkets følelser, enten man er forelsket eller hvis "alt" etter noen år er håpløst i en periode. Følelser er flyktige og hvis vi står i det, i valgene våre, i gode og dårlige tider, vinner man. Det er min erfaring.

We're not broken just bent

And we can learn to love again

Heia dere!

[Gjest åffårno]

Jeg synes det høres fryktelig trist ut å skulle akseptere at man ikke har genuine følelser for en livspartner, og aldri skal føle noen former for lidenskap.

Spørsmålet er jo ikke så mye om du evner føle det, spørsmålet er mer hva dere har gjort til nå sammen for å oppleve det?

Om livet kun handler om vennskap, samtaler om hverdagslige ting og logistikk, og alt bare er "helt greit" så blir det jo aldri noe mer enn det heller.

Om dere begynner å arbeide for å avogtil utfordre hverandre mentalt, emosjonelt og seksuelt så kan det jo hende du ser noen sider hos ham som overrasker deg positivt på måter du ikke hadde tenkt. Og visa versa.

Gjør det ikke det så har dere iallefall forsøkt, kanskje i motsetning til nå?

Det er fint og flott å ha det trygt - men det går faktisk an å blande inn litt spenning og lidenskap inn og avogtil.

[Teethgrinding]

Innrøm det: Du kjøpte kjærligheten til en du ikke elsker for å slippe å være alene. Moralsk forkastelig. Sett deg to sekunder inn i situasjonen til mannen din. Hva tror han føler i hjertet dersom han leste innlegget ditt?

[Steinar40]

Innrøm det: Du kjøpte kjærligheten til en du ikke elsker for å slippe å være alene. Moralsk forkastelig. Sett deg to sekunder inn i situasjonen til mannen din. Hva tror han føler i hjertet dersom han leste innlegget ditt?

Bare tull å påstå.

Man kan gjøre mye bedre valg når man ikke er fordummet av forelskelse.

MEN det forutsetter selvfølgelig at man er såpass oppegående at man forstår at man ikke kan svikte sin valgte partner bare fordi man blir forelsket i en annen. Der er mange åpenbart ute å kjører på helt feil jorde.

Endret 27. oktober 2013 av Steinar40

[Gjest Whitestripes]

Noe av problemet i en sånn situasjon, er at man ofte dyrker tankene om det som er negativt og tenker alt for mye på "hva om..." Hvis man heller klarer å fokusere på det man faktisk har som er bra, se de gode sidene hos partneren og det positive i samlivet, skyver man det negative mer og mer vekk.

Jeg mener ikke at man skal leve i et forhold som er dødt og uten lidenskap og de rette følelsene, men at man bør gå noen runder med seg selv før man tar noen drastiske avgjørelser. Tro meg, det er ingen dans på roser å bryte ut og skulle starte på nytt.

Hvor ser du deg selv om fem år, TS?

[AnonymBruker]

Det er nok slik at det med følelser alltid gir problemer. Jeg tror ikke det finnes noen som er 100% forelsket i hverandre hele livet.

Men jeg tror nok at de som legger til noen store doser fornuft lykkes bedre med samlivet.

Nå er det nå slik at vi mennesker av og til har lyst til å gjenoppleve forelskelsefølelser. Og det er fort gjort å forelske seg i andre. Plutselig føler man deg tiltrekkende og begjært igjen. Men mange har også sikkert opplevd at disse følelsene som man trodde var "the real thing" kan være intense mens det pågår men er kortlivet og går over når man bare må forholde seg til hverdagens trivielle krav.

Mange setter ekteskapet på spill for lidenskapelige affærer og ender opp alene og skilt. De som kommer igjennom den vanskelige fasen med hovedforholdet i behold opplever ofte at trygghet og praktiske anliggender er like viktige og det er dessuten da man kan erfare ekte kjærlighet!

Anonymous poster hash: 593c4...070

[Gjest åffårno]

Det er nok slik at det med følelser alltid gir problemer. Jeg tror ikke det finnes noen som er 100% forelsket i hverandre hele livet.

Men jeg tror nok at de som legger til noen store doser fornuft lykkes bedre med samlivet.

Nå er det nå slik at vi mennesker av og til har lyst til å gjenoppleve forelskelsefølelser. Og det er fort gjort å forelske seg i andre. Plutselig føler man deg tiltrekkende og begjært igjen. Men mange har også sikkert opplevd at disse følelsene som man trodde var "the real thing" kan være intense mens det pågår men er kortlivet og går over når man bare må forholde seg til hverdagens trivielle krav.

Mange setter ekteskapet på spill for lidenskapelige affærer og ender opp alene og skilt. De som kommer igjennom den vanskelige fasen med hovedforholdet i behold opplever ofte at trygghet og praktiske anliggender er like viktige og det er dessuten da man kan erfare ekte kjærlighet!

Anonymous poster hash: 593c4...070

Mange klarer også fint akseptere at man kan være betatt av andre og samtidig ha et solid, trygt forhold hvor man også har sterke følelser for partneren. Det er fullt mulig å føle seg elsket og begjært av en partner, og samtidig innse at det eksisterer andre attraktive og spennende mennesker på kloden.

Det er en illusjon at man må kontrollere alt av følelser og lidenskap ovenfor alt og alle her i verden for å kunne ha et trygt og stabilt forhold.

Det er nå uansett ikke TS sin problemstilling - hun sliter ikke med følelser ovenfor andre.

Personlig tar jeg heller noen solide, krevende runder i meg selv og forholdet og betaler litt ekstra for å oppleve det jeg ønsker ut av en langvarig relasjon enn alt av det dagligdagse.

Nå kan det virke som om TS og mannen kanskje ikke har prøvd noe som helst av den krevende sorten.

Min oppfatning er at dersom å gå ned den veien gir utelukkende negativ konsekvens så vil det på et tidspunkt uansett gjøre det.

Det andre alternativet er at man opplever sider av hverandre man får stor glede av, og styrker forholdet.

Men for all del; om trygghet er eneste ønske i livet, så er jo saken løst. TS sier dog at hun ikke egentlig ønsker det - og for alt hun vet er mannen helt enig.

Litt kjipt for dem om de aldri tør ta det opp og går glipp av en positiv endring

[Majott]

Noe av problemet i en sånn situasjon, er at man ofte dyrker tankene om det som er negativt og tenker alt for mye på "hva om..." Hvis man heller klarer å fokusere på det man faktisk har som er bra, se de gode sidene hos partneren og det positive i samlivet, skyver man det negative mer og mer vekk.

Jeg mener ikke at man skal leve i et forhold som er dødt og uten lidenskap og de rette følelsene, men at man bør gå noen runder med seg selv før man tar noen drastiske avgjørelser. Tro meg, det er ingen dans på roser å bryte ut og skulle starte på nytt.

Hvor ser du deg selv om fem år, TS?

Enig her!

Det å se det positive i forholdet og i partneren, avler gode følelser.