Jeg og mine søsken er skadet av oppveksten - psykisk.

[AnonymBruker]

Jeg og mine søsken er skadet av oppveksten - psykisk.

Faren min er død, så får aldri gjort opp med han, men moren min vil ikke forstå. Uansett, så er hun skadet av sin oppvekst. Det var faren min også..

Jeg ser at mine eldre søsken håndterer å oppdra barna sine bra. De har alle funnet seg partnere som er trygge og gode, og barna har det bra.

Jeg og lillesøstern min hadde nok uansett værre siden vi ble boende hjemme da det stod på som værst.

Jeg er 30 nå og klarer ikke komme innpå noen, og kan se langt etter å gifte meg og å få barn. Sliter veldig sosialt og er mye deprimert til tider.

Lillesøstern min er 20 år og er urolig og farter mye omkring. Hun har liksom ikke kontakt med seg selv...

Mamma vil ikke forstå av vi er skadet. Hun blir sint. Hun forstår nok, men hun har så mye problem med seg selv at hun har nok med seg selv. Det har hun alltid hatt...

Jeg skulle ønske barnevernet grep inn da jeg om mine søsken var unge. De kunne hjulpet oss til å få et bedre liv enn vi har nå...men nå er det for sent...

Jeg er så redd. Jeg er redd hele tiden. Redd for ensomheten, for jeg har ingen venner eller familie... Vi har alle et dårlig forhold, men jeg har best kontakt med lillesøsteren min selv om hun er vanskelig å komme inn på.

Jeg er redd for å bo alene, ha en fast jobb, klare meg selv...

Anonymous poster hash: 40601...d06

[Sugar&Spice]

Quote og svar til dette er fjernet. Daenerys, mod.

----

TS, jeg syns du burde oppsøke profesjonell hjelp. Du kan ikke endre fortiden din, men fremtiden kan du skape selv. Jeg vet det er tungt, men det går ann. Det grepet du ønsker at barnevernet skulle tatt for mange år siden er du i dag nødt til å gjøre selv. Jeg har trua, masse lykke til fremover!

Endret 26. oktober 2013 av Daenerys

[AnonymBruker]

Wow, trodde i starten at det var søsteren min som hadde skrevet dette. Kjenner meg veldig godt igjen, og vår situasjon er nærmest identisk foruten alder (jeg er i starten av 20-årene).

For min del har jeg hengt meg veldig opp i at min mor ikke innser hvorfor vi tok skade av barndommen og at hun ikke klarer å si unnskyld fordi hun mener hun selv aldri gjorde noe galt.

Det varierer hvor godt jeg fungerer i hverdagen. Jeg har mange venner og er godt likt, men klarer ikke stole på de eller føle meg nær noen over lengre tid (foruten kjærester). Akkurat nå er jeg inne i en dårlig periode, men jeg prøver bare finne styrke og tenke at dersom jeg gir meg og lar det dårlige få overtak så vil barndommen og det vonde vinne. Det er ikke lett, og jeg klarer ikke så ofte å motivere meg på den måten, men det har fått meg hit jeg er i dag selv om det igjen går nedover. Tror vi bare må tenke at vi må kjempe for å lage oss et godt liv, selv om vi har et dårlig utgangspunkt. Og at ting faktisk kommer til å bli bedre en dag.

Anonymous poster hash: 0683e...10b

[AnonymBruker]

du kan ikke noe for. eller gjøre noe med oppveksten du har hatt. Men nå er du voksen og kan ta dine egne valg. Du har all makt til å skape et skikkelig liv for deg selv.

Jeg kan også fortelle deg at jeg har hatt ikke den beste oppveksten selv. Jeg har noen "pene" arr i ansiktet som bevis. Pappa døde da jeg var tenåring. osv osv.

Jeg har klart å få meg utdannelse,jobb og alt. Er i midten av 20 åra. Det kan du også få deg. Men du må ta tak i det selv. Ingen andre kan gjøre det for deg. Kansje det hadde vært rette veien for deg å få profesjonell hjelp? Det er et godt utgangspunkt om ikke annet.

Anonymous poster hash: 633b2...1b6

[AmandaVI]

Velkommen i klubben! Punsjbollen står ved stereo'n.

[AnonymBruker]

Det du skrev kunne vært skrevet av meg eller mine søsken også; vi er nemlig en stor søskenflokk som ale har fått arr etter en vanskelig barndom. Vi snakker ikke fysisk vold her, men en psykisk syk mor, en far som ikke var tilstede og materiell fattigdom. Vi flyttet noen ganger så ofte som hver 6.måned, ble tatt ut av skolen innimellom, ble plassert på barnehjem, ble ikke fulgt opp verken på skole eller andre steder, ingen grenser, ingen faste rammer. Vi gikk på eggeskall hjemme, for vi visste aldri når mamma smalt.

Alt som var feil var vår skyld. Pengemangelen, plassmangelen, mangel på jobb, mammas sykdom. Det var vi unger som kunne klandres for det...

Jeg er den som har klart meg best, men likevel har jeg merker i sjelen. Jeg har vansker med å stole på andre, er redd for å bli forlatt, føler mye skam og skyld, har historie med depresjoner og angst, hadde en periode der jeg drakk for mye for ofte.

Etter at jeg fikk barna ble alt bedre og jeg så helt klart hva som hadde skjedd og hvilke feil jeg ikke skulle gjøre igjen. Min mann og hans familie har vært fantastiske alle årene og vist meg hva en normal familie er. Det er godt å ha noen som er glad i deg og som bryr seg

Fortell gjerne mer. Det er godt å dele.

Anonymous poster hash: e6f7f...c59

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med rusmisbrukende foreldre, og opplevde veldig lite kjærlighet og nærhet som barn og ungdom.

Det var og er fortsatt mange vonde og såre minner.

Jeg har heller aldri fått ordentlig erkjennelse for dette fra foreldre, og merket i tenårene når jeg begynte å bli mer selvstendig at dette begynte å få negative effekter for meg i mitt liv, på måter jeg ikke ønsker.

Jeg oppsøkte derfor profesjonell hjelp, og har fra tid til annen gått i samtaler. Ikke noe tunge heavy greier - men det hjalp meg å sortere mye.

Min hovedmotivasjon var at jeg skulle gjøre det jeg kunne for å ha et godt liv, og jeg aksepterte at jeg ikke kunne endre fortiden - kun forme fremtiden selv.

Jeg ble enig med meg selv i at det var en fin ting.

Jeg sliter også med angst og depresjoner i perioder, men tenker som så at det gjør også mange uten å ha en eneste logisk grunn som meg. Så jeg er ikke bitter over det, jeg vet jo ikke hva som er den utløsende årsaken egentlig. Ikke er det så interessant heller.

Nøkkelen er å komme seg ut av offerrollen - noe du nok sitter igjen i. Du vil ha ting du ikke kan få, og du ber om å bli "perfekt" fri fra alt som er vondt - ellers anser du alt som ødelagt.

Det er ditt ansvar å endre på dette.

Det er ikke alle forunt å komme fra perfekte kår, men vi har alle muligheten til å justere hvordan vi lever livene våre.

Vil du virkelig leve i fortiden? Og hvorfor lar du deg selv gjøre det enda - som voksen?

Det er spørsål du må stille deg selv, og snakke med profesjonelle om.

Dra til fastlegen å mandag og få henvisning - du har tross alt ventet ganske mange år med dette, så om det er litt ventelister på psykolog spiller ingen rolle.

Anonymous poster hash: 16a5c...8cb

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for personhets og svar til dette.

Daenerys, mod.

[Gjest Malanthor]

Har ikke stort og legge til de allerede gode rådene du har fått her.

Ville bare ønske deg lykke til. Det finns et godt liv for deg også, du må bare strekke deg ut og gripe det.

[AnonymBruker]

Du skriver at du sliter sosialt og du sliter med nærhet, å komme innpå noen. Du er også tilbakevendende deprimert. Det er ganske så sikkert at disse vanskelighetene kan relateres til oppveksten din.

Jeg har selv slitt med en vanskelig oppvekst og den formet også meg negativt som voksen. Jeg vil absolutt anbefale profesjonell hjelp, fortrinnsvis langvarig psykologbehandling, en terapeut som i en begrenset tid (noen år) i ditt liv kan bli en klippe, et ankerfeste - det du savnet av dine foreldre. Så kan du jobbe aktivt med redselen for å la andre komme innpå deg, med selvbildet ditt, med depresjonene dine.

Du kan få en innsikt som de med en mer normal oppvekst sjelden er forunt, dersom de ikke er utdannet innen psykologi. Du unngår også å overføre generasjonstraumer til egne barn, dersom du selv får barn en gang. Kanskje kan du også forstå og hjelpe din lillesøster - eller hjelpe henne p hjelpe seg selv.

Ønsker deg alt godt!

Anonymous poster hash: 38cd5...33e