Hvordan takle overentusiastisk familie?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid. 13 uker på vei. Fortalte nyheten til familien for en uke siden. De reagerte jo akkurat slik jeg trodde de skulle reagere. Med masse glede. Men det blir nesten litt for mye glede og entusiasme. Spesielt fra den kommende bestemor og tante. Som allerede har sett seg ut barneutstyr som de skal ha hos seg selv, som barnestol og til og med barnegrind!!!! Og de klarer ikke å snakke om annet enn mini i magen, og sier jeg trenger ditt og datt og ringer eller tekster meg hver eneste dag for å spørre hvordan det går med meg og lillegull. Og hvor mye de gleder seg. De tror rett og slett at det er de som skal ha barn. Og de tar på magen min, og de forventer at de skal være med på både ultralyd og fødsel. Og de har allerede begynt å planlegge dåpen, jeg som ikke engang vil døpe ungen min.. Og at nei nå kan jeg ikke reise vekk utenbys å studere, for det går jo ikke at jeg bor så langt vekke fra de.. Lista er utrolig lang.

Ikke missforstå, jeg er glad for at de er glade og støttende, men det blir alt for mye og det stresser meg noe sinnsykt. Men jeg vil jo ikke drepe gleden deres heller. Er alle familiemedlemmer sånn når det skal komme et nytt barn til verden?

Jeg er fortsatt bekymret, ang. barnefar, spontanabort, fosterdød osv, og det er fortsatt virkelighetsfjernt for meg at det er en liten en i magen. Så for meg er det helt feil å sitte allerede nå å plukke ut barneutstyr. Føler meg som en gjenstand uten stemmerett, gruer meg virkelig til ungen er her om det blir sånn at de skal ha meg med på familiemiddager og skal komme på besøk hele tiden...

Anonymous poster hash: 42af0...ee9

[Gjest Magdalene]

Det roer seg nok...

De skal bli besteforeldre og tante. Selvsagt gleder de seg. Å grue seg for familiemiddager og besøk allerede nå blir jo for dumt.

Plutselig klager du over at ingen vil passe den lille og ingen bryr seg...

Og det er virkelig ikke lett. Noen gravide blir sure fordi de rundt ikke er entusiastiske nok, mens for andre gravide er folk FOR entusiastiske..

[AnonymBruker]

Det roer seg nok...

De skal bli besteforeldre og tante. Selvsagt gleder de seg. Å grue seg for familiemiddager og besøk allerede nå blir jo for dumt.

Plutselig klager du over at ingen vil passe den lille og ingen bryr seg...

Og det er virkelig ikke lett. Noen gravide blir sure fordi de rundt ikke er entusiastiske nok, mens for andre gravide er folk FOR entusiastiske..

Jada, og jeg vet det bare er hormonene. Og de er jo bare søte og snille. Men jeg blir gal likevel. Jeg er så lei av oppmerksomhet.

Anonymous poster hash: 42af0...ee9

[AnonymBruker]

Jeg skulle gitt mye for å ha en brøkdel av det engasjemanget fra min familie.. er i uke 35 - og har nesten ikke hørt noe fra dem.. verken mamma eller søstrene mine.. føler meg fryktelig alene i svangerskapet, og skulle ønske noen hadde planlagt utstyr og klær bare bittelitt..Beklager, men jeg synes du klager unødvendig. Du er veldig heldig.

Anonymous poster hash: 426d7...e16

[AnonymBruker]

Sånn er svigermora mi og det endte nå med at forholdet vårt er ødlagt. Hun skulle bestemme ALT, alle innkjøp til babyen, at hun skulle være med på fødselen, både fornavn og etternavn på babyen osv +++

Hver gang vi møttes overfalt hun magen min for å kos med den, selv lenge før jeg fikk babymage.

Hun har kjøpt inn div ting som skal være hos dem til babyen.

Hver gang jeg var uenig i noe, som at hun skulle bestemme vogna eller tvinge seg med på fødselen, så ble hun veldig fornærmet fordi jeg ikke gikk med på hennes krav.

Hun brukte forskjellige hersketekninker som "jeg er dypt sårert og gråter fordi du ikke vil...".

Til slutt ble det for mye for meg og samboer så vi sa i fra at hun måtte slutte og da klikket hun helt. Hun ga seg selv en offerrolle og jeg er den slemme heksa som kontrollerer samboer og skal bestemme alt.

Samboer er knust og kjenner ikke igjen sin egen mor, faren "ser på" fordi han tør ikke gjøre noe.

Så hvis dine kun er litt overinterressert så ville jeg ikke brydd meg, det er mye bedre enn ei svigermor som trur at alt dreier seg om henne.

Anonymous poster hash: 64dbb...fff

[AnonymBruker]

Er det det første barnebarnet? Da kan jo fokuset bli rimelig intenst, særlig når nyheten er helt fersk... Hvis ting også er uavklart med barnefar kan det hende de ønsker å vise ekstra at de bryr seg.

Det roer seg nok uansett med tiden. I mellomtiden synes jeg du kan være ærlig på det du tenker når de legger planer du ikke er enig i, men jeg ville ikke tatt det opp som et generelt tema. "Dere blander dere for mye. Slutt med det!" kan vekke mange såre følelser, og det kan hende engasjementet deres er til stor nytte for deg når barnet kommer.

Anonymous poster hash: 067c8...7ae

[Stinelin]

Går det an å si det i en lett tone "Ta det med ro, det er lenge til babyen kommer. Og når den kommer skal den være her lenge. Ikke brenn alt kruttet før den blir født ."

Det er fint med entusiastisk familie, og du får sikkert gleden av mye barnepass, men det er lov å sette grenser når de tar helt av. Bare si det pent, slik at de ikke trekker seg helt, da blir det feil.

[AnonymBruker]

Her kjøpte en av bestemødrene et klesplagg til en baby, og snakket om hvordan det kunne innredes hjemme for å tilpasse til barnebarn mange år før vi i det hele tatt startet prøving......som i at jeg nå er i 30årene, og dette skjedde i midten av 20årene eller noe.

Det, samt stadige påminnelser om hvor stort savn det var med barnebarn - og gjerne diskusjoner i juleselskaper.

Nå vi så startet prøvingen så var det "du blir sikkert gravid på et nanosekund" fordi resten av slekten min blir det - noe som jo ikke skjedde, og jeg hadde i tillegg en reell sjanse pga sykdom for å ikke kunne få barn/trenge ekstra hjelp. Nådde ikke inn, gitt

Jeg gav også beskjed om at jeg muligens hadde økt sjanse for abort pga samme sykdom(man vet aldri helt, kan være slik, trenger heller ikke være slik) - det nådde heller ikke frem - noe jeg synes var vanskelig spesielt siden jeg hadde blødninger tidlig og egentlig har vært engstelig hele svangerskapet gjennom.

Enkelte vil også¨være mye på besøk før/etter fødsel, noe som ikke passer for oss/meg.

De har og gitt flotte gaver i form av penger til utstyr, hjemmestrikkede ting osv - og det setter jeg veldig stor pris på - og jeg synes det er fint at de er glade for at det kommer et barnebarn.

Jeg vet av erfaring at det ikke alltid er like stas når det kommer til barnevakt, og at når det kommer en nr.2 så er ikke alltid heller "nyhetsverdien" like stor

Så jeg setter klare grenser på det jeg selv ikke vil(tidlig overnattingsbesøk, bestemme ting som navn/dåp+++, og iallefall ikke bosted), jatter litt med på andre ting, og så lar jeg dem gå bananas med alt som har med babyutstyr og slikt å gjøre.

Er jo begrenset hvor lenge entusiasmen varer tenker jeg, og plutselig er de kanskje ikke så interesserte lengre. Da tar jeg det jeg kan få når det kommer på deres premisser heller

Anonymous poster hash: d0ed1...a89

[Stormborn]

Ikke ta deg for nær av de som mener du sutrer fordi de ikke har hatt det sånn... Jeg hadde blitt gal om noen hadde oppført seg sånn ovenfor meg!

Mene at du ikke kan gå på skole fordi du må bo nærme de? What the fuck? Si fra til de hva du synes om saken, det er ikke normalt å oppføre seg sånn!

[AnonymBruker]

Jeg skulle gitt mye for å ha en brøkdel av det engasjemanget fra min familie.. er i uke 35 - og har nesten ikke hørt noe fra dem.. verken mamma eller søstrene mine.. føler meg fryktelig alene i svangerskapet, og skulle ønske noen hadde planlagt utstyr og klær bare bittelitt..Beklager, men jeg synes du klager unødvendig. Du er veldig heldig.

Anonymous poster hash: 426d7...e16

Herregud, det er ikke nødvendig å ta den tonen.

Ser at deres begge situasjoner ikke er bra, bare at du er den frekke. Hadde jeg vært ts ville jeg syntes du var den heldige. Men ts har nok mer empati...

Anonymous poster hash: bb8ae...31b

[Cerasus]

Si ifra!

Hvis du ikke gjør det, kommer de antagelig ikke til å endre seg.

Du trenger ro, og det er du som bestemmer.

[Favole]

Synes det blir feil av enkelte å skulle si at det kunne vært verre, eller at man skal være glade for at de viser så mye glede, men for ts er situasjonen ille nok slik som den er. Det er selvfølgelig trist at noen ikke bryr seg, eller slitsomt at noen blander seg alt for mye, men det går nesten ikke an å sammenligne slike situasjoner fordi det oppleves så forskjellig fra person til person.

Det er lov å si ifra om at det blir for mye rett og slett. Hadde det vært meg ville jeg sagt at det er mitt barn, mitt liv og at de er nødt til å dempe seg betraktelig. Det er hyggelig at de gleder seg, men det får være måte på hvor mye de skal planlegge og styre på før ungen i det hele tatt er født, uten å ta hensyn til hva DU vil. Ang ultralyd, fødsel og planlegging av dåp ville jeg ihvertfall sagt ifra at det overhode ikke er aktuelt å tenke på slikt, hvis det blir aktuelt at de får være med vil de få beskjed, og om du finner ut at du vil døpe ungen så får de beskjed tidsnok.

[Gjest Magdalene]

Si ifra!

Hvis du ikke gjør det, kommer de antagelig ikke til å endre seg.

Du trenger ro, og det er du som bestemmer.

Mest sannsynlig kommer det til å roe seg, uten at TS sier noen ting.