Hvor mye engasjerer dere dere i stebarn?

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har ett barn hver. Det er et år imellom de, mitt går i første klasse og hans i barnehagen. Barna er bestevenner, og vi har bodd sammen i tre år.

Jeg ser på hans barn som mitt eget, jeg har tross alt vært i barnets liv siden det var veldig lite. Jeg ser på oss som en familie, og har alltid tenkt at når jeg velger en mann med barn, velger jeg barnet også. Han er en god og veldig engasjert pappa.

Det jeg stusser på, er at han i mine øyne skaper et tydelig skille mellom "oss" og "dem". Når barna skal på felles aktiviteter er det helt unaturlig for ham at en av oss drar alene med barna. Jeg kjører forbi barnehagen til hans barn for å hente mitt på skolen, men han insisterer på å ha to biler for å hente og levere barnet selv. Jeg har hentet hans barn to ganger i løpet av tre år, da han var syk og sengeliggende.

Han steller alltid sitt barn selv, men aldri mitt. Det leses kveldshistorie på to forskjellige rom hver kveld. I kveld badet barna sammen i badekaret, og han gikk da ned etter ei stund, dusjet sitt barn og tok h*n med på rommet for å lese bok. Mitt satt igjen i badekaret. Han spiller fotball en kveld i uka, og har tidligere sørget for at hans mor kom for å legge hans barn selv om jeg var hjemme. Hans barn hadde bursdag nylig, og feiringen skulle skje hos mor. Jeg kjenner mor godt, og vi har et godt forhold. Det var hun som fortalte om feiringen, og da jeg spurte han hvorfor han ikke hadde sagt noe, svarte han at vi jo skulle ha en ekstra feiring hjemme med hans familie. Den kunne jo jeg og mitt barn være med på. Feiringen hos mor skjedde uten oss.

Han kom hjem fra kjøpesenteret en dag og hadde da kjøpt regnvotter på tilbud. To par til prisen for ett. Han kjøpte to par til sitt barn, og passet på å fortelle meg at jeg også kunne fra og kjøpe til mitt barn, de hadde noen par igjen i riktig farge og størrelse... Vi har felles økonomi.

Når vi skal noe sted begge to, ordner han alltid at hans barn kan overnatte hos hans mor. Så spør han meg hva jeg skal gjøre med mitt barn. Jeg har ikke mine foreldre her, og begrenset barnevakttilbud. Det skjer at mitt barn også overnatter hos hans mor, men da må jeg ta kontakt med henne og spørre om mitt barn også kan være der. Hans mor gjør for øvrig aldri forskjell på biologisk barnebarn og stebarnebarn.

Jeg har ikke laget noe nummer ut av dette, men jeg stusser litt. Er det jeg som overreagerer? Er dette noe å reagere på, egentlig? Det kunne ikke falt meg inn å ikke dusje begge barna, ikke ordne barnevakt til begge, ikke handle klær til begge, men for han er det tydeligvis helt motsatt. Jeg føler at vi er to familier under samme tak, ikke en hel familie.

Anonymous poster hash: cd88b...5ec

[Gjest Magdalene]

Dette hørtes jo fryktelig slitsomt og tungvindt ut..:

[AnonymBruker]

Jeg synes slett ikke du overreagerer. Ville han likt det hvis du oppførte deg likt, mon tro?

Anonymous poster hash: e267c...f2f

[AnonymBruker]

Det må jo være trist for barna aller mest?

Ser han ikke det? Og hvor lenge skal han holde på med dette før de kan få lov til å ansees som en naturlig del av hverandres hverdag?

Anonymous poster hash: 7a5fc...074

[xinnia]

Høres slitsomt ut, men bor begge hos dere hele tiden?

[Chloe-]

Dette hadde jeg ikke takla!! Her er det faktisk på sin plass med et ultimatum: "Enten er vi en familie på FIRE, eller så er vi to og to - hver for oss."

[AnonymBruker]

Ts her.

Vi har barna annenhver uke, og de kommer og drar på samme dag. Slik har det vært hele tida.

Jeg synes også det er slitsomt, og til tider unødvendig. I en hektisk hverdag kunne en av oss ha laget middag, mens den andre hentet begge barna. En av oss kunne vasket huset mens den andre dro på ettermiddagsaktiviteter. Jeg har prøvd å foreslå det, og han sier da tja, ja, men jeg kan hente selv jeg...og så drar han selv. En annen ting jeg reagerte på var foreldremøte i bhg i høst. Mora til hans barn kunne ikke, og han var syk selv. Jeg kunne dra, men han avtalte heller med sin mor, og det var hun som dro dit. De hadde også et arrangement i bhg i vår som jeg ikke visste om før etter det hadde vært. For meg er det naturlig å ta ham og hans barn med hvis det er familiearrangementer for mitt barn... Hvis jeg ber han om å være med på noe for mitt barn vil han stort sett være med, men han ser ikke ut til å skjønne hvorfor jeg vil ha han med.

Barna har ikke sagt noe, mulig de er vant til det, jeg vet ikke.

Vi planlegger nå felles barn i løpet av et år eller to, jeg lurer veldig på hva det vil gjøre med familiedynamikken vår....

Anonymous poster hash: cd88b...5ec

[minister-mio]

Er det jeg som overreagerer?

Anonymous poster hash: cd88b...5ec

Nei!

Du bør virkelig ta opp dette! Høres ikke greit ut i det hele tatt. Virker egentlig ikke som dere er i et forhold, familieliv funker vel ikke sånn?

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke takla!! Her er det faktisk på sin plass med et ultimatum: "Enten er vi en familie på FIRE, eller så er vi to og to - hver for oss."

Samme her, det der hadde jeg ikke giddet. Kjæresten min og jeg har også hvert vårt barn, men når vi er sammen er det alltid våre barn, vi er helt enige om at vi har valgt den andres barn på samme måte som vi har valgt hverandre, og frem til vi kommer i en "Sophies choice"-situasjon er barna våre like viktige for oss begge.

Anonymous poster hash: 4b6ce...ba6

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg lurer jo litt på om dette er normalt i familier med stebarn. Har hørt om andre familier der stemor tar med alle barna på reiser og turer, og ser på skolen at flere blir hentet og levert av steforeldre. Jeg drar av og til på helgebesøk til mine foreldre, men har alltid bare mitt barn med. Hans barn vil ofte også være med, men om samboeren min har planer en dag i helgen og ikke kan reise bort er det helt utelukket for ham at hans barn kan være med meg alene. De har vært med begge to noen ganger.

Han sier ofte at jeg er en veldig god mor, og planlegger barn med meg, så det er ikke der det ligger. Kanskje han er redd for at han skal virke som en dårlig far hvis jeg er mer engasjert enn jeg er...? Vet ikke.

Anonymous poster hash: cd88b...5ec

[ViljaH]

Kanskje han er redd for at du skal ta over? Kanskje han vil være mest mulig pappa siden han ikke får være pappa hver uke?

Du kan jo eksperimentere med å dra den lenger, for å åpne øynene hans. Lag middag til deg og ditt barn kun, vask bare deres klær, oppfør deg som at dere bare bor ved siden av hverandre i kollektiv. Når han begynner å stusse, kan dere ta en alvorsprat om hvordan dere skal leve sammen, som 1 familie eller et kollektiv.