Hvorfor ikke meg? Er jeg for "bra"?

[AnonymBruker]

I fare for at det skal bli en sånn sutretråd "jeg er singel og ingen vil ha meg" kombinert med at "jeg er så jævlig bra ass" må jeg bare holde tunga litt sånn stødig i munnen..

Jeg er en 28 år gammel jente. Gode venner, som jeg vet synes jeg er en flott person. Godt likt, både blant venner og kolleger. Masse humør. Masse energi. Godt trent og en sucker for langdistanse. Smiler og stiller opp. God og meget utfordrende jobb, egen leilighet og således alt på stell. Sosialt og tolerant vesen som kan kunsten om å prate med de fleste. Gir masse av meg selv til de jeg setter høyt.

Men kjæreste? Nei. Skjønner det ikke helt jeg.

Nå ligger jeg ikke på sofaen og syns synd på meg selv da. Jeg lever et supert liv. Men jeg forstår bare ikke helt hvorfor ikke de guttene jeg møter ikke kunne turt å bli bedre kjent. Jeg begynner å lure på om de egentlig synes jeg er for "bra"?`At jeg har fått til så mye allerede. Jeg gjør meg noen tanker om at det egentlig ikke er så attraktivt med en "karrièrekvinne". Fordi det er litt naturstridig med en kvinne som er mer vellykket (æsj for et klisje ord) enn mannen er selv?

(Nå kommer det sikkert en hel drøss med fiffige kommentarer.. Vi lever jo tross alt i Jantelovens hjemland.)

Anonymous poster hash: 132c8...2db

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at alle møter den rette før de er fyllt 30. Dessuten finnes det mange fordeler ved å være singel. Du har mye mer frihet nå enn det du har i et forhold, dessuten har du færre å krangle med. Det er ikke bare lyse sider ved å ha en kjæreste. En annen ting er at noen mennesker finner aldri en å være kjæreste med/dele livet sitt med. Likevel kan man ha mange venner og være en super person ellers selv om det ser grått ut ift kjærestejakten.

Anonymous poster hash: 05239...2b7

[Gjest .-L-.]

Tar du initiativ for å bli bedre kjent med menn da?

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at alle møter den rette før de er fyllt 30. Dessuten finnes det mange fordeler ved å være singel. Du har mye mer frihet nå enn det du har i et forhold, dessuten har du færre å krangle med. Det er ikke bare lyse sider ved å ha en kjæreste. En annen ting er at noen mennesker finner aldri en å være kjæreste med/dele livet sitt med. Likevel kan man ha mange venner og være en super person ellers selv om det ser grått ut ift kjærestejakten.

Anonymous poster hash: 05239...2b7

Mennesker i forhold har jevnt over bedre livskvalitet enn single.

Anonymous poster hash: eabb0...27a

[AnonymBruker]

Mennesker i forhold har jevnt over bedre livskvalitet enn single.

Anonymous poster hash: eabb0...27a

Har du bevis som underbygger dette?

Anonymous poster hash: 05239...2b7

[Hapa]

I fare for at det skal bli en sånn sutretråd "jeg er singel og ingen vil ha meg" kombinert med at "jeg er så jævlig bra ass" må jeg bare holde tunga litt sånn stødig i munnen..

Jeg er en 28 år gammel jente. Gode venner, som jeg vet synes jeg er en flott person. Godt likt, både blant venner og kolleger. Masse humør. Masse energi. Godt trent og en sucker for langdistanse. Smiler og stiller opp. God og meget utfordrende jobb, egen leilighet og således alt på stell. Sosialt og tolerant vesen som kan kunsten om å prate med de fleste. Gir masse av meg selv til de jeg setter høyt.

Men kjæreste? Nei. Skjønner det ikke helt jeg.

Nå ligger jeg ikke på sofaen og syns synd på meg selv da. Jeg lever et supert liv. Men jeg forstår bare ikke helt hvorfor ikke de guttene jeg møter ikke kunne turt å bli bedre kjent. Jeg begynner å lure på om de egentlig synes jeg er for "bra"?`At jeg har fått til så mye allerede. Jeg gjør meg noen tanker om at det egentlig ikke er så attraktivt med en "karrièrekvinne". Fordi det er litt naturstridig med en kvinne som er mer vellykket (æsj for et klisje ord) enn mannen er selv?

(Nå kommer det sikkert en hel drøss med fiffige kommentarer.. Vi lever jo tross alt i Jantelovens hjemland.)

Anonymous poster hash: 132c8...2db

Hvilke signaler sender du ut? En ting skal du vite, og dette sier jeg av erfaring: Karrieremennesker kan ofte virke litt overfladiske og "platte" når man treffer dem første gang. Det er nok fordi de er vant til å ta på seg den "profesjonelle" fasaden i jobbsammenheng så da skjer det fort at man automatisk gjør det i andre sammenhenger også, spesielt rundt mennesker man ikke kjenner. Man prater og er hyggelig, men holder fortsatt en "profesjonell" distanse som ikke innbyr til nærmere kontakt. Kan det være noe av grunnen?

Hva gjør du selv da for å treffe menn du synes virker bra?

Du skriver at du ikke forstår hvorfor menn ikke tør å bli bedre kjent med deg. Men er det kun mennenes ansvar å ta initiativ til det da? Stikker du fram hodet og tar initiativ til å bli bedre kjent, eller er du ei av dem som gjemmer seg bak gammeldagse kjønnsroller i frykt for avvisning?

[Gjest Heartbeat]

Flørter du og gir feedback til menn som tar kontakt med deg da?

[Red-Ruby]

Kjenner en som deg! Helt super jente, og helt gal etter kompisen min.

har spurt han mange ganger hvorfor han avviser henne og han sier at hun er for "glatt" i kroppspråk og oppførsel, sier alltid de rette tingene og har en høflig "mur" rundt seg. Jeg tror at mange menn og kvinner liker å se mennesker med noen svakheter også.

Men jeg vet jo ikke om du er sånn eller sånn! Hva har egentlig du selv gjort for å få deg en kjæreste?

[Gjest Summers]

Men er du karrierekvinne? Det skal litt mer til enn å ha en utfordrende jobb, det må jo være at du prioriterer jobben over andre deler av livet og ønsker å jobbe det oppover(regner med at du ikke er på toppen som 28 åring). Så hvor mye overtid har du?

Og om du jobber mye overtid så er det vel ikke så rart at det å få en kjæreste kan bli vanskeligere, samme også at du ekskluderer noen menn som kanskje har lyst på en kjæreste de kan tilbringe mer tid med.

Endret 25. oktober 2013 av Summers

[AnonymBruker]

Er du for kresen?

Hvis ikke må du kansje gjøre deg selv mer tilgjengelig?

Anonymous poster hash: 3fac5...0fc

[AnonymBruker]

Tar du initiativ for å bli bedre kjent med menn da?

Ja!

Anonymous poster hash: 225ff...11f

[Druid]

Det er umulig å egentlig komme med en analyse basert på hva du skriver. Man måtte nesten ha truffet deg og sett i førsteperson hvordan du tilnærmer deg andre mennesker. (nei, det er ikke ett forslag :-) )

Men jeg kan tenke meg at du kansje er vanskelig å komme i dybden på; du gir en anelse "happy go lucky" vibe som jeg har sett på byen ett par ganger. Ikke egentlig overfladisk, men som sagt heller ikke personlig.

Noe alla det Butterscotch og hapa nevnte

[AnonymBruker]

Er du sexy? Har du erotisk utstråling, får menn lyst til å møte deg om og om igjen?

Har en venninne som er bra på alle måter, velordnet, hyggelig og grei og smart og alt det der. Men allikevel er interessen fra menn heller laber. Spurte en mann vi begge kjenner om hvorfor han trodde hun forble singel fra et mannsperspektiv, og han svarte kontant: "hun er bare ikke sexy!". Hun vekker ingenting hos menn utover vennskap. Sexy handler for øvrig ikke om å være trent og slike ting, men en karisma og et erotisk vesen.

Bare en tanke!

Anonymous poster hash: 94b55...cf1

[AnonymBruker]

Hvilke signaler sender du ut? En ting skal du vite, og dette sier jeg av erfaring: Karrieremennesker kan ofte virke litt overfladiske og "platte" når man treffer dem første gang. Det er nok fordi de er vant til å ta på seg den "profesjonelle" fasaden i jobbsammenheng så da skjer det fort at man automatisk gjør det i andre sammenhenger også, spesielt rundt mennesker man ikke kjenner. Man prater og er hyggelig, men holder fortsatt en "profesjonell" distanse som ikke innbyr til nærmere kontakt. Kan det være noe av grunnen?

Hva gjør du selv da for å treffe menn du synes virker bra?

Du skriver at du ikke forstår hvorfor menn ikke tør å bli bedre kjent med deg. Men er det kun mennenes ansvar å ta initiativ til det da? Stikker du fram hodet og tar initiativ til å bli bedre kjent, eller er du ei av dem som gjemmer seg bak gammeldagse kjønnsroller i frykt for avvisning?

Hvilke signaler jeg sender ut er vel ikke så enkelt å si selv. Jeg tror jeg sender ut "gode" signaler. Men det er det jo de som oppfatter de som egentlig vet.

Jeg er nok ikke åpen som en annen bok, men heller ikke lukket som en østers. Når jeg feks er ute prøver jeg å ta jobb-meg være hjemme og prater helst ikke noe særlig om jobben. Fordi den er ofte helt fjernt fra dems..

Jeg synes jeg gjør tilstrekkelig masse. Flørter, prater, lytter.. Ja det som i min verden fremstår som "lurt".

Jeg har nok en liten "don't kid with me" sky over meg. Meget lite interessert i å bli med some random fyr hjem. Mulig det ødelegger..

Anonymous poster hash: 225ff...11f

[Hapa]

Hvilke signaler jeg sender ut er vel ikke så enkelt å si selv. Jeg tror jeg sender ut "gode" signaler. Men det er det jo de som oppfatter de som egentlig vet.

Jeg er nok ikke åpen som en annen bok, men heller ikke lukket som en østers. Når jeg feks er ute prøver jeg å ta jobb-meg være hjemme og prater helst ikke noe særlig om jobben. Fordi den er ofte helt fjernt fra dems..

Jeg synes jeg gjør tilstrekkelig masse. Flørter, prater, lytter.. Ja det som i min verden fremstår som "lurt".

Jeg har nok en liten "don't kid with me" sky over meg. Meget lite interessert i å bli med some random fyr hjem. Mulig det ødelegger..

Anonymous poster hash: 225ff...11f

Nei, som du sier er det ikke lett å vite selv hvilke signaler man sender ut. Grunnen til at jeg skrev det er at jeg har en forretningsutviklingsjobb med mye internasjonal reising, mye representasjon, konferanser, etc. I en slik jobb "lærer" man seg fort å framstå veldig positiv og grei uten å gi veldig mye av seg selv. Man er på jobb og framstår kanskje litt glatt. Det blir fort en "vane" å falle inn i den rollen i sosiale sammenhenger, spesielt om det er mye ukjente mennesker til stede, uten at man en gang tenker over det. Jeg kjenner mange i tilsvarende jobber som har det sånn også.... Så det som du oppfatter som flørting og hyggelig prat (fra din side) kan oppfattes som stivt og "platt" av de du prater med. Jeg har ved flere anledninger "våknet" i sosiale sammenhenger og tenkt med meg selv "ta deg sammen, du er ikke på jobb..." Jeg snakker ikke om jobb når jeg er ute i privat regi, er ikke det jeg mener. Er mere det at jeg kan ta på meg den "profesjonelle rollen" i måten jeg kommuniserer på dersom jeg ikke passer på...

Og så er det klart at en "Don't kid with me" holdning ikke akkurat innbyr til nærmere bekjentskap hehe...

Endret 25. oktober 2013 av Hapa

[AnonymBruker]

Er du sexy? Har du erotisk utstråling, får menn lyst til å møte deg om og om igjen?

Anonymous poster hash: 94b55...cf1

Egentlig hater jeg slike spørsmål. Men ja. Det er jeg! Ihvertfall mener jeg det selv.

Dog er jo begrepet sexy relativt, og dersom referansen er et nachspiel etter Victoria Secret sine show er jeg nok ikke sexy. Sikkert også mye pga jobb så har jeg både et ønske og behov om å se akseptabelt ut, og ikke ut som om jeg har ramla ut av et klesskap med alt for korte kjoler.

Jeg får masse oppmerksomhet når vi er ute. Det blir liksom bare ikke noe mer..

Anonymous poster hash: 225ff...11f

[AnonymBruker]

Hvorfor konkluderer du med at du må være for bra? Alle kan jo ikke like alle. Kanskje de bare ikke ser på deg på den måten, og at du har møtt feil menn.

Anonymous poster hash: 97c89...89a

[Gjest Fjotten]

Er det å ha jobb og leilighet sett på som noe "for bra"? Hva slags samfunn er dette?

[AnonymBruker]

"Godt trent og en sucker for langdistanse"

Stiller gjerne på et maratonspesifikt pass jeg asså!!

Anonymous poster hash: 53501...a42

[AnonymBruker]

Nei, som du sier er det ikke lett å vite selv hvilke signaler man sender ut. Grunnen til at jeg skrev det er at jeg har en forretningsutviklingsjobb med mye internasjonal reising, mye representasjon, konferanser, etc. I en slik jobb "lærer" man seg fort å framstå veldig positiv og grei uten å gi veldig mye av seg selv. Man er på jobb og framstår kanskje litt glatt. Det blir fort en "vane" å falle inn i den rollen i sosiale sammenhenger, spesielt om det er mye ukjente mennesker til stede, uten at man en gang tenker over det. Jeg kjenner mange i tilsvarende jobber som har det sånn også.... Så det som du oppfatter som flørting og hyggelig prat (fra din side) kan oppfattes som stivt og "platt" av de du prater med. Jeg har ved flere anledninger "våknet" i sosiale sammenhenger og tenkt med meg selv "ta deg sammen, du er ikke på jobb..."

Og så er det klart at en "Don't kid with me" holdning ikke akkurat innbyr til nærmere bekjentskap hehe...

Vi har mye sammenfallende type jobb. Jeg leder en omstruktureringsprosess i et internasjonalt konsern, og rapporterer direkte til CEO. Det blir masse møter, reising, og å forholde seg svært proft og noen ganger meget direkte overfor de menneskene som nå får arbeidhverdagen sin noe snudd. Når jeg er på jobb er jobb meg. Men det mener jeg jo jeg ikke er når jeg er ute med venninner en den lørdag på Løkka feks. Men kanskje ikke.. Kanskje jeg ikke klarer den overgangen like godt og trening må til :/

Anonymous poster hash: 225ff...11f