Alvorlig diagnose - bør jeg informere "nære" venner

[AnonymBruker]

I løpet av livet har jeg vært så heldig å få noen venner som har stått meg veldig nært. Disse bor både i samme by og på helt andre plasser i landet. Ingen av dem kjenner hverandre, vet bare om hverandre. Etter at vi har blitt voksne har jobb, familie og hjem krevd så mye av hver enkelt av oss at det har vært lite kontakt. Det har vært gjensidig og forståelig fra begge hold. Hverdagens forpliktelser har for meg gjort at det ikke har vært rom for å etablere noen nye, nære vennskap. Bare mer bekjentskaper.

De gangene vi har hatt kontakt har det nærmest alltid vært jeg som enten har ringt eller tatt initiativ til å treffes. Da har vi bestandig hatt det kjekt sammen. Men det blir færre og færre samtaler og treff, og de siste årene har det alltid vært jeg som har tatt kontakt for å høre hvordan de har det. Jeg skal innrømme at jeg er såret og lei meg for det, og føler vel innerst inne at det er jeg som verner om vennskapet. Kanskje er jeg også litt bitter og føler meg sviktet?

I den siste tiden har jeg levd litt i sjokktilstand. Jeg har fått signal fra legen om noe som kan tyde på en alvorlig diagnose som jeg ikke vet hva vil bringe med seg. De eneste som vet om det er min nærmeste familie og min arbeidsgiver.

Bør jeg ringe disse mine "nære" venner og fortelle om hva som skjer med meg?

Anonymous poster hash: 7e24e...597

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke fortalt om en mulig diagnose, nei.

Men om den blir avklart og når du har fått vite mer om hva det går ut på - så ville jeg tatt kontakt med dem som jeg følte stod meg nærmest, dersom det falt meg naturlig eller dersom det var livstruende.

Jeg hadde nok kjent litt på om det faktisk er slik at de ikke er interessert, eller om det bare er blitt slik at du tilfeldigvis er den som tar kontakt først om du skjønner,.

Anonymous poster hash: 29964...61e

[AnonymBruker]

Det blir vel helt opp til deg, men tenk over hvorfor du ønsker å si det. Er det for å ta igjen, for at de skal få dårlig samvittighet for at de ikke er så flinke som deg til å holde kontakten? I så fall blir det helt feil å si det syns jeg. Men jeg ville fortalt det hvis det falt seg naturlig, i en samtale eller når dere møtes. Først kan det kanskje være greit å finne ut mest mulig om din diagnose og hvordan livet ditt vil arte seg med den, og "venne" deg til tanken på diagnosen før du snakker med vennene dine. Da jeg fikk min diagnose så ga jeg meg selv tid til å bli kjent med hva jeg skulle slite med resten av livet, roet meg og så ble vennene informert etter hvert når det falt seg sånn.

Anonymous poster hash: 77294...f84

[AnonymBruker]

Så langt vet jeg at det skal utføres en større operasjon på meg der viktige organ skal fjernes. Det jeg enda ikke vet er om det er livstruende faktorer, for uten om operasjonen, med i bildet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg kvier meg for å ringe å fortelle dem dette. Kanskje tenker jeg "siden de aldri gidder å ringe meg og spørre hvordan jeg har det, gidder jeg ikke ringe for å "plage" dem." Kanskje tar jeg på meg en ekkel offerrolle og tenker at "nå kan de bare ha det så godt".

Jeg savner dem så, og savner at de skal bry seg om meg.

Anonymous poster hash: baedf...510

[Millimani]

Fortell dem det! Er du på Facebook så vær åpen der, så kan folk ta kontakt hvis de vil. Da vet de at du kan/vil snakke om det, at du er åpen, og at de ikke skal unngå deg. At det er greit å snakke sammen

[AnonymBruker]

Fortell dem det! Er du på Facebook så vær åpen der, så kan folk ta kontakt hvis de vil. Da vet de at du kan/vil snakke om det, at du er åpen, og at de ikke skal unngå deg. At det er greit å snakke sammen

Jeg har bruker på facebook, men er sjelden innom der og skriver aldri noe. Er mao ikke en fb entusiast. Men takk for råd.

ts

Anonymous poster hash: baedf...510

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg hadde nok sagt det til dem, men jeg er litt for ærlig om slike sensitive emner selv om det er meg selv det handler om. Har dere snakket sammen om sykdommer før når det har oppstått noe blant noen av dere? Det er ikke alltid det er like naturlig for alle. Om dere ikke har snakket sammen om slikt før, så tror jeg ikke at jeg hadde gjort det nå heller med mindre du får vite at det faktisk er livstruende. Håper det ordner seg for deg. Lykke til med operasjonen.