Har jeg rett til å være såret?

[Gjest Anonymous]

Jeg benytter meg av sjansen til å være anonym og tømme hjertet mitt.

Han har vært min veldig gode venn i nesten et år. Det skal mye til for at jeg stoler på noen, men jeg har altså klart å bygge opp en slik tillit til ham. Jeg fortalte ham ting jeg ikke har fortalt noen andre og han gjorde det samme. Vi både gråt og lo sammen og han var min beste venn.

Han visste lenge at jeg slet og hadde det vanskelig. På nyåret toppet det seg. Jeg ble innlagt på sykehuset og sluttet på skole fordi jeg rett og slett var så langt nede at jeg ikke hadde noe annet valg.

Hverken under sykehusoppholdet eller da jeg ble utskreven tok han kontakt med meg. Jeg fikk besøk på sykehuset av både familie og andre venner som ikke er så nære som han har vært, jeg fikk telefoner, sms og mailer fra alle. Alle, untatt han. På dette tidspunktet kunne jeg virkelig trengt en som forsto meg, en jeg kunne åpne meg for og stole på.

Jeg kom hjem igjen og ble mer og mer skuffet for hver dag som gikk og han ikke tok kontakt. Et par ganger stakk han innom msn og spurte kort om hvordan det gikk før han logget av igjen. Spurte jeg han om noe, svarte han enda kortere og virket ikke som om han brydde seg overhodet.

For å gjøre en lang historie kort har det gått flere måneder og han er fortsatt ikke interessert i kontakt. Selv om jeg er 100% tilbake i skolegangen igjen, ser ham 6 timer hver dag, avviser han meg og ofrer meg ikke et blikk.

Igjen sitter jeg. Skuffet, sint og såret. Jeg regner med at det er i slike situvasjoner man lærer hvem som er sine ordentlige venner? Jeg stolte på ham, åpnet meg for ham, og dette er takken. Sitter igjen med et dypt sår jeg ikke tror kommer til å gro på lang tid.

[Gjest Gjest2]

Vanskelig situasjon. Først må jeg si at det er bra det går bedre med deg! Vet ikke hvorfor han reagerer som han gjør... Kanskje han er usikker på hvordan han skal forholde seg? Kanskje han ikke besøkte deg på sykehuset fordi han ikke "følte seg nær nok"? Kanskje han rett og slett ikke vet hvordan han skal forholde seg fordi han er usikker på hva du vil?? Vanskelig å si... Prøv å spør ham rett ut.. Hvorfor han har trukket seg bort... og si at du ønsker at han skal komme inn i livet ditt igjen. Det verste som kan skje er jo egentlig at han sier at han ikke ønsker kontakt. Og det er jo egentlig der du er idag.. dessverre...

"Bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du ikke har gjort".

Lykke til

[Nelle]

Kanskje han har vokst opp i en familie med psykiske problemer. Kanskje de gamle tantene hans har drevet han til vanvidd gjennom hele hans oppvekst, kanskje hvert eneste familieselskap han har vært i har endt i krangling og atter krangling og tilslutt innleggelser på psykiatriske klinikker. Kanskje familien hans har klippekort på disse klinikkene, og det eneste som er viktig at de ikke bruker sine klipp på samme sted til samme tid, for da vil det ende med at de enten dreper hverandre eller bygger opp konfliktene ytterligere. Kanskje hele familien hans dyrker disse psykiske lidelsene som de lider av, og bruker de som unnskyldning for alt de er verdt -for å hindre seg selv i å leve. For å unngå å ta ansvar over eget liv. Kanskje han er vokst opp med dette? Kanskje han leste forsiden av Dagbladet i dag hvor overskriften var: "Velger venner fremfor familie", og tenkte med seg selv "Det er faen ikke rart".

Sånn er det i min familie, og det har ført til at jeg SKYR alt som heter psykiske problemer. Jeg takler det ikke, jeg orker ikke å involvere meg i det, og jeg unngår mennesker som har psykiske problemer. Jeg har rett og slett MINIMAL tålmodighet med mennesker som har psykiske problemer.

Kanskje han også har det sånn?

Nelle

[Gjest Anonymous]

Takk gjest2 for et godt svar. Det beste vil vel være å spørre han rett ut, men det er så vanskelig siden det er så tydelig han ikke vil ha kontakt med meg lenger. Ikke si 'hei' engang.

Nelle, jeg og han har vært såpass nære venner i så lang tid at jeg synes det er rart at han plutselig skulle "sky" meg fordi jeg har psykiske problemer. Han visste om dem lenge før jeg ble lagt inn, vi har snakket om det om og om igjen. Ikke har han en familie/slekt med psykiske problemer heller. Ikke alle har noe imot mennesker som sliter..

[Gjest care]

Sitter igjen med et dypt sår jeg ikke tror kommer til å gro på lang tid.

Selvfølgelig har du rett til å være såret. Det er bare du som vet hvordan det kjennes, og når det kjennes sårt ut, ja så er det det. Synes han oppfører jeg rart, men man lærer gjennom livet hvem man kan stole på og hvem man ikke kan stole på. Lykke til videre.

[Gjest n.n.]

Gi tilbake av samme sort!

Jeg skjønner at du har det frytelig vondt, men det som gjør det enda verre er hvis du går rundt å tenker på hvor mye han sårere deg.

Det beste for deg er å innse at dette kommer aldri til å føre noen andre steder, og at du aldri burde tilgi han for måten han behandler deg på.

Hev deg over han, ikke la han ha makt over deg. For helt klart så bryr han seg ikke, ellers så er han ute etter å såre deg. Og hvis så er tilfellet så lykkes han jo.

Ikke la han gjøre det. Vær sterk, og si til deg selv at venner som han trenger du ikke!

Ikke bruk så mye tid på å tenke på hvor mye han sårer deg (som sagt), men innse heller at dere ikke kan være venner mer, begynn å lege dine sår. Ikke vent med det, da blir det bare verre.

[Loolaa]

Kanskje han først ikke visste hva han skulle gjøre/si, kanske han synes det var en for privat situasjon til at han kunne ta kontakt med deg? Eller kanskje han synes det bare var veldig vanskelig? Og nå, når du er tilbake, er det ennå vanskeligere å ta kontakt og si "jeg skulle ha snakket med deg, unnskyld"? Kanskje han vet at han gjorde feil først, og skammer seg så han ikke tør ta kontakt nå?