Venner og sosialt nettverk. Har ingen :(

[AnonymBruker]

Hei alle KG-medlemmer.

Jeg er ei jente på 25 som har innsett mer og mer at jeg har problemer med å knytte relasjoner til folk. Problemet er bare at jeg ikke vet hvorfor eller hva jeg kan gjøre for å bli bedre. Jeg er en person som alltid har likt eget selskap veldig godt, men til og med jeg kan få nok av dette, og innser nå etter nesten 2 år så og si helt alene, at jeg så sårt trenger sosial kontakt og et større nettverk. Jeg trenger ikke folk rundt meg hele tiden, men hadde vært så fint å funnet noen som det er lett å finne på ting med og som faktisk liker meg.

Det er vel sistnevnte her som er problemet. Jeg føler at ingen liker meg, og dette får meg gradvis til å få dårligere selvtillit. Jeg er ikke sjenert eller har problemer med å snakke, jeg er direkte, veldig ærlig og kan snakke om absolutt alt. I tillegg er jeg aldri sint og sur, er alltid behjelpelig, høflig og relativt normal utad. Utseendemessig er jeg nokså attraktiv og ser bra ut(om dette skulle ha noe å si). Jeg forsøker å småsnakke med andre foreldre i barnehagen, men det hjelper ikke. Det virker som at ingen er interessert i å snakke med meg, og nesten som at mange unngår meg. Dette er svært ubehagelig og jeg føler meg absolutt mindreverdig.

Dette har skjedd i studiesammenhenger også, altså før. Nå er jeg i jobb. På studiet fikk jeg nesten heller ingen venner, da alle hadde sine klikker og var fornøyde slik de hadde det. Til og med kollokviegruppa hata meg, utenom de to guttene som var på den. Jeg fikk ei god venninne gjennom mine 4-års studier, og hun er jeg med av og til. Men det er for sjeldent i mine øyne, og jeg føler i det siste at hun også unngår meg mer eller mindre. Før tok hun mye initiativ og sa ofte hun var glad i meg osv, nå skjer det nesten aldri lengre.

Min aller bestevenninne har flyttet herfra, så hun ser jeg kanskje bare 1-2 ganger i året. Vi snakker i tlf av og til, og dette hjelper, men hun er jo ikke her og kan aldri finne på noe sammen Jeg er bare så utrolig ensom og trist. Det hjelper ikke at jeg er alenemor og turnusarbeider. Jeg har nesten aldri anledning til å finne på aktiviteter, oppsøke sosial kontakt osv. Jeg har heller ingen familie her, utenom sønnen min da.

En annen "god" venninne jeg har (nummer 3), trodde jeg var kjempeclose med meg, men hun har nylig gjennomgått noe veldig trist, som jeg ble sjokkert over at jeg faktisk fikk vite om via andre. Før fortalte hun meg alltid slike ting, og vi har hatt god kontakt i flere år. Jeg spurte om hun ville ha besøk, snakke med meg osv, men hun sa hun ville være alene. Men videre leser jeg på Face at hun er kjempesosial, har hatt besøk, planlegger videre aktiviteter med noen andre ganske nye venner hun har fått. Dette sårer faktisk en god del, og gjør meg smålig bitter og sjalu.

Jeg blir nesten alltid sjalu på andre som har masse gode venner, finner på ting støtt og stadig med vennene sine og som har et solid nettverk.

Jeg har for øvrig masse gutte"venner", og dersom jeg får totalt nød, så får jeg alltid selskap om jeg spør en av de. Men de vil bare mer enn å være her som venn, og jeg er så lei av alt dette. Jeg vil bare ha venner!!! Er det så mye å be om?

Jeg føler meg som en stor freak, fordi jeg er normal i mine øyne og det er ingenting galt med meg, men jeg begynner jo virkelig å lure på om det er noe feil med mine øyne. Fordi flere år er gått, og jeg får stadig bekreftet at ingen vil være vennen min.

Jeg er forresten også på treningssenter 4-6 ganger i uka. ALENE. alltid alene. Jeg måtte til og med på kino alene forrige gang jeg var. Det er første gangen det har skjedd, og det gikk helt fint altså, men jeg synes bare det er så trist at jeg faktisk ikke har noen å gå på kino med. De jeg trodde jeg hadde, er ikke ekte venner, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å få meg skikkelig gode venner.

Jeg har lyst å flytte dit jeg kommer fra, men kan ikke, da jeg sitter fast her nede med delt omsorg for et lite barn.

Dette er kjemperotete og jeg beklager for det, men dette fortærer meg sakte men sikkert. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer før jeg møter veggen.

Jeg gruer meg faktisk til slike sosiale greier i barnehagen, eller til andre ting til barnet, som bursdager, halloween osv, fordi jeg har liksom ingen andre voksne med barn som vil finne på noe med meg og mitt barn. Eller jo, jeg har en, men han er også bare interessert i å komme i buksa på meg.

Jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver dette, og innser at det sikkert høres tullete ut, men det er helt forferdelig å ha det slik jeg har det.

Måtte bare få det ut. Dersom noen har det litt likt eller har noen tips og råd, så er dere velkommen til å dele.

Anonymous poster hash: dd74c...510

[Musken786]

Hei alle KG-medlemmer.

Jeg er ei jente på 25 som har innsett mer og mer at jeg har problemer med å knytte relasjoner til folk. Problemet er bare at jeg ikke vet hvorfor eller hva jeg kan gjøre for å bli bedre. Jeg er en person som alltid har likt eget selskap veldig godt, men til og med jeg kan få nok av dette, og innser nå etter nesten 2 år så og si helt alene, at jeg så sårt trenger sosial kontakt og et større nettverk. Jeg trenger ikke folk rundt meg hele tiden, men hadde vært så fint å funnet noen som det er lett å finne på ting med og som faktisk liker meg.

Det er vel sistnevnte her som er problemet. Jeg føler at ingen liker meg, og dette får meg gradvis til å få dårligere selvtillit. Jeg er ikke sjenert eller har problemer med å snakke, jeg er direkte, veldig ærlig og kan snakke om absolutt alt. I tillegg er jeg aldri sint og sur, er alltid behjelpelig, høflig og relativt normal utad. Utseendemessig er jeg nokså attraktiv og ser bra ut(om dette skulle ha noe å si). Jeg forsøker å småsnakke med andre foreldre i barnehagen, men det hjelper ikke. Det virker som at ingen er interessert i å snakke med meg, og nesten som at mange unngår meg. Dette er svært ubehagelig og jeg føler meg absolutt mindreverdig.

Dette har skjedd i studiesammenhenger også, altså før. Nå er jeg i jobb. På studiet fikk jeg nesten heller ingen venner, da alle hadde sine klikker og var fornøyde slik de hadde det. Til og med kollokviegruppa hata meg, utenom de to guttene som var på den. Jeg fikk ei god venninne gjennom mine 4-års studier, og hun er jeg med av og til. Men det er for sjeldent i mine øyne, og jeg føler i det siste at hun også unngår meg mer eller mindre. Før tok hun mye initiativ og sa ofte hun var glad i meg osv, nå skjer det nesten aldri lengre.

Min aller bestevenninne har flyttet herfra, så hun ser jeg kanskje bare 1-2 ganger i året. Vi snakker i tlf av og til, og dette hjelper, men hun er jo ikke her og kan aldri finne på noe sammen Jeg er bare så utrolig ensom og trist. Det hjelper ikke at jeg er alenemor og turnusarbeider. Jeg har nesten aldri anledning til å finne på aktiviteter, oppsøke sosial kontakt osv. Jeg har heller ingen familie her, utenom sønnen min da.

En annen "god" venninne jeg har (nummer 3), trodde jeg var kjempeclose med meg, men hun har nylig gjennomgått noe veldig trist, som jeg ble sjokkert over at jeg faktisk fikk vite om via andre. Før fortalte hun meg alltid slike ting, og vi har hatt god kontakt i flere år. Jeg spurte om hun ville ha besøk, snakke med meg osv, men hun sa hun ville være alene. Men videre leser jeg på Face at hun er kjempesosial, har hatt besøk, planlegger videre aktiviteter med noen andre ganske nye venner hun har fått. Dette sårer faktisk en god del, og gjør meg smålig bitter og sjalu.

Jeg blir nesten alltid sjalu på andre som har masse gode venner, finner på ting støtt og stadig med vennene sine og som har et solid nettverk.

Jeg har for øvrig masse gutte"venner", og dersom jeg får totalt nød, så får jeg alltid selskap om jeg spør en av de. Men de vil bare mer enn å være her som venn, og jeg er så lei av alt dette. Jeg vil bare ha venner!!! Er det så mye å be om?

Jeg føler meg som en stor freak, fordi jeg er normal i mine øyne og det er ingenting galt med meg, men jeg begynner jo virkelig å lure på om det er noe feil med mine øyne. Fordi flere år er gått, og jeg får stadig bekreftet at ingen vil være vennen min.

Jeg er forresten også på treningssenter 4-6 ganger i uka. ALENE. alltid alene. Jeg måtte til og med på kino alene forrige gang jeg var. Det er første gangen det har skjedd, og det gikk helt fint altså, men jeg synes bare det er så trist at jeg faktisk ikke har noen å gå på kino med. De jeg trodde jeg hadde, er ikke ekte venner, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å få meg skikkelig gode venner.

Jeg har lyst å flytte dit jeg kommer fra, men kan ikke, da jeg sitter fast her nede med delt omsorg for et lite barn.

Dette er kjemperotete og jeg beklager for det, men dette fortærer meg sakte men sikkert. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer før jeg møter veggen.

Jeg gruer meg faktisk til slike sosiale greier i barnehagen, eller til andre ting til barnet, som bursdager, halloween osv, fordi jeg har liksom ingen andre voksne med barn som vil finne på noe med meg og mitt barn. Eller jo, jeg har en, men han er også bare interessert i å komme i buksa på meg.

Jeg sitter med tårer i øynene når jeg skriver dette, og innser at det sikkert høres tullete ut, men det er helt forferdelig å ha det slik jeg har det.

Måtte bare få det ut. Dersom noen har det litt likt eller har noen tips og råd, så er dere velkommen til å dele.

Anonymous poster hash: dd74c...510

Siden du er annonym bruker så kan man ikke sende deg PM.

Jeg skjønner godt åssen du har det, har vært der selv, om enn med litt annet innhold/ grunner.

Selv har jeg jobbet mye med meg selv på dette området, og noen ganger krever det at man snur tankegangen om seg selv, og dermed vil endringer skje.

Om du ønsker venner online, så er jo det også en løsning

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt hvordan du har det, for dette er veldig kjente tanker for meg. Etter mye jobbing med meg selv så har jeg innsett at jeg bare innbiller meg at folk unngår og ikke liker meg. Jeg er faktisk ganske lett og like, men setter opp en mur for å beskytte meg selv og da får folk høyere terskel for å være sosial med meg. Vil anbefale å bli med i en frivillig organisasjon, kanskje med sønnen din (Sjekk Enestående familier), og øv på å være åpen og ikke ha mur oppe. Øvelse gjør mester.

Anonymous poster hash: 67295...0c6

[Madelen85]

En stor klem til deg! Er ikke noe morsomt å ha det sånn. Jeg har det sånn,men har blitt gradvis sånn pga ting i livet som har skjedd.

Utrolig trist! Jeg har vel noe venner som jeg kan gjøre slike ting med. Men det blir så sjeldent. Alle har unger,familie & andre ting å gjøre. Jeg ser nå at jo eldre ungene blir jo enklere blir det å stifte nye bekjentskap. Men det jeg savner er et ekte vennskap. Ei eller flere venninner som jeg kan snakke om alt med. Det savner jeg! Du får gjerne skrive meg en pm vist du ønsker.

[Musken786]

Jeg håper du kommer tilbake og leser disse inleggene du har fått til svar her. Det er flere i samme situasjon, og flere som nok kunne nytt godt av et vennskap, selv om det er online

Send meg gjerne en PM også om du vil det

[AnonymBruker]

Du virker egentlig ikke usikker, og det ser ikke ut som at du oppfattes som arrogant..

Men jeg tror nok du tolker for mye, og for negativt. "Alle i gruppa hatet meg", det gjorde de sannsynligvis ikke.

Er du for frempå kanskje?

Kjenner meg igjen i følelsen av å være mye alene. Jeg har også noen kamerater jeg kan henge med, men har egentlig ingen jeg kan snakke med om alt og være bestevenn med.

Har alltid kommet best overens med gutter, men savner en god venninne.

Anonymous poster hash: a1052...537

[Juss-jenta]

Jeg begynte nesten å gråte da jeg så innlegget til TS, og innleggene nedover siden her. Jeg har det på nesten nøyaktig samme måte (utenom at jeg ikke har barn). Jeg er en 21 år gammel jente som studerer juss, jeg liker å tro at jeg ser ganske ok ut utseendemessig og jeg har en herlig samboer. Problemet er at jeg så absolutt ikke har noe sosialt nettverk. Jeg har én eneste venninne som faktisk har vært der i alle år, men hun er som oftest opptatt med skole og kjæreste. Jeg har studert juss i over 1 år nå, men har allikevel ikke klart å få meg noen venner der. Jeg har et par stykker jeg kan småprate med, men ingen som jeg henger med på fritiden. Det er fryktelig ensomt å sitte i leiligheten alene om kveldene (samboeren min trener, jobber og går på skole og er dermed aldri hjemme). Det eneste jeg ønsker er å kunne nyte tiden som student, trene med andre, oppleve ting med andre og ikke minst føle at noen setter pris på meg som person. Det sliter veldig på selvtilliten når man aldri har noen å være med på fritiden. Jeg har flere ganger tatt initiativ til å finne på ting med folk, men det hjelper ikke. Jeg skjønner ikke hva som gjør at det skal være så vanskelig å finne noen å være med. Jeg elsker å omgås andre personer, gamle som unge.

Så poenget mitt er, etter alt for mye sutring over, at du TS ikke er alene om å føle deg ensom Det er bare for folk å ta kontakt på PM hvis de vil ha en ny online-venn

Endret 24. oktober 2013 av Juss-jenta

[Gjest Brillefin]

Kjenner også til følelsen av å være alene. Mine få venninner har etablert seg med jobb/samboere osv. Ser dem av og til, men ikke så ofte. Bare til å sende pm her og. Hvor bor du/har evt tenkt å flytte?

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt med meg barnet og flytta, uten å si fra til faren.

Anonymous poster hash: 75285...9ea

[Liim]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har selv alltid hatt et stort (nok) sosialt nettverk, men har de siste par årene følt at dette har krympet. Jeg har vært gjennom endringer i livet, sykdom og mistet et barn, noe som har gjort meg mer lukket ifht å snakke med nye mennesker. Det har gått mye på selvtilliten, og jeg er ikke lenger like kontaktsøkende som før. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg gjør det lengre…?

I nye sosiale situasjoner føler jeg alltid at jeg sklir uttafor. Ikke at jeg blir mislikt, men at eg rett og slett ikke blir lagt merke til, eller vekker noen interesse hos andre. Jeg vet ikke. Jeg bruker mye tid på å gruble på hvorfor det sosiale er blitt så vanskelig for meg. På en måte er det godt å lese at det finnes fler som føler seg som verdens ensomste

[Gjest Summers]

Er en del som legger ut venneannonser på kg og aktivitetsvenner.

Men prøver du å bli venn med de på jobben? Arrangere lønningspils eller noe, skal dere ha julebord?, du kunne spurt om noen ville vært med å gå tv-aksjonen og ta noe mat sammen etterpå.

I stedet for å trene alene kan du vel melde deg på en treningsgruppe hvor man sosialiser seg litt i aktiviteten, løpegruppe hvor dere jogger sammen, kanskje ha et mål om å løpe konkurranse. Her gjelder det samme, spør dem om dere kan ha julebord, gå 17.maitog sammen, osv.

[AnonymBruker]

Jeg begynte nesten å gråte da jeg så innlegget til TS, og innleggene nedover siden her. Jeg har det på nesten nøyaktig samme måte (utenom at jeg ikke har barn). Jeg er en 21 år gammel jente som studerer juss, jeg liker å tro at jeg ser ganske ok ut utseendemessig og jeg har en herlig samboer. Problemet er at jeg så absolutt ikke har noe sosialt nettverk. Jeg har én eneste venninne som faktisk har vært der i alle år, men hun er som oftest opptatt med skole og kjæreste. Jeg har studert juss i over 1 år nå, men har allikevel ikke klart å få meg noen venner der. Jeg har et par stykker jeg kan småprate med, men ingen som jeg henger med på fritiden. Det er fryktelig ensomt å sitte i leiligheten alene om kveldene (samboeren min trener, jobber og går på skole og er dermed aldri hjemme). Det eneste jeg ønsker er å kunne nyte tiden som student, trene med andre, oppleve ting med andre og ikke minst føle at noen setter pris på meg som person. Det sliter veldig på selvtilliten når man aldri har noen å være med på fritiden. Jeg har flere ganger tatt initiativ til å finne på ting med folk, men det hjelper ikke. Jeg skjønner ikke hva som gjør at det skal være så vanskelig å finne noen å være med. Jeg elsker å omgås andre personer, gamle som unge.

Så poenget mitt er, etter alt for mye sutring over, at du TS ikke er alene om å føle deg ensom Det er bare for folk å ta kontakt på PM hvis de vil ha en ny online-venn

Hvor studerer du hen?

Anonymous poster hash: c0648...f81

[AnonymBruker]

Hvor er dere bosatt hen, dere som er ensomme? Jeg har det på samme måten, bor på sørlandet. Eneste ordentlig personen jeg kan prate med er samboeren min, som er koselig nok det, men jeg savner å ha venninnekvelder og bare surre rundt med gode venner. Men fyllekvelder på byen er jeg ikke så glad i. Den siste personen jeg hadde god kontakt med var bestevenn fra 8. klasse, men hun er bosatt et annet sted i landet og er opptatt med sitt.

Jeg er 22 og studerer. Kan prate om det meste, ærlig og grei person. Eneste problemet er at jeg er ganske sjenert og litt privat, men jeg løsner fort opp i godt selskap

Anonymous poster hash: a6cf5...b45

[Juss-jenta]

Hvor studerer du hen?

Anonymous poster hash: c0648...f81

Bergen

[Musken786]

jeg bor utenfor bergen, drop megen pm hvis du vil et godt vennskap kan starter på nett

Det samme går til alle "ensomme". bare å sende PM, så kanskje vi med tiden blir mindre ensomme

Endret 24. oktober 2013 av Musken786

[AnonymBruker]

Ts, hvor bor du? Ser du skriver du er stuck "her nede" og da blir det vel neppe i nærheten av meg, men... Det høres veldig kjent ut det du skriver, så du er nok ikke alene (ikke jeg heller, tydeligvis!). Trondheim her hvis noen skulle befinne seg i nærheten :-)

Anonymous poster hash: 343c9...e78

[AnonymBruker]

TS her forresten

En stor klem til deg! Er ikke noe morsomt å ha det sånn. Jeg har det sånn,men har blitt gradvis sånn pga ting i livet som har skjedd.

Utrolig trist! Jeg har vel noe venner som jeg kan gjøre slike ting med. Men det blir så sjeldent. Alle har unger,familie & andre ting å gjøre. Jeg ser nå at jo eldre ungene blir jo enklere blir det å stifte nye bekjentskap. Men det jeg savner er et ekte vennskap. Ei eller flere venninner som jeg kan snakke om alt med. Det savner jeg! Du får gjerne skrive meg en pm vist du ønsker.

Tusen takk for tilbudet. Hvor bor du? Jeg har for øvrig også blitt sånn på grunn av ting som har skjedd i livet. Jeg var ikke sånn før, og jeg vet at alt jeg har vært gjennom har gjort meg litt "skada".

Jeg håper du kommer tilbake og leser disse inleggene du har fått til svar her. Det er flere i samme situasjon, og flere som nok kunne nytt godt av et vennskap, selv om det er online

Send meg gjerne en PM også om du vil det

Jeg leser, og jeg blir glad når jeg ser hvor hyggelige alle sammen er. Det er, selv om det er litt slemt, litt godt å lese at det finnes andre som har det like fælt. Føler meg ikke like alene som jeg mange ganger føler at jeg er.

Du virker egentlig ikke usikker, og det ser ikke ut som at du oppfattes som arrogant..

Men jeg tror nok du tolker for mye, og for negativt. "Alle i gruppa hatet meg", det gjorde de sannsynligvis ikke.

Er du for frempå kanskje?

Kjenner meg igjen i følelsen av å være mye alene. Jeg har også noen kamerater jeg kan henge med, men har egentlig ingen jeg kan snakke med om alt og være bestevenn med.

Har alltid kommet best overens med gutter, men savner en god venninne.

Anonymous poster hash: a1052...537

Jeg har tenkt tanken om at jeg kanskje må reservere meg litt mer for å bli likt. Og dette tror jeg faktisk fungerer litt. Så kan jeg heller åpne meg mer etterhvert. Folk virker til å være litt redd for eller mislike de som snakker direkte og som virker som de har selvtillit. Jeg skriver virker, fordi jeg har egentlig ikke så god selvtillit som folk tror.

Jeg begynte nesten å gråte da jeg så innlegget til TS, og innleggene nedover siden her. Jeg har det på nesten nøyaktig samme måte (utenom at jeg ikke har barn). Jeg er en 21 år gammel jente som studerer juss, jeg liker å tro at jeg ser ganske ok ut utseendemessig og jeg har en herlig samboer. Problemet er at jeg så absolutt ikke har noe sosialt nettverk. Jeg har én eneste venninne som faktisk har vært der i alle år, men hun er som oftest opptatt med skole og kjæreste. Jeg har studert juss i over 1 år nå, men har allikevel ikke klart å få meg noen venner der. Jeg har et par stykker jeg kan småprate med, men ingen som jeg henger med på fritiden. Det er fryktelig ensomt å sitte i leiligheten alene om kveldene (samboeren min trener, jobber og går på skole og er dermed aldri hjemme). Det eneste jeg ønsker er å kunne nyte tiden som student, trene med andre, oppleve ting med andre og ikke minst føle at noen setter pris på meg som person. Det sliter veldig på selvtilliten når man aldri har noen å være med på fritiden. Jeg har flere ganger tatt initiativ til å finne på ting med folk, men det hjelper ikke. Jeg skjønner ikke hva som gjør at det skal være så vanskelig å finne noen å være med. Jeg elsker å omgås andre personer, gamle som unge.

Så poenget mitt er, etter alt for mye sutring over, at du TS ikke er alene om å føle deg ensom Det er bare for folk å ta kontakt på PM hvis de vil ha en ny online-venn

Klem til deg! Jeg skjønner at vi har det nokså likt. Det er forferdelig kjipt å føle at man må nærmest i krig for å skaffe seg litt venner.

Kjenner også til følelsen av å være alene. Mine få venninner har etablert seg med jobb/samboere osv. Ser dem av og til, men ikke så ofte. Bare til å sende pm her og. Hvor bor du/har evt tenkt å flytte?

Jeg bor i Rogaland. Kan ikke flytte på grunn av at faren har ungen annenhver helg, og vi har delt omsorg. Men jeg har lyst å flytte hjem, til Nord-Norge. Har bodd her nede i 7-8 år nå. Altfor lenge og fremdeles venneløs.

Jeg hadde tatt med meg barnet og flytta, uten å si fra til faren.

Anonymous poster hash: 75285...9ea

Jeg har ikke lov. Og jeg vil ikke gjøre det på grunn av barnet. Men jeg vil jo egentlig på grunn av meg selv. Men det er kanskje litt egoistisk. Tenker jo likevel at det er synd for barnet også å ha en mor som ikke har eller klarer å få seg et nettverk. Dette vil jo føre til at han også får et mangelfullt nettverk.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har selv alltid hatt et stort (nok) sosialt nettverk, men har de siste par årene følt at dette har krympet. Jeg har vært gjennom endringer i livet, sykdom og mistet et barn, noe som har gjort meg mer lukket ifht å snakke med nye mennesker. Det har gått mye på selvtilliten, og jeg er ikke lenger like kontaktsøkende som før. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg gjør det lengre…?

I nye sosiale situasjoner føler jeg alltid at jeg sklir uttafor. Ikke at jeg blir mislikt, men at eg rett og slett ikke blir lagt merke til, eller vekker noen interesse hos andre. Jeg vet ikke. Jeg bruker mye tid på å gruble på hvorfor det sosiale er blitt så vanskelig for meg. På en måte er det godt å lese at det finnes fler som føler seg som verdens ensomste

Jeg føler det akkurat likt.

Ts, hvor bor du? Ser du skriver du er stuck "her nede" og da blir det vel neppe i nærheten av meg, men... Det høres veldig kjent ut det du skriver, så du er nok ikke alene (ikke jeg heller, tydeligvis!). Trondheim her hvis noen skulle befinne seg i nærheten :-)

Anonymous poster hash: 343c9...e78

Rogaland.

--------------

Og tusen takk for svar og gode ord, alle sammen! Dere er supre. Skulle ønske det fantes en magisk kur som fikk folk til å like meg bedre.

Anonymous poster hash: dd74c...510

[AnonymBruker]

Og tusen takk for svar og gode ord, alle sammen! Dere er supre. Skulle ønske det fantes en magisk kur som fikk folk til å like meg bedre.

Anonymous poster hash: dd74c...510

Den kuren måtte i såfall være endring i tankemønsteret ditt :-) For det er neppe slik at ingen liker deg. Det er nok dine negative tanker om deg selv og hva andre tenker om deg som låser deg i dette sporet. Vi bor dessverre laaaaangt fra hverandre, skulle gjerne likt deg jeg :-) Savner sosialt nettverk, ofte.

Anonymous poster hash: 343c9...e78

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg, bor også i rogaland. Har lett for å småsnakke med mennesker men klarer aldri ta steget til å finne på noe mer.. Føler med deg!

Anonymous poster hash: aec69...662

[Gjest Crazycatlady]

.

Endret 26. oktober 2013 av Crazycatlady