Jeg vil også oppleve noe

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren har vært sammen lenge, og er voksne. Begge er i jobb. Det er stor forskjell på jobbene våre. Jeg er lærer, og han har en jobb innen finans. Det er ingen hemmelighet at læreryrket ikke akkurat er fullt av frynsegoder. Hans jobb derimot er proppfull av middager, lunsjer, vinsmaking, kulturbegivenheter og reiser til spennende steder. Jeg er mer begeistret for slike ting enn han, så jeg er selvsagt sjalu og synes han er så heldig. Han synes ikke han er spesielt heldig.. Bare blitt veldig vant til dyre middager gratis. "Problemet" er at han på en måte får fylt sitt kulturelle behov og sine spise-ute kvote veldig. Han er mettet på slike ting, og er veldig lite villig når jeg da foreslår at vi skal dra ut og gjøre noe liknende... Samme med reiser. Han har vært veldig mange steder og føler han har "Been there done that" så noe engasjement fra han over å dra feks en tur til en storby kan jeg glemme. Jeg ser på en måte en løsning på dette, og det er at jeg også får oppleve slike ting, men med mine venninner. Jeg føler meg likevel som en dårlig og bortskjemt samboer hvis jeg "krever" å bruke av vår felles økonomi til at bare jeg skal dra ut og spise og reise med mine venninner. Noen som har det liknende? Og hvordan løser dere liknende situasjon?

Anonymous poster hash: 25bea...eb7

[Fredagslunch]

Jeg og samboeren har vært sammen lenge, og er voksne. Begge er i jobb. Det er stor forskjell på jobbene våre. Jeg er lærer, og han har en jobb innen finans. Det er ingen hemmelighet at læreryrket ikke akkurat er fullt av frynsegoder. Hans jobb derimot er proppfull av middager, lunsjer, vinsmaking, kulturbegivenheter og reiser til spennende steder. Jeg er mer begeistret for slike ting enn han, så jeg er selvsagt sjalu og synes han er så heldig. Han synes ikke han er spesielt heldig.. Bare blitt veldig vant til dyre middager gratis. "Problemet" er at han på en måte får fylt sitt kulturelle behov og sine spise-ute kvote veldig. Han er mettet på slike ting, og er veldig lite villig når jeg da foreslår at vi skal dra ut og gjøre noe liknende... Samme med reiser. Han har vært veldig mange steder og føler han har "Been there done that" så noe engasjement fra han over å dra feks en tur til en storby kan jeg glemme. Jeg ser på en måte en løsning på dette, og det er at jeg også får oppleve slike ting, men med mine venninner. Jeg føler meg likevel som en dårlig og bortskjemt samboer hvis jeg "krever" å bruke av vår felles økonomi til at bare jeg skal dra ut og spise og reise med mine venninner. Noen som har det liknende? Og hvordan løser dere liknende situasjon?

Anonymous poster hash: 25bea...eb7

Hvorfor skal du bruke av deres felles økonomi til å reise på tur med venninner?

Kan du ikke spare opp litt penger på egenhånd?

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du bruke av deres felles økonomi til å reise på tur med venninner?

Kan du ikke spare opp litt penger på egenhånd?

Ikke så lett. På en lærerlønn kanskje? Mannen til TS tjener sikkert tre ganger så mye - etter alle frynsegodene.

Jeg synes absolutt du kan unne deg noen middager og vennenneturer, TS. Mannen din burde vise litt forståelse for din situasjon også - i alle fall om du forklarer hvordan du opplever dette.

Anonymous poster hash: 165f2...e39

[Gjest LonelyAngel]

Lærere tjener ikke dårlig, så det er fullt mulig å spare opp litt på egenhånd. En tur koster ikke allverdens.

Er forøvrig selv sjalu over at menn i olje og finansbransjen velter seg i penger og luksus, mens vi kvinner med ''vanlig yrke'' ikke får en drit.

[AnonymBruker]

TS her: Vi har, og har hatt i mange år nå, felles økonomi på grunn av denne store forskjellen på hva vi tjener. Folk velger å gjøre dette på ulike måter.. Men siden han tjener nesten tre ganger så mye som meg så har vi samboerkontrakt på at vi betaler akkurat 50% av alt av faste utgifter. Dvs at jeg sitter igjen med et par tusenlapper igjen hver mnd mens han sitter igjen med etparogtyve(!!!) dette gjør at jeg på papiret eier akkurat like mye som han av de verdiene som er viktige. Når det kommer til de pengene vi har igjen etter dette, så deler vi på dem.. Når det er sagt, så er det sjeldent at det brukes penger på noe til bare meg eller bare han av de pengene... Vi sparer feks ikke til hytte til HAN og ikke meg, fordi han har mulighet til å spare mye, og ikke jeg... Menmen.

Jeg er ikke vant til å skulle ta av "våre" penger og bruke penger på meg selv sånn. Men burde det være helt ok? Jeg får dårlig samvittighet, og er redd for å fremstå som en slags golddigger.. Det er helt imot mine verdier.

Anonymous poster hash: 25bea...eb7

[Druid]

Jeg har levd i tilsvarende situasjon, og da betalte jeg for at kona skal få seg turer.

De færreste menn som er i denne situasjonen vil jeg tro har problemer med dette, om du bare snakker med han.

Ellers er han direkte kjip :-)

[AnonymBruker]

For det første syns jeg du fint kan unne deg ulike ting som du savner, det burde være i hans interesse også da "happy wife, happy life" tankegangen min gjelder her. Jeg unner min kone middager og andre ting som koster penger uten at jeg bryr meg om det. Det er faktisk kjekt at hun har kost seg og hatt en fin kveld.

Vet ikke helt om jeg forstod økonomifordelingen deres, du skriver at dere har felles økonomi og deler 50% på utgifter. Men at du eier også halvparten av det som er viktig. For meg er ikke dette felles økonomi. For meg er felles økonomi at man putter alt man får inn i en felles pott, betaler utgifter og huslån osv og har en felles enighet om hva penger skal brukes til. At den ene tjener mer enn den andre har lite å si nå man velger å bo sammen. Slik praktisere jeg om min kone vår økonomi - Sikkert gammeldags men det virker da vi har et fellesskap også når det gjelder økonomi. I store deler av vårt samliv har jeg tjent mer enn henne ,og akkurat nå tjener hun mere enn meg. Dersom dere ikke ønsker å putte alt i en pott så kan dere betale prosentvis av inntekten deres til fellesgjeld og utgifter ? Da blir det litt mer rettferdig. Det er ikke kjekt å sitte med følelsen av å ha lite penger og bo med en millionær.

Du burde fint kunne bruke penger på gjøre ting, det burde mannen din oppfordre deg til også. Han er jo tross alt glad i deg ?

Det virker som om dere har en enorm skjevfordeling i økonomien mellom dere. Dette er ikke et positivt fellesskap. (Forresten, dersom du har noen tusenlapper igjen av lønna di etter alt er betalt ,er du heldig. Ikke alle har muligheten til å bruke så mye på seg selv hver måned

Anonymous poster hash: efb63...b1b

[AnonymBruker]

det var meg som svarte rett over her. Så akkurat at dere deler de resterende pengene igjen etter alt er betalt ! Da har du null problemer utenom din egen samvittighet. Jeg misforstod litt i innlegget ditt.

Da er det vel bare å kjøre på, gjøre ting med dine venninner ? Bruk av deres felles økonomi !

Anonymous poster hash: efb63...b1b

[Gjest]

Det er flere aspekt her som man kan fundere litt over.

- Hvorfor blir ikke du også invitert med på middager og den slags? Er det ikke vanlig å ta med partnere? Innimellom, i hvert fall?

- Trenger han å takke ja til alle disse godene, om det fører til at han ikke gidder å gjøre noe sammen med deg?

- Hva om at du melder deg inn i en vinklubb? Finner deg litt kulturtilbud som ikke koster skjorta?

- Du er litt missunnelig på lønn og frynsegoder, men er du villig til å jobbe hardere for å ha mer penger selv? Som lærer har du kvaliteter som er etterspurt i mange organisasjoner. Studer litt relevante fag på si, og få deg en bedre betalt jobb. Er det en mulighet?

- Ellers så får du kanskje akseptere at det "søte livet" ikke er så søtt. Når du har spist en del på resturant, så setter du stor pris på å fikse din egen mat på kjøkkenet hjemme. Etter en del netter på hotel, så er det senga hjemme som står foran deg i en hildring. Det er det enkle, nære, sammen med partneren, det er det som er verdt å trakte etter.

Videre, du burde se på det om han er villig til at dere fordeler utgiftene litt mer etter % inntekt. Slik at du har igjen litt "egne" penger og ikke trenger å tigge hos han om du vil noe. Der er ikke bra for forholdet.

[Hapa]

Jeg er en av de mennene som reiser verden rundt med jobben og spiser fine middager, etc. Jeg tror nok det ser mye mere glamorøst ut fra utsiden enn det gjør fra innsiden... Er ikke alltid like moro når man er 100+ dager i året på reise. Flyplasser, fly, hotellrom, møterom, restauranter, barer.... Det blir plutselig ikke like spennende lenger når du er på reise flere ganger i måneden hele året igjennom.

Dessuten, alle og enhver kan skaffe seg en slik jobb dersom de vil. Da kan de også reise verden rundt og spise fine middager med gjester og kunder. Husk at du alltid er på jobb da. De aller fleste middagene er med gjester og kunder, ikke kompiser. Det vil si at du alltid tenker jobb, oppfører deg profesjonelt, går i dress, og spiser gourmetmat som du er lei av for lenge siden... For ikke å glemme jetlag...

De aller fleste av mine kollegaer sier det samme som meg: Vi reiser ikke fordi det er så artig å reise, vi reiser fordi arbeidsoppgavene man har på reise er anderledes enn de man har om man sitter på kontoret. Det er ikke hotellrom, flyturer og restauranter som er spennende på reise, det er faktisk jobben...

[AnonymBruker]

Hapa: det er som å høre samboeren min. Det er nok akkurat slik han føler det.

Themis: du mener sikkert alt vel, og ønsket å komme med gode råd, men du bommer desverre. For det første så ELSKER jeg jobben min! Jeg BRENNER for læreryrket og kunne aldri i verden byttet det ut. Dessuten har jeg 7års utdanning og jobber med mitt 8. Så jeg mangler IKKE utdanningen.. Ikke på noe som helst tidspunkt har jeg sagt at jeg er sjalu på lønnen til samboeren min. Tror du ikke jeg visste hvilken lønn jeg gikk til da jeg utdannet meg som lærer? "Det søte liv" var også DINE ord! At jeg ville satt pris på, og nytt en kveld på restaurant i ny og ne er ikke ekvivalent med at jeg ønsker å leve "det søte liv". I likhet med deg, så setter jeg pris på de enkle og hjemlige tingene i livet, og noen bedre middager ute, og noen reiser vil ikke forandre på det.

Med referanse til det Hafa skrev over her, så er min samboer alltid på jobb når han er ute og reiser og spiser osv, så det er ikke slik st jeg kan være med når han skal ha kunde-møte/middag f.eks. Dessuten er jeg i 100% jobb selv, og kan ikke ta meg fri fra jobben min og bli med på tur. Jeg har elever som venter på meg hver eneste dag kl 0800.

Anonymous poster hash: 25bea...eb7

[Gjest]

Hapa: det er som å høre samboeren min. Det er nok akkurat slik han føler det.

Themis: du mener sikkert alt vel, og ønsket å komme med gode råd, men du bommer desverre. For det første så ELSKER jeg jobben min! Jeg BRENNER for læreryrket og kunne aldri i verden byttet det ut. Dessuten har jeg 7års utdanning og jobber med mitt 8. Så jeg mangler IKKE utdanningen.. Ikke på noe som helst tidspunkt har jeg sagt at jeg er sjalu på lønnen til samboeren min. Tror du ikke jeg visste hvilken lønn jeg gikk til da jeg utdannet meg som lærer? "Det søte liv" var også DINE ord! At jeg ville satt pris på, og nytt en kveld på restaurant i ny og ne er ikke ekvivalent med at jeg ønsker å leve "det søte liv". I likhet med deg, så setter jeg pris på de enkle og hjemlige tingene i livet, og noen bedre middager ute, og noen reiser vil ikke forandre på det.

Med referanse til det Hafa skrev over her, så er min samboer alltid på jobb når han er ute og reiser og spiser osv, så det er ikke slik st jeg kan være med når han skal ha kunde-møte/middag f.eks. Dessuten er jeg i 100% jobb selv, og kan ikke ta meg fri fra jobben min og bli med på tur. Jeg har elever som venter på meg hver eneste dag kl 0800.

Anonymous poster hash: 25bea...eb7

Som jeg skrev, så la jeg fram litt betraktninger rundt det jeg leser ut av innlegget ditt. Noen kunne være relevant, annet ikke. Siden du ikke nevner noe om at du elsker jobben, etterutdanner deg, osv, så var det jo ikke så lett for meg å vite det.

Jeg har kommet med ganske mange punkter "til ettertanke". Leste du bare de som provoserte deg?

Du skriver jo at du lengter etter middager ute, vinsmaking, kultur?

Et av forslagene mine var faktisk at mannen din dropper en del av det han bes med på slik at han orker å følge opp deg. Et annet var at du så på substitutter som ikke kostet så mye.

"Det søte liv" var i gåseøyne, og du som lærer burde ikke ha problemer med å forstå en overført betydning.

At dere ser på prosentvis bidrag til husholdningen i forhold til inntekt har jo andre også nevnt.

Ellers kan du jobbe med din egen holdning til de tingene du lengter etter. For det høres bedre ut enn det faktisk er, og om du også innser det, så slipper du at dette gnager på deg.

Et godt forhold handler om at man ser hverandres behov og kan kommunisere.

Det går jo begge veier.

Hans behov når han har fri er kanskje å hente seg inn, slappe av, lade opp batteriene.

Ditt behov er å bryte rutinen.

Kan dere møtes på halvveien? Hva vil halvveien si i deres tilfelle?

Kanskje dere burde se på å ta en "samlivsweekend" på et av disse fjellsentrene som tilbyr diverse ting for par som trenger litt hjelp med kommunikasjon og den andres behov?

[Gjest]

Et poeng jeg glemte å ta med i klartekst:

Du framstår som om du er missfornøyd men hvordan ting er hos dere nå.

Da må du fokusere på hva som kan være løsninger på det problemet, ikke bare stirre deg blind på selve problemet.

Lykke til!

[Hapa]

Det er flere aspekt her som man kan fundere litt over.

- Hvorfor blir ikke du også invitert med på middager og den slags? Er det ikke vanlig å ta med partnere? Innimellom, i hvert fall?

- Trenger han å takke ja til alle disse godene, om det fører til at han ikke gidder å gjøre noe sammen med deg?

- Hva om at du melder deg inn i en vinklubb? Finner deg litt kulturtilbud som ikke koster skjorta?

- Du er litt missunnelig på lønn og frynsegoder, men er du villig til å jobbe hardere for å ha mer penger selv? Som lærer har du kvaliteter som er etterspurt i mange organisasjoner. Studer litt relevante fag på si, og få deg en bedre betalt jobb. Er det en mulighet?

- Ellers så får du kanskje akseptere at det "søte livet" ikke er så søtt. Når du har spist en del på resturant, så setter du stor pris på å fikse din egen mat på kjøkkenet hjemme. Etter en del netter på hotel, så er det senga hjemme som står foran deg i en hildring. Det er det enkle, nære, sammen med partneren, det er det som er verdt å trakte etter.

Videre, du burde se på det om han er villig til at dere fordeler utgiftene litt mer etter % inntekt. Slik at du har igjen litt "egne" penger og ikke trenger å tigge hos han om du vil noe. Der er ikke bra for forholdet.

Man tar da ikke med ektefelle/kjæreste på middag med gjester/kunder i jobbsammenheng. Det hun beskriver som, og kanskje opplever, som frynsegoder er ikke det. Det er en del av jobben å spise middag med kunder, det er en del av det som gjøres for å bygge nettverk og bygge relasjoner utenfor det formelle møterommet. Men like fult er det jobb.... Og nei, man kan som regel ikke takke nei til dise middagene, da gjør man ikke jobben sin...

[Gjest]

Man tar da ikke med ektefelle/kjæreste på middag med gjester/kunder i jobbsammenheng. Det hun beskriver som, og kanskje opplever, som frynsegoder er ikke det. Det er en del av jobben å spise middag med kunder, det er en del av det som gjøres for å bygge nettverk og bygge relasjoner utenfor det formelle møterommet. Men like fult er det jobb.... Og nei, man kan som regel ikke takke nei til dise middagene, da gjør man ikke jobben sin...

I enkelte sammenhenger er det naturlig å ta med en partner på en forretningsmiddag. Muligens noe bransjeavhengig, men helt vanlig der jeg jobber.

Vinsmaking, som var et av hennes eksempler, synes jeg høres merkelig ut at er noe man "må" gjennomføre med kunder. Med mindre man er på smøretur til et vinproduserende land.

Mitt budskap er at hun tenker nøye igjennom livet sitt, ser hva som kan forandres, og jobber med seg selv for å akseptere det som ikke kan forandres da den stadige lengselen etter det hun ikke har skaper spenninger i livet hennes som ikke fører noe positivt med seg.

[AnonymBruker]

Får meg til å tenke på pappen min (pensjonist nå) som stadig var på reiser; Japan, Italia, Tyskland, Qatar. Siste gang han reiste (til Dubai) var han så lei at han sa opp jobben. Han var møkklei forretningsmiddager og hotell. Han ville ha en normal ingeniørjobb i hjemkommunen. Savnet frue, unger og hjem.

Anonymous poster hash: ae93a...8f7

[Alvina]

Jeg forstår deg ts. Når han er "mett" av restaurantbesøk og hotellopphold forstår jeg også han. Mens han er fornøyd er det noe du savner. Da ville jeg tatt en prat med han om det økonomiske, om dine sperrer for å bruke av felleskassa til venninneturer.

Jeg regner med at du ikke har tenkt å gå fra vettet og bruke alt av felles sparte midler, men bare lengter etter et avbrekk fra hverdagen, en reise, noen middager ute med venninner - selv om jeg tror du egentlig ville hatt han med på par turer i blant. Snakk med han, det vil helt sikkert ordne seg. Han er ingen tankeleser, men legg det frem fra din synsvinkel. Jeg forstår deg, å ha totusen til overs når alt av fellesutgifter er betalt, er ikke luksus og ikke noe å rope hurra for.

Endret 25. oktober 2013 av Alvina

[Bondenisse]

Det må være helt ok at du bruker av pengene til det. Han har jo mulighet til å bli med

Minner meg litt om mine foreldre der han reiser stadig mer rundt i verden med jobben sin og løper fra forretningslunsj til restaurantmiddag med noen andre. For han er lykken å få stå hjemme med vaskemaskinen, koke kjøttkaker til middag og sove i sin egen seng.

Min mor arbeider i NAV og elsker å få reise, spise gode middager med vin og oppleve ting.

Men i fars jobb er det ofte forventet at han har med seg en kvinne. Der dekker jobben ofte reiser for min mor, og når hun ikke har anledning får jeg eller min søster være med. Det fører jo til at vi alle får dekkt våre reisebehov og særlig jeg og min søster som er studenter får opplevd utrolig mye av verden, har fått mye mer erfaring med dannelse enn våre jevnaldrende og enn omfattendes samling klær og sko.

Siden far er mest i Asia, enkelte av turene kan vare i opptil 3 måneder er det begrensninger på hvor mye mor får være med (hun velger å avslå tilbudet om å flytte dit sammen med ham fordi hun elsker jobben sin, har venner her og vil at vi barna skal få fullføre Vgs i Norge). Men min mor kompenserer for det med å reise på helgeturer til Europa med sine venner.

Når hun får med far på ferie drar de enten på campingturer til Sverige eller steder han ikke er med jobben. F.eks er det lite strandliv i hans jobb selvom han har nærhet til dem..

Det jeg vil frem til er: ja, det burde ikke være noe problem at du bruker av deres penger til å oppleve litt når han ikke vil. Men dersom du vil ha han med kan det være lurt å legge opp til noe som er ulikt hans hverdag

Se også på muligheten for at du er med han av og til, F.eks ta fri fredags ettermiddag om han skal til London, du blir med på middagene men er på shopping og opplever litt attraksjoner på egenhånd mens han er i møter osv

[Gjest Lille-pus]

Man tar da ikke med ektefelle/kjæreste på middag med gjester/kunder i jobbsammenheng. Det hun beskriver som, og kanskje opplever, som frynsegoder er ikke det. Det er en del av jobben å spise middag med kunder, det er en del av det som gjøres for å bygge nettverk og bygge relasjoner utenfor det formelle møterommet. Men like fult er det jobb.... Og nei, man kan som regel ikke takke nei til dise middagene, da gjør man ikke jobben sin...

What Hapa said.

[Suss81]

Jeg reiste tidligere ekstremt mye med gamle jobben og tilbragte alt for mye tid på hotell i land hvor jeg ikke kunne komunisere med noen annet enn oversetteren/manageren vi brukte. Jeg jobbet fra 8-22 når jeg var på reise, så selv om jeg spiste middag på "flotte" resturanter så var det alltid foretningsforbindelser til stede så man var kopnstant i jobbmodus. Når jeg først var hjemme så hadde jeg bare lyst å være hjemme, og slappe av sammen med samboeren, så jeg kan forstå samboeren til TS. MEN når jeg sjeldent ville ut å spise eller reise på fritiden så hadde jeg ingen problemer med at samboeren min gjorde det med vennene sine i stede. Her hjemme var det faktisk jeg som tok det opp å ba han gjøre slike ting uten meg. Vi har felles økonomi så han brukte da av våre penger, og det var egentlig greit.

Bare snakk med samboeren din TS, så tenker jeg han har full forståelse for situasjonen

Forøvrig så sluttet jeg i jobben og fant meg en annen med hjemmekontor i stede. Så nå om dagen reiser vi sammen og er ute å spiser sammen