Vanskelig for å glemme å godta fortiden hans..

[AnonymBruker]

Jeg er 20 år, kjæresten min er 26.
Vi møttes for to år siden.. Første gang jeg møtte han falt jeg for han, noe jeg bare har gjort en gang tidligere.
Han var så utrolig vakker, skjønn, og behagelig å være sammen med. Når jeg tenkte på han kriblet det i kroppen. Hver gang han sendte meg en melding følte jeg at jeg var i himmelen. Jeg var rett og slett forelsket og ville ingenting annet enn å bli hans kjæreste. I syv måneder datet vi. Han bodde en time unna meg så det ble nesten bare til helgebesøk ca annenhver helg. Jeg trodde han følte det samme og ønsket det samme som meg, at det skulle utvikle seg til noe mer. Jeg trodde det bare var han og meg. For meg er det slik at om en dater en, og er fysisk og intime med hverandre holder man seg bare til den personen. Iallefall om det har gått syv måneder. Slik var det ikke for han. Det kom fram etterhvert at han lå sammen med andre jenter, sendte liknende meldinger til andre jenter og rett og slett flørtet med andre jenter på samme tid. Dette var ikke greit for meg, jeg sa det rett ut, vi hadde nok misforstått hverandre litt. Jeg kuttet kontakten med han, orket ikke å bli behandlet på den måten, orket ikke å bli såret på en slik måte jeg hadde blitt såret på en gang før.

I seks måneder klarte jeg å la være å tenke på han. Selvfølgelig var det ingen som kunne måle seg med han. Han var noe helt spesielt, han fikk fram følelser i meg jeg egentlig aldri hadde følt for noen før.

Så fikk jeg en melding. Det var på bursdagen min, han gratulerte meg med dagen. Jeg svarte ikke... Jeg orket ikke å engasjere meg i han mer, han kom alltid til å være en kvinnebedårer, en player.

To måneder senere begynte han å skrive til meg på facebook. Jeg lot meg rive med.. Han savnet meg, han ville møte meg igjen, og denne gangen klarte jeg ikke å si nei. Vi møttes, alle følelser kom tilbake. Denne gangen snakket vi sammen. Jeg sa at enten så blir vi eksklusive, eller så dropper vi bare alt. Han gikk med på å date eksklusive. I en måned datet vi. Men jeg ville ha mer. Over alt hvor vi gikk, hvor jeg så meg og det var jenter tenkte jeg "Har han ligget med henne? Har han ligget med henne?". Det var vondt... Smerten var stor, sjalusien var overdådig, det var ikke riktig at jeg skulle ha det sånn. Jeg bestemte meg for at enten måtte vi bli sammen, eller så måtte vi bare kutte kontakten igjen. Jeg tenkte at om vi bare fikk publisert det, at om alle visste at vi var sammen så ville alt bli bra... Igjen var han usikker.. Han visste ikke hva han ville, han ville ha mer tid.. Men for meg var 8 måneder med dating og usikkerhet nok. Igjen kuttet jeg kontakten.

Tre uker senere begynte han å sende meldinger igjen. Han angret, han hadde bestemt seg, han ville bli sammen med meg. Jeg holdt han på "pinebenken" en stund, jeg var ikke sikker på om jeg orket å slippe han inn på livet mitt igjen. Han hadde tross alt fått to sjanser før.. Men tenk om dette var og er min store kjærlighet? Tenk om jeg aldri ville føle slik forelskelse for en gutt igjen.. Han kom på besøk, to dager senere ble vi kjærester, nå gikk det fort fram, og tre måneder senere flyttet vi sammen.

Men ting jeg har fått vite i ettertid, hva han har gjort, hva han har tenkt mens vi har datet tidligere, og i de tre ukene vi hadde "pause" har virkelig tæret på meg, noe som fører til at det har tæret på forholdet vårt. Det er ikke bare det at han har ligget med halve byen... Jeg må møte disse jentene på vors og på fester. Jeg vet hvem de er, og de vet godt hvem jeg er. De prøver å fortelle meg ting han har sagt og gjort for å såre meg. De later som de er hyggelige, men de prøver bare å gjøre meg opprørt. Jeg jobber med å takle dette hver dag. Jeg vet jo selv at jeg må kunne glemme det som har skjedd for at vi skal kunne være sammen, jeg er bare redd jeg aldri kommer til å klare det. Det er for mye historie. Jeg vet at han aldri ville vært utro mot meg, for det var en av grunnene til at han ikke ville være i et forhold. Han ville leke seg ferdig. Men hver gang han snakker om en eks, eller en han tidligere har datet blir jeg nervøs. Jeg er så redd for å bli såret, jeg er redd han angrer på at han ble sammen med meg, jeg er redd han vil ut å leke videre, jeg er rett og slett redd.

Som oftest går det bra,jeg klarer å tenke at det er meg han vil ha, men andre dager spiser det meg opp fra innsiden og ut, og jeg vil egentlig bare pakke sakene mine å rømme langt vekk fra han. Glemme alt som har skjedd, komme meg videre, finne en hvor det ikke er så grums fra tiden før. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal kunne slette all fortid fra minnet... Jeg vet jenter alltid kommer til å ville ha han, han er en flott mann... Kommer jeg noen gang til å kunne overbevise meg selv at det er virkelig bare meg han vil ha, de andre jentene betyr ingenting... Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å gå fra han med det første.. Men likevel.. Det er vondt å iblant gå med en slik smerte..

Anonymous poster hash: ff4f2...a4a

[Gjest LonelyAngel]

Ikke gøy å ha en kjæreste med en slik bakgrunn nei. Dette er noenlunde slik kjæresten min også var før vi ble kjærester, men ikke fullt så drøy da.

Hvordan er han med deg nå da, to år senere? Virker det som han vil være med deg for alltid? Har han lagt i fra seg tankene om andre jenter? Beviser han deg at han elsker deg? Hvis ja, så syns jeg du skal glemme. Du vant han over til slutt

[AnonymBruker]

Først og fremst, så skjønner jeg veldig godt at du føler som du gjør. Selvfølgelig er det en dårlig start på et forhold. For min del kan jeg imidlertid forstå at man faktisk ikke alltid er på samme sted i begynnelsen - jeg har også vært den som ikke har vært klar for et forhold og ikke ville forplikte meg (i praksis hadde jeg ikke sex med andre, men på en måte er det kanskje ille nok å ikke føle seg dedikert til den man dater/har en greie med, hvis han/hun er mer forelska?). I noen tilfeller har vi snakket om det og hatt kortene på bordet, i andre tilfeller har jeg latt være å si noe og tenkt at jeg dermed har mitt på det rene. Og jeg har vært den som har vært i dine sko mens den andre har vært mer usikker - og jeg har blitt såret i ettertid.

Jeg synes innen visse grenser at det er en formildende omstendighet om man ikke har snakket om å være eksklusive. Samtidig er jeg 100 % enig med deg i at man bør ikke holde på med noen i 7 måneder uten å definere noe eller si fra at man faktisk ikke ønsker noe seriøst. Men det er jo også begges ansvar å ta opp temaet... den som er minst klar vil noen ganger unngå å være tydelig på det (noe jeg også kan forstå... jeg har ikke følt noe behov for å ta det opp før jeg faktisk kjenner jeg har fått følelser. Samtidig er det kanskje litt feigt). Og hva han har gjort mens det var slutt mellom dere må du nesten prøve å legge bak deg. Han høres ut som en som har veldig draget på damer og benytter seg av det. Han kan likevel være en trofast kjæreste som gir deg det du trenger i et forhold. Men føler du at du får det du trenger? Hva gjør han for at du skal føle deg trygg? Hva gjør han ikke? Kunne han gjort noe mer?

Det er jo heller ikke rasjonelt det med følelser. Som sagt har jeg vært på begge sider av det å ønske å definere noe, så jeg tror jeg kan forstå hvordan en tenker der og da, og ikke minst hvordan en tenker når en faktisk velger å forplikte seg - hvor mye det betyr. Rasjonelt sett burde jeg kunne tilgi at den andre ikke er eksklusiv før en er enige om det, men følelsesmessig har jeg likevel hatt store problemer med det. Og om man faktisk ikke klarer å legge det bak seg tror jeg det er bedre å gi slipp på forholdet og heller prøve å få en bedre start med noen andre. Da har man lært av erfaring at man kanskje må være tydeligere selv på hvor grensene går.

Du er jo forresten veldig ung - sannsynligheten er veldig stor for at du kommer til å treffe din store kjærlighet seinere, at du ikke trenger å tviholde på han her eller et forhold som gir deg unødvendige bekymringer og smerte.

Anonymous poster hash: 373c8...171