Er det for tidlig å bli gravid?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg og samboeren min har bare bodd sammen i 3 måneder, vi er begge i slutten av 20 årene. Vi bor i en stor tomannsbolig og har alt det matrielle og økonomien på plass. Jeg har en sønn på 2 år,jeg og barnefaren gikk fra hverandre da sønnen vår var 4 måneder, og vi har en grei avtale ang samvær.

Jeg og min kjære ønsker oss barn snart. Men er det for tidlig??? Jeg vet at dette er mannen jeg vil ha og skal leve resten av livet med.. Vi har forlovet oss og vi er et stabilt par på alle mulige måter.

Det føles riktig og vi er klare for å prøve å bli gravide, men jeg holder litt igjen pga tallet hvis dere skjønner? Alle sier jo at man bør være sammen så så lenge før man får barn, men hvorfor må man følge de reglene?

Jeg var jo sammen faren til sønnen min i 4 år, før vi fikk barn. Og det endte opp med at vi gikk fra hverandre kort tid etter sønnen vår kom til verden. Nå var den situasjonen ganske spesiell pga sønnen vår ble født med en alvorlig sykdom og vi bodde sammen på sykehuset i 4 måneder, og sønnen vår svevde mellom liv og død og det tok på forholdet hardt. Så vi skiltes som venner når sønnen vår ble friskmeldt og kunne komme hjem.

Jeg ønsker sterkt et barn til og vil ikke ha for langt tidsrom mellom barna heller... Alt ligger så til rette og ønsket er sterkt... Jeg må bare lufte tankene litt...

Takk for at du leste dette

Mvh TS

Anonymous poster hash: bc922...7e1

[Strikkemamma]

Hvis dere føler det er rett nå, hvorfor vente? Forhold kan ryke selv om dere har vært sammen i 4 mnd eller 10 år før dere får barn.

[AnonymBruker]

Jeg ville vel tenkt at det var litt tidlig. Dere kan jo ikke ha vært sammen så lenge totalt heller. Men jeg tenker samtidig at innstillingen man har til forholdet og hva man ønsker (og hvordan man klarer å gjennomføre/jobbe for det man ønsker) er det viktigste.

Anonymous poster hash: 1adb7...93f

[Fim]

Som det første forholdet ditt tydelig viser er fortiden ingen garanti for fremtiden. Man vet ikke hva som venter rundt neste sving. Hvis dere begge synes det føles rett, så sett i gang. Det er masser av historier om par som har blitt gravide etter kort tid og greid seg fint, og masser om par som har gått fra hverandre etter årelang overbevisning om at de var lagd for hverandre. Livet gir ingen garantier.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg og samboeren min har bare bodd sammen i 3 måneder, vi er begge i slutten av 20 årene. Vi bor i en stor tomannsbolig og har alt det matrielle og økonomien på plass. Jeg har en sønn på 2 år,jeg og barnefaren gikk fra hverandre da sønnen vår var 4 måneder, og vi har en grei avtale ang samvær.

Jeg og min kjære ønsker oss barn snart. Men er det for tidlig??? Jeg vet at dette er mannen jeg vil ha og skal leve resten av livet med.. Vi har forlovet oss og vi er et stabilt par på alle mulige måter.

Det føles riktig og vi er klare for å prøve å bli gravide, men jeg holder litt igjen pga tallet hvis dere skjønner? Alle sier jo at man bør være sammen så så lenge før man får barn, men hvorfor må man følge de reglene?

Jeg var jo sammen faren til sønnen min i 4 år, før vi fikk barn. Og det endte opp med at vi gikk fra hverandre kort tid etter sønnen vår kom til verden. Nå var den situasjonen ganske spesiell pga sønnen vår ble født med en alvorlig sykdom og vi bodde sammen på sykehuset i 4 måneder, og sønnen vår svevde mellom liv og død og det tok på forholdet hardt. Så vi skiltes som venner når sønnen vår ble friskmeldt og kunne komme hjem.

Jeg ønsker sterkt et barn til og vil ikke ha for langt tidsrom mellom barna heller... Alt ligger så til rette og ønsket er sterkt... Jeg må bare lufte tankene litt...

Takk for at du leste dette

Mvh TS

Anonymous poster hash: bc922...7e1

3 mnd er ikke lenge nok til at dere kjenner hverandre, vent noen mnd til så er sjansen mindre for at du sitter igjen alene med to barn med to forskjellige fedre.

Anonymous poster hash: 9929b...bc0

[Cindi]

Var dere kjærester før dere flyttet sammen, eller flyttet dere rett sammen?

Hvordan er kommunikasjonen dere i mellom?

Man er jo faktisk nyforelsket i 1-3 år ofte, så om dere blir gravide nå eller når dere har vært kjærester ett år har vel kanskje ikke så veldig mye å si, for det tar faktisk litt tid før man er ute av "bobla" og begynner å se alle sidene ved sin partner. Man glorifiserer mye i starten.

Men om dere kommuniserer godt, også om vanskelige ting, så har dere jo et veldig godt grunnlag for å få det til å fungere. Snakker dere godt sammen i situasjoner der dere er uenige? (hvis de har rukket å oppstå enda da. De kommer, uansett hvor fantastisk skapt for hverandre man er...)

Har dere for eksempel hatt situasjoner som omhandler ditt barn som dere kanskje ikke har vært helt enige om? Hvordan håndterte dere det?

Har dere kranglet sammen enda? Hva skjedde da? Snakket dere sammen, eller ventet dere til det "gikk over"?

Du trenger ikke svare på dette, men det er spørsmål for å få deg til å tenke litt på deres kommunikasjonsmåter. Og om du har nok erfaringsgrunnlag der til å vite om han vil være en ok partner også når dere er kjempeslitne og dritlei av våkennetter, når du er en hormonell hurpe (noen av oss blir verre enn andre), og når han heller har lyst til å henge med kompisene sine enn deg, når dere ikke har hatt sex på flere mnd fordi du har vært stor og tung og/eller hatt vondt etter å ha revnet nedentil, når dere er uenige om oppdragelsen av barnet, eller når svigermor viser seg å ikke være så kul som du trodde? Bare en tankerekke.

Og husk: dere vil ALLTID ha barnet for all evig fremtid, når dere først har fått det. Den tiden dere har nå, med bare dere, der dere kan nyte hverandre alene (når ditt barn er på samvær i alle fall), den får dere ikke tilbake på leeeenge. Så det kan være deilig å ha noen gode dager å se tilbake på før eventuell svangerskapskvalme, bekkenløsning, vannopphopning, hormoner etc setter inn. En graviditet er ikke BARE koselig. Men det vet du nok

[Gjest Wei Wei]

Dere har bodd sammen i 3 mnd, men hvor lenge har dere vært sammen?

[Toolose]

Vi har vært sammen i 16 mnd nå i november!

En ting som jeg virkelig prisgir i forholdet vårt er faktisk kommunikasjonen... Jeg har aldri hatt en bedre samtalepartner, og vi kan prate ut om alt. Og ja, vi er uenige innimellom, men vi setter oss heller ned og prater rolig enn å kjefte og skrike som mange gjør... Jeg vil tro han blir den perfekte far... Når jeg ser hvor flott han er med sønnen min, så er det et godt grunnlag også. Han står opp om natta om det trengs, han skifter bæsjebleier, han leker godt med han og er oppriktig glad i han. Jeg beundrer han på mange måter da han alltid klarer å se det positive i alle situasjoner... På de månedene jeg har kjent han, så har han aldri klaget over noe.. Selv om han har hatt mye motgang i livet, uansett om han sitter 2 timer i kø til jobb hver vei hver dag, har han aldri klaget et sekund... Han ser bare løsninger og har en omsorg rundt alle han er glad i. Han tar så godt vare på meg som ingen noen gang har gjort med meg....

Men ja... vi har ikke bodd sammen lenge... Vi skal til syden nå om 2 uker med sønnen min, og gleder oss stort til det! Blir en liten test for meg å se også... Ikke bare bare med en 2-åring på fly i 5-6 timer

Takker for alle råd

[Teeny]

Jeg venter barn med min utenlandske kjæreste. Vi hadde vært sammen i litt over 2 år i avstandsforhold da jeg ble gravid. Vi har ikke bodd sammen, men planlegger dette. Føler ikke at dette er så veldig "normalt", men så lenge dere tror det fungerer så kan man få til det meste:) Tenker også litt på alderen og økonomien da. Ikke lett å ha alt perfekt til man skal ha barn og plutselig blir det kanskje ikke noe av.

[Cindi]

Dere har jo vært sammen en stund da, selv om dere ikke har bodd sammen. Og det viser kanskje at dere ikke har forhastet dere med noe?

Følg dine egne følelser. Hvis kommunikasjonen, konflikthåndteringen og kjærligheten er på plass, så klarer dere det meste.

Lykke til! Og god tur til syden!