Da var det over..

[AnonymBruker]

Det ble slutt mellom oss for 1 måned siden.. Han som tok det valgt, og jeg ble selvfølgelig lei meg, men jeg tenkte Ok, da får jeg slette ham ut av livet og late som at han er død. Det varte ikke så lenge. Han tok kontakt med meg dagen etterpå og klagde på hvor vondt han hadde det. At det absolutt ikke var det han ville, men vi kunne ikke fortsette å ha det sånn. Krangling.. Han ville vi skulle finne ut av tingene, jeg måtte bare gi ham tid så ville han klare å finne ut av de. Det var slik at han ikke taklet å snakke om ting, reagerte med sinne for den minste tingen, og det var grunnen til at det bare ble krangling som bygd seg opp.

Så dum som jeg var så, sa jeg ja ok. Vi fortsatte å ha kontakt fordi han var på jobb og kjedet seg. Så kom han hjem etter jobbuka og da var han litt stillere, men ville møte meg, Greit tenkte jeg. Han holdt på å gråte der vi satte. Ville at tingene skulle løse seg, og sa at han hadde troen på det jeg måtte bare gi ham tid og den dritten der. Ok, hvor lenge spurte jeg.. 1-3 uker svarte han..Så dum som jeg var så sa jeg at jeg kunne ventet fordi jeg elsket ham. Jeg spurte masse spørsmål og han svarte på alle. Spurte om jeg ble holdt på gresset.. Nei, overhodet ikke, for han elsket meg så mye og han ville ingenting annet enn å bli sammen med meg igjen svarte han.

Tiden gikk, vi møttes 4-5 ganger til. Jeg merket at han tok mer og mer avstand til meg, kysset ikke meg. Holdt meg mindre og mindre i hånda. Virket gladere. Sa han jobbet med sakene sine og tenkt masse, samtkdig som han i de daglig mldingene skrev at han skulle på fest, drikke ditt og datt.. Helt latterlig at jeg trodde på at han tenkte.. Jeg bestemte meg for å kutte ut kontakten fordi jeg ble så lei meg etter at vi hadde møttes og tingene ikke ble endret, og skrev en lang melding til ham, og fikk bare "ok, kan jeg hente resten av tingene mine til helga?". Jeg satte hjemme den dagen og gråt.. Han skrev en sms til og skrev at han visste jeg en dag kom til å innse at det hadde vært bra å vente enn å tenke kortsiiktig og kuttet kontakten.

Jeg tok det opp med ham at jeg følte vi gledd fra hverandre og at han hadde tatt en avstand til meg. Nei det var absolutt ikke sånn svarte han, han var bare sliten. Igår møttes vi og da virket han helt likegyldig. Vi snakket mye, eller det var jeg som snakka. Han sa plutselig at han trengte mer tid, sannsynligvis veldig lang tid og jeg bare kunne gå videre om jeg ikke klarte å vente fordi det var bedre for meg selv om han ville at jeg skulle vente og at han hadde troen på at det skulle bli oss. Jeg dro hjem, ble liggende våken i hele natta, Fikk en sms fra ham om at han håpet at jeg ikke var sur og at han elsket meg uansett hva jeg tror.. Gidder ikke å svare på meldingen..That is It,,,,,

At det går an å være så jævlig dum! Jeg skulle bare ha hivd ut den drittsekken av livet mitt og aldri latt ham leke sånn med meg som han har gjort i de siste ukene. Jeg blir faktisk flau over meg selv nå når jeg skjønner at jeg bare ble holdt på gresset. hvorfor i helvete måtte jeg stole på ham og la meg selv gjennomgå all den dritten .. Jeg trodde virkelig at han elsket meg.. De 2 årene sammen kastet rett i dass..

Dere får unnskylde språket mit nå, men jeg er rett og slett forbanna.. Nå må jeg bare akseptere at han ikke vil ha meg selv om han sier hele tiden at han vil ha meg. Jeg er vel greit å ha på gresset i tilfelle singellivet ikke skulle være så morsomt likevel.

Anonymous poster hash: 8b0df...bb5

[AnonymBruker]

kom deg ut mens du kan, jeg er på mitt ellevte år i et slikt "forhold". ik sett hverandre på 1,5 år, og er antagelig på gress.er så nedbrutt at jeg ikke kommer ut av det, eller noensinne kommer til å få et normalt liv

Anonymous poster hash: 4d069...118

[AnonymBruker]

Hvorfor kommer ikke d

kom deg ut mens du kan, jeg er på mitt ellevte år i et slikt "forhold". ik sett hverandre på 1,5 år, og er antagelig på gress.er så nedbrutt at jeg ikke kommer ut av det, eller noensinne kommer til å få et normalt liv

Anonymous poster hash: 4d069...118

11 år? Hvorfor kommer ikke du deg ut av dette?

Jeg sitter her og er redd for at jeg skal bruke lang tid på å komme meg over det! Orker ikke å ha det vondt så lenge.. Det kan jeg ikke tillate for meg selv.. I natt tenkte jeg at jeg har 2 alternativer, enten komme meg ut, gjøre ting, gå på dater, finne meg rebound, leve livet eller så kan jeg sitte og dyrke kjærlighetssorgen og synes synd på meg selv... Tror at jeg velger det første! Gid det bare var en lysbryter som jeg kunne slå av følelsene mine!

Anonymous poster hash: 8b0df...bb5