Får aldri "kjemi" med barn..

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig aldri vært noe særlig glad i barn, sikkert fordi at da jeg var lita så ville moren min flytte langt vekk fra alle så vi aldri egentlig så noen andre enn hverandre annet enn når jeg var på skolen eller besøk hos venner.

Nå er jeg 21, jeg har ingenting imot barn, men føler ikke jeg helt får det til! Mannen min har ei datter på 5, har søskenbarn på samme alder som jeg kjenner litt bedre, men merker jeg er ukomfertabel med barn, vet ikke hvordan jeg skal bli kjent med dem mersom.

Hvordan blir man kjent med en 5-åring?! Rart spørsmål? Jaja, jeg aner ikke jeg, men hun er jo dattra til kjæresten min, jeg må nesten være der litt for dem begge de dagene han har henne.

Anonymous poster hash: bcc2a...29d

[AnonymBruker]

Er helt elendig på barn selv. De er liksom ikke som vanlige mennesker, helt umulig å forholde seg til de. Og så bråker de veldig. Må lære meg det der bedre, da jeg har venninner som har barn.

Anonymous poster hash: 5ee7d...3cc

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å forklare egentlig da det kommer veldig naturlig for meg. Når vi har venne par på besøk eller svigersøster med barn så er jeg nesten mer med ungene enn de voksne

Barn er ganske enkle.

ikke vær redd for å være litt barnslig.

Kan være lettere å lage bånd ved en aktivitet. -leke på lekeplassen (ikke bare se på)feks. praten kommer kansje mer naturlig når man har noe annet å gjøre.

ikke hiv deg over dem. la de komme til deg. Kan tenke deg selv vis en SVÆR mann kom å kastet seg over deg.

Anonymous poster hash: af151...1c7

[Frisørdama]

Hvis du setter i gang med aktiviteter som tegning, maling, perle, trolldeig, lage mat eller bake sammen så kommer praten til å komme litt automatisk om det dere gjør og dere opparbeider et bånd eller iallefall blir noe kjent.

[AnonymBruker]

Still spørsmål. Om leker, om barnehagen, om jul, om snø, om hvilke dyr/farger/ting hun liker

Anonymous poster hash: 802a0...e4b

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med å finne kjemi med barn, til tross for at jeg faktisk har 2 egne. Det går det helt fint med kjemien med dem, men å prate med andres barn får jeg rett og slett ikke til. Merker at det blir enklere nå som de har blitt større og det kommer noe vettugt ut av dem.

Anonymous poster hash: d40ad...122

[Gjest Riskjeks]

Jeg syntes også dette var vanskelig før jeg fikk egne barn. Tror det rett og slett var fordi jeg alltid har vært sjenert overfor nye mennesker, og barn blir jo enda verre - de er nye mennesker OG barn liksom

Å gjøre ting sammen er nok det beste, det er ikke alltid lett å snakke med barn. De kan svare så mye rart, begynne å snakke om noe helt annet, osv. Det er helt normalt, men kan virke litt "avvisende" for dem som ikke er vant med barn. Finn på en aktivitet du vet hun liker og ta det derifra.

[AnonymBruker]

Ikke se på barn som er fremmed art, det er ikke så ille Barn er bare små mennesker med litt liten livserfaring i grunn

Barn i småbarnsårene er så nysgjerrige og ivrige på å oppdage verden, kjempegøy å vise og forklare - så ser en verden med litt nye øyne selv også Voksne som tar dem på alvor legger de fort merke til.

Anonymous poster hash: f837f...d1d

[Timseh]

Jeg er veldig utadvendt, men har ikke kjemi med barn. Har selv en sønn på 2 år, men jeg får ikke god kjemi med andre. Har mange venninner med barn og jeg klarer bare å føle meg komfortabel med to av disse barna

[Sjokoladenøtt]

Tror jeg kommer til å slite fælt når jeg får barn en gang Jeg føler de er.. ja, litt mindre forståelige naturlig nok.

Jeg synes det er enklere å forstå bikkja mi i forhold til en unge

[AnonymBruker]

Jeg snakker kun om naturlige ting de virker være opptatt av, og venter gjerne til de selv tar kontakt. Men smiler og er åpen for å bli kontaktet dersom de vil - og stiller kanskje et spørsmål dersom det faller seg naturlig.

Kommer de med ei bok spør jeg kanskje noe om det, og så ser jeg hvor interessert de er - stiller ikke hundre spørsmål etterpå liksom.

Aksepterer at de ikke er snakkesalige eller at de ikke er særlig interesserte der og da.

Setter ikke på umiddelbar "klovneoppførsel", barn trenger jo og normale samtaler

Anonymous poster hash: 9c2a3...ee3

[Teriyaki]

Tror jeg kommer til å slite fælt når jeg får barn en gang Jeg føler de er.. ja, litt mindre forståelige naturlig nok.

Jeg synes det er enklere å forstå bikkja mi i forhold til en unge

Det kommer naturlig med ens egne barn. Personligheten og språket kommer såpass gradvis at man lærer barnet å kjenne veldig godt, og man skjønner det som for andre kan høres ut som ren babling.

Er heller ikke spesielt glad i barn. Jeg er ikke den som setter meg ned på gulvet for å snakke med andre barn, for å si det sånn. Men jeg smiler og kan snakke litt til barn jeg har en relasjon til. Kan til og med leke litt med dem hvis de vil, men det er ikke dermed sagt at JEG vil det. Babyer derimot holder jeg gjerne, hehe.

[AnonymBruker]

Jeg er slik selv, til tross for to egne barn. Kan bli litt stresset når eldstejenta har med venninner hjem fra barnehagen - hva i all verden skal vi finne på med den fremmede ungen! Hehe. Men et tips er (som mange har sagt): Finn på en koselig aktivitet som dere kan sitte ved et bord og pusle med. Kjøp noen perler og lag et kjede. Eller bak boller sammen? Pepperkaker, når det går mot jul? Da er fokuset rettet mot aktiviteten, og praten kan i hovedsak dreie seg om den, og så går det an å spørre litt/snakke litt om andre ting innimellom. Etterhvert når dere blir mer trygge på hverandre, kan du f.eks. ta bussen til byen med 5-åringen og gå på kino? Det er noe min fireåring digger, i allefall.

En annen hit hos oss (som aktiviserer barna og er koselig) er å kjøpe masse frukt, gi barnet en kniv, og så kan dere skjære frukta i små biter, og lage smoothie.

Anonymous poster hash: ec284...f9c

[AnonymBruker]

Setter ikke på umiddelbar "klovneoppførsel", barn trenger jo og normale samtaler Anonymous poster hash: 9c2a3...ee3

Det har jeg og merket meg - at noen oppfører seg som klovner med barn.

Det er bra det er noen av oss som oppfører oss som normale mennesker med dem også. Man må ikke snakke babyspråk eller bli helt i fistel. Barn liker rolige, naturlige, avslappede mennesker vel så mye

Anonymous poster hash: 3271f...b0c

[spektralkatt]

Jeg var også sånn før jeg fikk barn, og jeg synes det kunne være vanskelig den første tiden etter barnet ble så stort at hun tok med venner hjem. men etter hvert har det løsnet litt.

Enig i at det er greit å unngå klovning, å bare være en normal voksenperson.

Greit å ikke overkompensere og bli for pågående heller, tror jeg.

Vær til stede, tilgjengelig, om barnet skulle ønske å ta kontakt.

Og kanskje finne noe dere kan ha felles. Om du liker å pusle med inneting, tegne eller lage ting, se om barnet vil være med på det. Eller bake noe.

Om du liker å se film, finn en film du har lyst å se, noe passer for både barn og voksne, og se den sammen. F eks emil i lønneberget, eller pippi, istidfilmene, disney, eller miyazaki. ( japanske filmer som er kjempefine både for store og små)

om du liker å være ute, ta med ungen ut på tur, gjerne grill pølser, ta med kakao eller lignende.

Det viktigste er at du ikke må synes det du gjør er kjedelig.

Barn, som andre mennesker, liker at den de er sammen med faktisk har det gøy, og at den voksne er komfortabel i situasjonen, dine følelser smitter over på barnet.

På den måten kan du skape felles interesser, får noe som er naturlig å snakke om, og dere blir bedre kjent. Og så blir det kanskje plutselig enklere når det har gått en stund,

[Gjest Riskjeks]

Jeg er slik selv, til tross for to egne barn. Kan bli litt stresset når eldstejenta har med venninner hjem fra barnehagen - hva i all verden skal vi finne på med den fremmede ungen! Hehe. Men et tips er (som mange har sagt): Finn på en koselig aktivitet som dere kan sitte ved et bord og pusle med. Kjøp noen perler og lag et kjede. Eller bak boller sammen? Pepperkaker, når det går mot jul? Da er fokuset rettet mot aktiviteten, og praten kan i hovedsak dreie seg om den, og så går det an å spørre litt/snakke litt om andre ting innimellom. Etterhvert når dere blir mer trygge på hverandre, kan du f.eks. ta bussen til byen med 5-åringen og gå på kino? Det er noe min fireåring digger, i allefall.

En annen hit hos oss (som aktiviserer barna og er koselig) er å kjøpe masse frukt, gi barnet en kniv, og så kan dere skjære frukta i små biter, og lage smoothie.

Anonymous poster hash: ec284...f9c

Jeg følte det også slik før, men min strategi er å behandle dem som om de var mine egne unger, det funker alltid. Unger er stort sett ganske greie. Liker du din egen, så liker du andre også, bare du gidder å prøve

[AnonymBruker]

Jeg "kan" ikke barn jeg heller. Dere sier at man bare skal sette i gang med en aktivitet, men jeg er som regel sammen med barn i et selskap som setting. Voksne spiser middag osv osv. Så det blir ikke akkurat naturlig å sette i gang å bake pepperkaker liksom.

Og jeg skjønner ikke hva jeg skal snakke med de om. Og spørre om. Det blir liksom sånn her.

Meg: hvilken farge liker du best da?

Barn: Rosa

Meg: åja, det synes jeg er fint også.

Også kommer jeg liksom ikke på noe å spørre om videre.

Jeg suger på small-talk med voksne også da..

Anonymous poster hash: a37da...78f

[ViljaH]

Du må bare gi litt av deg selv, invitere til å være sammen ved å være smilende, se dem i øynene, snakke om ting de kan synes er interessant eller morsomt, iblandt tulle litt med dem i starten for å bryte isen. Noen barn er lette å få kontakt med, andre må man jobbe litt mer med, sjarmere dem ut av sjenerthet. Litt som med alle mennesker igrunn... Barn merker fort om du kjeder deg eller ikke er interessert, da får du en kald skulder fort. Kan ikke sitte å se på neglene dine, sukke, la blikket vandre, lure på hvor lenge til du kan gå... til og med en hund merker om du kjeder deg i hans selskap, hvis du puster ut tungt, så vil den ofte reise seg og gå, er min erfaring.

[AnonymBruker]

Det er egentlig litt rart. Å snakke med dyr gjør jeg helt naturlig. Men med barn så går det liksom ikke

Anonymous poster hash: a37da...78f

[super-s]

Jeg elsker barn, og er flink med barn jeg kjenner, men jeg føler meg ofte litt ukomfortabel når jeg møter nye unger. Det jeg gjør er å vente litt til jeg ser hvordan ungen er, før jeg forsiktig begynner å snakke med dem. Barn elsker komplimenter, så de blir kjempeglade hvis du sier at de har fine klær eller noe (nå skal man ikke overøse barn med komplimenter for alt har jeg hørt, men det er en fin åpningsreplikk). Hvis de leker med noe, sett deg på huk og spør dem om/kommenter det de leker med. Etterhvert vil det gå bedre!