Er man ansvarlig for livet til sin mor (eller far)? EN LANG HISTORIE!

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra for mange år siden og jeg flyttet langt unna foreldrehjemmet mitt. Kan vel si at jeg hadde en helt grei barndom men at den var preget av krangling og ustemning hjemme. Mine foreldre la aldri skjul på at de kranglet og jeg var alltid involvert i sjalusidramaer, utroskap og generell misnøye de hadde til hverandre. Jeg måtte alltid få innsyn i alt og måtte ta standpunkt til hvem som gjorde rett eller galt. Min mor var alltid svært opptatt av slanking (da hun la på seg etter hun fødte meg) og jeg ble svært fokusert på at det å være tynn var noe viktig. I noen år slet jeg med spiseforstyrrelser men dette var ikke noe mine foreldre tok seriøst da de trodde jeg bare spiste lite og det var normalt. Jeg kom meg ut av spiseforstyrrelsene på egenhånd ved hjelp av trening og at jeg opparbeidet meg et bedre selvbilde.

Jeg hadde en svært nært forhold til min mor selv om hun hadde et svært ustabilt lynne og måtte ha ting gjort på sin måte og når hun ønsket det. Hun spilte også på at det var synd i henne og at alle andre hadde feil mens hun hadde rett. De første årene etter at jeg flyttet hjemmefra kom jeg hjem noenlunde ofte til å bo så langt unna og jeg ringte moren min flere ganger om dagen. Hun visste alt om meg og hva jeg gjorde. Dersom jeg gikk på fest måtte jeg ringe og sende meldinger om natta fordi hun hadde angst for at noe skulle skje meg. Jeg følte meg til slutt overvåket som en voksen person (jeg hadde tross alt venner og bekjente som ville etterlyse meg dersom noe skjedde) og ble mer og mer irritabel over dette kontrollbehovet. I tillegg kom hun bare på besøk i eksamenstider eller på tidspunkt som ikke passet. Ønsket jeg å reise på ferie eller til utlandet jobbet hun stadig i mot meg og sa at normale folk reiste ikke til utlandet for å studere og hvorfor man skulle utsette seg for sånne farer frivillig var helt uforståelig for henne. Til og med da jeg bodde i utlandet en periode ble jeg ringt opp hele tiden og måtte fortelle om alle personer som var involvert i livet mitt og hva jeg gjorde. Menn jeg hadde vært involvert med måtte jeg også fortelle om, og hun kan fremdeles åresvis etterpå spørre om visse personer om jeg snakker med dem eller hva som skjedde. Personer som jeg har glemt for lenge siden og helst ikke ønsker å tenke på mere.

Nå når jeg har fått samboer så er hun ikke like kontrollerende som før men hun har siden dag en påpekt at kjærligheten ville ta slutt og at de felles interessene jeg har med kjæresten vil dø ut etterhvert. Hun mener menn er på en bestemt måte og da er kjæresten min slik også. Hun har mange gang insuinert at han er sykelig (fordi han snakker med moren sin som bor langt unna et par ganger i uka på Skype) og har et for nært forhold til moren sin. Mamma kjenner ikke samboeren min så godt fordi hun har ikke tilbrakt mye tid sammen med han. Hun hevdet før at han var sykelig sjalu også eller ymtet frempå at han var psykopat fordi jeg ikke orker å snakke så mye med mamma lengre. Jeg blir psykisk sliten av å snakke med moren min. Hun skal lage problemer som ikke eksisterer. Min kjæreste er så god og snill men hun har prøvd å så tvil i meg om at han ikke er den rette for meg samtidig som hun plutselig kan si at han er en kjempekar i et annet øyeblikk. Nå når vi har vært sammen i flere år skjønner hun nok at det kan bli oss allikevel og nå prøver hun å skape et nært bånd til han men selv min kjæreste merker at hun er en svært vanskelig person å omgås. Hun er alltid stresset når hun kommer på¨besøk. Vi må skynde oss å løpe for å rekke noe. Hun tåler ikke at faren min sitter å snakke med kjæresten min eller at jeg snakker med dem. Hun vil da sitte å snakke i bakgrunnen eller si navnet ti ganger selv om hun vet at man er opptatt midt i en annen samtale. Hun kan heller aldri si når hun kommer på besøk og gir beskjed kanskje en uke før fordi det må være hemmelig . Hun mener man ikke kan stille krav til å vite noe på forhånd og heller ikke når hun har tenkt å dra. Når hun kommer hit ligger hun på vårt soverom og vi ligger på en sovesofa. Dette blir litt slitsomt i lengden når vi ikke en gang får 10 minutter for oss selv den tiden hun er på besøk.

Jeg orker knapt å dra hjem lengre. Å dra hjem er ikke koselig eller hyggelig. Det handler kun om hvem som vasker flest kopper eller setter inn i oppvaskmaskinen. Å komme hjem i høytider er rett og slett et helvete. Hun pynter og vasker i ukesvis før man kommer hjem og når man kommer hjem så er det fremdeles titusen flere ting som ikke har blitt gjort. Man må vaske kjøkkenskap eller rundvaske hus og tak (et hus jeg knapt er innenfor døren på på et år) og ja jeg kan godt hjelpe av egen fri vilje med den ene og det andre. Problemet med moren min er at hun kommanderer, kjefter, roper og skriker.Man må gjøre ting med en gang og helst alle ting på en gang. Hun får anfall hver gang hun skal lage middag eller baker kaker og man får nærmest et slag i trynet dersom man spør hvordan man skal gjøre noe. Hun kan dytte meg rundt som et eller annet dyr og deretter hevde i ettertid at alle andre i familien er de som har feil. De som blir sint uten grunn. De som skaper ustemning. Blir jeg sur fordi mamma behandler meg som en eller annen slave mens hun roper og skriker så er det jeg som har skylda. Det er jeg som blir sint uten grunn. For såpass må man gjøre når man kommer hjem. I fjor fikk jeg ikke en gang møtt noen av mine tidligere venninner fordi jeg måtte vaske til jul! Etterpå klandrer hun meg og mine andre søsken at vi nesten aldri kommer hjem.

Dette blir langt og jeg er sikker på de fleste vil ikke orke å lese alt. Det er bare så utrolig frustrerende at jeg må få det ut. Som jeg sa innledningsvis har mamma og pappa alltid kranglet og forholdet deres er verre en noensinne. Moren min mener at barna er de som skal gjøre livet hennes lettere fordi hun har det så jævlig og ikke har noen gode venner. Hun ønsker å besøke oss hele tiden hvis hun kunne men da kun på hennes egne premisser. Hun får meg til å få dårlig samvittighet hvis jeg vil reise på ferie alene med kjæresten for helst vil hun bli med over alt. Hun forteller hele tiden at hun ikke har noen i livet sitt og at hun er helt alene og at pappa vil ikke gjøre noe. Men ærlig talt er det jeg som skal sørge for at moren min blir lykkelig eller er det moren min som selv må ta et oppgjør og heller gjøre det slutt med pappa? Er det jeg som skal sørge for at moren min har et aktivt liv med reise, osv?

Jeg blir deprimert av å snakke med moren min. Det går utover mitt eget humør. Hun prøver enten å få meg til å tro at noe i livet mitt er negativt eller så fokuserer hun på seg og "stakkars meg".

Er det noen som orket å lese min historie vil jeg bli kjempeglad for en tilbakemelding. Bare å få høre om jeg er egoistisk eller om det er min feil at moren min oppfører seg sånn.. Om jeg må hjelpe mamma til å være lykkelig eller sørge for min egen lykke??

Anonymous poster hash: f0d3a...832

Anonymous poster hash: 629f3...168

[Gjest Allergikeren]

Puh, jeg ble sliten bare av å lese! Ikke pga langt innlegg, men av det du beskriver i det. Hun virker blottet for selvinnsikt. Kanskje hun også er usikker på seg selv og ikke har det så bra, det høres litt sånn ut og. Men uansett er det feil å overskrive ansvaret til sine barn på den måten. Og i alle fall å bruke barna som dommer mot den andre forelderen!

Nei, jeg syns ikke du er egoistisk. Jeg aner ikke hva jeg kan råde deg til å gjøre, men jeg syns hun tillegger deg mye mer ansvar for henne enn noen burde tillegges for andre i det hele tatt.

Endret 21. oktober 2013 av Allergikeren

[Løvetanten]

Helt kort; nei! Det er ikke din feil og heller ikke noe du kan eller skal gjøre noe med.

Hun har ingenting med å blande seg i dit liv eller forsøke å styre hvordan du skal leve. Du har all rett til å be henne passe sine gene saker og sette HELT klare grenser for henne. Vil hun ikke overholde de så fortjener hun heller ikke å ha kontakt med deg.

Respekt er ikke noe som kommer automatisk, det er noe hun skal fortjene. Misbruker hun det så blir den borte. Hun er din mor, men du skylder henne ingenting.

Dere barn er ikke ansvarlige for deres foreldres lykke, overhodet ikke. Tvert imot.

http://www.willieverbegoodenough.com/narcissistic-mother/

http://www.willieverbegoodenough.com/resources/dr-karyls-blog/

[AnonymBruker]

Jeg mener at alle mennesker i bun og grunn er ansvarlige for sin egen lykke/ulykke, selv om å be om hjelp kan være en del av dette. Din mor høres ut som et typisk eksempel på mennesker som legger alt ansvar på dem rundt seg, en energityv rett og slett. Slike mennesker trenger klare beskjeder og man må sette grenser for hvordan man vil la dem behandle en.

Jeg aner ikke om du allerede har gjort dette, men du bør ta et siste oppgjør med din mamma. Forklar at hennes liv og lykke er det hun selv som må ta tak i. Å besøke dere/reise med dere kan selvfølgelig være en del av dette, men da innenfor rammer dere setter.

Til jul kan du f.eks enten komme først lille julaften (har du venninner du kan bo hos et par dager om du vil komme før for å treffe dem?). Jeg synes for så vidt det er greit at julegjester hjelper litt til, men ikke at halve huset står igjen, og ikke at det gjøres på en slik måte at man blir dårlig av stresset. Klarer ikke verten styre seg kan hun heller ikke vente å få hjelp. Gjør det også klart at slik hun er ansvarlig for sitt liv er du ansvarlig for ditt, og hennes forsøk på å vinkle ting som skjer i ditt liv mot det negative settes ikke pris på. Ja, det er mulig alt går "åt skogen", men da er det ditt ansvar, ikke noe hun trenger å fokusere på før det er noen grunn til det.

Hun tenker sikkert at det hun gjør nå fungerer (for henne), så hun må få et incentiv til å endre seg. Si i klare ordelag at resultatet av å ikke endre seg vil være at ingen kommer til å orke å være rundt henne, og hun vil bli enda mer ensom enn hun mener hun er nå. Spør hva hun tror vil skje når det etterhvert (kanskje) kommer barnebarn og hun har et dårlig forhold til alle sine barn, hvor mye kommer hun til å få treffe dem?

Anonymous poster hash: b0796...5bc

[AnonymBruker]

TS her. Leste litt om narsissistiske mødre og kjenner nok min mor igjen i mange av de punktene. Det er utrolig slitsom med en person som aldri ser egne feil, aldri ber om unnskyldning og alltid fokuserer på meg meg meg stakkars meg. En person som kommer med gode råd som egentlig er ment for å få deg til å føle deg i dårlig humør. En person som skal blande seg i hvordan du lever livet ditt til enhver tid.

Mamma får mindre og mindre besøk og skjønner ikke selv at hun er roten til alt og ikke alle andre. Som hun kaller oss, "de ufyselige egoistiske barna hennes", Jeg er sliten og orker ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke inviterer henne på besøk hele tiden eller foreslår vi skal reise sammen på ferie. Jeg reise en gang sammen med kjæresten min og foreldrene mine. For det første måtte hun dobbelsjekke at jeg og min kjæreste ikke hadde finere rom enn de hadde, for da måtte vi bytte (!!). For det andre sto hun å banket i døra eller veggen til hotellrommet vårt hele tiden dersom vi var alene på rommet for å spørre etter et eller annet. Vi måtte gjøre alt sammen hele tiden. Gå på strand, restauranter og barer, greit nok for en uke overlever vi det, men for deretter å stå å banke i døren hvis vi gud forby skulle være alene på rommet vårt en halvtimes tid. Når jeg er hjemme passer hun på å vekke meg rundt 7-8 hver morgen. Gjerne ved å åpne døra og stille spørsmål eller starte vaske maskinen vegg i vegg eller spille musikk som kan høres i milevis omkring.Dersom jeg på trass ikke orker å stå opp kan hun komme rundt 9: -F ORTELL MEG SKAL DU SOVE HELE DAGEN??! Når hun er på besøk her må vi også stå opp senest 8 fordi de står opp tidlig. Min pappa er litt mer tilbakeholden og foreslår vi kan ta soverommet siden vi sover lengre men dette vil hun ikke. Når hun var her sist lå hun middagshvil på flere timer mens jeg og samboer var utslitt og holdt oss våken til hun la seg rundt midnatt. Vi hadde vært oppe fra klokka 6 og var begge utslitte den dagen. Jeg satt å hang med hodet og sov mens hun så tv. Etterpå sa hun "jeg var kun våken fordi dere bruker jo være oppe så lenge i helgene! jeg var oppe for deres skyld!" . Det hun ikke skjønner er at vi greier ikke å holde det gående hele tiden dersom vi ikke får nok søvn.

Herregud jeg har nok av historier.. Men poenget er at hun er en svært slitsom person som ikke ser det selv. Og man kan heller ikke si noe til henne uten å bli kjeftet huden full eller bli sittende igjen som den som har skylda for alt. For som hun selv sier hele tiden... Hun har ofret alt for barna sine men hun har ikke fått en dritt igjen for det.

Og ja... så forventer hun at man skal ha lyst til å reise på ferie sammen med henne igjen.

Anonymous poster hash: 629f3...168

[Gjest]

Reduser kontakten, da.

Ikke finn deg i å bli brukt som skyllebøtte.

Fortell henne hva som passer for deg, og hvordan du vil ha det.

Jeg hadde heller blitt med kjæresten hjem til jul, eller feiret sammen, enn å utsette meg for sånn behandling. Hun kommer ikke til å stoppe så lenge du tillater dette.

Normalt så skjer det en løsrivningsprosess i tenårene, der man slutter å fortelle mamma alt mulig og man begynner å ha et privatliv. Tror det er på tide at du tar tak i dette.

Om hun blir sur, fornærmet og sint, så er det noe hun må ta med seg selv.

Hun lever sitt liv, du lever ditt.

[Løvetanten]

Ja, du må ta et valg her. Hun kommer ikke til å endre seg, så du må endre måten du forholder deg til henne på. Forvent heller ikke at hun kommer til å skjønne hvorfor, så du kan nok være forberedt på "hyl og skrik" etter at du forteller henne hva den nye hverdagen kommer til å være.

Det "enkleste" er å begynne å si nei. Si nei til invitasjoner, til reiser, til besøk. Du skal ikke måtte forklare deg opp og ned, men bare si at det passer ikke, har andre planer etc. Begynner hun å sutre så bare kutter du henne av og sier at "det var synd, men nå må jeg gå. Hadet".

Det fine med telefon er at du slipper å ta den

Er hun en sånn som kommer på besøk hele tiden? Da er løsningen å holde døra låst og evt avvise henne noen ganger med å si det samme på ny: "Det passer ikke. Vi er på vei bort".

Jeg skjønner at det kan virke vanskelig å skulle begynne grensesetting for en voksen dame, og jeg har sympati med deg fordi det kommer til å bli mye grining, whining og ekle beskyldinger av det. Men ærlig talt, hva er alternativet?

Du må enten finne deg i at ting er som nå, eller så må du begynne opprydningsarbeidet.

De linkene jeg gav deg er veldig fine. Spesielt nummer 2 som leder til endel artikler rundt emnet (publisert i Psychology Today"

Endret 21. oktober 2013 av Løvetanten