Flytte fra alt og starte på nytt på nytt sted!

[Toolose]

Jeg og barnefaren bor ikke sammen mer, men har en fantastisk sønn på 2 år.

Vi har bodd hver for oss i 2 år, og det har vært mye motgang... Sønnen vår hadde en tøff start på livet og vi bodde på sykehuset i nesten 5 måneder hvor sønnen vår svevde mellom liv og død hver dag... Dette sykehusoppholdet ble hardt og ødeleggende for forholdet vårt og vi gikk hvert til vårt når sønnen vår var friskmeldt.

Det var en del kniving om hvor mye samvær far skulle ha pga sønnen vår var liten og det var en del styr rundt dette, Vi endte opp i retten, og fikk en god løsning nå som har vart i 1 år og vi alle 3 ser at dette er bra for sønnen vår. Men på denne tiden har familien min ikke likt barnets far, heller ikke vennene mine... Og samme på hans side, ingen av familien eller vennene hans liker meg lenger... Vi satt hverandre i en grusom posisjon med rettsaker og det gikk litt hett for seg...

Vi elsker hverandre fortsatt, vi er et utrolig bra team sammen og fungerer bra når det gjelder sønnen vår... Vi begge savner hverandre stort og har sett at vi ikke kommer over hverandre.. Jeg har aldri følt så sterkt for noen før, og er redd jeg ikke vil gjøre det. Vi er begge i slutten av 20-åra og har hatt noen forhold bak oss...

Jeg traff en mann for et halvt år siden som faktisk var drømmemannen og alt jeg har ønsket meg av kvaliteter i en mann og han er en fantatsisk stefar for sønnen min og ser på han som sin egen nesten. Jeg trodde at NÅ skulle jeg klare å komme meg videre, har jo truffet en mann som jeg stoler på, kan dele alt med, en som prioriterer meg og sønnen min først, han ser på oss som sin familie nå og har også flyttet inn med oss..

For 1 mnd siden så var jeg og faren til sønnen min sammen en dag for å gå en tur og være mamma og pappa rundt sønnen vår, og tenkte at det kunne vært hyggelig å utveksle ting vi opplever med sønnen vår, hva som er nytt, hva nye ting han får til, bare skravle og kose oss med sønnen vår bare..

Når jeg kom hjem, så merket jeg savnet av han, jeg tenker på han hele tiden og vi føler det samme begge 2...

Vi fikk en litt syk tanke, tror den er litt vill, derfor lufter jeg den litt her...

Vi snakket om å flytte fra alt her hjemme, til et annet fylke, fra Oslo til Stavanger f.eks, få en ny start på alle mulige måter. Vi kan ikke det her hjemme da det er for mye som kommer mellom oss...

Er det en litt drøy tanke? Skal vi gjøre det, så må vi jo gjøre det før sønnen vår har blitt for gammel og fått så mange venner han ikke vil flytte fra, nå er han jo bare 2 år, og er ganske tilpasningsdyktig...

Føler at det er kanskje det vi trenger for å bli en familie igjen, selge alt, begynne på nytt... Bo sammen og leve sammen...

Tror disse følelsene jeg har for han er once in a Lifetime rett og slett... Hatt flere samboere, og har jo en fantastisk samboer nå, men jeg føler så sterk for barnefaren... Må selvfølgelig prate med samboeren min om dette her... Jeg vet ikke om disse følelsene vil noen gang gå over, om jeg noen gang vil komme over min eks... Vi var sammen i 3 år bare.. Men likevel..

Hilsen en frustrert frøken....

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker en smule impulsiv og ustabil. Du treffer drømmemannen, og toåringne din ser på han som sin egen pappa, sier du - etter et halvt år? Også er det tilbake til barnefar igjen, fordi han plutselig er drømmemannen du ikke kan leve uten likevel, og nå vil du rykke alle opp med roten og flytte fra alt og alle med ham og barnet??

Jeg tror kanskje du ikke helt skjønner hva du setter igang her, og hva du utsetter sønnen din for.

1: dere må ha noe å leve av. Kan dere få jobber et annet sted?

2: hva slags nettverk vil dere ha på det nye stedet? Det er utrolig hvor viktig familie og venner er, spesielt når man har et lite barn. Hvem skal passe sønnen deres, så dere av og til kan få være bare kjærester? Å gå oppå hverandre 24/7 uten å få avlastning og pusterom i hverdagen tærer på et forhold.

3: Hva med guttens forhold til sin familie? Når sjkal han se besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn? At dere voksne ikke lenger går overens, fordi dere hentet fram det verste i dere selv i en periode, skal vel ikke gå ut over gutten?

Jeg tror det beste dere kan gjøre nå, er å ta ibruk museskritt. Ikke kast dere inn i mor, far og barn-tilværelsen med det samme, for faren er overhengende for at det går galt igjen, i hvert fall under de forholdene du beskriver. Og hva med gutten da? Barn er følsomme, og en 2-åring er ikke så tilpasningsdyktig som du later til å tro. Han har også nære relasjoner til menneskene dere omgir dere med. Vær kjærester, men ikke bo sammen, og ikke involver gutten for mye i samværet deres til å begynne med. Vær ydmyke, både overfor hverandre og deres respektive familie og venner. Det beste for alle vil jo være å legge alt dette bak seg, sånn at man igjen kan omgås med hverandres fmailie og venner? Å "rømme" løser ingen verdens ting. Vær voksne, og sett barnets behov foran egne.

Anonymous poster hash: f00e1...613

[AnonymBruker]

Herregud, du høres litt emosjonelt ustabil ut.

Anonymous poster hash: ea770...906

[AnonymBruker]

Min erfaring er at nissen blir med på flyttelasset og med all den bagasjen dere har dere to imellom, så hjelper det neppe å flytte et nytt sted og begynne "på nytt". Fakta er at hva familie og venner tenker og føler ikke er relevant, de vil uansett være nødt til å forholde seg til dere som par igjen om dere går den veien. Den virkelige utfordringene er dere to og historien, det nytter ikke å rømme fra den! Har dere vurdert å gå til terapi sammen og snakke om fortiden og fremtiden? Det kan være veldig nyttig med synspunkter fra en tredjepart før dere igjen starter på noe som har store konsekvenser for fremtiden til dere alle tre.

Anonymous poster hash: 66324...c98

[AnonymBruker]

Far sin side er det ikke noe familie, jobber får vi uansett hvor vi flytter. Jeg er selvstendignæringsdrivende, og kan flytte bedriften min hvor som helst! Når det gjelder familie, så er det kun 2 besteforeldre han har, men de har et tett bånd, så det er det som holder meg en del igjen.

Man vil jo bygge opp et nettverk med tiden, f.eks i barnehagen, der kan man finne naboer, barn han kan vokse opp med og være sammen på fritiden, og man kan også være så heldig at man treffer en familie man kommer godt overens med, og kan passe barn(a) dems og omvendt innimellom!

Vi prøver ikke å rømme, men det er for mye her hjemme som gjør at vi ikke kan få en bra start, eller et bra liv..

Familieterapi hadde vi selvfølgelig begynt med.

Jeg prøver å se sønnen vår sitt beste oppi dette her, på alle måter!

Men som det er nevnt... Så kan man begynne en litt rolig start her hjemme, treffes litt på kveldene når gutten sover osv...

Vi har akkurat begynt å snakke om dette, så det er litt nytt, og det vil ta lang tid å gjennomføre noe sånt... Ville bare lufte tankene om det...

Anonymous poster hash: 142b5...eca

[AnonymBruker]

Stakkars barn sier jeg bare! Du har allerede introdusert han for din nye kjæreste alt for tidlig, og nå skal du bryte med han og gå tilbake til en ex hvor dere begge har vært så uenige at dere har hatten rettssak mot hverandre.

Anonymous poster hash: d8ca9...2dc

[AnonymBruker]

Ser at jeg må ha glemt å skrive ned noen vesentlige ting som gjør at dere trekker veldig korte beslutninger her... Så velger heller å legge tråden død og takker for alle råd

Anonymous poster hash: 142b5...eca

[AnonymBruker]

Ser at jeg må ha glemt å skrive ned noen vesentlige ting som gjør at dere trekker veldig korte beslutninger her... Så velger heller å legge tråden død og takker for alle råd

Anonymous poster hash: 142b5...eca

Eller så er det muligens en grunn til at folk svarer som de gjør. Selv om du omformulerer innlegget ditt eller legger til en ting eller to så vil det nok ikke forandre meningen til noen. Kanskje du heller bare burde ta til deg det folk sier her?

Anonymous poster hash: 07416...bed

[Majott]

Det beste for barnet deres er om dere finner tilbake til hverandre igjen, og har et stabilt og godt forhold dere imellom. Det vil også deres familie og venner se etterhvert, så det er ikke nødvendig å flytte langt avgårde for å gjennomføre det.

Vil anbefale deg å gjøre det slutt med din samboer når du føler så sterkt for barnefar, og at dere to heller prøver å finne tilbake til hverandre.

[Gjest]

Ta en prat med foreldrene dine, TS.

Si at de må begrave det som har vært, av hensyn til deg og barnebarnet.
At du ikke orker deres negativitet lenger.

At alternativet for deg er å flytte et annet sted, for å kunne puste fritt. (Ikke nevn med hvem, det blir litt mye info)

Om de elsker barnebarnet sitt som du sier, og respekterer deg, så får de forholde seg til at ting er som det er og slutte å gå rundt og hate faren til barnebarnet!

Videre, når du føler som du gjør i forhold til eks, så har du og din nåværende samboer lite å bygge på framover. Du burde bo alene mens du klarner hodet.

[AnonymBruker]

Takker igjen for svar!

Og jeg tar til meg det dere sier, virkelig!

Themis: Det du skrev har jeg tenkt mye over og i helgen skal jeg ta en prat med mine foreldre, og fortelle dem at de nå må begrave stridsøksen og heller være glad for at jeg og barnefar kan finne sammen med tiden, og at jeg er lykkelig med det valget.

Vi har snakket litt sammen og jeg renger med at jeg skal bo litt for meg selv en stund nå, og med tiden kan kanskje barnefar flytte inn igjen til huset som vi opprinnelig kjøpte sammen, og etter en stund, så kan vi kanskje flytte litt på oss... Vi har alltid drømt om en stor enebolig i et litt mindre sted, og kanskje vi endelig kan få drømmen vår oppfylt. Det skal mye til og tid og krefter for å få realisert dette, og må ha sønnen vår i fokus hele tiden... Men man kan starte med babysteg

Takker for alle råd! Jeg lytter til dere og tar til meg det dere skriver, bare husk at jeg luftet disse tankene lett, og at det ikke er noe som kommer til å skje nå, men var vel mer enn drøm om dere skjønner?!

TS

Anonymous poster hash: 142b5...eca

[AnonymBruker]

Takker igjen for svar!

Og jeg tar til meg det dere sier, virkelig!

Themis: Det du skrev har jeg tenkt mye over og i helgen skal jeg ta en prat med mine foreldre, og fortelle dem at de nå må begrave stridsøksen og heller være glad for at jeg og barnefar kan finne sammen med tiden, og at jeg er lykkelig med det valget.

Vi har snakket litt sammen og jeg renger med at jeg skal bo litt for meg selv en stund nå, og med tiden kan kanskje barnefar flytte inn igjen til huset som vi opprinnelig kjøpte sammen, og etter en stund, så kan vi kanskje flytte litt på oss... Vi har alltid drømt om en stor enebolig i et litt mindre sted, og kanskje vi endelig kan få drømmen vår oppfylt. Det skal mye til og tid og krefter for å få realisert dette, og må ha sønnen vår i fokus hele tiden... Men man kan starte med babysteg

Takker for alle råd! Jeg lytter til dere og tar til meg det dere skriver, bare husk at jeg luftet disse tankene lett, og at det ikke er noe som kommer til å skje nå, men var vel mer enn drøm om dere skjønner?!

TS

Anonymous poster hash: 142b5...eca

Høres ut som en fornuftig tilnærming foreløpig. Ønsker dere lykke til!

Anonymous poster hash: f00e1...613

[Gjest Maman]

Lykke til ts!