Må hele tiden fortelle hva han skal gjøre

[AnonymBruker]

Faren til barnet mitt gjør hele tiden feil. Eller, kanskje han bare ikke bryr seg?

Hvis han har ungen på fanget, og den er misfornøyd med sittestillingen og sutrer, må JEG si at han må skifte stilling.

Jeg må si at han skal mate barnet.

Jeg må si at han skal ta opp babyen hvis den gråter hysterisk.

Jeg må vekke ham om natta (deler på å stå opp) og si at han skal mate babyen

Jeg må si at han skal skifte bleie.

Jeg må si alt. Han gjør nesten ingenting på eget i initiativ, kun noen få ting.

Vi gjør omtrent like mye, men hadde ikke jeg sagt "gjør det", hadde jeg gjort alt. Og jeg gidder ikke å gjøre alt. Jeg må tvinge ham til å gidde og ta seg av babyen.

Og det er et slit at det er sånn, dritt lei... Viser ikke interesse, og særlig ikke omsorg. Grøsser ved tanken på at dersom vi skiller lag og skal dele på barnet, får den det... "Ikke-omsorgsfullt" hos sin far.

Anonymous poster hash: a5880...898

[AnonymBruker]

Kanskje du har påpekt så mye at han gjør feil at han ikke tør ta initiativ lenger?

Mange mødre som er sånn, og ikke ser det selv, og skremmer far på denne måten... Kan det være slik hos dere? At han nå har gitt opp pga kritisering?

Anonymous poster hash: 06a0b...af3

[AnonymBruker]

Det kan hende. Jeg kritiserer alltid med grunn, hvis han lar ungen skrike mye. Eller hvis han gjør noe jeg mener er farlig, er ikke hysterisk..

Mn han har vært uinteressert fra starten av. Selvom han ikke innrømmer det selv da. Han er glad i barnet, men tiltaksløs. Eler "giddalævs".

Anonymous poster hash: a5880...898

[AnonymBruker]

Ok, vel hadde jeg vært deg så hadde jeg kanskje satt meg ned med han og tatt en ordentlig prat. Mens barnet sover, ikke under middag osv. For han har det sikkert heller ikke bra sånn det er nå? Han føler seg sikkert ubrukelig og utilpass og som jeg sa, har sikkert gitt litt opp for alt han gjør er feil uansett. Det gjør jo ikke at man får selvtillit og det må man ha hvis man skal ta vare på et barn. Mødre har ofte for å "ta over" fordi de tenker at de gjør det bedre selv... Dermed lærer ikke far noe, og man må også ikke kommentere på alle ting, men la han søke seg frem selv.

Jeg hadde ikke snakket anklagende til ham, men mer sånn "hva synes du, hva vil du" og for å få ting på gli hadde jeg sagt noe om at "jeg har sikkert vært kritiserende osv og da lærer jo ikke du så mye heller" slik at du viser at du har reflektert over deg selv og forstår at det har gjort ting vanskeligere for ham. Kanskje han da kan blomstre litt mer opp og bli sikker på seg selv?

Anonymous poster hash: 06a0b...af3

[AnonymBruker]

Godt tips, tar det med meg. Men jeg har spurt "hva synes du", da sier han alltid "vet ikke", og da blir det til atjeg styrer showet... Ond sirkel.

Anonymous poster hash: a5880...898

[AnonymBruker]

Kanskje bare la han få ordne selv uten at du sier noe? Det blir ofte slik at mødre kritiserer fedre- de gjør alt på feil måte - de gjør det ikke slik som mor. La han få prøve seg, gjøre ting på sin måte, og slik få en mestringsfølelse og kanskje en større glede enn han vil få om han hele tiden blir fortalt at det han gjør er feil.

Anonymous poster hash: b33e0...677

[Sola^]

Eg prøver å la vere å kritisere og la pappaen prøve seg litt fram. Mykje for å ikkje gjere alle tre ein bjørnetjeneste ved at kun mammaen er god nok til å trøste, holde, skifte bleie osv i framtida. Eg må nesten la han få sleppe til og prøve utan at eg overprøver alt han gjer, eller tar over.

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet?

Det er et fryktelig upopulært synspunkt å ha, men jeg vet om flere fedre som først kommer skikkelig på banen når barnet blir litt større. Vi har det sånn hos oss også, det er jeg som "kan" babyen, og gjør nesten alt, mens far gjør mer med storesøsknene. Men jeg opplever ham ikke som uinteressert eller lite omsorgsfull, og han skifter bleie og tar opp gråtende baby på eget initiativ (ikke om natten da). Det er bare at jeg leser babyen bedre og gjør ting raskere og uten å knøle så mye, for eksempel ved mating. Da blir det til at vi gjør det slik, i steden for at han skal bruke dobbelt så lang tid på å få i babyen en liten grøtporsjon.

Men jeg vet jo av erfaring at han kommer mer på banen senere. Hvis du er usikker på det, skjønner jeg jo at du blir bekymret for å sitte med "alt", mens mannen tar minimalt med ansvar. Og hvis du opplever far som direkte giddalaus forstår jeg godt at det er frustrerende. Men ville bare si at det, selv i disse pappapermtider, er en del fedre som først slår ut i full pappablomst når poden blir hakket større. Og at de da kommer sent, men svært godt! Så det trenger ikke være beksvart framover. Spørsmålet om arbeidsfordelingen per i dag er grei eller svært skjev, er jo likevel til stede og et problem i seg selv. Du bør absolutt prate med ham i en rolig setting og høre hva han tenker om det.

Anonymous poster hash: dd4a0...4cf

[AnonymBruker]

Jeg var nok litt sånn som kritiserte for at han holdt feil, eller ikke gjorde ditt og datt rett, selv om han gjorde noe på eget initiativ. Delvis fordi jeg har mer babyerfaring enn ham og nok sikkert litt og pga dette "mammasyndromet" der vi tror vi vet best og at alle må fortelles hvordan alt skal gjøres. Tilslutt fortalte han at han syns jeg kritiserte hele tiden og at det gjorde at han ikke turde ta initiativ til ting, han fikk jo bare kleft uansett hva han gjorde. Hormonelle meg syns dette var veldig vondt å høre, men jeg visste jo at det var riktig. Så da tok vi litt grep begge to. Jeg prøvde å la ham få styre på selv, gikk ut en times tid nå og da, og så måtte han se behov og gjøre det som trengtes. Uten mammasensoren hengende over skulderen. Hjalp masse! Ta en prat dere. Eller prøv å la ham få styre rundt selv mens du går ut. Hvis han har baby alene i to-tre timer må han vel gi mat og bytte bleie?

Anonymous poster hash: 13adf...7c2

[Nerine_]

Vet du helt sikkert at han faktisk er uinteressert?

Jeg syns det høres mer ut som om han er usikker.

[AnonymBruker]

Han har vært alene med babyen, og jeg har hele tiden hatt i tankene at han skal få velge og gjøre ting med babyen. På sin måte.

Men når han skal legge babyen, og den hylskriker, og han lar den ligge i senga og skrike, og sitter ved siden av og driver med noe annet, klarer jeg ikke å ikke si ifra. Han mener at babyer kan gråte (mye) uten at det gjør noe. Jeg er ikke enig i det.

Og da har han noen ganger sagt "jeg gjør det på min måte!". Mn det er jo så fælt å høre på babyen skrike hysterisk. Så jeg roper "løft NN opp, da!", for JEG vet at da roer babyen seg

Hans måte er liksom å la den grine seg i søvn. I en halvtime eller noe... Vanskelig det der.

Skal jeg bare la ham kjøre på da?

Anonymous poster hash: a5880...898

[Vulcan]

"Jeg må vekke ham om natta (deler på å stå opp) og si at han skal mate babyen"

Det at du ser det som et problem at han må vekkes gjør at jeg automatisk antar at alt annet du klager på bare sitter i ditt eget hode. (omtrent)

Selv om det ikke nødvendigvis er vitenskapelig bevist er vel kvinne flest enige om at de sover lettere etter de er blitt mødre, mens jeg aldri har hørt om menn som opplever å våkne lettere etter at de har fått unger.

Er han kun slik med babyen, eller må du be ham gjør andre ting også? Noen folk er bare litt distre / ser ikke problemene.

[Sveva]

Har også følt på en del av det samme, og her har det vært jeg som er/var fryktelig rask til å kritisere og ikke synes at far gjør det bra nok, fordi min måte er best! Jeg har fått høre det fra far flere ganger faktisk, og det er nesten umulig å tørre å ta initiativ til slutt når alt man gjør blir overprøvd. Jeg synes dette er fryktelig vanskelig, for min og fars måte å vise omsorg på krasjer av og til fullstendig.

Jeg trenger fortsatt å jobbe med meg selv, men ellers er det blitt sånn her at far fint kan ha babyen (eller nå 1-åringen. .!) alene når som helst og gjøre alle de vanlige tingene man må gjøre med et lite barn, og så må jeg bare bite det i meg når jeg mener han gjør noe "feil".

[Sveva]

Ps - her har han sagt rett ut til meg at han til slutt ikke orket prøve å ta noe initiativ lenger, fordi han følte han fikk kjeft uansett hva. "Mammabitchen" våknet da jeg ble mor. ..

Som sagt over, jeg har jobbet og må fortsatt jobbe med meg selv :-)

[AnonymBruker]

Du høres utrolig kontrollerende ut.

Anonymous poster hash: 11872...496

[Sveva]

Hvis det var rettet mot meg, AB som skrev sist her, så ja, jeg har dessverre et stort kontrollbehov. Heldigvis har jeg jobbet mye med det, men det er nok noe som vil følge meg til en viss grad hele livet.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok både han trenger å få litt "fred" til å gjøre ting på egenhånd, uten å føle at du kritiserer han for det han gjør, men kanskje også litt mer innsikt i spedbarnspedagogikk, utvikling og tilknytning? Kanskje du kan finne noen fine brosjyrer eller bøker hvor det står godt beskrevet hvorfor barn må oppleve respons på sine behov, blant annet ved å bli tatt opp når de gråter (det finnes en del litteratur spesielt tilpasset pappaer også), eller hvis du har en OK helsesøster, kan han være med på en time hos henne hvor hun forklarer litt? Mange har vokst opp med prinsippet om at små barn kan bli bortskjemte hvis man løfter de opp når de gråter, og tror derfor at det egentlig er bra at barnet lærer seg at foreldrene ikke kommer løpende med en gang. Da må man rett og slett lære litt på nytt.

Anonymous poster hash: cf08a...efe