redd for sykdom og død etter at jeg ble mor

[AnonymBruker]

Er det sånn for flere av dere?

Jeg var redd for kreft, ulykker og annet før også, men etter at jeg ble mor har jeg blitt veldig redd. Både for barnet, meg selv, samboer, foreldre (besteforeldre) osv.

Jeg føler livet er så utrolig sårbart nå som vi har satt et barn til verden. Vi bør jo være friske til å ta oss av det i 20 år fram i tid og etterpå være friske og ikke-demente til å følge barnet inn i voksenlivet, passe på barnebarn osv.

Er det "normalt" å tenke sånn?

Anonymous poster hash: 234b5...e26

[Gjest Runforit]

Venninnen min begynte å gråte av alle nyheter/filmer der barn døde etter hun fikk barn. Hun var aldri slik før hun fikk unge.

Det er nok mye som endrer seg når en får barn. Er spent på å skjer om det skjer meg. Har aldri vært noe særlig sensitiv for noe.

[Harlekin]

Jeg er helt lik. Var følsom før jeg fikk barn også, men etterpå ... hjelpe meg. Det er veldig slitsomt å ha det sånn, men jeg jobber med å takle at jeg ikke kan kontrollere fremtiden og hva som kommer til å skje. Jeg må bare gjøre så godt jeg kan.

[MockingJay]

Tror det er normalt..

Har også nesten utviklet angst for at det skal skje noe med noen av oss eller barnet. Men man må bli flink å slå disse tankene fra seg tror jeg, er nok ikke sunt å engste seg så mye..

[AnonymBruker]

Jeg har utviklet diverse angster etter jeg fikk baby. Og en av tingene som trigger er sykdom og død, hos meg, baby eller samboer. Nærmest konstant i perioder, mindre i andre. Kjempeslitsomt å ikke tørre å sende i bhg fordi man har lest en skrekkhistorie en gang eller må sjekke baby hele kvelden for å vite at den puster...

Det er nok ganske normalt, men pass på å lære å slå det fra deg og prøve å være positiv, så det ikke tar helt overhånd...

Anonymous poster hash: bafec...278

[Gjest Trolletrine]

Åååh...det er som jeg skulle ha skrevet innlegget selv! Etter jeg ble mor, har jeg nesten utviklet en type helseangst. Jeg er såååå redd for å dø fra barnet mitt, og er samtidig også bekymret og redd for samboer og datteren min. Senest i går kveld gråt jeg noen tårer fordi jeg tenkte noen dumme tanker om fremtiden;-)

Sånn sett er jeg faktisk "glad" for innlegget ditt, TS, for det er tydeligvis ikke helt uvanlig å føle det sånn. Men som andre her skriver, så er det nok viktig å leve livet som vanlig, og ikke la følelsene ta helt overhånd. Lett i teorien, vanskelig i praksis!

Endret 20. oktober 2013 av Trolletrine

[Gjest Yellowrose]

Det er helt normalt! Alle mødrene jeg kjenner, inkludert meg selv tenker sånn. Det er nok en del av morsinstinktet..

[Gjest Amber Rose]

Ja, det er virkelig ikke godt å gå rundt å tenke på det. Jeg er så redd for at noe skal skje med babyen min. Vil kalle det angst. Jeg er også redd for at noe skal skje med andre familiemedlemmer eller meg selv, men det er selvfølgelig verst med sønnen min. Tror ikke jeg hadde klart å leve om jeg hadde mistet han.
Jeg prøver å styre unna linker som kommer opp på facebook, blogger og nettaviser om barn som er alvorlig syke eller døde. Det går virkelig innpå meg å lese om slikt.
Ei bekjent mistet nettopp dattera si på 3 av kreft. Det får tankene og bekymringene til å svirre oppi hodet.

[AnonymBruker]

Åååh...det er som jeg skulle ha skrevet innlegget selv! Etter jeg ble mor, har jeg nesten utviklet en type helseangst. Jeg er såååå redd for å dø fra barnet mitt, og er samtidig også bekymret og redd for samboer og datteren min. Senest i går kveld gråt jeg noen tårer fordi jeg tenkte noen dumme tanker om fremtiden;-)

Sånn sett er jeg faktisk "glad" for innlegget ditt, TS, for det er tydeligvis ikke helt uvanlig å føle det sånn. Men som andre her skriver, så er det nok viktig å leve livet som vanlig, og ikke la følelsene ta helt overhånd. Lett i teorien, vanskelig i praksis!

takk

Anonymous poster hash: 234b5...e26

[kisskissbangbang]

Jeg var aldri redd for å dø før jeg fikk barn, hadde en ''skjer det så skjer det''-holdning til det, men nå kan jeg ligge våken om natten og tenke på det med gråten i halsen.

Har også blitt ekstremt mye mer følsom, og ting går mye mer inn på meg enn før.

Det er nok ganske naturlig, selv om det er litt slitsomt av og til. Spesielt når en ikke er vant til å bekymre seg noe særlig.

[Lillymin]

Helt naturlig, og det roer seg noe etterhvert! Men jeg merker at jeg har blitt mye mer forsiktig.

Merker veldig at jeg ikke kan se nyheter eller bilder uten å bli myyye mer påvirket av det. Spesielt hvis det er noe med barn!!!

[Gjest Trolletrine]

takk Anonymous poster hash: 234b5...e26

Takk selv:-)

[Pasjonsblomst]

Jeg vil ikke kalle det angst, for jeg prøver helst ikke tenke på det.. Men med engang man leser eller hører om kreft eller drukningsulykker eller ser et sykt/skadet barn eller noe- så tenker man jo: NEIIIII det må ikke skje mitt barn. Og hvis et barn dør (tv eller facebook eller noe) så følges det fort opp av skikkelig hulking og masse tårer. Grufult å tenke på "hvis"....eller bare sorgen for de andre foreldre osv som har mistet sine kjæreste.

Ikke bare bare det ansvaret man har som mor, nei...

[Gjest Trolletrine]

Men altså, herregud, skal vi ha det sånn som DETTE resten av livet? Hvorfor er det ingen som snakker om dette når man går der gravid ???

[AnonymBruker]

Det er klart man skal ha det litt sånn resten av livet. Sånn er det å elske noen og sånn er det å ha ansvar for dem man elsker. Men! Forskjellene ligger jo i det å utvikle angst for det og å kjenne på bekymringer i ny og ne. Dersom det oppstår kroppslige symptomer (hjertebank, hyperventilering, nummenhet osv) eller man begynner å mure seg inne eller unngå situasjoner man tenker er ekstra farlige, eller merker man grenser til hypokondri, DA er det snakk om diagnostisk angst og bør tas tak i! Engstelse innimellom derimot, er normalt :-)

Anonymous poster hash: bafec...278

[Gjest Trolletrine]

Det er klart man skal ha det litt sånn resten av livet. Sånn er det å elske noen og sånn er det å ha ansvar for dem man elsker. Men! Forskjellene ligger jo i det å utvikle angst for det og å kjenne på bekymringer i ny og ne. Dersom det oppstår kroppslige symptomer (hjertebank, hyperventilering, nummenhet osv) eller man begynner å mure seg inne eller unngå situasjoner man tenker er ekstra farlige, eller merker man grenser til hypokondri, DA er det snakk om diagnostisk angst og bør tas tak i! Engstelse innimellom derimot, er normalt :-)Anonymous poster hash: bafec...278

Ja.....kanskje dette bare er "baksiden" av å elske noen så høyt som man gjør med barnet sitt. Men dere som har vært mødre en stund; har dere noen mestringsteknikker utover å ignorere bekymringene, eller mildner det av seg selv litt etter litt?

[absinthia]

Helt normalt, jeg har blitt litt mer pinglete for hvert barn.

[SummerJoy]

Har det likt. Tenker en del på at om jeg hadde fått en dødelig sykdom, så hadde ikke fokuset vært på meg, men på barna mine. At de hadde mistet sin mamma, og at jeg ikke hadde fått delta i oppdragelse og livet deres. Fæl tanke.

Man er liksom ikke bare seg selv lenger når man blir mor. Man er også en viktig person i andres liv.

Om ikke annet så gir det i det minste en ekstra motivasjon til å ta vare på seg selv så godt man kan, ved å spise sunt osv.

[Harlekin]

Ja.....kanskje dette bare er "baksiden" av å elske noen så høyt som man gjør med barnet sitt. Men dere som har vært mødre en stund; har dere noen mestringsteknikker utover å ignorere bekymringene, eller mildner det av seg selv litt etter litt?

Jeg har vært mor i 4 år, og for meg har det ikke gitt seg, tvert i mot har det blitt sterkere. Jeg tror det er fordi jeg blir mer og mer glad i datteren min og det å være mor. Det er liksom ingen ende! Men det kan jo hende det stabiliserer seg etterhvert. Nå er det sånn for meg at jeg må være ekstremt forsiktig med å lese nettaviser, for jeg blir så påvirket av ulykker, terror og grusomhet. Jeg blir så satt ut og påvirkes i dager og uker før det ikke blir så påtrengende. Jeg følger nøye med på om denne redselen utvikler seg, for det påvirker dagliglivet til en viss grad. Blir det så sterkt at jeg ikke kan fungere, må jeg jo søke hjelp. Men foreløpig går det greit - det påvirker ikke min datter, bare meg.

Endret 21. oktober 2013 av Harlekin