Lover!

[AnonymBruker]

Jada, så krangler man. En eller to har kort lunte, og bagateller blir store problemer. Man er som en hai som sikter inn på et bytte. Så roer man seg og ber om unnskyldning, det var teit.. Dumt.. Lover å aldri krangle igjen.

Så går det en dag eller to, så krangler man igjen. Kaller hverandre dust og drittkjerring, truer med det ene og det andre. So roer man seg, ber om unnskyldning og lover å aldri krangle igjen.

Mens følelsene sakte, men sikkert, forsvinner. Mannen du så på som kjekk og snill, er en ekkel drittsekk (selvom dere ikke krangler, og han har vært snill mot deg). Kvinnen du såpå som søt og sjarmerende er en bitch som manipulerer deg (selvom hun har vært snill).

Man lever i håpet om at man skal KLARE å slutte og krangle en vakker dag. At bagatellene blir ignorert. Man er glade i hverandre, og ønsker at forholdet skal fungere. Men når er det nok 0? Når går man over grensa, så det er på tide å skille lag? Hva er greit å leve med?

Det skal sies at det er en baby oppi det hele, sm foreløpig ikke skjønner bæret, men som vil skjønne etterhvert hvis ikke foreldrene skjerper seg.

Det er ikke alltid lett å svelge kameler, og det skal visst ikke være lett dette her.. Det ukjente, singellivet, er skummelt og.

Hvis jeg skulle brutt ut av et forhold, ville jeg vært singel for evig.

Anonymous poster hash: 3b574...044

[Krinoline]

Ett ord: parterapi.

(Sånt kan løses før det er for sent.)

[AnonymBruker]

Ett ord: parterapi.

(Sånt kan løses før det er for sent.)

Visste den ville komme. Men det er ikke aktuelt pga strengt tidsskjema og at krangling oppstår i stressede situasjoner (som når babyen sover akkurat når man skal rekke toget formå,dra til timen,og så må man vekke den, og den hyler og mor og far blir stressrt og krangler bla bla).

Kan sies at en av foreldrene har vært alvorlig syk i en periode (fysisk) og har slitt med å være sliten og utmattet.

Anonymous poster hash: 3b574...044

[AnonymBruker]

Kommunikasjon, kommunikasjon og enda mer kommunikasjon. Jeg og kjæresten hadde det slik i over 2 år, samma casen du beskriver. Jeg ble til en som aldri gjorde noe gale (trodde jeg) og opplevde at kjæresten var helt fullstendig crazy. Det ble krangling for ingen verdens ting, og det skal sies at jeg startet aldri en krangel, men tente på alle plugger da hun over ingenting til bagateller fyrte på alle plugger.

Vi kom oss omsider til parterapi (beste investeringen vi har gjort). Vi fikk slått ned alle forsvarsmurer og god veiledning til en åpen og ærlig kommunikasjon. Det handler rett og slett om å få bukt med det bildet vi har laget av hverandre så vi kan se hvem vi virkelig er. Først når dette er klart kan man finne ut om man faktisk passer sammen eller ikke, og på den måten vil en også lære å sette pris på hverandre med sine feil og mangler og ikke se på disse som angrep osv.

Få hjelp, det hjelper

Anonymous poster hash: 3f126...779

[AnonymBruker]

Skjønner godt hva du mener.. Man danner seg et spesielt bilde, som man holder ved. Og når man har kranglet så mye som oss, så er ikke detmbildet særlig pent. Det som gjør at man holder sammen er vet at an innerst inne vet at den andre personen har mange gode sider. Og jeg vet i allefall med meg selv at jeg ER vanskelig.

Jeg har ALLTID rett. Jg skal alltid bestemme. Ja, til en viss grad. Er ikke helt diktator.

Anonymous poster hash: 3b574...044

[Gjest Malanthor]

Jeg pleier og snu situasjonen rundt i mitt eget hode. Så lenge jeg er ærlig med meg selv så innser jeg da ofte at feilen like ofte er min som partner. Parterapi og lignende er bra, men ofte handler det også bare om og jobbe med seg selv og om å være ærlig. Og som nevt tidligere. Dialog, dialog og dialog.

Selfølgelig hvis det man har og jobbe med er svært dårlige menneskelige kvaliteter er det ikke sikkert noen redskaper du har tilgjengelig vil fungere. Kjipt men sant.

[Teethgrinding]

Jeg tror krangling kan unngås med felles uttalte visjoner, delmålsetninger og enighet om strategi. (Tatt rett ut fra fagbøker i statsvitenskap.)

Hvis man har felles målsetning om fremtiden er det lettere å overse små uvesentlige detaljer. Da blir man lettere i stand til å løfte blikket litt og være opptatt av de viktige tingene. Bli entusiastisk over fremtiden og realisering av mål, fremfor å bitche over dagligdagse detaljer.

Det er iallefall en teori.