Families forventninger; hvordan unngå diskusjon?

[AnonymBruker]

I mange tråder leser en jo om forventninger til besteforeldre/annen familie osv, og hvordan de gjerne formidler dette på en måte og på et tidspunkt en selv synes er upassende.

En ting er når de er ekstremt urimelige, men jeg synes det er langt mer vanskelig når de i utgangspunktet er greie folk - og når temaene gjerne kommer opp som en "jeg synes jo at" istedetfor å spørre hva en selv synes.

Det kan være alt fra ting som navnevalg, hva de selv skal kalles, hvor de mener en skal bo(nærmere dem) og tusen andre ting.

Og de glemmer ofte at det jo eksisterer ett sett andre besteforeldre, nettverk, meninger og holdninger som ikke alltid passer sammen med deres.

I mitt tilfelle er det slik at jeg har familiemedlemmer som er veldig greie, og utrolig hjelpsomme med både økonomi og annet når de har anledning(og de har ikke særlig god økonomi til å hjelpe, ergo går de ganske langt for å være behjelpelige).

Samtidig med dette er det alltids diskusjoner om en rekke ting - som jeg opplever som ubehagelig og ikke ønsker gå inn i en diskusjon på.

Jeg vil ikke "sette dem på plass", nettopp fordi det egentlig handler om bageteller(i mitt hode), og jeg sparer heller kampene og de "klare strenge svarene" så det ikke blir sur stemning for "ingenting".

Nå f.eks er det kommet opp en mening om hva de ulike besteforeldre bør hete fra den ene personen, som ikke jeg gidder bry meg med - barnet er ikke engang født, og ingen har tradisjoner for noe. Jeg mener barnet og hver besteforelder får velge selv, jeg gidder ikke ta en avgjørelse på det selv fordi den ene besteforelderen absolutt mener dette er viktig.

Så hvordan unngår man best slike situasjoner, uten å måtte gå inn i diskusjoner?

Jeg har prøvd å si ting som "tja, det er ikke så viktig - vi ser det an/dere bestemmer selv/jeg mener ikke noe om det/nei, vi kommer ikke til å gjøre det slik" - men det når ikke alltid inn.

Bare bytter man samtaleemne?

Noen som har erfaring med hva som hjelper uten å lage kjedelig stemning?

Anonymous poster hash: a1ff3...451

[ViljaH]

Jeg opplever også ofte at min mening ikke blir spurt om, jeg blir bare fortalt hva besteforeldre mener. Jeg synes det er slitsomt, og blir frustrert. Det er da vanlig folkeskikk å ha en dialog, ikke bare instruere? Ivertfall er instrukser en særs dårlig måte å komme noen vei med meg. Jeg prøver å jatte med, svare vennlig, være diplomat. Men opplever ofte at de som ikke etterspør min mening til å begynne med, ikke er så gode på å lytte evt. ikke er så interessert i min mening senere heller...så det blir gjerne til at jeg må snakke med store bokstaver for å bli hørt. Det eneste andre som funker, er å snakke om "saken" når det er rolig og lite forstyrrelser. Så, gjenta svaret ditt som en dreven diplomat "de kommende besteforeldre skal få velge tittel selv" om og om igjen, kanskje det holder eller kanskje du klikker og sier fra tydelig. En annen ting som jeg har funnet funker i noegrad, er å si etterpå "dette er min mening, det har vi snakket om flere ganger, og nå snakker vi ikke om dette flere ganger". Så nekter du ved alle senere anledninger å diskutere temaet mer.

[AnonymBruker]

Dere bør kanskje ha en formening om hva besteforeldrene skal kalles. Vi sa de fikk velge selv, og derfor har hun nå 2 besta og 2 Besten. Det blir litt vanskelig å skille dem av og til når vi skal prate om dem og nå er hun 3 år og det kan fortsatt gå litt i surr

Anonymous poster hash: 8b75f...72c