Det mest spennende spørsmålet i verden...

[AnonymBruker]

..må være om jeg ammer.

For det spørsmålet blir jeg stilt hver gang jeg møter noen og har med babyen ut. Spennende altså! Om jeg blir melket eller ikke. Ikke hvor gammel babyen er eller hvor mye den veier, hvilket etternavn eller noe, men amming. Jepp..

Anonymous poster hash: 70e2a...608

[AnonymBruker]

Og grunnen til at du tenker over, og tydeligvis irriterer deg over dette, må være at du ikke ammer.

Anonymous poster hash: ade92...659

[AnonymBruker]

Nei. Jeg synes bare det er et merkelig spørsmål.

Når barnet blir 2-3 år, kan jeg da forvente at folk spør hva barnet får til frokost, lunsj, middag ogkvelds?

Det er forresten ingen som spør om jeg gir grøt.

Anonymous poster hash: 70e2a...608

[Sushi]

Så nærtagende du er da. Svar (eller ikke svar) på spørmålet og fortell uoppfordret om de andre tingene du så gjerne vil snakke om. Dessuten nekter jeg å tro at folk du møter kun stiller ett spørsmål til deg gjennom en hel samtale.

[Semydfe]

Må si jeg skjønner ts sin irritasjon litt. Jeg fødte for nesten 2 uker siden, og allerede har en hel haug av folk spurt meg om jeg ammer. Til og med folk på butikken som jeg ikke kjenner... I og med at gullet kom litt tidlig var det er par innkjøp jeg ikke hadde fått gjort. Blant annet kjøpt meg en ny vinterjakke. Tok med meg baby i butikken og prøvde et par jakker. Da kommer damen som jobbet i butikken bort til oss. Først spør hun om jeg har melk, og deretter peller hun på den sovende babien min. Jeg har egentlig ingen problemer med å svare på slike spørsmål, men undrer meg jo over mangel på folkeskikk...

Endret 19. oktober 2013 av Semydfe

[Gjest åffårno]

Så nærtagende du er da. Svar (eller ikke svar) på spørmålet og fortell uoppfordret om de andre tingene du så gjerne vil snakke om. Dessuten nekter jeg å tro at folk du møter kun stiller ett spørsmål til deg gjennom en hel samtale.

Jeg er lite nærtakende, men akkurat dette synes jeg er et ekstremt personlig spørsmål.......

Litt som om jeg skulle spurt en nybakt mor om hun hadde merket noe til fødselsdepresjon eller om hun har art å gå ned tilstrekkelig i vekt/oppfyller sine "plikter" seksuelt.

"Gratulerer med ny baby, hva veier du nå"? Jeg ser helt ærlig ingen forskjell på de spørsmålene.

Alle vet at amming er et sårt punkt selv for de som gjør det(mange strever, og det er en utbredt måleenhet for hvorvidt man er en god mor eller ikke - dette tas jo opp mange steder).

Jeg har aldri født barn selv, aldri har jeg hatt et spesielt forhold til babyer og amming - men selv jeg har fått med meg at dette er et supersårt punkt utover det faktum at det jo er ekstremt personlig.

Men helt seriøst; blir mange spurt om dette generelt - ikke bare av en eller annen som mangler litt antenner?

Endret 19. oktober 2013 av åffårno

[Sushi]

Jeg er lite nærtakende, men akkurat dette synes jeg er et ekstremt personlig spørsmål.......

Litt som om jeg skulle spurt en nybakt mor om hun hadde merket noe til fødselsdepresjon eller om hun har art å gå ned tilstrekkelig i vekt/oppfyller sine "plikter" seksuelt.

"Gratulerer med ny baby, hva veier du nå"? Jeg ser helt ærlig ingen forskjell på de spørsmålene.

Alle vet at amming er et sårt punkt selv for de som gjør det(mange strever, og det er en utbredt måleenhet for hvorvidt man er en god mor eller ikke - dette tas jo opp mange steder).

Jeg har aldri født barn selv, aldri har jeg hatt et spesielt forhold til babyer og amming - men selv jeg har fått med meg at dette er et supersårt punkt utover det faktum at det jo er ekstremt personlig.

Men helt seriøst; blir mange spurt om dette generelt - ikke bare av en eller annen som mangler litt antenner?

Seriøst? Stiller "ammer du?", fødselsdepresjon og vekt i samme kategori? Vi snakker fortsatt om folk TS drar for å møte eller får besøk av, så jeg regner jo med det er folk hun kjenner.

Det er jo et enkelt ja/nei-spørsmål, og jeg snakker med alle mine venner som har barn om hvordan det går med ammingen. Vi utveksler erfaringer og trøster med at det selvsagt ikke gjør noe at ungen får MME, om det er tilfelle.

Om man møtes ute kan det jo også være et praktisk spørsmål. Skal man finne en kafé der det er lett å sette seg i skjul, skal man sitte ute på en benk eller må man ha tilgang til mikrobølgeovn for å varme melk til babyen?

Men folk er forskjellige.

[AnonymBruker]

Jeg er frivillig barnløs, og jeg forstår meg virkelig ikke på hvorfor alt privatliv skal forsvinne for de som får barn. Hvorfor i all verden skal folk vite om hun ammer, eller i hvilken stilling barnet ble unnfanget? Folk kjenner ingen grenser. Jeg her selv hørt folk spørre. Om ikke alltid rett frem, så gjerne sånn "morsomheter" om ammetåka. En venninne svarte på det med at datteren er flaskebarn. Jeg kunne nærmest se nesene vokse på de som spurte av nysgjerrighet, men de turde ikke spørre hvorfor da.

Anonymous poster hash: 04629...6d5

[Gjest åffårno]

Seriøst? Stiller "ammer du?", fødselsdepresjon og vekt i samme kategori? Vi snakker fortsatt om folk TS drar for å møte eller får besøk av, så jeg regner jo med det er folk hun kjenner.

Det er jo et enkelt ja/nei-spørsmål, og jeg snakker med alle mine venner som har barn om hvordan det går med ammingen. Vi utveksler erfaringer og trøster med at det selvsagt ikke gjør noe at ungen får MME, om det er tilfelle.

Om man møtes ute kan det jo også være et praktisk spørsmål. Skal man finne en kafé der det er lett å sette seg i skjul, skal man sitte ute på en benk eller må man ha tilgang til mikrobølgeovn for å varme melk til babyen?

Men folk er forskjellige.

Som praktisk spørsmål er det jo helt logisk. Dog stilles jo likevel ikke spørsmålet da gjerne mor selv forklarer at "jeg skal bare amme litt før vi går/kan du varme denne i microen".

Og så kan man jo selvsagt diskutere litt praktiske ting rundt organisering - men jeg synes likevel bakgrunnen for valget er noe mor selv må velge å fortelle om.

Og ja, med tanke på at jeg stadig leser både bøker og artikler og hører gjentatte historier om ekstremt mange mødre som gruer seg til å mislykkes med amming, som sliter og gråter seg gjennom dagene, som sier at de utviklet fødselsdepresjon mye på grunn av vanskelige forhold rundt amming - så ja, så ser iallefall jeg at dette er fryktelig vondt for veldig mange.

I samtlige ammebøker jeg har lest så tas jo problemstillingen opp og det sies at "man er ikke en dårlige mor om man gir MME - selv om mange føler det slik".

Ergo, det er en utbredt forestilling slik jeg oppfatter det.

Og i den forstand, om du eller jeg sitter hjemme på forhånd og gråter daglig av fortvilelse - så må det jo være kjipt når man endelig kommer seg ut av døra, prøver å få humøret opp igjen - og så skal fremmede vite om du ammer?

Av ingen logisk grunn?

[kisskissbangbang]

Herregud, folk er så nærtagende.

De som spør gjør det fordi de ønsker å vise interesse og vet at amming er en av de tingene nybakte mødre er opptatt av, eller fordi de vet at det kan være vanskelig å få til og gjerne vil komme med noen oppmuntrende ord og støtte. De spør jo ikke for å være trollete.

Synes det er så rart at dere gidder å ta dere nær av og irritere dere over sånne småting som bare er godt ment eller ment som småprat.

[Gjest åffårno]

Herregud, folk er så nærtagende.

De som spør gjør det fordi de ønsker å vise interesse og vet at amming er en av de tingene nybakte mødre er opptatt av, eller fordi de vet at det kan være vanskelig å få til og gjerne vil komme med noen oppmuntrende ord og støtte. De spør jo ikke for å være trollete.

Synes det er så rart at dere gidder å ta dere nær av og irritere dere over sånne småting som bare er godt ment eller ment som småprat.

Men de fleste, generelt sett uansett hva problemstillingen er har jo en tendens til å nevne et tema selv om de gjerne vil snakke om det. Da signaliserer de det med at "huff, dette er vanskelig, hva gjorde du/er usikker på om jeg har prøvd alt"osv osv.

Ikke "unnskyld, jeg skal bare bort til brødet der" = jeg ønsker råd om alskens fra en fremmed.

Og det aller siste folk flest liker er jo å få "gode råd" av alle og enhver. Og iallefall ikke totalt uoppfordret?

Det gjelder slanking, når man prøver å få baby, om man har en langvarig eller kronisk sykdom, om man er i en vanskelig livssituasjon, ting som er vanlig å slite med osv.

TS beskriver at fremmede spør henne - ikke venninna eller at man snakker om det i barselgruppa.

Mulig dette er helt vanlig altså, men jeg er ikke vant til at det er normal sosial kode å spørre fremmede om alskens spørsmål - eller at man gir råd til folk man knapt kjenner - eller heller når man igrunnen ikke engang har tatt opp temaet selv.

Men om det er helt normalt, så skal jeg stoppe nærmeste forelder med barnevogn og gi dem et godt råd om oppdragelse, amming, nattevåk eller noe sånt og se om de blir superblide

Poenget er at temaer som er vanskelige for folk ER ekstra sårt å bli terpet på ekstra av alle andre når man ikke spør etter råd - og har man ingen forståelse for det så kan det jo hende at man selv ikke har følt på det? Jeg vet ikke, jeg?

For meg er det bare uaktuelt å stoppe fremmede eller folk jeg ikke kjenner spesielt og gi dem råd om noesomhelst, egentlig.

Endret 19. oktober 2013 av åffårno

[kisskissbangbang]

Jeg synes heller ikke det vitner om de lengste sosiale antennene, og jeg spør ikke andre enn venninner om det, men poenget mitt er altså det at jeg ikke skjønner hvorfor folk blir sure og fornærma av det. Er det ikke bare å svare ''går utmerket det!'' eller hva en enn føler seg komfortabel med og gå videre?

For øvrig; jeg fikk bare det spørsmålet fra folk jeg kjente relativt godt. Og en og annen eldre dame. Plaga meg aldri, jeg svarte at jeg delamma fordi gutten var sulten på mer enn jeg kunne tilby og lot det være med det.

[Gjest åffårno]

Jeg synes heller ikke det vitner om de lengste sosiale antennene, og jeg spør ikke andre enn venninner om det, men poenget mitt er altså det at jeg ikke skjønner hvorfor folk blir sure og fornærma av det. Er det ikke bare å svare ''går utmerket det!'' eller hva en enn føler seg komfortabel med og gå videre?

For øvrig; jeg fikk bare det spørsmålet fra folk jeg kjente relativt godt. Og en og annen eldre dame. Plaga meg aldri, jeg svarte at jeg delamma fordi gutten var sulten på mer enn jeg kunne tilby og lot det være med det.

Nei, men hva jeg eller du personlig blir plaget av har jo ingenting å si dersom vi er enige om at det er mangel på sosiale antenner å spørre fremmede folk.

Jeg blir og spurt av enkelte om hvor mye jeg har gått opp under graviditet, og kommentarer rundt min vekt på pluss og "bekymringsside" av andre - og jeg plages overhodet ikke.

Men jeg har jo all slags forståelse for at dette ikke ville falt i veeeeeeldig god fisk hos ganske så mange andre.

Så hva jeg føler er jo ikke relevant til spørsmålsstillingen i seg selv - enten synes jeg folk er overfølsomme eller ikke, uavhengig av hva jeg personlig føler om min situasjon.

Jeg tror ikke folk blir sure for sportens skyld, jeg tror de blir lei seg av å bli konfrontert på et punkt de føler seg utilstrekkelige.

Så kan man si at folk får ta seg sammen og akseptere sånt - men da synes jeg man kanskje ignorerer en ganske vanlig "kjip følelse" hos en utbredt andel kvinner som er nært knytte til morsrollen. Og det kan man jo selvsagt velge å gjøre.

For meg er det bare ikke underlig at det er et sårt punkt for mange.

[AnonymBruker]

Jeg er frivillig barnløs, og jeg forstår meg virkelig ikke på hvorfor alt privatliv skal forsvinne for de som får barn. Hvorfor i all verden skal folk vite om hun ammer, eller i hvilken stilling barnet ble unnfanget? Folk kjenner ingen grenser. Jeg her selv hørt folk spørre. Om ikke alltid rett frem, så gjerne sånn "morsomheter" om ammetåka. En venninne svarte på det med at datteren er flaskebarn. Jeg kunne nærmest se nesene vokse på de som spurte av nysgjerrighet, men de turde ikke spørre hvorfor da.

Anonymous poster hash: 04629...6d5

Er ikke ammetåka et litt sånn generelt uttrykk man bruker om spedbarnstiden da? Fordi man får lite søvn og sånt. Ikke bare fordi man ammer, men fordi man mater ungen gjennom hele døgnet.

Anonymous poster hash: a4cd7...f33

[Sushi]

Og i den forstand, om du eller jeg sitter hjemme på forhånd og gråter daglig av fortvilelse - så må det jo være kjipt når man endelig kommer seg ut av døra, prøver å få humøret opp igjen - og så skal fremmede vite om du ammer?

Av ingen logisk grunn?

Fremmede? TS skriver da at det er folk hun skal ut og møte som spør.

[AnonymBruker]

Herregud, folk er så nærtagende.

De som spør gjør det fordi de ønsker å vise interesse og vet at amming er en av de tingene nybakte mødre er opptatt av, eller fordi de vet at det kan være vanskelig å få til og gjerne vil komme med noen oppmuntrende ord og støtte. De spør jo ikke for å være trollete.

Synes det er så rart at dere gidder å ta dere nær av og irritere dere over sånne småting som bare er godt ment eller ment som småprat.

Folk irriterer seg over det meste.

Kanskje jeg skulle bli irritert ettersom folk så på babyen og mente jeg hadde fløte i puppene også da?

Anonymous poster hash: ca613...33c

[Gjest åffårno]

Fremmede? TS skriver da at det er folk hun skal ut og møte som spør.

Jepp, men en annen nevner at også fremmede spør (eller; flere nevner).

[Gjest Arch]

Det er et tåpelig spørsmål, på lik linje med "var det planlagt" når man er gravid.

[Sushi]

Jepp, men en annen nevner at også fremmede spør (eller; flere nevner).

Men det er jo et helt annet tema.

Enig i at det er merkelig å spørre fremmede. Men jeg hadde ikke klart å bli veldig opprørt over det heller...

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd det ennå og har ingen problemer med å være ærlig om det spm men syns og at det er litt merkelig om noen syns at amming er mer spennende enn div andre ting. Har aldri spurt noen selv om de ammer selv om jeg er mamma selv. Ammer de så få jeg vel se det om vi er sammen lenge nok.

Anonymous poster hash: 0a121...fb6